Ekstrem ytringsfrihet

Stadig flere argumenterer for å gi den nye høyreekstreme bevegelsen «en plass i den offentlige debatten for at de ikke lenger skal kunne hevde at de blir kneblet og ikke slipper til». Dette lar seg selvfølgelig ikke gjøre.

Sitatet i ingressen er fra en kort notis fra NTB som har versert i ulike aviser, om at komikeren Shabana Rehman har sluttet seg til dette umulige kravet. Dette kravet er umulig av flere grunner. Det er umulig å innfri fordi den «islamkritiske» bevegelsen allerede har denne tilgangen i fullt monn og vel så det. Ingen kan få noe de allerede har. (I forbifarten vil jeg minne om at uttrykket «islamkritisk» er ett av flere relativt meningsløse nyord for det man tidligere kalte for rasistisk. For å unngå å være politisk ukorrekt, og for ikke å støte noen, holder jeg meg her til gjengs ordbruk.)

Den andre grunnen til at dette ønsket ikke lar seg oppfylle, er at den «islamkritiske» bevegelsen aldri vil slutte å «hevde at de blir kneblet og ikke slipper til» i den offentlige debatten i massemedia. Det er denne virkelighetsfjerne påstanden den så å si henter næring til vekst fra.

Det er få politiske bevegelser som slipper mer til enn dem i media, likevel vil den aktuelle bevegelsen aldri slutte å påstå at de ikke slipper til. Å hele tiden påstå at man blir fortiet i og/eller forvrengt av massemedia, er en taktikk som Fremskrittspartiet i alle år har brukt med stor fremgang, med særlig stor suksess ble den brukt av Carl I. Hagen. Også her har kristenjihadistene hentet inspirasjon fra Frp. Denne sutrende taktikken bruker de «islamkritiske» kristenjihadistene i dag for alt den er verdt. Og de lykkes øyensynlig meget godt med den. Myten om at de blir kneblet sprer seg som ugress.

Høyreekstremistene vil i teorien kunne slutte å klage over manglende tilgang til massemedia, om de en dag har brakt alle andre politiske røster til taushet, om de, Gud forby, klarer å innføre sitt ønskede diktatur i Norge, gjøre det å være kristen til noe som skal være pålagt borgerne av riket ved lov, og har foretatt den omfattende etniske og politiske «rensningen» av landet, etter mønster av de tyske nazistene, som de drømmer om.

Kristenjihadistene er overaktive på de fleste nettfora, der de i stedet for å argumentere saklig, fyller kommentarfeltene med utallige lenker til sine egne ekstreme nettsider. De kommer som regel med usammenhengende, udokumenterte, usaklige og meningsløse påstander om at deres motdebattanter driver med «snikislamisering» og at disse også er «kulturmarxister» og om at muslimene «snart» overtar ikke bare Norge, men hele Europa.

Selvfølgelig skal høyreekstremister ha den samme ytringsfriheten som alle andre, men det er ingenting som tilsier at deres tilgang til massemedia er spesielt viktig. Ikke er deres meninger spesielt verneverdige heller.

Det er mulig at Rehmans utspill var uttrykk for komikk, men spesielt vellykket som underholdning var komikken ikke denne gangen. Hva med å løfte på en kristenjihadist i stedet? Det kunne gi fine overskrifter til aviser og nettmedier: «Kvinnelig muslim brakte skrekkslagen høyreekstremist til nye høyder!»

Fremskrittspartiet viser vei

Om Siv Jensen blir Norges nye finansminister til høsten, kan det endelig bli orden på landets økonomi. Løsningene hennes på de økonomiske utfordringene er like enkle som geniale.

Jensen går offensivt ut og ønsker å vedta at sykefraværet i Norge skal helt bort. Dette kan enkelt gjøres ved å vedta at den norske befolkningen skal slutte å være syke. Eventuelt kan man vedta at syke mennesker heretter skal gå på jobb når de blir syke, og at de ikke skal bli så syke at de ikke makter å gå på jobben. Bare dette enkle vedtaket kan spare landet for nærmere 40 milliarder.

Det er også aktuelt for Fremskrittspartiet å vedta en drastisk reduksjon av trafikkulykker i landet. Dette skal kombineres med en radikal økning av fartsgrensene. På den måten blir det til en hver tid færre biler på veiene, fordi alle kjøretøy da vil komme fortere frem og tilbringe kortere tid på veiene, og dermed reduseres risikoen for at bilene krasjer med hverandre. Bare ved den reduksjonen i køer og ulykker dette vil gi, snakker vi om innsparinger på nærmere 100 milliarder. Færre biler, i høyere fart, vil gi reduksjon i antall ulykker. Det skulle være enkel logikk.

Et vedtak om at nordmenn slutter å handle i Sverige, eller utlandet i det hele tatt, vil i følge det samme partiet føre til mindre trafikk på veiene som fører ut av landet. Dette vil ikke bare stoppe handelslekkasjen, men også redusere trafikken på veiene ut og inn av landet. Dette vil gi en dobbel innsparelse!

Fremskrittspartiets vedtak om at det ikke skjer klimaendringer i vår tid, vil føre til færre naturkatastrofer og dermed reduserte utgifter til gjenoppbygning i etterkant av katastrofene.

Det er grunn til å gjette på at partiet også kommer til å vedta at Norge i fremtiden ikke vil kunne bli utsatt for invasjon fra andre makter. Dermed vil nasjonen spare flere hundre milliarder bare ved å legge ned militæret. Om man samtidig velger å vedta en radikal nedgang i kriminaliteten i landet, vil man også kunne vurdere reduksjon i bevilgningene til politiet.

