Category: Moral


Det er ikke alle som tror på troll. Det er forståelig. Det er ikke alle som har evnen til å sanse troll eller som har kontakt med trollet i seg. Trist for dem. For noen år siden trodde heller ikke jeg på troll. Det var før jeg fikk en vidunderlig åpenbaring gitt meg av naboens katt.

Naboens katt er nok ikke en helt vanlig katt. Den er en helt eventyrlig brannete og selsomt stor rabagast av en hannkatt. Han er en vaskekte skogkatt som reker støtt og stadig rundt om i skogen. Han stikker bare så vidt hjemom for å spise litt en gang i blant, mellom alle sine begivenhetsrike streiftog langt til skogs. Jeg føler meg privilegert over at han ga seg tid til å gi meg den fantastiske åpenbaringen, mellom alle hans gjøremål.

Det hadde seg slik at jeg satt ute ved dugurdsleite og nøt vårsola en dag tidlig i april. Med ett ble jeg var at den digre katta satt og stirret på meg med et ufravendt og gjennomtrengende blikk. Det er ikke det at den snakket med meg, langt i fra; katter kan ikke snakke med folk, det vet alle. Fenris, som katta heter, sendte meg, trådløst så å si, en stor og mektig visjon der jeg fikk åpenbart alle dens erfaringer med, og kunnskaper om, troll. Og det var ikke lite! Denne opplevelsen ble grensesprengende og utvidet mitt sinn på så mange måter. Siden har jeg kommet i kontakt med folk og fe som enten har hatt egne trollerfaringer, eller de har hatt trollåpenbaringer lignende den jeg fikk. Kontaktene med andre trollkyndige har gitt kreative og verdifulle resultater.

Trollskolen Aparte er i full sving på tredje året. Interessen for kunnskap om troll, trollogi, er stor og økende i vårt land; skolen har vært en formidabel kommersiell suksess; det er nå så mange som melder seg på kurs ved skolen vår at ventelistene for å komme med på de ulike kursene, er lange som sju vonde år. Og det skulle bare mangle! Mange ønsker naturlig nok å komme i kontakt med troll som i mange generasjoner har vært knyttet til deres familier ved å ha levd nært på dem, uten at de har merket noe særlig til deres nærvær. De har nok ant dem, men først nå har de fått muligheten til å bli satt i direkte forbindelse med dem. Mange har ganske enkelt også et brennende ønske om å komme i kontakt med trollene i dem selv, med sine indre troll.

Allerede Snorre Sturlasson fortalte i sine sagaer hvordan de gamle norrøne gudene mistet sine tilhengere i Norden da Kvitekrist erobret landene og ved det fortrengte det opprinnelige, det sant nordiske i vår kultur. De gamle gudene ble, som Snorre påpekte, ikke borte, de gikk under jorda; gamle guder blir ikke borte, de tar nye skikkelser. De gamle æsene sluttet seg til de andre underjordiske vesenene, slike som ble drevet under jorden av menneskenes manglende tro for uminnelige tider siden. I de tusen årene som har gått siden den gang, har æsene, i trolls skikkelse, pleid en omfattende kontakt med ulike mennesker, helst slike som har et svært åpent sinn.

Det er verdt å understreke at det ikke bare er hedninger og sjamaner som har hatt kjenning med troll. Også tidligere prester og biskoper, sågar også en og annen imam, skal ha bekjent, etter gode, men ubekreftede rykter, etter at deres aktive prestegjerning har vært et tilbakelagt stadium, og de har følt et behov for å stå frimodig frem i sin nærmeste krets, at de har hatt sine egne erfaringer med tusser og troll gjennom et langt liv i åndelig tjeneste, både med slike troll som romsterer rundt ute i verden og med dem som romsterer i den enkeltes eget sinn. Trollene har selvfølgelig hengt med i utviklingen; i vår tid kan vi møte troll på nettet også, såkalte nettroll er ikke et ukjent fenomen nå om dagen; de er som kjent til å bli tussete av! Nei, trollene vil nok alltid være med oss, de henger med på utviklingen.

Arbeidet med en systematisk opplæring om tusser og troll har kommet langt i vårt land. Trollskolen Aparte forbereder nå en større seanse med trollmediet Balder Aasgaard. Seansen vil finne sted på Telenor Arena lørdag 13. desember klokken 13.00. Inngangsbillettene vil koste 13.000,- kroner per stykk. Halv pris for barn under 13 år. Et røverkjøp! Vær ikke tussete og gå glipp av denne muligheten! Det kan fort bli utsolgt! Mediet Balder vil hjelpe trollsøkende mennesker, slike som har et fritt og åpent sinn, som har kontakt med barnet i seg, med å få kontakt med sine indre troll.

Trollskolen har i lengre tid forsøkt å engasjere en kongelig eller adelig person, eventuelt en eller annen vanlig kjendis, kanskje en operasanger eller komiker, for eksempel Otto Jespersen, som selv har en ikke ubetydelig innsikt i trollenes anatomi og historie, til å bli skolens høye beskytter. Dette har ikke lyktes så langt. Imidlertid er vi i ferd med å etablere et samarbeid med engleskolen Astarte. Trolig vil skolene fusjonere under navnet Aparte Astarte – skolen for møter i hverdagen med tusser, troll, skrømt og bevingede vesener. Allerede i dag finnes det trollavdelinger ved mange barnehager. Arbeidet med å utvikle en egen tussete pedagogikk for grunnskolen er i gang. Vi håper på sikt å kunne etablere et eget fakultet ved Universitetet i Oslo.

