Joda, vi og vår verden vil bli borte

Vår tids aktivistiske xenorasister, xenorasisme er rasisme rettet mot folk fra andre kulturer i stedet for mot personer med annen hudfarge, er engstelige for at Norges nåværende befolkning vil bli «byttet ut». De frykter at de som lever her nå, vil bli borte, noen andre vil ta deres plass. Og det har de helt rett i. Imidlertid er det ingenting noen kan gjøre for å hindre dette. Med unntak av en eller annen gud, om noe slikt finnes.

Vi er vel alle litt engstelige for å dø, men det synes å være vår uunngåelige skjebne. Før eller senere vil vi bli «byttet ut». Andre mennesker vil bo der vi bor, gå der vi går, leve der vi lever. Og vi? Vi vil være borte. Ikke bare det, menneskeheten er i utvikling. Om noen få hundre tusener eller millioner år vil våre etterkommere formodentlig ha blitt svært annerledes enn oss. Forhåpentligvis har de blitt mer avanserte enn oss. Kanskje til og med penere. Om det er mulig. Man må være en heller innsnevret monokulturalist for ikke å forstå at utvikling og endring er en ustoppelig prosess.

I et noe kortere perspektiv vil vår kultur og religion endre seg til det ugjenkjennelige. Om bare noen hundreder eller tusener av år, vil det vi i dag kjenner som norsk kultur, være endret til det ugjenkjennelige. Kristendommen vil, i likhet med jødedommen, islam og alle andre religioner, enten ha utviklet seg til mer avanserte religiøse systemer eller blitt erstattet av mer eller mindre nye religioner. Om det da fortsatt vil være folk som har behov for religioner i fremtidens verden? Jeg vil tro det, men jeg gjetter på at vår tids religioner blir for primitive for dem.

Befolkningen i alle land er i endring. Kulturen i alle land er i endring. Norge er i endring. Norsk kultur er i endring. Folk reiser rundt i verden. De flytter. De slår seg ned andre steder enn der de er født. Vi som bor i Norge ser det som en selvfølgelig rett å kunne reise hvor vi vil, når vi vil. Og gjerne flytte til andre land, for godt. Men det er ikke alle av oss som synes det er stas om andre skal ha de samme mulighetene til å reise rundt i verden og flytte til nye steder, som vi har.

Det kommer stadig mennesker fra andre land til Norge. Noen av dem synes det ikke er noe stas her, og drar videre. Dem om det. Andre liker seg her hos oss og vil gjerne slå seg ned her. Noen av de som flytter hit har et annet utseende og en annen religion enn den befolkningen som, for det meste, har røtter i Norge som går noen generasjoner tilbake i tid. Særlig ille er det visst om de nyinnflyttede er mørke i huden og er muslimer. Det er disse som den nye høyreekstreme bevegelsen, som like gjerne kan kalles for nykonservativ, som fascistisk, er mest redde for. Hva høyreekstremistene synes er så forferdelig galt med dem? Alt!

Man kan jo si at xenorasistene må få mene hva de vil og gjøre hva de vil. Det er det «politisk korrekt» å mene. Problemet er at disse ekstremistene jobber, ved sin propaganda, for at Europa skal rive seg selv i filler i en altoppslukende borgerkrig. Allerede i dag blir mennesker i Europa overfalt, mange drept, som følge av folk fra deres midte.

For å slutte som jeg begynte. Xenorasistene har helt rett på ett punkt! Om ikke så alt for lenge vil Norge og menneskene som lever der, være annerledes, og vi som lever her nå vil være borte. Sånn er livet. Det bekymrer meg ikke.

 *

(Så er det bare å avvente de sedvanlige skjellsordene: «kulturmarxist», «snikislamisering» (av en eller annen grunn ble jeg beskyldt for å bedrive «islamisering» sist jeg ble skjelt ut av en av ekstremistene – er jeg ingen «snik» lenger? Eller er det en form for anerkjennelse eller forfremmelse) og «multikulturalist».  Jeg er nesten litt misunnelig, deres skjellsord er mer virkelighetsfjerne enn mine egne.)

Dette er en kommentar til et innlegg på Nye meninger.

Ny kommentar på Nye meninger – 9. april (passende nok):

Hatets fanebærere

Svar til Bjørn Ditlef Nistad:

Du har også helt rett i at fremstillingen av «innvandringsproblemet» i norske aviser til tider er lite informert og fordomsfull. Imidlertid er ikke det hele bildet. I den senere tid har, som du nok har lagt merke til, mer edruelige og informerte fremstillinger kommet frem i media. Blant annet Groruddalen er et godt eksempel på hvilken berikelse den delen av befolkningen som har innvandrerbakgrunn har vært for landet. Du vet like godt som jeg at bosetting primært speiler folks inntektsnivå. En uforholdsmessig stor andel av folk med innvandrerbakgrunn har et lavt inntektsnivå. Konsentrasjonen i enkelte bydeler av folk med innvandrerbakgrunn kan like gjerne hevdes å være uttrykk for klassebasert segregasjon som kulturell segregering. Det økte utdannelsesnivået til folk av andre-, tredje-, fjerde- eller femtegenerasjons innvandrere, tilsier at det problemet vil løse seg selv. Jeg er, som alltid, stort sett optimistisk. Når det gjelder fremveksten av rasistisk høyreekstremisme er jeg pessimistisk. Kanskje vil økt kunnskapsnivå kunne løse det problemet også?

Når det gjelder utfordringen med å opprettholde velferdsstaten, er hovedproblemet presset for å senke skattenivået til oljesektoren spesielt og det multinasjonale næringslivet generelt, den største utfordringen. Til høsten kommer trolig Høyre og Fremskrittspartiet til makten i Norge. Disse partiene har som uttalt målsetting å øke fortjenesten for de store selskapene. De ønsker at mer av overskuddet fra oljevirksomheten som annen næringsvirksomhet, skal havne på disse selskapenes allerede fete kontoer. Som kjent kan ikke noe flyte i to retninger samtidig. Hovedutfordringen for å kunne opprettholde velferdsstaten er ikke hvor mange som vil nyte godt av den, men hvor mye penger som går inn i felleskassa.

De tyske nasjonalsosialistene bygde på 1930-tallet et omfattende velferdssystem. Det var både generøst og effektivt. Som jeg ser det, var det flere store etiske problemer ved det nazistiske systemet. Det ene var at kun de som ble regnet som tyskere skulle nyte godt av det. Borgere av Tyskland med polsk, jødisk eller annen ikke-tysk bakgrunn skulle ikke nyte godt av systemet, men de skulle være med å finansiere det. Jødisk eiendom ble beslaglagt. Verdiene fra disse eiendommene gikk inn i den tyske velferdskassen. Tyskland hadde en omfattende handel med Polen og Tsjekkoslovakia. Varene strømmet inn i Tyskland, betalingen for varene uteble for en stor del. Varene kom den tyske befolkningen til gode. Da krigen først kom i gang, brukte nazistene verdier røvet i andre land for å opprettholde velferden for tyskerne. I dag ser vi at folk i Norge argumenterer for et lignende system i vårt land. Innvandrere og gjestearbeidere skal bidra til felleskassa, men skal nektes å nyte godt av den.