Hva som er helt sikkert er at partiet vil vedta at reduksjon av inntekter automatisk vil føre til økte inntekter. Dette bør særlig de som synes de jobber for mye merke seg. «Jobb mindre – tjen mer!»

Ikke bare har Fremskrittspartiets leder den samme fremferden som en viss kvinnelig nordkoreansk nyhetsoppleser, hun har også nesten like stor troverdighet som den nevnte nyhetsformidleren.

Enkelte snusfornuftige hengelepper går fortsatt rundt og påstår at virkeligheten, og fremtiden, ikke vedtas, den skapes. Dem om det.

Kringsatt av fjernkulturelle

Ganske spontant stakk jeg innom pizzaen ved Jernbanetorget i Oslo. Det var middagstid og jeg var sulten. Det var noe over halvfullt i lokalet. Jeg fikk snart anvist bord av en hyggelig og effektiv svensktalende servitør. Mens jeg satt og betraktet menyen ble jeg i økende grad distrahert av de andre i lokalet og deres fremmedartede oppførsel. De ble mer og mer høyrøstet og virret til stadighet formålsløst rundt i lokalet. Slik virket det i alle fall på meg, at virringen var formålsløs, mener jeg. Snart hadde desibelnivået i rommet overskredet det som kan regnes som dannet på et offentlig spisested. Det gikk etter hvert opp for meg at de alle var fjernkulturelle. Da jeg tillot meg å betrakte dem, overveiende om jeg skulle be dem dempe seg, oppdaget jeg at de alle hadde et rødt merke på jakkeslaget – og det var ikke akkurat en rød knapp til støtte for aksjonen mot vold mot kvinner, for å si det sånn. Jakkemerkene viste knallrøde epler! Da jeg oppdaget det, var det som å få et slag i mellomgulvet. Jeg gispet etter luft.

Jeg kjente uroen øke i kroppen. Spisestedet var rett og slett okkupert av disse folkene. Det var ingen mennesker jeg kunne assosiere meg med i lokalet. Verken språklig eller kulturelt. Resolutt reiste jeg meg og gikk ut av pizzarestauranten. Vel ute kjente jeg skjelvingen i knærne. Hendene dirret da jeg febrilsk sjekket om lommeboka og klokka fremdeles var på plass. Lettet, men like sulten, innså jeg at jeg hadde sluppet helskinnet fra den sjokkerende hendelsen. Det er ikke hver dag man opplever å bli kringsatt av fjernkulturelle Fremskrittsparti-medlemmer med et inadekvat dannelsesnivå, regnet etter tradisjonell norsk standard.

Guden i stallen

Det nærmer seg jul med stormskritt, den mørke tiden på året, som er tiden for å fortelle rare fortellinger som ikke står i Bibelen. 

I Varingen, lokalavis for Nittedal, sin utgave 21. desember 2012, har en av bygdas prester, Kjell Asgeir Skartseterhagen, en julebetraktning om jula og den slags, som prester av en eller annen grunn gjerne har på denne tiden av året. Det er ikke noe oppsiktsvekkende i det. Det er det vi har prester til. Likevel gir artikkelen hans, med overskriften «Et uoverskuelig pilegrimstog mot en inSTALLert Gud!», grunn til undring og bekymring. Han skriver at det «er umulig å bevise at Gud ble født i en stall», det er visstnok et trosspørsmål. En hver kan velge å tro om den aktuelle guden ble født i en stall, eller, eventuelt, i en helt annen type bygning. Man skulle tro at prester i den norske halvstatlige kirken er forpliktet til å holde seg til kristendommens lære; det finnes som kjent ingen Gud i kristendommen som er født i en stall.

For å være kristen må man tro at mennesket Jesus ikke bare var nettopp det, et menneske, men også er Gud. I Bibelen, som er kristendommens viktigste hellige skrift, finner vi to fortellinger om Jesu fødsel, som også kan forstås som Guds fødsel, fordi de to er den samme, men likevel to forskjellige. Disse to fortellingene kalles gjerne for juleevangelier. Tradisjonelt dikter man gjerne de to fortellingene sammen, og dermed skaper man en helt annen, en tredje, fortelling. I denne prosessen dukker det, underlig nok, tradisjonelt, opp en stall, fra ingen steder, i fortellingen.

Den ene fortellingen om Jesu fødsel finner vi i boken Lukas. Der står det: «Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.» Og: «Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»» Det nevnes en krybbe i fortellingen, men ikke ett ord om noen stall.

Den andre fortellingen finner vi i boken Matteus: «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.» Her hører vi intet om verken stall eller krybbe, men ganske enkelt om et hus. Om vi skal tro at de to fortellingene har noe som helst med hverandre å gjøre, må vel det bety at krybben sto i et hus.

Av dette må vi konkludere at den aktuelle presten må skrive om en annen gud enn den kristne guden Gud, også kjent som Den hellige treenighet, der Jesus er en del av Treenigheten, og er dermed Gud, som er hans far, men hvilken Gud presten skriver om, og som ble født i en stall, må forbli et mysterium inntil videre.

Det går rykter om at det finnes en religion der en nyfødt gud fikk besøk av tre hellige konger. Kanskje det er den guden presten tenker på? Menneskeguden Jesus fikk jo bare besøk av «noen vismenn fra Østen» som var stjernetydere. De var trolig zoroasterprester som hadde med seg tre kostbare gaver til gudebarnet.

Eller kanskje har man begynt å dikte så mye rart rundt Bibelens historier, at de ikke lenger er til å kjenne igjen? I så fall nærmer denne fantasifulle diktningen seg blasfemi. Og det er kanskje like greit?

