Category: Kriminalitet


Bård Larsen fra den konservative tenketanken Civita setter frem en rekke trivielle påstander om likheter mellom ulike tankestrømninger, i artikkelen «Den vanskelige ideologien», i Dagsavisen fredag 12. september 2014. Han gjør et stort poeng av å liste opp en rekke elementer som, sånn omtrent, kan finnes i ulike ideologier. Listen kunne vært gjort mye lenger. Han kunne for eksempel føyd til at konservatismen og kommunismen har blant annet den kollektive tenkningen og paternalismen felles, og påpekt at det ikke betyr at konservatisme og kommunisme er det samme. Han kunne også tatt med at nazismens rasisme og antisemittisme ble delt av flere ulike politiske strømninger i Europa og USA, både på høyre og venstre side, så vel i det moderate politiske sentrum, både før og etter 1930-tallet. Og at mange av nazistenes grusomheter var sammenfallende med grusomheter europeiske kolonialistiske regimer begikk i koloniene. Listen hans over sammenfallende holdninger hos ulike tankeretninger er grei nok, men den sporer helt av ved hans vidløftige tankeeksperiment rundt det imaginære eksempelet om X og Y og deres holdninger og handlinger i forhold til billettprisene på Oslo-trikken.

Etter møysommelig å ha gått gjennom en lang liste av likhetstrekk mellom ulike ideologier, religioner og politiske bevegelser, konkluderer Civitas skribent med at 22. juli-terroristen var helt alene i verden om å ha den ideologien han har. Ved dette begår Larsen en triviell logisk feilslutning. Han lister opp premisser og trekker en, overflatisk sett, «flink» konklusjon som ikke har den nødvendige sammenhengen med premissene. Ved denne bristende logikken kunne han like gjerne ha skrevet at nazismen og konservatismen bare hadde noen sammenfallende synspunkter, ergo var Adolf Hitler alene om sin ideologi og at man ikke kan sammenligne den med synspunktene til Hermann Göring og Joseph Goebbels, men en slik konklusjon følger altså ikke av premissene. Det burde vært unødvendig å påpeke det, men Hitler var, i likhet med 22. juli-terroristen, ikke en fullstendig isolert politisk galning, han var en del av en politisk bevegelse.

Hvorfor Civita finner seg tjent med å tilsløre at 22. juli-terroristen var og er en del av en samfunnsskadelig politisk bevegelse som jobber systematisk for å splitte befolkningen med sikte på å skape en voldelig borgerkrigssituasjon i Europa, kan man bare spekulere i. Deres sikte er åpenbart å tilsløre realitetene; hva de ønsker å oppnå ved å fornekte virkeligheten, er ikke like klart. Hva som er klart nok, er at Jonas Gahr Støre har helt rett i at terroristen var alene om handlingene, men ikke om holdningene som motiverte dem. Det holder ikke å bare ta et oppgjør med dem som fortsatt i dag forfekter de samme holdningene, hvorav noen faktisk også støtter terroranslaget, man må også våge å ta et oppgjør med dem som har stått som premissleverandører til enkelte sider av ekstremistenes forvridde univers. Det betyr blant annet å ta et oppgjør med strømninger innen det regjeringsbærende partiet Fremskrittspartiet.

Etter at moderate muslimer har gått i bresjen for å motarbeide ekstrem islamisme, har det oppstått panikk i den politiske bevegelsen av «eurabia»-tenkere, anti-«kulturmarxster» og «PK»-motstandere, (bare for å nevne noen av signalordene fra deres vokabular). Deres siktemål er å skape et skarpt skille mellom muslimer og kristne i Europa, mens vi andre ønsker å opprettholde det skarpe skillet mellom moderate og fredelige mennesker på den ene siden og potensielt voldelige ekstremister av alle avskygninger, inkludert de ekstreme fascistiske og nykonservative kreftene, på den andre. Det kan se ut som om Civita ikke ønsker å bidra i kampen mot potensielt voldelig ekstremisme.

Denne uken har Norge mintes ofrene for den høyreekstreme terroren som rammet landet for tre år siden. To dager etter minnehøytidelighetene ble det slått full terroralarm i landet. Angivelig har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fått informasjon om et umiddelbart forestående terroranslag fra en islamistisk terrorgruppe mot mål i Norge. Dette har ført til en alarmtilstand med mange bevæpnede politifolk i gatene – myndighetene vurderer også å mobilisere militære styrker. Arbeidet ledes av justisministeren, som er medlem av det høyreekstreme Fremskrittspartiet, det samme partiet som 22. juli-terroristen var medlem av, og fikk sin politiske bevissthet formet av, gjennom ti år.

Fremskrittspartiet har i 40 år manet frem et verdensbilde der islam generelt oppfattes som en trussel mot Norge. Partiets propaganda har gjennom årene vært preget av ren hets mot muslimer. Dette har bidratt til å radikalisere mange norske ungdommer som har trodd på propagandaen. De har søkt seg mot ekstreme høyreorienterte miljøer, slike som hevder at det i Europa i dag foregår en krig mellom kristne og muslimer.

I tillegg har denne hetsen mot muslimer bidratt til å radikalisere enkelte muslimske ungdommer. Disse har følt seg fremmede i det norske samfunnet, akkurat slik Fremskrittspartiet har hevdet at de er, og som med opplevelsen av å være utstøtte i det norske samfunnet, har de søkt mot radikale islamske miljøer.

I sum betyr dette at Fremskrittspartiet har bidratt sterkt til begge sider av den doble terrortrusselen Norge står overfor i dag. Også derfor føles det ubehagelig at Fremskrittspartiets folk i dag sitter i ledelsen for en statlig aksjonsgruppe som disponerer både politi og militære mannskaper i Norges gater.