Ellers ser jeg at Nistad plasserer meg på «venstresiden». Han om det. Selv oppfatter jeg meg selv som sentrumsorientert. Ideologisk er jeg fritenker, jeg abonnerer ikke på noen politiske ideologier. Jeg kjenner Hegels og unghegelianerne Karl Marx, Ludwig Feuerbach og Max Stirners tenkning rimelig godt. Jeg anser meg ikke for å være tilhenger av noen av dem, selv om jeg må innrømme at jeg har sans for Max Stirner sin egoistiske filosofi. Enkeltmennesker er individer, ikke representanter for overindividuelle størrelser som for eksempel «nordmenn» og «innvandrere». En person som oppfører seg dårlig, har denne sin dårlige oppførsel som individ, ikke som «nordmann» eller «innvandrer».

Ellers er jeg ikke tilhenger av omskrivninger som «fremmedfrykt» og «innvandringsskepsis» når det rent faktisk handler om rasisme. Selv om begrepet «rasisme» ikke lenger er politisk korrekt, det er de to andre begrepene som tydeligvis er salonfâhig i dag, så er jeg såpass konservativ at jeg fortsatt finner det mest hensiktsmessig å kalle en spade for en spade og en rasist for en rasist.

Svar til Sveinung Holien:

Jeg ser at du forfekter rasistiske teorier om at innvandrere er mindre begavede enn «rotnorske» nordmenn. Selv oppfatter jeg troen på slike teorier som uttrykk for mental svekkelse. Personer oppfatter jeg primært som individer, ikke som identitetsløse deler av en tilfeldig sammensatt gruppe. På personnivå er det variasjoner i intellektuelle prestasjoner. Individer som presterer lavt intellektuelt, kan i de fleste tilfeller utvikle sin intelligens grenseløst. Om bare forholdene legges til rette for det. Hjernen utvikler seg ved å bli brukt. Intelligens er ikke primært noe vi har, det er primært noe vi utvikler. Bruker vi ikke hjernen aktivt, spiller det liten rolle om vi fra naturens side har blitt velsignet med en fantastisk hjerne i utgangspunktet.

Det forbauser meg ikke at Holien synes mine holdninger er kvalmende. Jeg må spy av hans. Det er med en utrolig frekkhet at han og resten av den ekstreme renegatbevegelsen han representerer, en bevegelse som vil legge Norge og Europa øde i en altutslettende borgerkrig, mener seg å representere den norske befolkningen. Den samme befolkningen de ønsker å ødelegge.

Holien skriver i et annet innlegg: «Min spådom er at masseinnvandringens konsekvenser i årene fremover raskt vil vise seg også for stadig større deler av middelklassen, og at flere og flere mennesker vil revurdere sine liberale innvandringsstandpunkter i lys av dette. I mellomtiden stiger antallet innvandrere raskt og den økende polariseringen som dette vil føre til er en oppskrift på store konflikter i det norske samfunnet om noen år.

Ønsker vi virkelig det?»

Realitetene på bakken er at de «rotnorske» som lever tett innpå innvandrere, bare unntaksvis opplever det som sjenerende. De fleste xenorasistene finner vi i vår tid, som tidligere, i middelklassen, disse som har liten praktisk erfaring med våre nye landsmenn. Det er å håpe at middelklassen i større grad tar et oppgjør med sine fordommer og ser hvilken berikelse innvandrerne er for vår kultur – og med det får mer innvandringsliberale standpunkter. Den påståtte «polariseringen» mellom ulike grupper i samfunnet, er jo nettopp det Holien og hans politiske miljø ønsker å fremme. Da blir det hyklersk når han påstår at han frykter denne polariseringen. Svaret på Holiens retoriske spørsmål om «vi» virkelig ønsker et samfunn preget av voldelige konflikter, er ja, det ønsker den politiske strømningen han representerer.

Holien har et rasende festlig ordspill på mitt østprøyssiske etternavn. Ikke glem at mitt fornavn betyr hærhøvding. Passende nok er det 9. april i dag. Kampen mot ekstremismen fortsetter.

For å avslutte i Holiens ånd: Det er vel bare et tidsspørsmål før Holien og hans åndsfeller har endret Norges nasjonalsang til «Ja, vi hater».

Fri adgang til fordommer

For Fremskrittspartiets forhenværende formann og partieier, Carl I. Hagen, handler det meste om innvandrere og asylsøkere, også når han skal skrive om bruk av penger fra pensjonsfondet til sykehusbehandling og sykehjem.

Under tittelen «Fri adgang til pensjonsfondet», i Dagsavisen onsdag 13. mars 2013, har Carl I. Hagen en artikkel der han argumenterer mot statsministerens påstand om at Fremskrittspartiet vil gi sykehusene «fri adgang til pensjonsfondet». Debatten om pensjonsfondet og bruken av det, er sikkert en interessant debatt i seg selv, men det var ikke nettopp temaet om pensjonsfondet som vekket min interesse da jeg leste Hagens artikkel.

Verdige og uverdige trengende

I «gode gamle dager», da fattige var fattige og de rike var rike, delte man gjerne de nødstedte inn i verdige og uverdige trengende. De som var fattige på rett måte, de ydmyke og ydmykede, skulle få hjelp, de fattige som ble gjenstand for de velståendes forakt, gjerne de med selvfølelsen intakt, skulle ikke få hjelp. Denne tradisjonen skriver Hagen seg inn i. På behendig vis klarer han å dele inn vår tids mottakere av penger fra pensjonsfondet inn i de samme kategorier av verdige og uverdige trengende.

I gruppen som vi kan kalle for Hagens verdige, finner vi syke som får sykepenger, arbeidsledige på arbeidsledighetstrygd, studenter som får stipend og nybakte foreldre som får betalt svangerskapspermisjon. De som kommer i gruppen uverdige mottakere av penger fra pensjonsfondet er de som blir tiltalt for mord, ran eller voldtekt, her bruker han 22. juli-terroristen som eksempel, asylsøkere, utlendinger som trenger tolk og flyktninger.

Asylsøkere og mordere

For virkelig å understreke hvem som utgjør de verste av de uverdige, skriver Hagen i siste lille avsnitt av sitt innlegg om «asylsøkere og mordere» og setter disse to, for ham suspekte, gruppene opp mot «pleietrengende eldre og behandlingstrengende syke». Hvordan det å flykte fra krig eller politisk eller religiøst motivert forfølgelse, for så å søke asyl i et annet land, som for eksempel Norge, er sammenlignbart med å være mordere, må man nok dele Fremskrittspartiets underlige verdensbilde for å forstå. Ved å bruke en massemorder som var medlem av det nevnte partiet i det meste av sitt voksne liv, og som dermed fikk sin virkelighetsforståelse formet gjennom denne tilknytningen, som eksempel, vitner om dårlig dømmekraft og en sedvanlig frekkhet fra Hagens side.

 

PST er en politisk aktør

Så er vi der igjen. PST har nettopp lagt frem en ny trusselvurdering. Vurderingen viser først og fremst at gapet mellom PSTs interne verden og virkeligheten utenfor deres lokaler, er like stort som før.