Batman og julenissen

Romjulsfreden hadde senket seg over dalen. Solen fikk det til å glitre over snøkledde jorder. Et og annet vindpust fikk snøkorn til å virvle frydefullt i luften. Nittedal kirke så i seg selv ut som en juledekorasjon hentet rett ut av en glasskule med vann og plastsnø, der den som vanlig lå på bakketoppen på den andre siden av Nitelva.

”Skal vi lese om snekker Andersen og julenissen,” spurte jeg og trakk frem boken. Den lå alltid lett tilgjengelig i jula.

”Nei, Batman,” svarte han og viftet med et gammelt blad med ikke mindre enn to batmenner på forsiden. Det var et av dem vi sist sommer hadde kommet over i en bruktbutikk for blader i Hønefoss. Det sto Lynvingen på forsiden.

”Visste du at Batman het Lynvingen i Norge da jeg var barn?”

”Ja, det sier du hver gang vi leser om Batman. Batman heter vel det samme uansett hvilket land han er i,” sukket han med oppgitt stemme og ristet på hodet over hvor dumme man kunne være i gamledager. Jeg kremtet og gjorde meg klar til å lese.

”Julenissen var en dame han… hun,” sa han plutselig og så utfordrende på meg. ”Jeg så det var en dame bak masken.” Han tenkte seg om litt før han fortsatte.

”Kanskje det er med julenissen som med Batman. Det finnes bare en ekte Batman.” Stemmen hans var bestemt. Han ble stille en stund.

”Nei, det finnes ingen julenisse, men Batman finnes!”

Julenissemysteriet hadde funnet sin løsning, men nye mysterier gjensto.

Styrk kristendomsundervisningen i grunnskolen!

Igjen har det blusset opp en debatt i Nittedals lokalavis Varingen om kirkens adgang til å drive misjonsvirksomhet i barnehager og skoler. Igjen forsøker representanter for Den norske statskirken å innta den lite kledelige rollen som en forfulgt minoritet i samfunnet. Det er en rolle som vanskelig kan kle en organisasjon med over 80 % av befolkningen i Norge som medlemmer. En av de fremste fanebærerne i denne omgang er sokneprest Torbjørn Olsen.  Foranledningen for den nye debatten er at presten føler å ikke ha fri nok adgang til barnehagene som misjonsmark og hans påstand om å drive ikke-misjonerende misjon.

Da statskirkens lære ble undervist i grunnskolen

Undertegnede gikk i grunnskolen fra 1965 til 1974. Den gangen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap. I det faget lærte vi at det finnes to hovedtyper religioner i verden, det er de hedenske på den ene siden og kristendommen på den andre siden. Vi lærte at de hedenske religionene er primitive og latterlige; hedninger tilba steiner. Det var nok ingen av oss som reflekterte over at de kristne tilber to pinner i kors.

Vi fikk også vite at det finnes to typer kristendom, den luthersk reformerte protestantiske kristendommen på den ene siden og andre kristne retninger på den andre. De andre kristne retningene var gale og forkynte kristendommen på en måte som krenket religionen. Den galeste av dem alle, fikk vi vite, var katolisismen. Vi lærte om en verderstyggelighet som het avlatsbrev. Ellers sang vi mange salmer med et innhold som sjelden eller aldri ble forklart for oss, men såpass forsto vi at Gud var en slags ridderborg. Vi bare sang. Og sang. Lærerne, som alle var kristne, fortalte oss de samme historiene, med utgangspunkt i Bibelen, igjen og igjen. Det er et tankekors at man i undervisningen hvert år kvernet rundt de samme fortellingene fra en bok som er så mangfoldig og rik på mange ulike og spennende fortellinger. Det er fortsatt til å undre seg over at kirken, som fremhever den rike fortellerarven vi har i Bibelen, ikke benytter seg av flere av dens fortellinger.

Nåja, den gangen leste vi sjelden eller aldri i Bibelen i kristendomstimene. Noe har skjedd siden den gangen.

Vår kulturarv

I dag er jeg selv RLE-lærer og er som sådan forpliktet til å gi elevene best mulig forståelse av flere religioner og livssyn. Den religionen vi jobber mest med er kristendommen.  Slik er det, selv om enkelte forsøker å gjøre seg løyerlige ved å hevde noe annet. At kristendommen vektlegges mer enn andre religioner har sammenheng med at kristendommen er en sentral del av vår europeiske kulturarv, er den største religiøse retningen i verden i dag, rundt 33 % av verdens befolkning er kristne (hvilket også betyr at dobbelt så mange ikke er kristne) og vi lever i et land som har den lutherske retningen innenfor protestantismen som statsreligion. Da skulle det bare mangle at elevene får inngående kjennskap til kristendommen. Som presten skriver i Varingen 7. mars 2012, ”Bibelen er ”Den store koden” for å forstå vestlig litteratur”. Her kunne han like gjerne skrevet ”vestlig kultur” i stedet for ”vestlig litteratur”, da hadde han fått med mer av det store bildet. Så langt støtter jeg presten, men jeg mener bestemt at han ikke går langt nok. Vår kultur har dypere røtter enn som så. Bibelen er igjen innskrevet i en enda større ”kode”. Bibelens historier trekker veksler på et rikt kulturtilfang som foregriper den kristne tidsalder med flere tusen år og har røtter som strekker seg langt videre enn det lille området rundt Jerusalem, Betlehem og Nasaret.