PST, tidligere SIPO, har i hele etterkrigstiden vært en politisk aktør. Norge har flere ganger blitt rammet av terror fra høyreorienterte personer og grupper. Likevel har PST alltid forfektet at det ikke foreligger noen trussel fra den ekstreme høyrefløy av det politiske spekteret. Før så politiets etterretningstjeneste kun trusler fra venstreorienterte, i dag ser den samme tjenesten kun trusler fra muslimske miljøer. Tjenesten har i praksis fungert som politisk premissleverandør til Fremskrittspartiets propaganda.

Om den angivelige aktuelle terrortrusselen fra en syrisk islamistisk terrorgruppe, med mulig innslag av norske deltakere, er reell, eller om dagens antiterroraksjoner kun er et politisk spill fra Fremskrittspartiets og PSTs side, gjenstår å se. Begge mulighetene åpner for ubehagelige perspektiver.

-oOo-

En noe endret versjon av denne artikkelen ble lagt ut på nye meninger.no 28. juli under tittelen Trussel om terror:

Trussel om terror

Forrige uke mintes Norge ofrene for den høyreekstreme terroren som rammet landet for tre år siden. To dager etter minnehøytidelighetene ble det slått full terroralarm i landet.

Angivelig har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fått informasjon om et umiddelbart forestående terroranslag, fra en islamistisk terrorgruppe, mot mål i Norge. Dette førte til en alarmtilstand med mange bevæpnede politifolk i gatene – myndighetene vurderte også å mobilisere militære styrker. Arbeidet ledes av justisministeren, som er medlem av det høyreekstreme Fremskrittspartiet, det samme partiet som 22. juli-terroristen var medlem av, og fikk sin politiske bevissthet formet av, gjennom ti år. Som en konsekvens av den angivelige terrortrusselen, er befolkningens oppmerksomhet igjen rettet bort fra trusselen fra ytre høyre og over mot muslimske miljøer, hvilket er beleilig for de islamofobe miljøene.

Fremskrittspartiet har i 40 år manet frem et verdensbilde der islam og muslimer generelt oppfattes som en trussel mot Norge. Partiets propaganda har gjennom årene vært preget av ren hets mot muslimer. Dette har bidratt til å radikalisere mange norske ungdommer som har trodd på denne svært tendensiøse propagandaen. En del av disse har søkt seg mot ekstreme høyreorienterte miljøer, slike som hevder at det i Europa i dag foregår en krig mellom kristne og muslimer. Språkbruken på ulike nettsider fra flere av disse ekstremistene, viser at de gjennom sine skriftlige språkhandlinger forsøker å egge frem terrorhandlinger i Norge. Som vi allerede vet, er dette miljøet mer enn potensielt voldelig.

I tillegg har hetsen mot muslimer bidratt til å radikalisere enkelte muslimske ungdommer. Disse har som en følge av hetsen følt seg fremmede i det norske samfunnet, akkurat slik mange av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører har hevdet at de er, og som utstøtte har de søkt mot radikale islamske miljøer. Menneskene er enkle slik, føler de seg ikke hjemme i et miljø, søker de seg til et annet.

I sum betyr dette at Fremskrittspartiet har bidratt til begge sider av den doble terrortrusselen Norge står overfor i dag. Også derfor føles det ubehagelig at Fremskrittspartiets folk sitter i ledelsen for en statlig aksjonsgruppe som disponerer både politi og militære mannskaper i Norges gater.

Norge har flere ganger blitt rammet av terror fra høyreorienterte personer og grupper. Likevel har PST envist forfektet at det ikke foreligger noen trussel fra den ekstreme høyrefløy av det politiske spekteret. Før så politiets etterretningstjeneste kun trusler fra venstreorienterte, i dag ser den samme tjenesten kun trusler fra muslimske miljøer. Tjenesten har i praksis i flere sammenhenger fungert som politisk premissleverandør til Fremskrittspartiets propaganda og ved det bidratt til å gjøre Norge mer utrygt. Dette betyr at PST, tidligere SIPO, har vært en politisk aktør i hele etterkrigstiden.

Om den påstått aktuelle terrortrusselen fra en syrisk islamistisk terrorgruppe er reell, eller om dagens antiterroraksjoner kun er et politisk spill fra Fremskrittspartiets og PSTs side, gjenstår å se. Begge mulighetene åpner for ubehagelige perspektiver.

Det er ingen nyhet at virkeligheten kan overgå ens villeste fantasier; norsk næringsliv har fortsatt overraskelser på lager. De er hjertelig til stede i Nord-Korea.

Fredag 29. mai 2014 publiserte jeg et ironisk essay om blant annet Nord-Koreas «omdømmeproblem». En smule (?) spydig skrev jeg blant annet:

Et første skritt til bedring av omdømmet, vil unektelig bli tatt om den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un legger til rette for investeringer i landet fra norsk næringslivs side. Det kalles å gjøre landet «mer åpent». «Åpenhet» vil være et betydelig skritt mot bedre omdømme. Det meste av det som er til salgs vil finne en villig investor. Og det finnes alltid en investor som er til salgs.

Og det må vel sies å være noe drøyt påstått, selv for meg?

Norsk næringslivsdelegasjon i Nord-Korea

Dagen etter leser jeg et oppslag som forteller at en næringslivsdelegasjon fra Norge er hjertelig til stede ved et nordkoreansk industrianlegg i grensebyen Kaesong. Norges ambassadør i Sør-Korea, Torbjørn Holthe, forteller begeistret om «Norges» interesse for industrikomplekset i Kaesong og mulighetene for norsk næringsliv til å tjene store penger der. Dermed er det ikke bare provoserende kunstnere som nærer interesse for å tekkes regimet i Nord-Korea, norsk næringsliv og det offisielle Norge sikler etter å tjene blodpenger på slavearbeidere. I Nord-Korea som over alt ellers i verden.