SAM_1427

FOTOBEVIS: Troll er ikke så store som det er vanlig å anta, når de opptrer i en ham som mennesker kan sanse. Et brøkdelssekund før dette bildet ble tatt, så denne lille padden ut som et helt vanlig lite troll. Troll er gode hamskiftere. Og utrolig raske!

Evangeliet etter Lukas anno 2014

En mann var på flukt i det krigsherjede Syria. Da falt han i hendene på tre røvere som het Bashar al-Assad, Al-Qaida og Saudi-Arabia. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en politiker fra Fremskrittspartiet kom samme vei. Han så den skadde syreren, men gikk utenom og forbi. Han tenkte at det ville bli veldig kostbart å ta syreren med hjem til Norge for å hjelpe ham. Dessuten kunne det hende at syreren var muslim, og dermed fremmedkulturell; kanskje kunne han begynne med snikislamisering om han ble frisk? Så kom en politiker fra Høyre. Også han gikk rett forbi. Han tenkte at det ville bli veldig kostbart å hjelpe en så skadet mann, da var det bedre å bruke den norske statens penger på å gjøre de rikeste nordmennene enda rikere.

Men en libaneser som var på reise, kom også dit hvor den hardt skadde mannen lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, stelte sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen forsiktig inn i den gamle bilen sin og tok ham med til et overfylt sykehus i Beirut og pleiet ham der.[i]

«Vel har mitt land, som er et fattig land, revet i stykker av militære styrker under ordre fra politikere fra Syria og Israel, allerede tatt i mot over en million syriske flyktninger, men vi må klare å ta vare på alle som trenger hjelp,» tenkte den barmhjertige libaneseren. «Dessuten har min gud pålagt meg å hjelpe alle som er i nød. Herren sier: dere skal gi de sultne mat, de tørste noe å drikke, ta i mot fremmede, kle dem som er uten klær, stelle de syke og besøke dem som har havnet i fengsel. Det dere gjør mot disse, det gjør dere også mot meg.[ii] For slik er det med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død, som Jesu bror Jakob så riktig skrev.»[iii]

Budskapet til en rik kristen nasjon er at den av disse tre som gjorde det rette, var han som viste barmhjertighet. «Gå du og gjør som han.»[iv]

[i] Lukas 10, 30-37

[ii] Matteus 25 35-40

[iii] Jakob 2, 17

[iv] Lukas 10, 37

SAM_1426

De pågående krigshandlingene mellom Gaza og Israel viser behovet for å tenke nytt om hvordan konflikten kan løses. Løsningen ligger i å på radikalt vis sette barnas behov for et godt og trygt liv foran foreldrenes religionsfrihet.

Gud bor ikke i bøker. Religiøse skrifter, som Tanach, Bibelen, Koranen, Avesta og Bhagavadgita, inneholder ikke guds ord, de inneholder menneskers religiøse søken; skriftene er menneskers tanker om gud. Du finner ikke gud i en bok. Gud har ikke skrevet noen bok, gud er ikke opphavet til noen bok, de religiøse skriftene er skrevet av mennesker. Noen kristne bibler har påskriften «Guds ord». Bibelen inneholder menneskers ord, ikke guds ord. Å gjøre mennesker til gud, er en krenkelse av gud, det er blasfemi.

Gud er tenkt som menneskets opphav, derfor er det i mennesket du må søke gud. Du må søke i ditt eget hjerte og i ditt eget sinn. Der bør du finne at gud er godhet, at ondskap, først og fremst det å ikke ta vare på barna, er en vederstyggelighet for gud.

Gud er noe annet

Gud har mange navn og tilbes i mange religioner. Gud er ikke jødedommens Jahve; gud er ikke kristendommens Gud; gud er ikke islams Allah; gud er ikke zoroasterismens Ahura Mazda; gud er ikke hinduismens Shiva eller Vishnu. Gud er noe annet. Gud er den gud er. Gud er gud. Hva gud er, det vet vi ikke, men vi kan hver i sær danne oss en forestilling om det guddommelige. Den forestillingen vi danner oss, forteller lite om gud, men den forteller mye om oss selv.

Den blasfemiske forestillingen om at drap er etter guds vilje

I Tanach, Det gamle testamentet, som er en boksamling som er viktig i alle de tre monoteistiske religionene med opphav i Midtøsten, jødedommen, kristendommen og islam, finner vi mange ulike og motstridende bilder av gud. I noen fortellinger, som i Jona, hører vi om en mild og overbærende gud, en gud med humor, storsinn og vennlighet. En koselig gud som vil det beste for alle. En gud som vil bruke Jona for å redde mennesker, ikke for å fordømme eller straffe dem.

I andre fortellinger hører vi om en hensynsløs gud som gir et landområde der det allerede bor mange mennesker, til en annen menneskegruppe. Ikke bare det, det fortelles at guden ga sitt foretrukne folk ordre om å erobre landområdene og massakrere dem som allerede bodde der; alle, menn, kvinner og barn, skulle hensynsløst hogges ned.

I disse fortellingene møter vi menneskers forestillinger om en gud som er grunnleggende ond, som i Josva 6,21, der man forestiller seg at gjerningene som utføres av mennesker, mot mennesker, er etter Jahves/Guds ønske: «Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd.» Disse fortellingene finner vi i Tanach, og dermed også i Bibelen. Tanach, eller Det gamle testamentet, blir regnet som et hellig skrift av jøder, kristne og muslimer. Heldigvis har neppe alle de beskrevne grusomhetene i Bibelen funnet sted, men at religiøse mennesker kan få seg til å tro at den slags er etter guds vilje, er, mildt sagt, egnet til å bekymre. Det viser at de intet har forstått om hva gud er.