Presten skriver at ”animasjonsfilmen ”Wall-e” egentlig er bygget på fortellingen om Noas ark”. Han har helt rett i at det er et poeng å kjenne Bibelens fortelling om Noas ark for å ha full glede av den nevnte filmen. Imidlertid bygger Bibelens fortelling om Noas ark på en lang og mangfoldig mytologisk arv om katastrofale oversvømmelser. Det er det også viktig å ha kunnskaper om, for å ha fullt utbytte av fortellingen i Bibelen om Noas ark. Norske skoleelever trenger kunnskaper om dette for bedre å kunne forstå sin verdenskulturarv.

Elevene bør også kjenne til at enkelthetene i fortellingene om Jesus ble fortalt om mange mytologiske skikkelser både i århundrene før og etter at vår tidsregning begynte. Her kan nevnes ”standardmytologiske” elementer som jomfrufødsel, gjøre vann til vin, gå på vannet, helbrede syke, gjenoppvekke døde, drive ut ånder og å dø for vår frelse.

De må også lære å finlese bibeltekstene, sammenligne ulike bibeltekster som forteller forskjellige historier om de samme hendelsene og de bør vite at Jesu og Paulus lære ikke er sammenfallende på alle punkter. De bør gjøre seg sine egne tanker om hvilke læresetninger de selv vil følge, om de regner seg som kristne. Kunnskaper om Bibelen kan bare være positivt. Den tiden da lekfolk risikerte straff fra kirkens autoriteter for å lese i Bibelen er for lengst forbi.

Likeledes er det viktig å kjenne til hva som står i Bibelen for å forstå at mange av de populære fortellingene som fortelles i forbindelse med kirkens høytider, bare har overfladiske berøringspunkt med det som står i Bibelen. I min undervisning gjentar jeg stadig spørsmålet: ”Hva står det i Bibelen?” Når elevene blir svar skyldig, spør jeg: ”Hvordan skal vi finne ut hva som står i Bibelen?” De lærer fort at den beste måten å få kunnskaper om hva som står i Bibelen, er å lese i Bibelen. I min kristendomsundervisning er det å få elevene til å lese i Bibelen et sentralt mål. Leser de ikke i Bibelen vil de forbli uvitende om at det Juleevangeliet, som gjerne blir gjenfortalt på TV før jul, er et sammensurium av de to juleevangeliene vi finner i Bibelen. Da oppdager de at den berømte stallen i fortellingen ikke nevnes i Bibelen, da finner de ut av at det ikke dukket opp tre hellige konger fra alle verdens hjørner i Matteus fortelling, men at det kom noen stjernetydere fra østerland og de oppdager at Den Hellige Familie dro til to forskjellige steder etter fødselen. De dro både til Egypt (Matteus) og til Jerusalem (Lukas) – samtidig. Dette er selvfølgelig umulig, om man tar Bibelens tekst bokstavelig. Tolker man Bibelen billedlig, blir slike uoverensstemmelser i teksten uproblematisk.

Ved insisteringen på at elevene selv må lese i Bibelen, knytter jeg an til en tradisjon som blant annet startet med Martin Luther og hans opprør mot den katolske kirken og dens kunnskapsmonopol i religiøse spørsmål. Han gikk i gang med et stort oversettelsesarbeid av Bibelen fra latin til folks eget språk nettopp med det for øye at de skulle bli i stand til selv å sette seg inn i bokens innhold og dermed kunne gjøre seg sine egne tanker om religiøse spørsmål. Det 500 år gamle protestantiske kampropet har fortsatt sin gyldighet: Les Bibelen! Tenk selv! Det er viktig å ha kunnskaper om det man tror på; det er viktig å ha kunnskaper om det man ikke tror på.

Kunnskaper om religioner

Presten skriver: ”Vi lever i et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Et samfunn som det kan være krevende å orientere seg i og et samfunn som stiller store krav til komeptanse – også religiøs kompetanse.” Og det har han helt rett i. Samtidig kan dette bli for smått. I stadig større grad farter folk rundt om på hele kloden. Når hele verden blir vår tumleplass, ja så trenger vi kunnskaper om folk og samfunn på hele Jorda, ikke bare i Europa. Da er det vesentlig å vite hvilke religioner som er representert hvor, hva som er deres trosinnhold, hvilke religiøse minoriteter vi kan vente å finne i ulike land, og hvor respektfullt disse minoritetene blir behandlet av majoriteten? Blir de tvunget til å delta i religiøse seremonier i regi av majoritetsreligionen? Blir de sendt på gangen når majoriteten utfører sine ritualer i timene på skolen, eller får de et alternativt tilbud? Det er formidlingen av slike kunnskaper som gjør RLE til et viktig og riktig fag å undervise i i norsk skole.

Når flertallet av verdens befolkning tilhører andre religioner enn kristendommen, er det viktig å kjenne til trosinnholdet også i disse. Det er også sentralt å vite at folk i en del andre kulturer ikke er like lemfeldige med utlegningen av sine religiøse skrifter, som folk innen vår kristne kultur har en tendens til å være. Det er viktig å vite at religionen kan fylle en langt større plass i folks liv andre steder i verden, enn det den gjør for den gjennomsnittlige norske statskristne.

Jesus og Kaptein Sabeltann

Sokneprest Torbjørn Olsen sammenligner barns tro på Jesus med det å tro på Kaptein Sabeltann, julenissen og tannfeen. Mener han med det å si at Jesus har den samme manglende virkelighetsforankring som de tre andre? For så vidt er jeg som ikke-kristen enig i det. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes det er trist å høre noe slikt fra en kirkens mann. Troen på Jesus Kristus bør, for den kristne, for barn som for voksne, være noe mer og større enn troen på skikkelser som aldri har vært ment som noe annet enn del av mer eller mindre gode skrøner.