Som ung finner man på mye rart. Da jeg var tenåring leste jeg mye skjønnlitteratur, frivillig. Jeg var medlem av både Den norske bokklubben og Bokklubben Nye Bøker. Det er rart med det, de fleste bøkene jeg leste den gangen husker jeg innholdet av den dag i dag. Selv om ikke alle var like interessante. En av bøkene jeg stadig husker, og nylig ble minnet på som en følge av tildragelser i den norske offentligheten, er boken Vida av Marge Piercy, utgitt i 1980.

Vida handler om noen amerikanske venstreaktivister og deres viderverdigheter på 1960-tallet. Å være mer eller indre venstreorientert i USA har aldri vært lett, ei heller mens USAs terrorbombing i Vietnam, Laos og Kambodsja sto på som verst  Boken beskriver blant annet hvordan en venstreorientert gruppe ble infiltrert av en agent og provokatør fra FBI/CIA. Historien er ganske utrolig, men det utroligste er at den er inspirert av hvordan FBI/CIA faktisk opererte og ennå opererer i det virkelige liv, ikke bare i USA, men også i mange andre land rundt om i verden.

Den venstreorienterte gruppen boken handlet om, var ikke radikal og aktivistisk nok for den amerikanske etterretningstjenesten, de ønsket en farligere venstreside, derfor var det infiltratørens oppgave å provosere frem drastiske terrorhandlinger, handlinger som i utgangspunktet lå fjernt fra aktivistenes tenkesett. Det meste av utstyret til terrorismen skaffet provokatørens føringsoffiserer i FBI/CIA. Det gikk som det måtte gå.

Vida på norsk

Christian Høibø, PST sin infiltratør og provokatør på den politiske venstresiden gjennom ti år, viser ved sin virksomhet frem et klassisk eksempel på de metodene FBI/CIA har brukt i en årrekke, og som deres samarbeidspartnere i en rekke land, herunder Norge, har lært og kopiert. PST har tilsynelatende ikke vært bekvemme med at norske venstreekstreme ikke har vært mer voldelige. Reportasjen om Høibø i Brennpunkt på NRK 19. februar, viser en PST-agent som gjør sitt beste for å hisse opp venstreorienterte demonstranter til å begå ulovlige, voldelige og oppsiktsvekkende handlinger. Han arrangerte også selv flere demonstrasjoner som forutsigelig nok kom ut av kontroll.

Radarstøy

De siste dagers nyheter viser et bilde av et PST som er aktivt uinteressert i å holde øye med potensielle terrorister på den politiske høyrefløyen. Opplysninger om en høyreekstremists planer, eller våte drømmer, om å massakrere den norske regjeringen, fant PST uinteressant. Vi har lenge blitt fortalt at 22. juli-terroristen opererte «under radaren» for overvåkningspolitiet. Opplysningene om PST sin manglende interesse for voldelige høyreekstremister peker mot at terroristen meget vel kan ha befunnet seg på radaren, men utenfor PSTs interessefelt.

Vi trenger ikke å se frem til PSTs neste pressekonferanse om trusselbildet mot det norske sivilsamfunnet, med naiv spenning. De vil igjen oppsummere at høyreekstremister ikke utgjør noen stor trussel mot Norges innbyggere. Og i den grad de utgjør en trussel, er de umulig å oppdage for den som ikke vil se, fordi de er dårlig organisert og, med unntak av alle sporene de etterlater på diverse nettfora, ikke etterlater seg mistenkelige spor ut over rare innkjøp. Trusselen, vil PST si, kommer fra radikal islam og fra ekstreme venstregrupper. Av sikkerhetshensyn vil grunnlaget for PST sine politiserte «vurderinger» være unndratt offentligheten. Vi må bare stole på vurderingene fra PST. Må vi?

Vi trenger en overvåkingstjeneste som uhildet er opptatt av reelle trusler mot befolkningens sikkerhet, uavhengig av om trusselen kommer fra høyreekstremister, venstreekstremister, radikal islam, kristenfundamentalister eller andre. Vi trenger ikke en politisert overvåkingstjeneste som overser reelle trusler som radarstøy, som oppfatter slike trusler som uinteressante fordi truslene ikke passer inn i eget virkelighetsbilde. Vi har fortsatt ikke den overvåkingstjenesten landet trenger, og vil neppe få det i overskuelig fremtid.

Oslo-politiet som politisk aktør

For et par år siden opplyste Oslo-politiet at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo i en avgrenset periode, med kjent gjerningsmann, var begått av asylsøkere og innvandrere. Politiet holdt tilbake opplysninger om at politiet kjente til at norske nordmenn fra Norge sto bak en rekke av de overfallvoldtektene som ikke var blitt oppklart. De nevnte heller ikke at overfallsvoldtekter utgjør en liten andel av alle voldtekter som begås i Norge. Koblingen mellom «voldtekt» og «asylsøkere og innvandrere» ble fremhevet, alt annet ble underkommunisert. Man kan ikke utelukke at politiets prioriteringer av hvilke saker de prioriterer å etterforske, er noe av grunnen til de «oppsiktsvekkende» opplysningene fra det samme politiet.

Det har kommet frem at Oslo-politiet har som praksis å kidnappe romfolk fra gatene i hovedstaden og kjøre dem langt ut av byen. Vel ute av byen blir de fattige tiggerne satt av på ulike steder, steder der de ikke er kjent, og må så på egenhånd ta seg tilbake til byen. Det rapporteres også om atferd fra politiets side mot romfolk, som vanskelig kan betraktes som annet enn pøbeloppførsel. Romfolk bøtelegges for de underligste ting, for så å bli registrert som lovbrytere, som kriminelle, i politiets registre. Slik kan politiet skaffe seg selv ryggdekning når de, til glede for politikere fra blant annet Høyre og Fremskrittspartiet, fremstiller de fattige tiggerne fra Romania som skumle kriminelle i sine rapporter til pressen. Det er gjennom det vi gjør, at vi forteller hvem vi er.

Norge trenger kvinnelig politi med hijab

Vi ser at PST ikke står i noen særstilling som premissleverandør til den offentlige politiske debatten. Store deler av politikorpsets ledelse er politiske aktører. Om jeg noen gang skulle trenge assistanse av politiet, håper jeg politifolkene som kommer meg til unnsetning er kvinner iført hijab, så vil jeg i det minste kunne stole på hva de ikke er.

Gjeld og annen svindel

Svindel kan være en lukrativ business. Man trenger ikke en gang å ha særlige kunnskaper for å få det til, bare noen lettroende mennesker å lure. Er man en dyktig økonom, kan man til og med svindle folk risikofritt.

Da Irak-krig nummer to var godt i gang, fikk jeg flere spennende e-poster fra en av Saddam Husseins sønner. Han trengte hjelp til å få noen titalls millioner dollar ut av landet og lurte på om han kunne få lov til å oppbevare dem på min bankkonto. Jeg skulle få en million dollar for bryderiet. Det eneste jeg trengte å gjøre var å sende mitt kontonummer til ham, samt 1000 dollar. At han trengte kontonummeret mitt syntes selvsagt, men noen god forklaring på hvorfor han trengte 1000 dollar fra meg, det hadde han ikke. Senere fikk jeg vite at det hele var et eksempel på noe som kalles “Nigeria-svindel”.