Det kanskje mest tragiske er at disse ugudelige fortellingene fortsatt i dag brukes som motivasjon for at en gruppe mennesker har kunnet fordrive og undertrykke en annen gruppe, som allerede bodde på «deres» innbilt gudgitte område. Fiksjonen om at gud gir noen rett til å fortrenge andre fra deres boliger, deres land, deres liv, til å undertrykke andre, til å mishandle barn, er grunnleggende blasfemisk. Det er en hån mot gud.

Et barn er ikke et begrep

Noen sier at et barn er en jøde. ‘Jøde’ er et begrep. Noen sier at et barn er en muslim. ‘Muslim’ er et begrep. Noen sier at et barn er en kristen. ‘Kristen’ er et begrep. Et barn er ikke et begrep. Et barn er et barn.

Tre urealistiske løsninger på konflikten

Konflikten i Midtøsten om Palestina/Israel har to anerkjent umulige løsninger. Den ene løsningen er en tostatsløsning. Det palestinske området er så infiltrert av illegale israelske bosetninger at det er umulig å etablere en stat der. Tostatsløsningen er umulig.

Den andre løsningen er en enstatsløsning. Motsetningen mellom palestinere og israelere er så uforsonlig at de umulig kan leve i samme land i fred, som to atskilte folkegrupper, side om side. Til det er det gjensidige hatet og mistenksomheten mellom dem for sterk. Derfor er det behov for en tredje løsning, en løsning som ivaretar barnas beste på en god måte, men også denne tredje løsningen er urealistisk, ikke bare er den urealistisk, den er hinsides hvordan vår verden kan fungere, likevel er det en god løsning. Den tredje løsningen ligger i å sette barna i fokus, å underordne de voksnes religionsfrihet barnas behov for en trygg oppvekst i fred.

Halvparten av alle voksne jøder i Palestina og Israel må konvertere til islam. Halvparten av alle muslimer i Palestina og Israel må konvertere til jødedommen. Jøder kan bare ha rett til å gifte seg med muslimer. Muslimer kan bare ha rett til å gifte seg med jøder. Barnas religiøse tilhørighet bør bestemmes av mødrenes religion. Barn av jødiske mødre blir jøder. Barn av muslimske mødre blir muslimer. Alle jødiske barn vil ha muslimske fedre. Alle muslimske barn vil ha jødiske fedre. Alle foreldre vil det beste for sine barn, uansett hvilken religion barna måtte ha. Halvparten av mødrenes barnebarn, sønnenes barn, vil tilhøre en annen religion enn farmødrene selv. Bestemødre vil det beste for sine barnebarn, uavhengig av hvilken religion de måtte ha.

Denne løsningen vil også garantere at det til en hver tid vil være like mange jøder som muslimer i Palestina/Israel. Denne løsningen vil krenke den enkeltes religiøse frihet, men retten til fritt å velge religion er kun en menneskerettighet, det er ingen hellig rett. Bare å sørge for barnas ukrenkelighet, bare det å ta vare på barna på best mulig måte, er et hellig kall.

Denne løsningen er helt urealistisk, men ikke mer urealistisk enn de to andre umulige løsningene. Denne løsningen er den minst umulige av tre urealistiske løsninger. I solidaritet med innbyggerne i Palestina/Israel, kan man innføre et verdensomspennende forbud mot å oppdra barn til fedrenes religion, eller, enda bedre, innføre et forbud mot å oppdra barna til foreldrenes religion. Den nye religionsfriheten kan bli oppfattet som det å fritt velge hvilken religion (eller livssyn) en vil oppdra barna til, så lenge det ikke er til ens egen.

Terroristene

Begrepet ‘terrorisme’ brukes ofte i forbindelse med konflikten mellom palestinere og israelere. Terrorisme defineres ved sitt formål. Terrorismens mål er å skape frykt i en gruppe mennesker. Hamas sender sine ‘dumme’ raketter mot mål i Israel med det formål å skape frykt, død og ødeleggelse blant israelerne. Hamas er dermed en terrororganisasjon.

Det israelske regimet sender sine ‘intelligente’ bomber og raketter mot mål i Gaza. Formålet er å skape frykt, død og ødeleggelse blant palestinere. Det israelske regimet er dermed et terrorregime.

Hamas og Israels regjering tar ikke vare på barna

Hamas vet at deres ‘dumme’ raketter rammer blindt. De vet at de like gjerne kan treffe et barn som at rakettene relativt harmløst ramler ned på et jorde. Rakettene er uansett en skremmende opplevelse for israelske barn. Barna blir skadet av rakettene. Hamas tar ikke vare på barna. Hamas er en gudløs organisasjon. De krenker det helligste av det hellige.

Det israelske regimet vet hvor deres ‘intelligente’ raketter rammer. De vet at en del av ofrene er barn. Mange barn har blitt traumatisert, skadet og drept også i denne runden med krigshandlinger. Det israelske regimet tar ikke vare på barna. Regimet er et gudløst regime. Det krenker det helligste av det hellige.

Guds bud: Ta vare på barna!

Om det finnes en gud, om det kan finnes en gud, er uten betydning. Menneskets guddommelige oppdrag ligger uansett i å ta vare på barna. Også i utviklingslæren ligger dette kjernepunktet, å få barn og å ta vare på dem til de kan klare seg selv; å ta vare på barna frem til de når voksen alder, det er den eneste gode og rasjonelle meningen med livet.