Kristne tar ikke skade av å lære om kristendom

Fra tid til annen havner jeg på samlinger for RLE-lærere. Der drøfter vi vår undervisning. Flere ganger har jeg møtt skepsis fra noen av mine kolleger over at jeg vier Bibelen så stor oppmerksomhet i timene. Jeg har aldri blitt kritisert for å lære mine elever for lite kristendom, men ved et par anledninger har jeg blitt bebreidet for å lære dem for mye. Nå har jeg for lengst lagt den religøse delen av min kristne kulturarv bak meg, og er i dag en ikke-religiøs fritenker og idéhistoriker, så jeg tar ikke disse bebreidelsene så tungt, særlig ikke når de, med all respekt, kommer fra kristent hold.

For øvrig underviser jeg med samme engasjement om alle religioner. Det er bare Human-Etisk Forbund jeg opplever som noe problematisk å undervise om med samme glød. Det kommer av at deres verdenssyn er svært likt mitt eget, selv om jeg distanserer meg fra deres ritualer og tendenser henimot en verdslig religion.

Kristnes manglende evne til å undervise i kristendom

Den pågående debatten i Varingen handler om prestenes ønske om å bruke barnehager og skoler som misjonsmark. Prest Torbjørn Olsen bedyrer at han ikke driver forkynning. Beklager, det har jeg vanskelig for å tro på. Har han ikke lest Bibelens misjonsbefaling? Den kristne misjonsbefalingen gir et entydig pålegg til alle kristne om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag kristne. Det er et imperativ! At en prest ikke skulle ta et slikt påbud høytidelig, det står ikke til troende.

Hver sommer drar mange av våre niendeklassinger på konfirmasjonsleir. Når de kommer tilbake til ungdomsskolen som tiendeklassinger på høsten, har mange av dem blitt flinkere til å spille badminton, dart og gitar. Noen av dem har fått seg kjæreste på leiren. Og det er vel og bra. Før hadde jeg, som RLE-lærer, en forventning om at de også skulle komme tilbake til skolen med større kunnskaper om kristendommen, som ressurspersoner på området. Den forventningen har blitt gjort til skamme år etter år.

For meg blir det et tankekors at kirken ikke benytter anledningen til å påvirke de unge i kristen retning, rett og slett gi dem kunnskaper om sentrale kristne trosdogmer, i løpet av konfirmasjonsleiren. De unge melder seg mer eller mindre frivillig på konfirmasjonsundervisningen og de fleste av dem gjør vel det med en forventning om å bli styrket i troen. Kirken vil gjenerobre barnehagene og skolene som misjonsmark, men når unge kommer til kirken frivillig for å bli påvirket i “riktig” retning, så forskusler kirken sin mulighet i redsel for ikke å være kul nok for de unge. Er det det dagens kirke ønsker å formidle i barnehager og skoler, at den er kul?

Lære om tro er skolens oppgave

Presten skriver at ”(t)rosformidling er ikke skolens (…) oppdrag og oppgave”. Det er jeg helt uenig i. Det er min oppgave som lærer å formidle til elevene hva religiøse mennesker tror på, inkludert de kristne. Videre skriver han at kirkens folk er mer kompetente til å undervise om kristendom enn lærerne. Det stemmer ikke, i det minste ikke for mitt vedkommende. I løpet av årene har jeg invitert representanter for statskirken og andre religioner og livssyn til mine timer. Det gjør jeg helst ikke lenger. For å si det enkelt – ingen av dem var pedagoger. Mine elever lærer mer kristendom av sin ikke-religiøse RLE-lærer enn av kristne misjonærer. Skoleelevene skal, som ledd i sin allmenndannelse, i skolen, ha opplæring i kristendommens trosinnhold, de skal ikke ha opplæring til kristen tro.

Med smått og stort finnes det flere hundre tusen, kanskje millioner, guder som noen har trodd på eller tror på. Om det virkelig finnes en gud, er det ikke gitt at den guden er den kristne Gud. Det er i god protestantisk ånd å overlate til den enkelte til selv å ta ansvaret for egen tro eller vantro. Da er det viktig å ha gode kunnskaper om alternativene. Disse kunnskapene er det skolens oppgave å gi.

Et forsvar for en eventyrlig kapitalistisk prinsesseengel

Å være norsk prinsesse kan åpenbart være et konkurransefortrinn på det økonomiske markedet. Etter teorien skal ingen ha konkurransefortrinn i et liberalkapitalistisk samfunn i kampen for å grafse til seg mest mulig penger. Vi skal alle ha de samme mulighetene, det er våre egne talenter og innsats alene som skal avgjøre vår grad av (økonomisk) suksess. Prinsesse Märtha Louise fru Behn sitt første fremstøt for å utnytte sin prinsessetittel for å få et urimelig konkurransefortrinn, var da hun lanserte seg selv som hele Norges eventyrprinsesse og slo seg frem som høytleser av eventyr og som redaktør av eventyrbøker.

 

Engler er uproblematiske

I de senere år har hun satset på markedet for religiøs humbug og har blitt ledende innenfor englologi. Hun jobber for å skape et marked for sin nisje innen alternativmarkedet. Dette er i utgangspunktet problematisk da deler av hennes lære har gått på tvers av ortodoks luthersk lære. Riktig galt holdt det på å gå da hun antydet å ha evnen til å snakke med døde. Gjenferd er mulig innenfor en katolsk ramme, men ikke innen en luthersk. For lutheranere er det i prinsippet slik at når du er død, så er du død. Da er du ingen steder fordi det ikke finnes noen steder mellom himmel og jord etter korrekt luthersk lære. Du vil fortsette å være død helt til du blir vekket på dommens dag, da Gud skal dømme levende og døde. Dette er imidlertid ikke til hinder for at lutheranere kan ha opplevelser av å se sine kjære døde, men da er det bare et narrespill de opplever. Da sier læren at det er Satan som driver sitt renkespill med dem som opplever hildringene og prøver å nå dem via deres lengsel etter de avdøde. Troen på Satan er fortsatt delvis i tråd med den norske statskirkens lære.