Blodpenger

De undertrykte nordkoreanske arbeidernes arbeid skaffer hard valuta til det umenneskelige regimet i Nord-Korea. Kim Jong-un får dermed mer penger å investere i utviklingen av atomvåpen, militæret, konsentrasjonsleire, tortursentre, overvåkningsteknologi og alt annet som et forferdelig regime trenger for å kontrollere befolkningen.

Jeg er sjokkert, ikke over det norske næringslivet eller over at det offentlige Norge står på for å støtte opp om norsk næringslivs utvikling av sine forretninger til beste for seg selv og til god støtte for enda et brutalt diktatur, denne gangen det i Nord-Korea, men jeg er sjokkert over min egen naivitet.  Norsk næringslivs interesser går foran ønsket om å bidra til avviklingen av despotiet i Nord-Korea. Jeg så ikke den komme.

Nobelkomiteen må trå forsiktig

Dette betyr nok at Nord-Koreas omdømme i Norge vil bli forsøkt bedret i de kommende årene. Om det er penger å tjene, blir det liten plass til hjerterom for verdens mest undertrykte. Nobelkomiteen bør tenke seg nøye om, hvis den skulle få lyst til å gi fredsprisen til en nordkoreansk opposisjonell. En slik tildeling kan på sikt skade norsk næringslivs interesser, akkurat som prisene til Dalai Lama og Liu Xiaobo sies å ha gjort. Og det vil vi vel ikke skal skje? Penger er tross alt viktigere enn fred på Jord!

Bilde

av John Heartfield

Å ha et godt omdømme er visst viktig. For enkelte er det viktigere å ha et godt omdømme enn å fortjene et godt omdømme. Heldigvis kan mye kjøpes for penger, som kjærlighet, venner – og godt omdømme.

Som barn hadde vi gjerne et friområde som en integrert del av en og annen lek, et område der lekens regler ble opphevet. Enkelte barn hadde en, utenfra sett, underlig oppfatning om at det å ikke bli sett og det å ikke se, kom ut på ett. De slurvet når de skulle gjemme seg, knep øynene igjen, og nektet adstadig for at de hadde blitt sett. Om de ikke kunne se dem som fant dem, så kunne de som fant dem heller ikke se dem. De hadde lagd et eget friområde inne i sitt eget hode. Når vi blir voksne, tror vi vel ikke lenger på slike barnslige friområder innenfor eller utenfor den verden vi lever i. Kunne vi håpe.

Nord-Koreas omdømme

Nord-Korea er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de underdanig holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Nord-Korea er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, for ikke å si umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter tortur, livslang fengselsstraff eller henrettelse. Også av denne grunn er omdømmet til den herskende klasse i Nord-Korea ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er kunsten. Nord-Korea har blitt en del av et norsk kunstprosjekt. Av alle ting skal den trygge, harmoniske og hjertevarme Kardemomme by spilles i Norge av barn, unge kunstnere, av den lille privilegierte eliten i Nord-Korea, et land viss regime er kjent for sin utrygghet, sin knugende undertrykkelse og nådeløshet. Men selvfølgelig er det alltid rørende festlig å høre velnærte utenlandske overklassebarn synge om «Papegøyen fra Amerika».

Kunsten hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der noe av det sentrale er å tøye grenser, provosere og slippe unna med all verdens fjolleri. Man kan ikke stille de samme forventninger til kunsten som til politikken, heter det. Kunsten er et på samme tid politisk og upolitisk område. Kunsten kan være politisk, men den kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Kunsten er fri, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin kunstutøvelse. Hevdes det.

Kinas omdømme

Kina er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Kina er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, men ikke helt umulig. Om man klarer å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter intens overvåkning, yrkesforbud, tortur, langvarig fengselsstraff og/eller henrettelse. Er man heldig, slipper man unna ved å gå i eksil. Omdømmet til den herskende klasse i Kina er ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er næringslivet. Samhandelen med Kina og norsk næringslivs muligheter for å investere i landet, er ikke så godt som de kunne ha vært, blant annet som en følge av nobelpriser tildelt Tibets åndelige leder, Dalai Lama, og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.

Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, som jo har vært nyttig til litt av hvert, som å sprenge folk i filler under krig, innstiftet som kjent en rekke priser. De fleste deles ut i Sverige, men Nobels fredspris deles ut i Norge. Prisutdelingen hevdes å ikke ha noen forbindelse med norsk politikk og norske politikere, eller statsmakten i Norge overhodet, selv om mange av Nobel-komiteens medlemmer blir hentet nettopp fra den norske politikerstand og at prisene for det meste har gjenspeilet vestlig politisk forståelse av verden.

Det har vært mange underlige nobelpristildelinger. Gamle krigere har fått prisen fordi de i en periode kriget litt mindre. USAs president Barack Obama fikk prisen før han rakk å stelle i stand for mye krig og elendighet, og fordi enkelte nordmenn og –damer gjerne ville hilse på ham. Senere har han satt verdensrekord med sitt ansvar for de amerikanske dronenes terror fra luftrommet over land som Jemen, Pakistan og Afghanistan. Dronene henretter folk som, sett via en litt uskarp skjerm, kan se ut som de beveger seg eller på andre måter virker mistenkelige for et, mer eller mindre, våkent øye. Prisen til Obama har blitt latterliggjort – og det er vel egentlig ikke til å undres over. Samtidig kan det være grunn til å spørre seg hvorfor enkelte i den senere tiden har funnet det opportunt å rippe opp i nettopp den komediens overtydelige fadese.