Om man har fullført sitt oppdrag, og har gjort sitt for å ta vare på barna, da, og bare da, kan man på den siste dagen i livet se evigheten fortrøstningsfullt i møte.

 

SAM_1370

Mange vil kle seg som de vil. Andre vil gjerne være klespoliti og både forby og påby andre, og da helst kvinner, ulike måter å kle seg på.

Det er ikke så ofte jeg reiser inn til hovedstaden, for hvorfor skulle jeg vel det? Når jeg først tar meg en tur dit, parkerer jeg helst på innfartsparkeringen på Grorud og tar T-banen inn til sentrum. Jeg liker ikke å kjøre i byen og ofte er det håpløst å finne parkeringsplass der.

Sist jeg reiste inn til Oslo var i juli i fjor. Det var en solrik og dermed rimelig varm dag. Vel inne på banen kunne jeg konstatere at jeg slett ikke var alene der. Og det var ingen overraskelse. Som et hvert dannet menneske lot jeg blikket raskt sveipe over de ombordværende, på en passe uinteressert måte.

Hijab på norsk

Mange av passasjerene var lett og sommerlig kledd med mye synlig hud, noe som er rimelig på en varm sommerdag. Andre passasjerer hadde langt mer tekstiler rundt seg. To kvinner var fullstendig dekket til av serker som skjulte alt unntatt ansiktet. Først tenkte jeg, i den grad jeg i det hele tatt tenkte over det, at de nok kunne ha bakgrunn fra en sydligere eller østligere kultur, men ble noe forbauset da jeg hørte at de snakket perfekt norsk. Ansiktstrekkene tydet også på at deres forfedre og –mødre nok hadde bodd i landet i mange titalls generasjoner. Jeg måtte innrømme for meg selv at kombinasjonen av klesdrakten på den ene siden og ansiktstrekkene og språket på den andre, hadde truffet noen fordommer i meg; kombinasjonen slo meg umiddelbart som merkelig. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ha fordommer, så lenge man er villig til å være seg dem bevisst og bearbeide dem.

En naken rumpe på Karl Johan

Vel fremme i Tigerstaden, gikk jeg opp Karl Johans gate, denne pulserende bulevarden, yrende av eksotisk og spennende kultur, sentrum i den norske metropolen, selve verdens sentrum, denne fantastiske…

Plutselig oppdaget jeg at en kvinne, som gikk et lite stykke foran meg, hadde kanten av sitt korte skjørt hengende fast i trusestrikken. Trusen var av stringtypen, så i praksis førte det til at hun gikk med rumpen bar. Hva er etiketten i slike tilfeller? Hvordan gjør man en person oppmerksom på at rumpen ikke er tildekket? Jeg regner meg som en relativt dannet mann, men her strakk ikke min dannelse til; jeg hadde ingen anelse om hva som var korrekt å gjøre i et slikt tilfelle. Heldigvis løste problemet seg ganske snart av seg selv.

Damen stakk en diskret hånd bak langsmed trusestrikken sin, som for å undersøke at alt var som det skulle der bak. Dermed kunne hun selv konstatere den blotte realitet. Til min forbløffelse trakk hun hånden tilbake igjen uten å rette på skjørtet. Det var da det gikk opp for meg at det skulle være sånn; rumpen var bar som følge av et bevisst ønske fra rumpens eier. Hun ville vise frem rumpen sin. Midt på selveste Karl Johan! Igjen merket jeg at mine fordommer ble trigget av menneskers klesdrakt; flere fordommer måtte bearbeides.

Burka og bunad

I disse dager har det store og viktige temaet om folk skal få lov til å ikke eksponere kroppene sine og ansiktene sine overfor andre, igjen blitt aktualisert. Spørsmålet som stilles er om heldekkende klesplagg, som ofte assosieres med enkelte muslimske land, som niqab og burka, bør være lov å bruke i Norge eller ikke. Kanskje bør det forbys for kvinner å dekke seg helt til, slik som i Frankrike?

For hundre års siden gikk Hulda Garborg rundt i hovedstaden, i Christiania, kledd i bunad. Det vakte både oppmerksomhet og bestyrtelse. Mange av byens gode borgere var fortørnet over at noen kunne valse rundt i byens gater, ja til og med på selveste Karl Johan, iført en bumsete og fargesprakende bondedrakt. Hun fikk slett ikke gå i fred på byen i sin bunad. Hun opplevde rett og slett å bli trakassert på åpen gate for sitt valg av klær. I løpet av de hundre årene som har gått siden den gang, har bruk av bunad blitt forholdsvis vanlig og det er ikke mange som reagerer negativt på bruken av bunader i det offentlige rom lenger, til tross for at det kan se aparte ut. Til og med på 17. mai kan man se folk gå rundt i bunader, som om det var den naturligste ting i verden. Så galt kan det gå.

Overflate og innhold

På 1960-tallet lanserte John Lennon og Yoko Ono begrepet ‘bagism’. Hensikten bak prosjektet med bagismen var å sette fokus på fordommer og stereotypier. Konseptet var at man rett og slett skulle ta på seg en svart tøypose som dekket til hele kroppen. Ved å ta på seg en slik pose, kan man verne seg mot det å bli oppfattet ut fra sitt kjønn, hud- eller hårfarge, frisyre, alder eller andre ting som preget ens utseende. På den måten kunne man konsentrere seg helt og holdent om en fordomsfri kommunikasjon, i stedet for å la seg distrahere av utseendet til den man kommuniserte med, eller av tanken på eget utseende. Et problem med dette konseptet var at når man tok på seg en heldekkende tøypose og tok seg en tur ut på byen, så fikk man langt mer oppmerksomhet om utseende og klesdrakt enn ellers. Så konseptet var ingen udelt suksess.