Når det gjelder engler, så er det fantasifigurer som faller innenfor den lutherske lære. Prinsesse Märtha Louise fru Behn kritiseres i prinsippet ikke for å tro på engler, men for å tjene penger på andres tro på overnaturlige fantasivesener. Hun kritiseres pussig nok for å agere innenfor rammene av den liberalkapitalistiske moral, den moral vi ’alle’ abonnerer på.

Kapitalismens moral er svindel

Dette er mer enn pussig; hun kritiseres for å tjene penger på å skape et behov for en vare som folk i utgangspunktet ikke følte noe behov for. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda? Vi lever i et kapitalistisk samfunn. Kapitalismens drivkraft er hele tiden å tilfredsstille ekte eller fiktive behov, både behov forbrukerne allerede mener å ha, og slike som de ennå ikke har blitt manipulert til å tro de har. Markedsføring har blant annet til hensikt å skape nye behov.

Prinsesse Märtha Louise fru Behn tjener penger ved å selge unødvendige produkter, skrot. Kapitalismens fremste credo er å selge både nødvendige og unødvendige produkter av dårlig kvalitet, skrot. Om det er slik at engleeksperten kan hevdes å handle umoralsk, så er kapitalismen i seg selv umoralsk.

Forbrukerne kjøper store mengder dårlige klær, elektronikk, leker, maskiner og andre produkter med innebygde feil, designet til å gå i stykker etter kort tid. Å lage varer av kvalitet av jordas begrensede ressurser, som ville være det forsvarlige og etisk korrekte å gjøre, står kapitalismens moral fjernt. Kapitalisme, ditt navn er svindel! Som forbrukere blir vi systematisk lurt, de fleste av oss trives utmerket med det. Om vi blir lurt til å tro på engler eller til å tro at den nye datamaskinen vi kjøper vil fungere godt i mer enn ett år, kommer ut på ett.

Ureale konkurransefortrinn

Etter liberalkapitalistisk ideologi skal vi alle konkurrere om penger, makt og berømmelse med det samme utgangspunktet. Ingen skal hjelpes frem av en gunstig arv, slik det var da man måtte være adelig for å lykkes i samfunnet. Ideologi er en ting, realiteter er noe annet. Det er bare i begrenset grad våre meritter og talenter som bestemmer hvor stor andel av samfunnets ressurser vi klarer å erobre. Meritokratiet er en illusjon; vi lever i et samfunn der nye former for adelskap gjør seg gjeldende. Det er mildt sagt noe lettere å gjøre suksess i næringslivet om man starter i konkurransen med en arv på noen hundre millioner kroner - eller et par milliarder. Det er betydelig enklere å gjøre akademisk karriere om man vokser opp i et akademisk miljø, og kjenner de akademiske kodene for språk og atferd, enn om man ikke gjør det. Utdannelsessystemet er nå en gang konstruert for å hjelpe frem dem som behersker den akademiske  språkkoden best, i Norge som i andre land. Å være barn av politiske dyr gjør det greiere å slå seg frem i politikkens ’biotop’.

I Norge har vi lite igjen av det tradisjonelle adelskapet, men vi har mer enn nok av nytt adelskap, av arv av privilegier. Prinsesse Märtha Louise fru Behn bruker sin prinsessetittel til å skaffe seg et konkurransefortrinn. Som republikaner burde jeg være opprørt, men mitt republikanske engasjement er prinsipielt, ikke emosjonelt. Hennes utnyttelse av sitt fremste konkurransefortrinn, prinsessetittelen, er ikke mer opprørende enn andre former for utnyttelse av ’adelige’ fordeler.

Samfunnets struktur

Vårt kapitalistiske samfunn er strukturert slik at rike blir rikere, om de ikke er aktivt udugelige i sitt forehavende, fattige forblir som regel fattige. De priviligerte har ikke bare tilgang til store materielle goder av privat karakter, de har også god tilgang til offentlig finansiert velstand.

Gjennom hele historien har samfunn vært strukturert slik at noen har fått fordeler, andre ikke. Bare når samfunn har kollapset har det i korte perioder oppstått lokale tilløp til virkelig egalitære samfunn. Fra nyere tid har vi eksempler fra Ukraina 1918-1921, der lokalsamfunn med en høy grad av likhet oppsto i kjølvannet av den anarkistiske frigjøringsbevegelsen i landet og enkelte lokalsamfunn under den spanske borgerkrigen som ble organisert anarkistisk. Ingen av fenomenene varte ved. Det er vel som det heter: Vi kan alle være enige om at anarkismen er en hyggelig idé, men de fleste av oss har forstått at den ikke lar seg realisere. I det minste ikke som et samfunnsprosjekt av noe varighet. Andre prosjekt, som har hevdet å være likhetsskapende, som Sovjetunionen og Kina under Mao og hans etterfølgere, har ikke vært annet enn etableringen av nye adelskap og blodig undertrykking av den arbeidende befolkningen.

Republikanere må avvise alle former for adelskap

En republikansk overbevisning bør føre med seg et antikapitalistisk engasjement, til tross for at det per i dag ikke finnes noe troverdig alternativ til kapitalismen. Det blir for dumt bare å gå i mot de adelige privilegiene til kun en av landets familier og ikke vende seg mot alle former for de facto adelskap som er forbundet med den reelt eksisterende kapitalismen.