Det er lett å raljere over enkelte fredspriser. Andre priser derimot fremstår som både forståelige, modige og nødvendige. Selv om vi ikke skal stikke under en stol at nobelkomiteen ofte gir prisen til dissidenter fra «land vi ikke liker å sammenligne oss med», mens prisvinnere fra de «land vi liker å sammenligne oss med», gjerne er statsledere. Å tenke seg fredsprisen tildelt en dissident fra USA, som for eksempel Edward Snowden eller Bradley Manning, er vanskelig.

Fredsprisene til Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010) fant alminnelig støtte i mange land, men vel ikke hos den herskende klasse i Kina. Entusiasmen for prisene er heller ikke stor i store deler av norsk næringsliv i dag, ei heller hos de deler av Norges politikerklasse som først og fremst er interessert i å tjene det private næringslivs interesser, det gjelder først og fremst politikere fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Knefallet for den brutale herskende eliten i Kina, og den norske pengemakten, fra regjeringens side, i forbindelse med Dalai Lamas besøk i Norge i år, er pinlig for Høyre og Fremskrittspartiet, og vemmelig å tenke på for oss andre, derfor skal jeg ikke rippe opp i det her.

Næringslivet hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der det eneste som gjelder er å tjene penger til aksjonærene og sørge for fantasilønninger til næringslivets ledere, lønninger som er frikoblet fra de samme ledernes talent og innsats.

Man kan ikke stille de samme forventninger til næringslivet som til politikken, heter det. Næringslivet er et på samme tid politisk og upolitisk område. Næringslivets virksomhet kan være politisk, men næringslivets aktører kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Næringslivet er fritt, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin forretningsvirksomhet. Hevdes det.

USAs omdømme

USA er en forening av stater der de fattige lever i økende nød, mens de rike og mektige lever et privilegert og særdeles komfortabelt liv. Ytringsfrihetens kår i USA er et sorgens kapittel. Å slippe til i media eid av de store konsernene, med en kritisk ytring, er vanskelig, for ikke å si nesten umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om dette eller hint, en ytring som måtte irritere deler av overklassen, så venter massiv og ensidig hetspropaganda mot en selv, yrkesforbud, injuriesøksmål, intimiderende forfølgelse fra organisasjoner som FBI, NSA og CIA og/eller en kortere eller lengre fengselsstraff. Omdømmet til den herskende klasse i USA er forholdsvis godt, så styrer da også den samme klassen det meste av media i landet. I tillegg kommer deres innflytelse over mange media i andre land også godt med, når det gjelder å kunne farge den enkelte verdensborgers oppfatning av den verden vi tror vi lever i.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er USAs utenrikspolitikk, inkludert krigføring og det å styrte regimer som ikke tjener interessene til den herskende eliten i USA. Rett nok kan vi kritisere denne politikken, og krigføringen, men til syvende og sist vil den norske politiske elite i praksis støtte opp om den. Og norsk næringsliv vil alltid være ivrige etter å tjene penger på den.

Salige er de ydmyke

Norge er av de få land i verden som har fått lov til selv å tjene penger på egne naturressurser. I de fleste andre land har det vært en korrupt elite i eget land og multinasjonale, for en stor del amerikanske, firma, som har tilegnet seg rikdommene. Den herskende klasse i USA har aldri nølt med å velte regjeringer i andre land, demokratiske som udemokratiske, som har søkt å sikre at landenes rikdommer skulle komme eget lands befolkning til gode i form av økt velstand, i stedet for at multinasjonale selskap skulle stikke av med det meste av fortjenesten.

Norges velstand har kommet til en pris. Prisen har vært servilitet overfor den herskende klasse i USA. Vår velstand er bygget på ydmykhet. Det bør vi kanskje ta med i betraktningen når vi hoverer over vår egen regjerings feighet overfor den herskende klasse i Kina?

Noen er naive nok til å tro at vi kunne valgt å investere oljefondets milliarder i et annet jagerfly enn det amerikanske. De samme er sjokkerte over at norsk næringsliv bare får bestillinger på våpenteknologi, fra amerikanske firma og den amerikanske staten, for et par milliarder i stedet for de 70 milliarder Norge ble forespeilet da kontrakten om flykjøpet ble inngått. Det de ikke har forstått er at pengene landet betaler for jagerflyene, er en del av prisen landets innbyggere betaler for sin høye levestandard, relative frihet og tilsynelatende uavhengighet. Når det gjelder den norske regjeringens servilitet overfor Kina, så er det ikke serviliteten som er ny, det er landet man er servile overfor som er nytt. Tegn tyder på at USA er et land i tilbakegang og at Kina er et land i fremgang, det være seg i økonomisk, politisk og militær forstand. Det er ikke sikkert at ydmykhet for Kina vil gi oss like mye som vår ydmykhet overfor USA de siste 70 årene har gitt.

Kan norsk næringsliv redde Nord-Koreas omdømme?

Av disse tre landene, Nord-Korea, Kina og USA, er det kun Nord-Korea som det norske næringslivet ikke har økonomiske interesser i. Hadde norsk næringsliv vært hjertelig til stede også der, ville ventelig omtalen av landet vært en annen her til lands.

Vel har omdømmeekspertene i First House allerede mer enn nok å gjøre, men kanskje det finnes et annet, et annet Secondary House, som kan hjelpe Nord-Koreas herskende klasse med sitt omdømmeproblem? Et første skritt til bedring av omdømmet, vil unektelig bli tatt om den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un legger til rette for investeringer i landet fra norsk næringslivs side. Det kalles å gjøre landet «mer åpent». «Åpenhet» vil være et betydelig skritt mot bedre omdømme.

Det meste av det som er til salgs vil finne en villig investor. Og det finnes alltid en investor som er til salgs.