Vinduene mine er ikke ødelagt

Nå for tiden blir jeg oppringt et par ganger i uken fra Windows, representert av en hyggelig mann som snakker grammatikalsk ganske riktig, men ganske gebrokken, engelsk. Han vil hjelpe meg med dataproblemer som Windows har oppdaget at jeg har. Han trenger bare full tilgang til datamaskinen min for å fikse det. Det beste er vel at den snille mannen fra Windows ikke skal ha noe betalt for det, bare tilgang til alle mine passord som jeg bruker rundt forbi. Det er da man lurer på hvor lettlurte man tror at folk er. Høflig svarer jeg ham: “No, I have no broken windows. Thank you for asking.”

Bankenes gjeldssvindel

I mange år har jeg fått tilsendt generøse tilbud om lån av sekssifrede beløp uten sikkerhet fra ulike seriøse og velrespekterte banker. Millioner av mennesker har fått samme tilbud – og gått fem på. Disse tilsynelatende seriøse utlånerne har prakket penger på folk som de har visst ikke var i stand til å betjene gjelden. Mengder av mennesker har blitt lurt til å ta opp lån de ikke har vært i nærheten av å ha inntekter til å kunne betjene. I dag sliter store deler av verden med følgene av denne store svindelen. Mengder av familier taper alt de eier og blir kastet ut av sine hus av sine kreditorer. Før ble det stilt krav til bankene, de risikerte selv å tape penger om de gjorde en dårlig utlånsjobb. Utlånerne risikerer ikke lenger å miste retten til å drive inn sine fordringer, selv om de på forhånd visste at utlånene er basert på løgn og ren svindel. Når man blir forsøkt lurt av økonomiske eksperter fra en bank, er det ingen som lurer på hvor lettlurt noen tror at man er.

Gjeld må ikke betales

Mye av dagens økonomiske krise, som har rammet mange forholdsvis fattige mennesker i Europa og USA, skyldes at folk tvinges til å betale tilbake gjeld de har tatt på falske premisser. Det bør nødvendigvis være slik at når en banks velutdannede økonomer prakker et lån på en låntaker, som de samme bankenes velutdannede økonomer utmerket godt vet må bli misligholdt, så må låntakeren fritas fra å betale tilbake det vedkommende skylder banken. Utlåneren må ta tapet. Det er utsiktene til å risikere å tape de utlånte pengene, som motiverer utlånerne til å ta bryet med å kvalitetssikre lånene. Banker som bevisst gjør en dårlig utlånsjobb, bør gå konkurs.

Takke meg til de såkalte Nigeria-svindlerne. De er bare ute etter å tappe kontoene våre for penger. Svindelbankene ønsker å ruinere oss helt.

De unge

For mer enn 2400 år siden levde det en mann i Athen ved navn Sokrates. Han ble senere en kjent og kjær figur i filosofen Platons litterære univers, så kjent ble han som litterær figur at mennesket Sokrates nok ble noe borte bak fiksjonens utgave av ham. Hva han selv kan ha sagt og hva Platon la i hans munn, er noe av det de lærde i dag strides om. Dem om det.

Et av de fenomenene Sokrates skal ha uttalt seg om, var sin tids ungdom. Denne ungdommen holdt ikke mål, om man målte dem opp mot foreldregenerasjonen, skal vi tro Sokrates – eller Platon. Ungdommen representerte et rystende forfall. Etter alt å dømme var denne generasjonen av ungdommer neppe den første som de eldre ristet på hodet av. Denne hoderistingen ble en vedvarende tradisjon i århundrene som fulgte; den nye generasjonen har alltid representert et forfall i forhold til den foregående. Slik har det vært gjennom tusener av år. Helt til nå.

Dagens tenåringer representerer en opptur på alle måter. De utøver mindre vold og annen kriminalitet, de drikker mindre, de bruker mindre narkotika, de er mer hardt arbeidende, og de er mer omsorgsfulle og vennlige, enn noen tidligere generasjoner. Det er nesten så man har vanskelig for å tro det, men statistikken taler sitt tydelige språk. De unge er bedre enn samtlige generasjoner av sine forfedre og -mødre. Hva årsaken kan være til dette, er det mange som har spekulert på.

Det har blitt påpekt at den positive påvirkningen fra innvandrerungdom har redusert bruken av rusmidler blant unge, og dermed, som en naturlig bieffekt av dette, også har medført mindre kriminalitet. Dette er sikkert en del av forklaringen, men neppe den viktigste.

Dagens unge kalles gjerne for curling-barna, de har fått feid banen av foreldre som er svært tilstedeværende i deres liv. Foreldrene er der for dem, tett på. Resultatet ser vi nå; en generasjon enestående ungdommer! Likevel har en og annen røst reist seg kritisk mot curling-foreldrene. Det er det ingen grunn til. Deres suksess taler for seg selv.

Til tross for at curling-foreldrene er siste skudd på det vedvarende forfallet fra antikken og frem til i dag; vi er en suksess og har all grunn til å gratulere hverandre og våre barn med et strålende resultat. Og resultatet, det er dagens fantastiske tenåringer med god oppførsel, gode evner og gode verdier. Nettopp slike evner og verdier den verden som har tatt form gjennom de siste hundre år trenger, for at de unge skal være i stand til å rydde opp i alle utfordringene foregående generasjoner har gitt dem i arv.

Vi trenger et Frp-regnskap

Det er ingen grunn til å tro at folk som er medlemmer eller sympatisører av Frp koster samfunnet ekstremt mye mer enn andre folk, men det er ikke urimelig at de reelle merkostnadene Frp-erne påfører samfunnet, blir kartlagt. Vi trenger et Frp-regnskap.

Rapporter viser at bistandspolitikken overfor Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, med dagens politiske overbærenhet med dem, ikke er bærekraftig. Dette er alarmerende. Altfor mange Frp-ere havner rett i trygdefella, enten frivillig eller ufrivillig. Et Frp-regnskap vil vise kostnadene partiets medlemmer og sympatisører belaster landet med. Hvor store trygdeytelser får Frp-ere? Hvor store kostnader påfører de samfunnet vårt i møte med retts- og fengselssystemet? Hvor stor er arbeidsledigheten blant Frp-ere, sammenlignet med snittet for befolkningen for øvrig? Et regnskap som viser hvor store ekstrautgiftene de påfører samfunnet er, kan nok oppfattes som kontroversielt og politisk følsomt, men bør likevel gjennomføres. Det er grenser for hvor store ytelser det offentlige er i stand til å håndtere. Og det som ikke blir finansiert via oljeformuen, er det jo vi skattebetalere som blir belastet med. Mer til dem betyr mindre til oss andre.

Det er unektelig positivt at mange Frp-ere får seg jobb og bidrar til verdiskapning i det norske samfunnet, men det er mange av dem som ikke gjør det. Det er alt for mange av dem som ikke bidrar! I sum lønner Frp-ere seg ikke. Vi må konsentrere oss mer om de av dem som ikke kommer i jobb eller utdanning, men mottar penger fra Nav i år etter år, penger som de ofte ikke en gang har lovlig krav på.