I hine hårde dager lærte man å bli forsiktig med hvilke komplimenter man ga kvinner for deres utseende. Slike komplimenter ble gjerne oppfattet som overfladiske og til dels diskriminerende, uavhengig av komplimentenes form eller innhold. I stedet burde man heller gi komplimenter for kvinnenes klær, fikk man vite. Jeg forsto aldri hvorfor det skulle være mindre overfladisk, å være opptatt av klær i stedet for utseende.

Kanskje er det hverken klærne eller utseendet som er det viktigste ved en person? Kan det være det som bor i våre sinn som er det vesentlige ved oss? Det kan hende at det er det å kommunisere det som bor i en som er viktig, ikke hvordan «boligen» ser ut eller er kledd. Og kanskje er det like ille å forby kvinner å kle seg på en spesiell måte, som å tvinge dem til å kle seg annerledes enn de selv ønsker? Så lenge kvinnene er fri til å velge selv, skulle vel det meste være i orden.

Et nærmere blikk på et torg i Kiel, Tyskland

Det følgende er en kommentar til artikkelen «Lærernes arbeidstid» av Per Kristian Sundnes på nye meninger.no. Og til kommentarene i kommentarfeltet under artikkelen hans.

I debatten om konflikten mellom lærerne og KS henvises det til en påstått eksiterende og utbredt delingskultur i norsk skole. Det må vel innrømmes at man har hørt rykter om denne kulturen, men sett indikasjoner på at den eksisterer? Vel…

Tidvis hører man også slagord som at lærere skal gjøre hverandre gode. I denne sammenhengen er det neppe på sin plass å bruke resiprokt pronomen, hverandre; i virkelighetens verden er det heller helt alminnelige personlige pronomen som gjelder. «Du skal gjøre meg god. Og jeg? Jeg har ingenting å gi tilbake. Og det slipper jeg unna med, for det er fagforeningen og ikke skolens ledelse som sitter med den reelle makten på arbeidsplassen.»

En skole med en solidarisk delingskultur, og en solidarisk deling av arbeidet med utviklingsarbeid som skolen er pålagt av arbeidsgiver, som regel etter forhandlinger med fagforeningene, det hadde vært en drøm. Eller rettere, det er nettopp en drøm det handler om på mange skoler. Det er noen år siden min daværende tillitsvalgte i Utdanningsforbundet, etter å ha vært på et møte høyere oppe i organisasjonen og fått instruksjoner, bebudet at undertegnede måtte motarbeides fordi, sitat: «Han er L97-tilhenger.» Og i dag er jeg nok en K06-tilhenger. Som arbeidstager finner jeg at det er relativt rimelig at min arbeidsgiver skal ha en viss innflytelse på arbeidet jeg utfører.

Synd KS skal ta fra oss gamlingene den reduserte arbeidstiden, gi den til de nyutdannede og samtidig pålegge oss gamle enda mer gratis arbeid med å veilede de nyansatte og ordne opp i eventuelle fadeser de måtte forårsake, men dette merarbeidet ville jo langt på vei bli oppveid om vi som gang etter gang blir sittende med mesteparten av børa når utviklingsarbeid skal gjennomføres ved skolene, kunne dele arbeidet med hele kollegiet på solidarisk vis, innen en reell «delingskultur».

En første forutsetning for utvikling av en solidarisk delingskultur ved en skole, er at folk er til stede på arbeidsplassen når arbeidet skal utføres.

Bilde

Delingskultur i det blå?

I Dagsavisens utgave torsdag 5. juni har Civitas ledende ideolog, Kristin Clemet, et debattinnlegg med overskriften «Siste akt». Overskriften refererer til teaterscenens verden av fantasier. Utfordringen ligger tilsynelatende i at hun, og han hun polemiserer mot, begge lever i en fantasiverden, men ikke i den samme.

I barndommens velsignede fantasirike finnes det mang en barnslig lek der barnet kan fantasere bort virkeligheten. Den enkleste kan uttrykkes med: Borte… borte… Titt! Titt! I de voksnes verden finnes det også dem som tenker bort verden ved hjelp av amoralske fantasier, fantasier om at det finnes områder som er fritatt fra alminnelige forestillinger om rett og galt; forskere, næringsdrivende og kunstnere, tenker seg tidvis, alle på sitt vis, at de kan se bort fra alminnelige krav om å opptre ansvarlig og moralsk, de ligger under for en forestilling om at de befinner seg på et sted utenfor verden.

Nå og da kan man lese debattartikler av noe marginal interesse, man leser dem nærmest av høflighet overfor dem som har skrevet dem og de som har tatt seg bryet med å trykke og distribuere dem. Dette er en, kanskje misforstått, høflighet som føles sterkere overfor det trykte ord enn de ordene som svever rundt på nettet.