Bilde

«Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91) av Ilja Repin.

Da den tyrkiske sultanen Muhammed IV sendte kosakkene i Zaporozje et brev med et ultimatum om å overgi seg, skal de ha sendt ham et svar der de relativt udiplomatisk ba ham om, blant annet, å kysse seg bak. Hvor klokt det var, kan man diskutere. Trolig hadde deres leder Ivan Sirko ingen visjoner om å utvikle næringsvirksomhet i Tyrkia.

Når noen vil holde noe skjult, er det enten fordi de har noe å skjule, eller fordi det finnes noen de ikke stoler på, noen som de vil holde det skjulte skjult for. Slik også med PR-bransjen.

Innen PR-bransjen er det mange PR-folk som mener at det er viktig at publikum skal ha tillit til dem, de holder ikke sin virksomhet skjult for noen, fordi de mener at det de driver med tåler dagens lys. Denne åpenheten fører til at folk flest har tillit til denne delen av PR-bransjen. Åpenhet borger for ærlighet og kvalitet.

I PR-bransjen er det også flere firma og PR-folk som vil holde sin virksomhet skjult. Det er enten fordi de har noe å skjule, noe som ikke tåler dagens lys, eller det er fordi det finnes noen de ikke har tillit til, som de vil holde sin virksomhet skjult for. Man kan heller ikke se bort fra at de både har noe å skjule – og at de mangler tillit til folk. Uansett, de holder det skjulte skjult av en grunn.

Det de vil holde skjult vil ventelig være tvilsom lobbyvirksomhet med sikte på å skaffe sine kunder lyssky fordeler med metoder som nærmer seg, eller er, korrupsjon. Korrupsjon er en trussel mot demokratiet, derfor er det gode grunner til å holde en korrupsjonsfremmende virksomhet skjult. Slik virksomhet er utbredt vel kjent i land vi liker å sammenligne oss med, land som i mange tiår har stått som forbilder for mange av våre politikere. I noen land er slik virksomhet del av en akseptert kultur, en kultur for å skaffe rikfolk enda flere økonomiske og juridiske fordeler på bekostning av interessene til folk flest. Eller det kan være noen disse PR-folkene vil holde sin virksomhet skjult for, og disse noen er ventelig det norske folk.

Muligheten for at de hemmelighetsfulle PR-byråene, deres nåværende og tidligere PR-agenter, både har noe å skjule og at de mangler tillit til befolkningen i Norge, er absolutt til stede. Ventelig er denne manglende tilliten gjensidig. Mange har ikke tillit til den hemmelighetsfulle delen av PR-bransjen. Og, kan vi anta, med god grunn.

Ikke for det. Selv har jeg intet å skjule for PST, CIA og NSA, men det vil jeg ikke at de skal finne ut. Grunnen til at jeg ikke vil at de skal finne ut at jeg ikke har noe å skjule for dem, er at jeg ikke stoler på dem. Uavhengig av hva jeg, eller andre, vil eller ikke vil, disse organisasjonene skaffer seg uansett de opplysningene de vil ha, fordi de kan det, ikke fordi de har behov for det. Og det er også mulig at deler av den norske PR-bransjen holder på sine hemmeligheter, ikke fordi de faktisk har behov for det, men fordi de kan det. De har makt til det.

Bilde

I sin kommentar til min artikkel, «Fremskrittspartiets kriminalitet», gjengitt på Nye meninger, om Fremskrittspartiets nye fremstøt, som  Per Sandberg står for, der den kjente politikeren og ideologen slår et slag for at kriminelle fra for eksempel (!) Romania skal ha vesentlig dårligere soningsvilkår enn norske kriminelle, gjør Bjørn Ditlef Nistad det noe for enkelt for seg og for Fremskrittspartiet – og Høyre for den sakens skyld, da Høyre har kastet seg på Frps sjofelheter.

Det er ikke tilfeldig at Per Sandberg bruker kriminelle fra Romania som eksempel på folk som, etter hans mening, trenger dårligere soningsforhold. I anledning valgkampen ønsker han med dette å hente ytterligere stemmer fra de mest fordomsfulle lag av befolkningen. Og selvfølgelig er det fattige kriminelle han er ute etter. Når han gjør seg små anstrengelser for å skjule sin agenda, er det mer enn fristende å raljere over konsekvensene av det han skriver.

Silvio Berlusconi ser, utrolig nok, ut til å kunne bli straffedømt for noen av sine mange forbrytelser. I en notis som blant annet stod gjengitt i Dagbladet 6. august, går det frem at han trolig vil kunne sone under litt andre forhold enn det som er vanlig i norske fengsler. Han vil blant annet få tilgang til sju svømmebasseng, en gedigen park og et amfiteater i gresk stil. I tillegg vil han kunne more seg med en kunstig vulkan. Nå ja, slik soner de rikeste av de rike kriminelle. Det er godt at han ikke skal sone i Norge. Det hadde blitt dyrt, om man skal gjøre Sandbergs prinsipp gjeldende for alle, at de skal sone under samme vilkår i Norge som i sitt hjemland, men slik har jo selvfølgelig ikke Sandberg tenkt det. Fremskrittspartiet, og Høyre for den del, er bare ute etter å gjøre livet surt for de fattigste av de fattige. Og tilhører de fattige samtidig en forfulgt minoritet i Europa, ja så blir det jo en ekstra bonus for de fordomsfulle sosialsadistene.