Prinsesse Märtha Louise fru Behns virksomhet er ikke oppsiktsvekkende sett i forhold til de strukturelle rammene det liberalkapitalistiske samfunnet setter og den (mangel på) moral det bygger på. Det kan virke lattervekkede og sjokkerende når en englolog avviker for mye fra tradisjonell folketro, som å beskrive engler som går kledd som Zorro, selvfølgelig bør hun holde seg til de etablerte forestillingene om englenes utseende, en forestilling med dype røtter i ’kristen kultur’, som går tilbake til den egyptiske gudeskikkelsen Osiris, men som produkt betraktet er hennes englologi ikke mer problematisk enn et hvilket som helst annet unødvendig kapitalistisk produkt av elendig kvalitet.

Etter kristen lære har engler øyeblikkelig intelligens, de har den innsikt Gud til en hver tid utstyrer dem med. Det betyr at de ikke er utstyrt med menneskets bearbeidende intelligens, englene kan ikke tenke.

For all del, engler eksisterer ikke. Ikke i den form som engleskolens ledere forestiller seg, men de to englologene er jo selv rene inkarnasjoner av engler.

Avvis virkeligheten!

Våre helsemyndigheter kan ikke beskyldes for å ha en bratt læringskurve. På nytt begår de overgrep mot røykere ved å plage dem med kunnskaper om virkeligheten. De positive sider ved å ha slike kunnskaper er ikke bare overdrevet, de er fraværende.

Den nye kampanjen mot røyking tar sikte på å vise på nøyaktigst mulige vis hva følgene av røyking er på vært bidige organ i kroppen. Her nøyer man seg ikke med de sedvanlige befengte røykelungene; vi skal se inn i hver lille blodåre for å se røykingens sørgelige følger. Slikt er direkte uappetittlig og kan være sterkt urovekkende for sarte sjeler.

Hva blir det neste? Skal helsemyndighetene begynne å opplyse folk som liker å råkjøre i fylla om følgene av en fatal kollisjon? Heldigvis har våre myndigheter fortsatt anstendighet nok til ikke å gå alt for hardt ut med presis informasjon om alkoholens skadevirkninger – foreløpig. Dertil er nok alkoholbruken for inkorporert i vår kultur. Alkoholkulturen får vi trolig ha i fred en stakket stund til, men myndighetene har allerede begynt å tukle med bilkulturen vår ved hjelp av utidig ulykkesstatistikk og det som verre er. Det er ingen grunn til at vi skal kjenne til de mulige følgene av at en uskikket sjåfør suser av gårde i en metallkonstruksjon på ett tonn og vel så det. Dessuten går bilturen ofte greit likevel.

Det ville ikke forundre meg om man begynte å plage basehoppere med kunnskaper om hva som kan skje om deres vågale stunt går galt. Rett og slett å ta gleden ved svevet fra dem som liker å falle ned mot bakken fra stor høyde, med eller uten fungerende fallskjerm. Toppmålet ville være om myndighetene også begynte å moralisere over den risiko hopperne tvinger redningsmannskapene til å ta for å få skadde basehoppere ned fra diverse fjellhyller. Folk vil nyte svevet og ikke engste seg over mulige negative konsekvenser av et ublidt møte med bakken.

Om noen har glede av å spille russisk rulett, vil det nok komme en myndighet med ufine virkelighetsbeskrivelser av mulige negative konsekvenser av den aktiviteten også, som ved alt annet som gjør livet verdt å leve.

Hvor skal det hele ende? Viten om virkeligheten har aldri og kan aldri føre til noe positivt så lenge kunnskapene i seg selv svekker nytelsen og øker ubehaget den enkelte føler som en følge av sin uønskete viten. Slikt kan det aldri komme noe godt ut av. Det vi trenger er ren, kunnskapsløs og ubesmittet glede over alt vi måtte finne på.

Vi kan puste lettet ut så lenge Per Fugelli, på sitt lune og koselige vis, Per Inge Torkelsen, på sitt lune og humoristiske vis, og Fremskrittspartiet på sitt vis, tar ansvar og påpeker at det å påføre folk uhygge ved å plage dem med opplysninger om mulige helseskader ved røyking, knapt kan oppveies ved at de muligens vil kunne leve noen skarve tiår lenger om de slutter å røyke. Hvilken glede kan man vel ha ved å leve og å ha god helse?

Kunnskaper er ikke sunt!

Den pedagogiske elefanten

De var i det store og hele fornøyd med forholdene, de som jobbet i den afrikanske nasjonalparken. Det var god balanse mellom vegetasjon og beitende dyr, mellom rovdyr og byttedyr og været var stort som det skulle være. Til og med bestanden av utrydningstruede neshorn var i ferd med å ta seg opp, selv om den fortsatt måtte betegnes som kritisk liten. Alt var som det skulle være, nesten. Det var noe som manglet og dette noe var ikke småtterier heller. Naturen i reservatet var i tydelig ubalanse fordi en dyreart ikke lenger var å finne i parken. Det fantes rett og slett ingen elefanter der.

 

Ledelsen i nasjonalparken tok kontakt med andre nasjonalparker på kontinentet for å høre om noen av dem slet med tilsvarende problemer og i så fall om de hadde noen gode råd om hvordan man kunne få kompensert for elefantmangelen. Det skulle vise seg at en annen park også stod overfor store elefantutfordringer, men ikke helt av samme art. De hadde for mange elefanter i dyrereservatet sitt. Den naturlige balansen i området deres var truet av elefantflokker som hadde blitt for mange og for store.