Kunstneren Morten Traavik, som har fantasert seg inn i en eventyrverden der kunsten og kunstneren tenkes hevet over alminnelig moral og medmenneskelig omsorg og ansvarlighet, der alt blir del av et kunstprosjekt, og lederen i den liberalistiske og konservative tenketanken Civita, Kristin Clemet, som har fantasert seg inn i en fantasiverden der næringslivet og den næringsdrivende tenkes hevet over alminnelig moral og medmenneskelig omsorg og ansvarlighet, har røket uklar over den førstnevntes engasjement i Nord-Korea. Clemet mener at det er «feil å samarbeide med nordkoreanske myndigheter på premisser som tilslører sannheten om dette brutale regimet». Øyensynlig mener hun at det er nettopp slik tilslørende virksomhet Traavik bedriver, formodentlig i motsetning til de som bedriver forretningsvirksomhet med regimet. Nåja, dem om det, den ene amoralske ideologien er vel hverken bedre eller verre enn den andre. Imidlertid var det ikke Traavik og Clemets gjenvordigheter som fanget min interesse denne gangen.

Det som fanget min interesse var kun deler av en enkelt setning i Høyre-ideologens artikkel. Den lyder: «Det er forbrytelser som bare kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser,…» Med det hevder hun at grusomhetene som begås av regimet i Nord-Korea, og grusomhetene som ble begått av det tyske naziregimet, er på nivå med hverandre, sammen er de enestående i verdenshistorien. Om det bare var så vel. Nå vet jeg ikke om det er historiekunnskapene til Civita det skorter på, eller om setningen bare er uttrykk for lettvint retorikk, men den er egnet til å bidra til å kaste et glemselens slør over alle andre grusomheter som har blitt begått av mennesker mot mennesker gjennom historien.

Glemt blir grusomhetene i tysk Namibia fra 1893 til 1907 der et systematisk folkemord fant sted. Folkemordet var i første omgang rettet mot de namibiske herrorene, i neste omgang også mot namafolket, der tyskerne tok i bruk systematisk utryddelseskrig og opprettet konsentrasjonsleirer, der den mest grusomme mishandling av mennesker utspant seg. Grusomhetene begått i den forbindelse sto ikke tilbake for grusomhetene som ble begått i de senere leirene i blant annet Tyskland og Polen. Raseideologien var allerede levende i Europa på den tiden, så også i Tyskland. I den forbindelse var noe av oppdraget til den tyske administrasjonen i Namibia å samle og sende hodeskaller av ulike folkegrupper i landet, til Tyskland. Herrorer og namaer ble pint i hjel i konsentrasjonsleirene, hodene til mange av de døde ble skilt fra kroppene, andre fanger, gjerne nære slektninger, ble tvunget til å skrape hodene deres rene for kjøtt ved hjelp av glasskår, før hodene omsorgsfullt ble pakket i kasser og sendt til Tyskland for «vitenskapelige» undersøkelser. De som satt ved makten i Tyskland på den tiden, var ikke nazister, de var konservative.

Den amerikanske uavhengighetskampen i 1763-83 var en stor seier for de amerikanske plantasjeeierne. De skrev en milepæl av en liberal konstitusjon, der de bevilget seg selv omfattende rettigheter. Deres seier over Storbritannia var dårlig nytt for de indianerstammene som hadde kjempet på britenes side under krigen. Hevnen var nådeløs og det ble utført en systematisk utryddelse av disse indianerstammene til siste lille barn var drept. Den amerikanske friheten var også dårlig nytt for slavene som var blitt kidnappet fra Afrika. Deres slaveri var den grusomste formen for slaveri i slaveriets historie. Den dag i dag blir slavenes etterkommere utsatt for omfattende diskriminering i USA.

Under den kalde krigen lærte vi om det sovjetrussiske GULag, systemet av fangeleirer, «som i omfang og menneskeforakt kan måle seg med tyskernes konsentrasjonsleirer under nazismen», som det blir uttrykt i Store norske leksikon. Har Civita glemt GULag, eller mener de at det slett ikke var så ille i tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen?

Hva med de ti millioner kongolesere som hensynsløst ble slaktet ned i Belgisk Kongo av de belgiske kolonisatorene, britenes misgjerninger i sine kolonier, forsøkene på å utrydde urinnbyggerne i blant annet Australia, Tasmania og New Zealand, millionene som sultet i hjel eller ble drept under Maos kulturrevolusjon, Vietnamkrigen, massakrene på mer enn en halv million «kommunister» i Indonesia, utført med stilltiende aksept fra makthaverne i USA og Vesten, Pol Pots terrorregime i Kambodsja…

Og slik kunne man fortsette å trekke frem den ene historien etter den andre, historier om grusomheter som ikke bør bli glemt eller bagatellisert.

Ordet ‘historie’ har flere betydninger, en av dem er ‘skrøne’. Skrøner passer inn i amoralske fantasier. «Det er forbrytelser som bare kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser,…», påstår altså Civitas leder om undertrykkelsesmetodene til det nordkoreanske regimet. Terroren regimet utfører mot egen befolkning kan sammenlignes med så mangt fra menneskehetens historie. Hver begivenhet er enestående, men grusomme historier er ikke noe særsyn – opp gjennom historien. De bør ikke tåkelegges ved tilslørende og billige retoriske grep. Amoralske fantasier og lettvinte retoriske grep, bør ikke få tilsløre grusomhetens historie, en historie som er en del av historien til den virkelige verden.

Det er ingen nyhet at virkeligheten kan overgå ens villeste fantasier; norsk næringsliv har fortsatt overraskelser på lager. De er hjertelig til stede i Nord-Korea.