Nistad mener det er bortkastet å bruke penger på å rehabilitere utenlandske fanger i norske fengsler. Poenget med rehabilitering er jo å få de straffedømte til å slutte med sin kriminelle løpebane. Derfor spiller det ingen rolle hvilken nasjonalitet de dømte har, eller hvilket land de soner i. Uansett vil det være en stor fordel for både dem og samfunnet for øvrig, om de bli rehabilitert i norske fengsler, for så å kunne fungere som velfungerende borgere av Europa, eller hvilken verdensdel de nå måtte ha sitt utspring i.

Nei, Sandberg har feil også i denne saken, som i de fleste andre.

Og ja, jeg leser all propaganda fra Fremskrittspartiet og andre ondskapsfulle krefter, slik Fanden leser Bibelen. Likheten mellom Satan og undertegnede er at vi begge vet hva vi snakker og skriver om. Og vi har en djevelsk evne til å se konsekvensene som springer ut av detaljene i skriveriene til Sandberg og likesinnede.

SAM_0480

Når man reiser bort på sommerferie med sikte på høykvalitetsrekreasjon, nytter det ikke å ta med tunge og seriøse aviser som Dagsavisen med sine dyptpløyende valganalyser og det som verre er.

De lange artiklene om de siste meningsmålingene gjør seg ikke når man er i feriemodus. Blir det rødgrønt? Blir det blå regjering? Og i så fall, hvilken blåfarge blir det? Lyseblått? Mørkeblått? Mellomblått? Kongeblått? Eller blir det den nye blåfargen som går under betegnelsen blåblått? Rett og slett en blåfarge som er blå. Vi kan på nåværende tidspunkt ikke utelukke at det blir seier til Sverige. Kanskje vi får en blågul regjering? Nei, la det fare. Det er fortsatt sommer.

Helseskadelig søvnløshet

Dagbladet er det naturlige valget når man trenger avslappende lektyre på stranda. Da er det fint å kunne lese om soving og spising – og andre ting folk gjør i senga.

4. august kunne avisen melde at sovestillingen påvirker helsen vår. Ligger vi feil når vi sover, da kan vi få pustestopp, vondt i ryggen og press på nerver og muskler i skuldrene. Har Dagbladets redaksjon overveid om det er gunstig for helsen vår å ligge våkne hele natten i angst for å havne i en helseskadelig sovestilling?

Drama fra virkeligheten: Gråt på butikken

Etter å ha lest artikkelen om sovestillinger, fant jeg det best å hoppe over artikkelen om at Linn Skåber gråt på butikken. Bare tanken på hennes kvaler der hun hulkende forsøkte å bestemme seg for om hun skulle kjøpe lettmelk eller helmelk, var deprimerende og lite egnet for en kar i feriemodus. Det er som med Fjordland; alle disse valgene gjør ikke akkurat livet lettere.

Da var artikkelen om hvordan fremtiden vår vil bli, mer spennende. Eller spennende? Fremtidsforskerne har funnet ut at vi stort sett vil fortsette å gjøre det samme som i dag. Vi vil trene, være på nett, bli sett, reise og ønske kvalitet på informasjonen vi mottar. Det siste var kanskje nytt. Det tegner godt for Dagsavisen.

Lite lysten

Tirsdag 6. august kastet Dagbladet nytt lys over fenomenet sublimering, altså det vi gjør når vi ikke har sex. Det viser seg at vi mister lysten på sex på grunn av jobben. Det er jo paradoksalt, all den tid Sigmund Freud for lengst har påpekt at vi jobber for å glemme at vi ikke kan ha sex hele tiden. I følge den medfølgende statistikken i avisen, er kvinner mer plaget av tørrhet i skjeden enn det menn er. Til gjengjeld sliter langt flere menn enn kvinner med erektil dysfunksjon. Og det er jo trist, men her må vi gå ut fra at mørketallene for kvinnenes del kan være store. Nå kan det jo hende at noen og en hver ikke bare mister sexlysten, men også appetitten av jobben. Hvorfor skriver ikke avisene om det? Det kan bli en ny slanketrend. Jobb mer – og mist matlysten.

Fattige og rike stjeler penger på ulike måter

I samme avis kunne Dagbladet også melde at flere fattige enn rike begår lommetyverier. Dette neppe fordi de rikeste av de rike er ærligere enn de fattigste av de fattige. Det handler heller om at de rike tilegner seg andre folks penger på formelt lovlige måter, slik vi har sett under den nåværende økonomiske krisen.

Og de av oss som har et hjerte bør lete etter symptomer på alle typer hjertelidelser, melder avisen. Lytt til ditt eget hjerte i skrekk! Fint å ha noe å tenke på og kjenne etter, mens man svømmer i havet blant brennmaneter og søppel og forsøker å unngå å bli påkjørt av diverse fritidsbåter.

SAM_0641

Tilpassede soningsforhold

I tråd med Høyre og Fremskrittspartiets nye offensiv for tilpassede soningsforhold for utlendinger i norske fengsler, at de skal sone i Norge under like forhold som i hjemlandet, bringer avisen en melding fra NTB om de kommende soningsforholdene for Silvio Berlusconi i Italia. Under soningen vil han få tilgang til sju svømmebasseng, en gedigen park med gresk amfiteater og kunstig vulkan. Godt han ikke skal sone i Norge. Det kunne blitt dyrt for norske skattebetalere.

Ellers viser det seg at en rekke norske kulturpersonligheter, med et mulig unntak for Sputnik, skal stemme ved valget. Og datteren til en kjent scientolog har fått høyhælte sko. Det kan bli en trend. Om det ikke allerede har blitt det. Vi venter på avisartikler om små jentebarns fare for å vrikke foten i forhold til ulike skomodeller. Dette blir spennende. Og vondt for de søte små.

Erna eller Jens vant – og slikt

Torsdag 8. august følger Dagbladet opp serien om våre forræderske hjerter. Både menn og kvinner kan dø av hjerteproblemer, men ikke nødvendigvis av helt de samme. Eksperter har funnet ut at om hjertet stopper, så dør man.