Samfunnet trenger en bærekraftig politikk overfor Frp-erne, en politikk som bør være faktabasert. Det vil nasjonen ha godt av. Dette handler først og fremst om å få klargjort hvordan vi kan endre de rause bidragsordningene til denne gruppen slik at flere av dem kommer ut i arbeid, enten de vil det eller ikke. Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre eller stigmatisere medlemmer og tilhengere av Fremskrittspartiet som gruppe, det handler om å begrense samfunnets totale økonomiske belastning på grunn av økonomisk bistand til gruppen. Et sted går grensen for hvor stor den økonomiske byrden et samfunn kan tåle kan være, selv om man i solidaritetens navn ønsker å være raus overfor en dårlig fungerende og dårlig integrert gruppe.

-oOo-

Igjen takk til Siv Jensen for inspirasjon. Det hender man kan finne gull i artikler som for det meste er basert på bullshit. Snart er det valg.

Politisk egoisme: Krise? Hvilken krise?

«Jeg aksepterer ikke premisset om at den som har, er forpliktet til å dele med den som ikke har.» Dette uttalte Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, Christian Tybring-Gjedde, etter å ha sett Margareth Olins film «De andre», nylig.

Jeg aksepterer ikke premisset om at den som ikke har, er forpliktet til å akseptere eiendomsretten til den som gjennom å utnytte samfunnets forfordelende strukturer og ved sin egen grådighet, uhederlighet og hensynsløshet, har tilranet seg store deler av produktet av verdiskapningen i et samfunn.

Jeg aksepterer ikke premisset om at den som ikke har, har noen grunn til å klage over sin fattigdom, så lenge vedkommende aksepterer at samfunnet er strukturert, og i stadig sterkere grad struktureres, slik at den rike lett kan berike seg enda mer, mens den fattige synker stadig dypere ned i fattigdom.

Det første avsnittet, den første tesen ovenfor, tesen til Tybring-Gjedde, er en liberalistisk tese. De to neste tesene er uttrykk for politisk egoisme. Den siste tesen er også en beskrivelse av den økonomiske «krisen» i Europa og i USA i dag.

Det har ikke vært noen økonomisk krise i Europa og USA i de senere årene. Det er heller ikke noen økonomisk krise i Den vestlige verden i dag. Derimot har det pågått en bevisst og vedvarende omstrukturering av økonomien og samfunnet, slik at enda mer av verdens rikdommer havner i lommene til verdens rikeste – og stadig mindre av verdiskapningen havner hos resten av befolkningen. Resultatet er en omfattende sosial krise. Denne krisen har liberalismen ingen ønsker om å løse. Den sosiale krisen er liberalismens mål. Liberalismens mål er samfunnets oppløsning.

Det liberalistene ikke forstår, er at evnen til å dele med dem som ikke har, er mulighetsbetingelsen for at de privilegerte skal kunne beholde sine formuer og privilegier også i fremtiden.

Siv Jensen, Fremskrittspartiet og terrorfaren

Man kan ikke legge skylden på terrorhandlinger på andre enn terroristene, men samfunnsutviklingen er det et langt stykke på vei politikere som har ansvaret for.  Carl I. Hagen var tidlig ute med å fremmane et skremmebilde av muslimer, et bilde som har inspirert mange høyreekstremister til ekstreme handlinger. Motbøren han fikk for dette på 80- og 90-tallet var relativt tam sett i forhold til virkemidlene han brukte, han unnslo seg ikke en gang for å bruke falske brev, og de alvorlige følgene hans virksomhet kunne få – og fikk.

Ivrige journalister løp til stadighet skoene av seg for å få fordomsfulle og dårlig begrunnede uttalelser fra Hagen og andre Fremskrittspartipolitikere, hver gang noe som hadde en tilknytning til innvandrere, og da særlig innvandrere med muslimsk bakgrunn, var fremme i media, uansett hvor marginal tilknytningen kunne være. De samme innvandrerne fikk selv sjelden slippe til i media.

Hagen trengte ikke en gang å anstrenge seg for å dominere mediebildet i Norge. Norske journalister sørget for en jevn strøm med fordomsfulle og vridde kommentarer fra Hagens side, mens han slappet av på sine mange og lange ferier i Spania. Samtidig hevdet han at han systematisk ble sensurert av avisene og at han nesten ikke slapp til i media. Sannheten er at han i år etter år var den norske politikeren, etter landets statsminister, som fikk boltre seg på flest spaltekilometer i avisene og i flest timer i radio og på fjernsyn. Denne påstanden, om å bli systematisk sensurert, har samtlige høyreekstreme miljøer i dag overtatt. Mange i det ekstreme miljøet i Fremskrittspartiets politiske omland, trodde på Hagens påstander og hentet en del av næringen til sitt voldsomme hat mot det norske samfunnet, fra dem. De føler sympati med ham når han, og Siv Jensen, med gråtkvalt stemme hykler om at han i alle år har vært en forfulgt uskyldighet. Evnen til forsert sutring ser ut til å være en del av kvalifikasjonene man må ha for å kunne lede Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets knefall for ekstremismen

Politikere må ta sin del av ansvaret for den samfunnsutviklingen vi har fått, det betyr at Fremskrittspartiet, med sin hets mot muslimer og som premissleverandør til debattene i den norske offentligheten, må ta et stort ansvar både for fremveksten av radikal islam og for fremveksten av det ekstreme nykonservative kristen-jihadistiske miljøet i Norge. I dag er det en del av Fremskrittspartiets strategi å presse overvåkningspolitiet til kun å befatte seg med radikal islam og ikke med Fremskrittspartiets politiske omland. Ved sine utspill bidrar partiet, som et ledd i sin bevisste politiske strategi, til at pressens fokus i for liten grad rettes mot høyreekstremisme, mens det lille muslimske jihadistiske miljøet overfokuseres. I sum bidrar dette til å svekke terrorberedskapen i Norge i betydelig grad.

Partiet må ta ansvaret for de debattene de har tatt, de argumentene de har fremmet, og hvordan det har innvirket på samfunnsutviklingen. Mange av tilhengerne og medlemmene av Fremskrittspartiet er fredelige mennesker. De av dem det er viktig å sette søkelyset på, er de konkrete miljøene i og rundt partiet som har blitt en utfordring for det norske demokratiet. Unnlater et parti å møte de utfordringene som oppstår som en følge av dets politikk, og gjør knefall for en negativ utvikling, så må partiets politikere ta ansvaret for de problemene en slik utvikling har skapt.

Fremskrittspartiets naivitet

Vi må se at denne problematiske gruppen, i og rundt Fremskrittspartiet, er sammensatt av tre grupper. Det er de som er demokratisk sinnede og som, i alle fall i ord, støtter opp om det norske demokratiet og menneskerettighetene, og det er de som tilhører de mest ekstreme og ytterliggående miljøene i og rundt partiet. Det er i disse miljøene som inspirerer til ekstreme handlinger, og det er også i disse miljøene de potensielle terroristene kan finnes. Disse miljøene stiller stadig flere og mer ekstreme særkrav. De vil avvikle likestilling mellom kjønnene, de vil at kvinnene skal være underdanig mennene. Hvis vi gir etter for disse kravene, sier vi samtidig til disse miljøene at det er helt okay å ringeakte de verdiene det moderne norske samfunnet er tuftet på, vi viser i praksis at vi vil la oss drive fra skanse til skanse, helt til de helt har omdannet samfunnet og avskaffet det norske demokratiet, som de mener er feministisk, noe de oppfatter som negativt, de vil på sikt avskaffe den norske kulturen og sivilisasjonen – og erstatte det med et kvasireligiøst tyranni. Det er viktig at vi står fast mot disse gruppene og er klare på hvordan vi vil at det norske samfunnet skal utvikle seg.