 

Det var så mange elefanter i nasjonalparken deres at de vurderte å desimere bestanden noe ved rett og slett å åpne for lisensjakt på elefanter for godt betalende turister. Da kontakten mellom de to nasjonalparkene var opprettet, ga en bedre løsning, på de to elefantproblemene, seg selv. Lederne for de to parkene ble enige om å flytte elefantoverskuddet i den ene parken til parken med elefantmangel. Som sagt, så gjort. De som jobbet i parkenes elefantavdelinger, en avdeling som av naturlige årsaker var nyopprettet i den ene parken, valgte ut et antall unge hann- og hunnelefanter for migrasjon. Det er, som de fleste vet, ganske dyrt å transportere elefanter, derfor så de det alle som bortkastet å ta med gamle elefanter på flyttelasset. Etter mye slit og store utgifter var elefantene på plass i sitt nye område.

 

De som jobber i nasjonalparker vet at utfordringene ved driften av parkene står i kø. Så også med parken de unge elefantene kom til. Bare noen måneder etter at elefantproblemet var løst, dukket det opp et nytt problem. Det ble funnet et neshorn som hadde blitt brutalt drept, det var nærmest knust. Parkledelsen var en stund i villrede om hva som egentlig hadde skjedd og var mer eller mindre i ferd med å henlegge hele saken, da det på kort tid ble funnet tre neshorn til, alle drept på samme måte. Det hastet med å finne årsaken; man startet overvåking av de utrydningstruede neshornene både fra luften og fra bakken. Innsatsen ga resultater.

 

Snart ble misdederne knepet på fesk gjerning. Parkvokterne kom over en gruppe unge hannelefanter i ferd med å dytte og mose et neshorn mellom seg. Neshornet var allerede lettere skadet. Vokterne fikk skremt bort elefantene og det mørbankede neshornet luntet lettet sin vei. Gode råd var dyre. Bokstavelig talt. Transporten av løsningen ble ganske kostbar.

 

Noen uker senere var de unge hannelefantene atter ute med sin hardhendte neshornplaging. De var så opptatt med sitt at de knapt oppdaget hva som skjedde før det hele var over. En diger, gammel og gretten hannelefant kom brasende ut av buskene og skremte flokken av forvorpne ungelefanter fra sans og samling. Etter den dagen fikk neshornene gå i fred for elefantene. Og fikk noen av de unge hannelefantene lyst til å ta opp igjen gamle synder, kom de snart på bedre tanker. For på slettene i dyrereservatet hørtes stadig en mørk brumming som durte og buldret av sted mange kilometer fra lydens gretne opphav.

 

Da den gamle elefanten noen år senere hadde takket for seg, kunne den samme brummingen fortsatt høres fra mange kanter av nasjonalparken. Elefantflokken hadde lært. Nye læremestre hadde overtatt en viktig funksjon.

Slå ring rundt den heilnorske Coca-Cola-nisselua!

Først takk til Tarjei Helland for et utmerket innlegg på nye meninger.no. Jeg forstår godt skuffelsen til snikislamiseringsteoretikerne som har gått i harnisk over det de trodde var et muslimsk snikangrep på nisselua. De gledet seg over det de trodde var nok en gylden anledning til igjen å lire av seg de samme gamle paranoide frasene. De gledet seg for tidlig, heller ikke denne gangen var det en sak som handlet om muslimer, men det gjør så likevel lite fra eller til for dem, de bare turer frem som vanlig. At nisseluesaken i Drammen ikke har noe med islam å gjøre, tror de ikke på. De tar de faktiske forhold som en bekreftelse på egne vrangforestillinger. For dem kan alt egentlig ha med islamisering å gjøre. Både “moderate” og ekstreme snikislamiseringsteoretikere har ingenting lært av dette årets begivenheter.

Det blir litt pussig å referere til Jehovas vitner som en liten sekt slik flere av dem som har kommentert Hellands innlegg gjør. Jehovas vitner har lavt anslått 8 millioner medlemmer på verdensbasis, trolig langt flere. Den norske statskirken, der 80 % av Norges befolkning er med, har til sammenligning 4 millioner medlemmer. Skal man omtale Jehovas vitner som en pussig liten sekt, så bør man gjøre det samme med Den norske statskirken.

Ikke si det bort til noen, men det har vært vanlig praksis ved mange skoler å ta hensyn til medlemmer av kristne menigheter som tar kristendommen mer alvorlig enn det det gjengse statskirkelige medlemmet gjør. Det er ikke uvanlig å kalle ‘julegrøt’, som ofte serveres på skolen før jul, for ‘risgrøt’. Begrepet ‘juletentamen’ ble først til ‘tentamen’ og så til ‘fagdag’. Hvor skal det hele ende?

Ikke nok med det, ved skolenes oppføring av Juleevangeliet hender det at det ikke er den jenta med lysest hår og blåest øyne som spiller Maria. Det hender man lar en jente med farger som nok er atskillig nærmere Marias faktiske hår- og øyenfarge få spille hovedrollen som Guds mor. Det hele ender vel med at man helt glemmer at Jesus var norsk og at juleaftenen med sine Tors-bukker, tyske juletrær, Osiris-engler og Coca Cola-julenisse egentlig er Norges nasjonaldag nummer to.

Elendigheten startet med de unorske blånissene. Blå nisseluer! Alle vet vel at julenissen er kommunist. Det er derfor nisselua skal være rød og ikke i alle regnbuens farger.

Selv tar jeg vare på tradisjonene. Heimen er for lengst pyntet med juleelefanter, som vanlig.

Juleelefant