En overskrift forkynner at minst 35 000 lever i skjul i Norge. Slapp av! Det er ikke flyktninger denne gangen. Det er bare kvelerslanger det handler om. Ellers vant Erna eller Jens duellen. Begge fikk terningkast.

En oter fikk vondt i øyet og de fleste som velger seg en partner, velger en som ligner på seg selv. Eller en som ikke ligner. For øvrig har en fotballspiller farget håret og forandret frisyren.

Det har vært mye fint vær i sommer.

SAM_0484

Fremskrittspartiet ønsker å bruke store summer av skattebetalernes penger på tilpassede soningsforhold i norske fengsler.

På Fremskrittspartiets hjemmeside har partiets ideolog Per Sandberg nettopp offentliggjort en artikkel med tittelen «Send kriminelle utlendinger hjem». I artikkelen fremmer han flere banebrytende, men potensielt svært kostbare tiltak. Han mener at folk uten norsk statsborgerskap, som begår forbrytelser i Norge, og blir dømt til fengselsstraff for disse, skal sone i norske fengsler under samme forhold som de ville sonet under om de hadde havnet i fengsel i sitt opprinnelsesland. Da soningsforholdene varierer svært fra land til land, vil det utvilsomt bli en kostbar og krevende affære å imitere all verdens soningsforhold i norske fengsler. Eksempelvis opererer man med lenkegjenger på straffarbeid og soning i gitterbur i USA. I en del land, som Russland, soner de dømte under elendige sanitære forhold, i overfylte celler, som gjerne er uutholdelig varme om sommeren og tilsvarende kalde om vinteren. Man kan vel få til noe lignende i Norge, men det vil koste betydelige summer av skattebetalernes penger.

Til tross for at han slår til lyd for mer innfløkte og kostbare soningssystemer i Norge, hevder Sandberg at han ikke ønsker at norske skattebetalere skal «kaste penger etter utenlandske kriminelle, men gi dem en skikkelig straff». Dette trolig i motsetning til norske straffedømte, som han nok mener det er helt i orden å «kaste penger etter» uten å «gi dem en skikkelig straff». Han understreker at «Frp mener det er viktig at vi rehabiliterer norske forbrytere», men at det ikke er tjenlig å hjelpe lovbrytere uten norsk statsborgerskap inn på den smale sti.

Han mener at det at «man i norske fengsler (får) både dagpenger og sosiale ytelser» gjør at «de utenlandske kriminelle» mister «all respekt for norsk politi og rettsvesen». Dette setter han da implisitt i motsetning til de norske kriminelle, som slett ikke mister sin «respekt for norsk politi og rettsvesen» på grunn av norske soningsforhold, om vi skal tro Sandbergs logikk.

Sandberg sammenligner i sin artikkel soningsforholdene i Norge med dem i Romania, og ikke med soningsforholdene i USA og Russland. Neppe tilfeldig! Kanskje har han en svært dårlig skjult agenda? Det at Frp-ideologen mener at Norge bør bruke Mullah Krekar som konsulent når det gjelder å bedømme norsk straffepolitikk, burde få varsellampene til å lyse hos noen og enhver.

Tegning 11b

I et Europa i økonomisk og sosial krise opplever stadig flere at samfunnet de lever i har lite eller ingenting å gi dem. Sosial utstøting kan føre til at de utstøtte vender det bestående ryggen og søker etter ekstreme løsninger på sin ekstreme situasjon.

I stadig økende grad forsøker høyreekstremister å inngå i en kristen sammenheng, som kristendommens forsvarere. Ved dette forsøker de å ta kirken og de kristne som gisler for sine egne ekstreme meninger. Da blir det viktig at prester kommer tydelig ut med kritikk av, og motargumenter mot, ytringene til de ekstreme kristenjihadistene. Beklageligvis har svært få prester, og biskoper, vært markante og tydelige i samfunnsdebatten, for å rettlede, kritisere og tilbakevise ekstremistenes bruk av kristendommen.

Elementer i kristen lære kan åpenbart brukes i voldelig og ekstrem retorikk, men kristendommen har også tydelige tanker om toleranse og fredelig sameksistens. Derfor er det viktig at prester som står for de positive sidene til denne religionen, er aktive og tydelige i samfunnsdebatten, også ved å ta et oppgjør med ekstremistene innen egne rekker.

PST-leder Benedicte Bjørnland har igjen vært ute med krav til imamer om at de bør være mer aktive og tydelige i samfunnsdebatten og ta tydelig avstand fra ekstreme muslimer. Hun har fortsatt ikke oppdaget norske kristne høyreekstremister og den høyst reelle faren disse representerer. PST, og tidligere SIPO, har en lang historie med naivitet overfor de voldelige høyreekstremistene. Her har de utvilsomt noe å lære av sine franske kolleger, som følger godt med på alle ekstreme miljøer og viser en prisverdig proaktiv innsats.

Dagens Europa fremstår som stadig mer ekstremt. Den utbredte spekulasjonsøkonomien måtte føre til en alvorlig økonomisk og sosial krise. De rikeste av de rike, de 0.1 %, ser ikke ut til å ha hemninger i forhold til hvor mye av verdiskapningen i samfunnet de vil karre til seg, på bekostning av andre. Spekulanter sørger fortsatt for at stadig flere bedrifter som ikke har «høyt nok» overskudd, som ikke er gode nok spekulasjonsobjekter, legges ned. Stadig flere mister arbeidet, stadig flere barnefamilier og eldre havner på gata, stadig flere har problemer med å klare seg økonomisk og sosialt.