Måten Fremskrittspartiet møter disse gruppene på er, langt på vei, å gi dem rett. Partiets politikere lukker øynene for den forferdelige samfunnsutviklingen vi vil få, om vi ikke tar disse gruppene på alvor, står opp mot dem, og treffer tiltak for å hemme den negative utviklingen vi kan få i landet om vi gir etter for ekstremistenes krav, og fremmer en politikk som holder døren åpen for deres krav og virksomhet, slik Fremskrittspartiet gjør. Da er det trist å se at partiet ikke tør å stå for følgene av partiets egen politikk, som nettopp er fremveksten av stadig mer ekstreme politiske og religiøse bevegelser i Norge.

Fremskrittspartiet må ta avstand fra kvinneundertrykking

Samtidig er det viktig å understreke at de fleste medlemmer og tilhengere av Fremskrittspartiet er ærlige, skikkelige mennesker, som oppriktig ønsker å bidra til det norske samfunnet, selv om måten de forsøker å gjøre dette på ikke er konstruktiv. Det forhindrer ikke at det finnes et mindre miljø, knyttet til dette større miljøet, som ikke ønsker et slikt samfunn vi har i Norge i dag, som ikke anerkjenner norske verdier, som ikke ønsker likestilling mellom kvinner og menn, som vil ha et skille mellom kjønnene på skolen, i utdanningsinstitusjonene, på arbeidsplassene. Denne typen undertrykking av kvinner må vi, som støtter opp om demokratiet, menneskerettighetene og like muligheter for alle uavhengig av kjønn, legning, geografisk opphav og religion, ta skarp avstand fra.

Det hadde vært en fordel om Fremskrittspartiets politikere også hadde stått sammen med oss i denne kampen. Derfor er det beklagelig at verken Carl I. Hagen, Siv Jensen eller andre av paritets politikere erkjenner de utfordringene vi står overfor og ikke støtter et eneste tiltak som kunne vært gjort for å hindre fremveksten av den livsfarlige høyreekstremismen. Røstene i partiet som har tatt avstand fra denne utviklingen har vært utydelige og tvetydige.

Vi husker alle, er burde huske, det hjerteskjærende drapet på småbarnsmoren Marwa som ble drept i 2009 med 18 knivstikk i en tysk rettssal i Dresden. Hun ble drept av en kristen-jihadist fordi hun bar hijab og var muslim. Mannen hennes ble utrolig nok skutt av politiet da han forsøkte å redde henne, noe som også kan ha bekgrunn i fordomsfullhet. En fordomsfullhet som blant annet er skapt av hatefull retorikk fra visse politikere. Drapet er det bare morderen som har ansvaret for, men politikere som fremmer hets mot mennesker fordi de har en spesiell religion eller bærer bestemte hodeplagg, må ta ansvaret for den samfunnsutviklingen de har fremmet, som har skapt de holdningene som ligger bak slike groteske gjerninger. Når skal Fremskrittspartiet på en utvetydig og tydelig måte ta avstand fra slike handlinger?

Terroristene er ikke frikoblet fra sitt politiske omland

Ekstremistgrupper som Human Rights Service, Gates of Vienna, Norwegian Defence League, ulike nykonservative, fascistiske og nynazistiske grupper, trives i partiets omland og blir, takket være partiets propaganda og virkelighetsbeskrivelse, mer og mer oppfattet som verdige premissleverandører i vår samfunnsdebatt. Dette er i seg selv bekymringsfullt, men like ille er det at påvirkningen ikke bare går en vei.

Fremskrittspartiet radikaliseres som en følge av disse gruppenes argumentasjon og virksomhet. Det er fra dette miljøet, som Fremskrittspartiet er en vesentlig del, at de potensielle terroristene går sine politiske barnesko, det er der de henter sin virkelighetsforståelse, det er der de har sitt ideologiske utgangspunkt. Vi kan ikke isolere dette til en liten gruppe terrorister, akkurat som om de henger fritt i luften og ikke har noen tilkobling til noe som helst. At de ikke har grunnleggende kunnskaper om det samfunnet de lever i, betyr ikke at de mangler noen form for kontakt med den verden de lever i. Når den kontakten med virkeligheten de har, er den som blir filtrert av Fremskrittspartiets politikere, vil det gjerne kunne gå fryktelig galt.

.oOo.

Til slutt en varm takk til Siv Jensen for inspirasjon til argumentasjonen i denne artikkelen. Den følger i hovedsak hennes argumentasjon i programmet Debatten på NRK 1. november 2012. I det aktuelle programmet fulgte hun opp Carl I. Hagens tokerier fra sendingen Aktuelt på NRK 29. oktober 2012, der en patetisk sutrende Hagen ble verbalt rundjult av den politiske lettvekteren Audun Lysbakken. Og NRK følger med den største selvfølgelighet opp pressens tradisjon med å være villige mikrofonstativ for Fremskrittspartiets politikere.

Som leseren selv kan se, passer retorikkens logikk, slik den ble fremført av Hagen og Jensen, langt bedre på Fremskrittspartiets politikere enn på politikere og andre mennesker som er litt mer velvillig innstilt en dem selv, til medmennesker med innvandrerbakgrunn i Norge.

Silkerampen, tiggerne og de kriminelle

Vår tids silkeramp er opptatt av å gjøre livet surt for tiggere og andre fattige. Kriminelle som undergraver verdensøkonomien er de derimot begeistrede beundrere av.

I et innslag i Dagsnytt 18 tidligere i år, hevdet Høyre-politikeren Ine Marie Eriksen Søreide at pensjonsalderen i Hellas er 50 år. Det viste seg at hun var klar over at det hun sa ikke medførte riktighet. Grunnen til at hun fremsatte påstanden, som hun visste ikke var riktig, var ventelig at hun ville bygge opp under forestillingen om at krisen i Hellas skyldes ansvarsløse, late og udugelige greske arbeidstagere.

Befolkningen i Hellas er blant Europas mest arbeidsomme. De jobber flere timer per dag, og har høyere gjennomsnittlig pensjonsalder, enn gjennomsnittet for Europa. De som jobber minst er tyskere og belgiere. Følgelig er det ikke grekerne som fortjener å bli kalt Europas «latsabber», om nå noen fortjener å bli kalt det. Årsaken til de økonomiske problemene i Hellas ligger ikke i latskap.

De økonomiske problemene i Hellas, som i andre europeiske land og i USA, skyldes utviklingen de seneste tiårene der en mikroskopisk gruppe ekstremt velstående mennesker har klart å strukturere samfunn og økonomier slik at stadig mer av verdiskapingen havner i deres lommer og stadig mindre hos vanlige arbeidstakere, arbeidsløse, pensjonister og marginaliserte grupper. Greske politikere har blitt forført av tyske franske og, ikke minst, nordamerikanske banker.  Det skal sies at de neppe har vært vanskelige å forføre.