Den ekstreme sosiale nøden fører til at en del søker etter ekstreme løsninger på en ekstrem situasjon. Mange unge opplever at samfunnet vender dem ryggen. En del av de rammede søker bort fra demokratiske løsninger og mot ekstreme politiske og religiøse bevegelser. Her må både prester og imamer se sin besøkelsestid og arbeide mot økonomisk ekstremisme, for å hindre sosial nød og motarbeide ekstreme politiske og religiøse bevegelser.

Khat og alkohol har det til felles at de begge er rusgifter som har brukere i Norge, og at brukerne oppnår rus. Der slutter likhetene.

Ordet ‘rusgift’ er sammensatt av to ord, ‘rus’ og ‘gift’. Rusgift er stoffer som forårsaker en rus og en forgiftning hos brukeren. De fleste kulturer har en eller flere typer rusgift som regnes som sosialt akseptable, enten til hverdagsbruk, eller til medisinsk bruk. Hvilke rusgifter som er legale og hvilke som er illegale i et samfunn, har historiske og kulturelle årsaker. Det er sjelden farlighetsgraden som avgjør hvilke rusgifter som er legale og hvilke som ikke er det.

Khat

Søndag 14/7-13 var det et nyhetsoppslag i Dagsrevyen om forbud av planten khat, som inneholder narkotiske virkestoffer, i Storbritannia. Norge kan dermed ønske Storbritannia velkommen etter. I den forbindelse hadde Dagsrevyen et intervju med en representant for norsk narkotikapoliti, som redegjorde for skadevirkninger ved bruk av planten. Det ble slått fast at khat har skadelige virkninger, slik som andre sentralstimulerende midler. Rusen er riktignok ikke så kraftig som man kan få fra andre typer rusgift. Betydelige psykiske skadevirkninger i tillegg til de fysiske, er registrert. Man kan gjennomgå angst og depresjoner etter bruk. Selvmordstanker er ikke uvanlig. Bruk av khat påfører brukergruppen et betydelig sosialt problem.

I følge Wikipedia kan et høyt forbruk over lang tid, av khat, gi depresjoner og lignende psykiske problemer. Tidsskrift for Den norske legeforening skriver følgende på sin hjemmeside:

«De biologisk aktive stoffene er alkaloidene katinon, katin og norefedrin, som har en vesentlig svakere psykoaktiv effekt enn amfetamin. Khat virker sentralnervøst – med våkenhet, eufori og psykoser. Det gir økt aktivitet av det perifere sympatiske nervesystemet, med hjertebank, forhøyet blodtrykk, store pupiller og rødsprengte øyne. Tanninet i khat skader tennene og gir obstipasjon

Av psykiske problemer er det altså faren for psykoser som blir trukket frem som det mest alarmerende ved bruk av khat, av legeforeningens tidsskrift. Som narkotisk stoff som sådan, gir khat relativt svak rus.

Alkohol

Vi skiller mellom lovlige eller aksepterte rusmidler, og ulovlige og ikke aksepterte rusmidler. I Norge er det lovlige og aksepterte rusmidlet først og fremst alkohol. I følge Wikipedia finnes det flere skadevirkninger ved rusmidlet alkohol:

«Den langsiktige effekten av alkohol varierer fra mulige helsemessige fordeler for lave nivåer av alkoholforbruk til alvorlige skadevirkninger i tilfeller av kronisk alkoholmisbruk. Høye nivåer av alkoholforbruk er korrelert med økt risiko for å utvikle alkoholisme, hjerte- og karsykdommer, malabsorpsjon, kronisk pankreatitt, alkoholisk leversykdom og kreft. Skade på sentralnervesystemet og på det perifere nervesystemet kan oppstå som følge av vedvarende alkoholmisbruk. Langtidsbruk av alkohol i store mengder er i stand til å skade nesten alle organer og systemer i kroppen. Hjernen hos ungdom er under utvikling og er spesielt utsatt for toksiske effekter av alkohol.»

Ved langvarig stort forbruk av alkohol, som kan karakteriseres som alkoholavhengighet og/eller alkoholisme, kan man utvikle følgende symptomer, fortsatt i følge Wikipedia:

«Psykiske lidelser er vanlig hos alkoholikere, og så mange som 25 prosent lider av alvorlige psykiske forstyrrelser. De vanligste psykiatriske symptomene er angst og depresjon. Ved avholdenhet fra alkohol blir de psykiske symptomene vanligvis verre i begynnelsen, men vil vanligvis avta eller bli helt borte ved fortsatt avholdenhet. Psykoseforvirring og organisk hjernesyndrom kan være forårsaket av alkoholmisbruk, noe som kan føre til at feil diagnose blir stilt, som for eksempel schizofreniPanikklidelse kan utvikle seg eller bli verre som et direkte resultat av langvarig alkoholmisbruk.

Samtidig forekomst av alvorlig depresjon og alkoholisme er godt dokumentert. (…)»

Bruk av alkohol kan føre til alvorlige psykiske og fysiske skader. I tillegg er det slik at høyt inntak av alkohol gir svært kraftig rus.

Khat og alkohol

For både khat og alkohol gjelder det at betydelige psykiske skadevirkninger i tillegg til de fysiske, er registrert. Man kan gjennomgå angst og depresjoner etter bruk. Selvmordstanker er ikke uvanlig. Bruk av begge stoffene påfører brukergruppen et betydelig sosialt problem. Alkohol fremstår som en farligere rusgift enn khat.

Det at khat er forbudt i Norge, mens alkohol er legalt, er ikke begrunnet i de to rusgiftenes skadelige effekter, men i vår kultur. Jesus gjorde som kjent vann til vin, og ikke gress til khat. Dette ikke ment som et forsvar for legalisering av khat, men tvert i mot som…

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.