I vår tid lar politikere fra de fleste partier seg forføre av storfinansen og lederne for multinasjonale konsern. Grunnen til at Høyre, ved her representerte ved Søreide, forsøker å tilsløre sammenhengene, er den samme som den alltid har vært for konservative partier. De ønsker å avlede folks frustrasjoner og angst over tingenes tilstand, slik at eventuelle aggresjoner rammer svake og uskyldige tredjeparter og de som sitter med den virkelige skylden og den virkelige makten, finansfyrstene og deres villige tjenere fra den politiske klassen. Hun er ikke alene om dette politiske prosjektet til Høyre. Et mer makabert eksempel på det samme ga Høyre-politikeren Michael Tetzschner under et debattprogram i mai i år.

Et studium i dårlig retorikk.

I debattprogrammet Debatten 10. mai 2012 gikk Tetzschner til angrep på det han, og tydeligvis store deler av Høyres politikere, mener er den største trusselen mot verden i vår tid, tiggere fra Romania. Tiggerne fra Romania tilhører for det meste romfolket, en gruppe som opp gjennom historien har blitt stigmatisert og forfulgt på det groveste i Europa. I vår tid har særlig høyreorienterte politikere, både «moderate» og ekstreme, forsøkt å kanalisere folks bekymringer for den økonomiske krisen i Europa og USA over på ulike minoriteter i de europeiske og amerikanske befolkningene. Tetzschner gjorde heldigvis en stakkarslig figur under debatten.

Tetzschners bidrag under debatten ble et studium i dårlig retorikk og enda dårligere argumenter. Han brukte et hvert mulig retorisk triks på en kvalifisert elendig måte. Hans første påstand under debatten var at tiggerne kommer hit som følge av organisert «tiggeindustri», en virksomhet som skal være organisert av kriminelle. Denne påstanden har blitt tilbakevist før, under og etter den aktuelle debatten, en rekke ganger, men Høyres politikere fortsetter enfoldig å terpe på den. I Dagsavisen 11. mai 2011 skriver Nikolai Astrup, som er stortingsrepresentant fra Høyre, at det er «svært ofte kyniske bakmenn som utnytter fattige mennesker på det groveste i en form for organisert kriminalitet», som står «bak» tiggingen. Noen troverdig dokumentasjon for påstanden har han, selvfølgelig, ikke. Kynismen står han selv for.

Som kjent blir ikke en løgn sannere av at man gjentar den ofte, men alle gjentagelsene kan føre til at flere begynner å tro på den. At det er ulogisk at en rumensk mafia kan være tjent med å organisere flaskeinnsamling og tigging i Norge, plager ikke Tetzschner, Astrup og deres likesinnede, men de har ikke tatt alle sine forestillinger rett ut av luften.

Rett skal være rett. De siste årene har vi sett flere eksempler på at politifolk selvfølgelig også har politiske meninger og deler mange de fordommene som en del politikere ønsker å spre. Dette har ført til flere eksempler på fortegnede fremstillinger av kriminalitetsstatistikk, noe som viser at også politiet er en politisk aktør.

Er alle mennesker kriminelle når ett menneske begår en kriminell handling?

Det neste retoriske knepet Tetzschner tyr til er å hevde at alle romfolk i Norge er potensielle kriminelle fordi noen av dem skal ha begått straffbare handlinger i Norge. Her bryter han med det liberale prinsippet at hvert enkelt individ skal behandles ut fra det det selv gjør, ikke ut fra hva andre med en sammenfallende gruppetilhørighet gjør. Det er grunn til å minne Høyres politikere om at en rekke Høyre-politikere opp gjennom årene har blitt tiltalt og straffet for kriminelle forhold, betyr det da at alle med medlemskap i Høyre er kriminelle? Jeg tror ikke det, hva tror Tetzschner?

I løpet av de siste årene har det vært en registrerbar økning av romfolk som kommer til Norge. I samme periode har forekomsten av småkriminalitet økt. Må det da være en sammenheng mellom disse to fenomenene? Kriminalstatistikken viser at folk fra Litauen er overrepresentert i statistikken over hvem som har begått kriminaliteten, men i Norge har vi heldigvis ingen tradisjon for å stigmatisere litauere, vi er heller ikke opptatt av problemet med litauisk mafia. Derimot har vi en tradisjon for å hetse romfolk.

Under den aktuelle Debatten viste Tetzschner en stor opptatthet av en rapport fra Europol som i sammenhengen var helt irrelevant. At rapporten er irrelevant bekymrer ikke Tetzschner. Beklageligvis for ham ble han under debatten hele tiden sekundert av Fremskrittspartiets Carl I. Hagen, som i en årrekke har bløffet under debatter ved å vifte med dokumenter av tvilsom karakter eller perifer betydning for det som har vært debattert. Ingen har vel glemt da Hagen brukte et forfalsket brev som angivelig var fra en person med innvandrerbakgrunn, under en valgkamp? At Hagen viftet med de samme dokumentene under debatten som ham, bidro til å svekke Tetzschners troverdighet ytterligere. Å kunne vurdere sammenhengen en inngår i, tilhører de mer banale tingene er retoriker må passe på å gjøre.

Frivillig fattig

Direkte komisk ble Tetzschner først da han påsto at tiggerne og flaskesamlerne langt fra var særlig fattige. Ufrivillig vittig ble han også da han sammenlignet det å låne penger med trafficking. Dermed er vi stort sett alle ofre for menneskehandel, skal vi tro Tetzschner, enten vi nå har tatt opp lån fra en bank eller fra Statens lånekasse for utdanning. Ikke fullt så morsomt er det at han oppfordret folk om ikke å hjelpe mennesker i nød. I henhold til Tetzschners skrudde logikk er den beste måten å hjelpe fattige på, å ikke hjelpe dem, for da blir de nødt til å reise hjem igjen til den samme nøden de forsøkte å komme ut av. For ham blir det et slags poeng at folk som drar til Norge for å forsøke å komme ut av den nøden de lever under, frivillig må ha havnet i den elendige situasjonen å måtte ty til tigging i et fremmed land. Det er vel ingen som frivillig er fattige? Normalt hyller vi dem som aktivt gjør noe for å bedre sin egen situasjon, ikke dem som tiltaksløst sitter med hendene i fanget.

Stolt over å være norsk

Utviklingen i det siste gir grunn til bekymring. Hatretorikken flommer over på nettsider og høres på gater og streder. Trusler om vold mot romfolk og dem som forsøker å hjelpe dem øker. Bjønnulv Evenrud, en av vår tids modigste norske folkehelter, som har trått inn i den humanistiske tradisjonen fra Nansen, en som, ved sin forbilledlige innsats, virkelig gjør at man blir stolt over å være norsk, blir utsatt for drapstrusler fra høyreekstremister.

De samme ekstremistene som gikk amok mot muslimer på kvelden 22. juli i fjor, har igjen begynt å røre på seg og har startet med voldelige angrep på romfolk. En ung rom har blitt slått med jernstang, en romleir har blitt angrepet med raketter og tiggere fra Romania og andre land blir trakassert daglig. Oppe i det hele har byrådsleder fra Høyre, Stian Beger Røsland, forståelse for folks reaksjoner mot romfolkene. Ham om det.

Porajmos

Rasismen har en lang historie i Europa og Nord-Amerika. Blant dem som har fått kjenne ekstreme utslag av rasisme og fremmedfrykt, er romfolk. I norske lærebøker står det en del om Holocaust, Porajmos blir knapt nevnt. Strømninger innen konservative partier har tradisjonelt vært ledende blant dem som har fremmet hat og rasisme mot minoriteter. Heldigvis har det blant de konservative også, like tradisjonelt, vært prinsippfaste antirasister. De konservative antirasistene har en jobb å gjøre i kampen om de konservative partienes sjel.

Konservative har som regel ikke selv stått bak voldelige handlinger mot minoriteter, men de har ved en rekke anledninger hjulpet høyreekstreme partier til makten, som Mussolinis fascister i Italia og Hitlers nazister i Tyskland, to bevegelser som ble begeistret omtalt av en del konservative politikere og aviser, med Aftenposten i spissen, i Norge i mellomkrigstiden.

Tetzschner, Røsland, Astrup og andre politikere fra Høyre, som bidrar til hetsen mot romfolkene, har, ved sin negative retorikk rettet mot romfolket, et medansvar for de overgrep romfolk har blitt utsatt for frem til nå og de overgrep de måtte bli utsatt for fremover. Om disse politikerne er det bare en ting å si; tilgi dem ikke, de vet hva de sier og de vet hvem sine interesser de tjener.

Farlige kriminelle

19. juli 2012 kan Dagsavisen melde at «den britiskbaserte banken HSBC (…) har tjent mexicanske narkotikabaroner, støttet en saudiarabisk bank med link til terrornettverk, gjennomført handler med Iran og medvirket til hvitvasking av penger». Ikke rare nyheten.

Siden vår tids økonomiske krise for alvor grep om seg, har ledelsen for den ene storbanken etter den andre vist seg å ikke være noe annet enn samvittighetsløse kjeltringer. De har ikke nøyd seg med å gjøre en elendig jobb for bankene sine og for samfunnet, og mottatt eventyrgasjer for det, de har også gjentatte ganger, nærmest vanemessig, funnet det tjenlig å bryte de få reglene som regulerer deres virksomhet.

Det er i hovedsak finanssektoren og konsentrasjonen av makt og penger i stadig færre multinasjonale bedrifter med omfattende, faktiske, monopolrettigheter på stadig flere produktområder, som har forårsaket den krisen vi nå er inne, for det har de alle blitt belønnet med milliarder, for ikke å si fantasilliarder, til sine skakkjørte finansimperier. Disse pengene hadde nok gjort mer nytte for seg om de hadde blitt bevilget til USAs og Europas fattige, som stadig blir flere og som stadig synker ned i større fattigdom i takt med at krisen utvikler seg og stadig mer penger strømmer fra statskassene og inn i alle mulige tvilsomme storkonsern.

I en melding fra NTB, gjengitt i Dagsavisen 23. juli 2012, kan vi lese følgende:

«Verdens superrike gjemmer unna minst 133 billioner kroner i hemmelige skatteparadis (…) 133 billioner er dessuten et konservativt anslag, i virkeligheten kan det dreie seg om over 190 billioner. (…) Mye av pengene sluses til Sveits og Caymanøyene via private banker som UBS, Credit Swiss og HSBC (…)»

Samfunnets økonomiske strukturer er strukturert slik at stadig mer penger havner hos verdens rikeste, mens verdens fattige utarmes stadig mer, også middelklassen sliter mer og mer økonomisk. Denne legale plyndringen av befolkningen er ikke nok for de få styrtrike, for å unngå en symbolsk beskatning av formuene tyr de også til ren kriminalitet. De forbryter seg også mot de få lovene som fortsatt kan regulere deres hemingsløse virksomhet.

Norske velferdsordninger under press

Det nærmer seg valg i USA. Velferdsstatene i Norge og noen andre europeiske land har lenge vært en torn i øyet for ideologene i Det republikanske partiet og for amerikanske investorer. Om Mitt Romney vinner valget, kan vi vente et ytterligere press mot norske velferdsordninger, press for å få dem privatisert og ødelagt. Skattetrykket for folk flest i USA er ikke ulikt det vi har i Norge. Store deler av skattepengene i USA havner i lommene på forsikringsselskap, banker og andre finansinstitusjoner, og i lommene på direktører og aksjonærer i skakkjørte bedrifter, i stedet for å komme innbyggerne til gode. De norske høyrepartiene ønsker det samme skal skje i vårt land.

I mens bekymrer VG seg for om den norske velferdsstaten tåler tilsiget av tiggere og av arbeidssøkere fra sydeuropeiske land. Nå gjør norske velferdsordninger det, men det er et åpent spørsmål om de tåler omfattende privatiseringer og innføring av et amerikansk system med all markedsmakt til storkonsern med omfattende, faktiske, forretningsmonopol, i Norge.

For å opprettholde feil fokus, spres feilaktige påstander om at utenlandske tiggere har omfattende trygderettigheter i Norge, så kan vi se skeivt på tiggerne i stedet for å rette blikket mot dem som jobber aktivt for å avvikle den norske velferdsstaten.

Amerikansk politikk og tørke fører til økte kornpriser

I en melding fra NTB, gjengitt i blant annet Dagsavisen 21. juli 2012, meldes det om at kornprisene stiger etter tørke i USA. I meldingen kan vi blant annet lese følgende:

Verden kan stå overfor en ny matvarekrise som følge av den verste tørken i USA på 50 år. Prisen på mais og soyabønner er på rekordnivå. USA er verdens største eksportør av mais, soyabønner og hvete, men over hele Midtvesten er bøndene i ferd med å pløye ned avlingene sine etter måneder nesten uten regn.

USA er verdens største eksportør av flere basismatvarer. Mange land er avhengige av import fra USA, de produserer alt for lite mat selv. Om man undres over hvorfor mange land har gjort seg avhengig av import av mat fra USA, vil man neppe kunne finne noen forklaring. Landene har ikke gjort seg avhengige av import av mat fra USA, de har blitt tvunget inn i avhengighet av USA som følge av politikken til en rekke av USAs regjeringer. Gjennom tung subsidiering av egen matproduksjon, politisk og militært press mot en rekke land, i flere tilfeller har presset tatt form av militær intervensjon eller støtte til statskupp, med IMF som et viktig redskap, har USA gjort befolkningen i en rekke land avhengig av importert mat fra nettopp USA.

På grunn av unaturlig lave priser, som følge av den subsidierte maten fra USA, har landenes egne bønder blitt nødt til å legge om sin produksjon til eksportprodukter som kjøpes billig av amerikanske og europeiske forbrukere. Når matvareproduksjon langt på vei blir monopolisert av et land, vil tørke i det samme landet føre til stor matvaremangel verden over. Om maten produseres i stort omfang i mange land, vil tørke i ett eller noen få land ikke få katastrofale følger. I artikkelen heter det videre:

Denne uka var prisen på mais og soyabønner på verdensmarkedet høyere enn i 2007-08, da økte priser på brød og korn førte til opptøyer i over 30 fattige land verden over.

Dette betyr at amerikansk politikk ikke bare fører til matmangel og hungersnød i mange land, den destabiliserer også en rekke land verden over, noe som kan føre til vold og stridigheter i de samme landene. I krisetider ser folk gjerne etter syndebukker lokalt, de leter ikke etter dem blant politikere som gjennom de siste tiårene har sittet i ledelsen for verdens mektigste nasjon.