Fredag 29. mai 2014 publiserte jeg et ironisk essay om blant annet Nord-Koreas «omdømmeproblem». En smule (?) spydig skrev jeg blant annet:

Et første skritt til bedring av omdømmet, vil unektelig bli tatt om den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un legger til rette for investeringer i landet fra norsk næringslivs side. Det kalles å gjøre landet «mer åpent». «Åpenhet» vil være et betydelig skritt mot bedre omdømme. Det meste av det som er til salgs vil finne en villig investor. Og det finnes alltid en investor som er til salgs.

Og det må vel sies å være noe drøyt påstått, selv for meg?

Norsk næringslivsdelegasjon i Nord-Korea

Dagen etter leser jeg et oppslag som forteller at en næringslivsdelegasjon fra Norge er hjertelig til stede ved et nordkoreansk industrianlegg i grensebyen Kaesong. Norges ambassadør i Sør-Korea, Torbjørn Holthe, forteller begeistret om «Norges» interesse for industrikomplekset i Kaesong og mulighetene for norsk næringsliv til å tjene store penger der. Dermed er det ikke bare provoserende kunstnere som nærer interesse for å tekkes regimet i Nord-Korea, norsk næringsliv og det offisielle Norge sikler etter å tjene blodpenger på slavearbeidere. I Nord-Korea som over alt ellers i verden.

Blodpenger

De undertrykte nordkoreanske arbeidernes arbeid skaffer hard valuta til det umenneskelige regimet i Nord-Korea. Kim Jong-un får dermed mer penger å investere i utviklingen av atomvåpen, militæret, konsentrasjonsleire, tortursentre, overvåkningsteknologi og alt annet som et forferdelig regime trenger for å kontrollere befolkningen.

Jeg er sjokkert, ikke over det norske næringslivet eller over at det offentlige Norge står på for å støtte opp om norsk næringslivs utvikling av sine forretninger til beste for seg selv og til god støtte for enda et brutalt diktatur, denne gangen det i Nord-Korea, men jeg er sjokkert over min egen naivitet.  Norsk næringslivs interesser går foran ønsket om å bidra til avviklingen av despotiet i Nord-Korea. Jeg så ikke den komme.

Nobelkomiteen må trå forsiktig

Dette betyr nok at Nord-Koreas omdømme i Norge vil bli forsøkt bedret i de kommende årene. Om det er penger å tjene, blir det liten plass til hjerterom for verdens mest undertrykte. Nobelkomiteen bør tenke seg nøye om, hvis den skulle få lyst til å gi fredsprisen til en nordkoreansk opposisjonell. En slik tildeling kan på sikt skade norsk næringslivs interesser, akkurat som prisene til Dalai Lama og Liu Xiaobo sies å ha gjort. Og det vil vi vel ikke skal skje? Penger er tross alt viktigere enn fred på Jord!

Bilde

av John Heartfield

Å ha et godt omdømme er visst viktig. For enkelte er det viktigere å ha et godt omdømme enn å fortjene et godt omdømme. Heldigvis kan mye kjøpes for penger, som kjærlighet, venner – og godt omdømme.

Som barn hadde vi gjerne et friområde som en integrert del av en og annen lek, et område der lekens regler ble opphevet. Enkelte barn hadde en, utenfra sett, underlig oppfatning om at det å ikke bli sett og det å ikke se, kom ut på ett. De slurvet når de skulle gjemme seg, knep øynene igjen, og nektet adstadig for at de hadde blitt sett. Om de ikke kunne se dem som fant dem, så kunne de som fant dem heller ikke se dem. De hadde lagd et eget friområde inne i sitt eget hode. Når vi blir voksne, tror vi vel ikke lenger på slike barnslige friområder innenfor eller utenfor den verden vi lever i. Kunne vi håpe.

Nord-Koreas omdømme

Nord-Korea er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de underdanig holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Nord-Korea er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, for ikke å si umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter tortur, livslang fengselsstraff eller henrettelse. Også av denne grunn er omdømmet til den herskende klasse i Nord-Korea ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er kunsten. Nord-Korea har blitt en del av et norsk kunstprosjekt. Av alle ting skal den trygge, harmoniske og hjertevarme Kardemomme by spilles i Norge av barn, unge kunstnere, av den lille privilegierte eliten i Nord-Korea, et land viss regime er kjent for sin utrygghet, sin knugende undertrykkelse og nådeløshet. Men selvfølgelig er det alltid rørende festlig å høre velnærte utenlandske overklassebarn synge om «Papegøyen fra Amerika».

Kunsten hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der noe av det sentrale er å tøye grenser, provosere og slippe unna med all verdens fjolleri. Man kan ikke stille de samme forventninger til kunsten som til politikken, heter det. Kunsten er et på samme tid politisk og upolitisk område. Kunsten kan være politisk, men den kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Kunsten er fri, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin kunstutøvelse. Hevdes det.

Kinas omdømme

Kina er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Kina er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, men ikke helt umulig. Om man klarer å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter intens overvåkning, yrkesforbud, tortur, langvarig fengselsstraff og/eller henrettelse. Er man heldig, slipper man unna ved å gå i eksil. Omdømmet til den herskende klasse i Kina er ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er næringslivet. Samhandelen med Kina og norsk næringslivs muligheter for å investere i landet, er ikke så godt som de kunne ha vært, blant annet som en følge av nobelpriser tildelt Tibets åndelige leder, Dalai Lama, og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.

Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, som jo har vært nyttig til litt av hvert, som å sprenge folk i filler under krig, innstiftet som kjent en rekke priser. De fleste deles ut i Sverige, men Nobels fredspris deles ut i Norge. Prisutdelingen hevdes å ikke ha noen forbindelse med norsk politikk og norske politikere, eller statsmakten i Norge overhodet, selv om mange av Nobel-komiteens medlemmer blir hentet nettopp fra den norske politikerstand og at prisene for det meste har gjenspeilet vestlig politisk forståelse av verden.

Det har vært mange underlige nobelpristildelinger. Gamle krigere har fått prisen fordi de i en periode kriget litt mindre. USAs president Barack Obama fikk prisen før han rakk å stelle i stand for mye krig og elendighet, og fordi enkelte nordmenn og –damer gjerne ville hilse på ham. Senere har han satt verdensrekord med sitt ansvar for de amerikanske dronenes terror fra luftrommet over land som Jemen, Pakistan og Afghanistan. Dronene henretter folk som, sett via en litt uskarp skjerm, kan se ut som de beveger seg eller på andre måter virker mistenkelige for et, mer eller mindre, våkent øye. Prisen til Obama har blitt latterliggjort – og det er vel egentlig ikke til å undres over. Samtidig kan det være grunn til å spørre seg hvorfor enkelte i den senere tiden har funnet det opportunt å rippe opp i nettopp den komediens overtydelige fadese.

Det er lett å raljere over enkelte fredspriser. Andre priser derimot fremstår som både forståelige, modige og nødvendige. Selv om vi ikke skal stikke under en stol at nobelkomiteen ofte gir prisen til dissidenter fra «land vi ikke liker å sammenligne oss med», mens prisvinnere fra de «land vi liker å sammenligne oss med», gjerne er statsledere. Å tenke seg fredsprisen tildelt en dissident fra USA, som for eksempel Edward Snowden eller Bradley Manning, er vanskelig.

Fredsprisene til Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010) fant alminnelig støtte i mange land, men vel ikke hos den herskende klasse i Kina. Entusiasmen for prisene er heller ikke stor i store deler av norsk næringsliv i dag, ei heller hos de deler av Norges politikerklasse som først og fremst er interessert i å tjene det private næringslivs interesser, det gjelder først og fremst politikere fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Knefallet for den brutale herskende eliten i Kina, og den norske pengemakten, fra regjeringens side, i forbindelse med Dalai Lamas besøk i Norge i år, er pinlig for Høyre og Fremskrittspartiet, og vemmelig å tenke på for oss andre, derfor skal jeg ikke rippe opp i det her.

Næringslivet hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der det eneste som gjelder er å tjene penger til aksjonærene og sørge for fantasilønninger til næringslivets ledere, lønninger som er frikoblet fra de samme ledernes talent og innsats.

Man kan ikke stille de samme forventninger til næringslivet som til politikken, heter det. Næringslivet er et på samme tid politisk og upolitisk område. Næringslivets virksomhet kan være politisk, men næringslivets aktører kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Næringslivet er fritt, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin forretningsvirksomhet. Hevdes det.

USAs omdømme

USA er en forening av stater der de fattige lever i økende nød, mens de rike og mektige lever et privilegert og særdeles komfortabelt liv. Ytringsfrihetens kår i USA er et sorgens kapittel. Å slippe til i media eid av de store konsernene, med en kritisk ytring, er vanskelig, for ikke å si nesten umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om dette eller hint, en ytring som måtte irritere deler av overklassen, så venter massiv og ensidig hetspropaganda mot en selv, yrkesforbud, injuriesøksmål, intimiderende forfølgelse fra organisasjoner som FBI, NSA og CIA og/eller en kortere eller lengre fengselsstraff. Omdømmet til den herskende klasse i USA er forholdsvis godt, så styrer da også den samme klassen det meste av media i landet. I tillegg kommer deres innflytelse over mange media i andre land også godt med, når det gjelder å kunne farge den enkelte verdensborgers oppfatning av den verden vi tror vi lever i.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er USAs utenrikspolitikk, inkludert krigføring og det å styrte regimer som ikke tjener interessene til den herskende eliten i USA. Rett nok kan vi kritisere denne politikken, og krigføringen, men til syvende og sist vil den norske politiske elite i praksis støtte opp om den. Og norsk næringsliv vil alltid være ivrige etter å tjene penger på den.

Salige er de ydmyke

Norge er av de få land i verden som har fått lov til selv å tjene penger på egne naturressurser. I de fleste andre land har det vært en korrupt elite i eget land og multinasjonale, for en stor del amerikanske, firma, som har tilegnet seg rikdommene. Den herskende klasse i USA har aldri nølt med å velte regjeringer i andre land, demokratiske som udemokratiske, som har søkt å sikre at landenes rikdommer skulle komme eget lands befolkning til gode i form av økt velstand, i stedet for at multinasjonale selskap skulle stikke av med det meste av fortjenesten.

Norges velstand har kommet til en pris. Prisen har vært servilitet overfor den herskende klasse i USA. Vår velstand er bygget på ydmykhet. Det bør vi kanskje ta med i betraktningen når vi hoverer over vår egen regjerings feighet overfor den herskende klasse i Kina?

Noen er naive nok til å tro at vi kunne valgt å investere oljefondets milliarder i et annet jagerfly enn det amerikanske. De samme er sjokkerte over at norsk næringsliv bare får bestillinger på våpenteknologi, fra amerikanske firma og den amerikanske staten, for et par milliarder i stedet for de 70 milliarder Norge ble forespeilet da kontrakten om flykjøpet ble inngått. Det de ikke har forstått er at pengene landet betaler for jagerflyene, er en del av prisen landets innbyggere betaler for sin høye levestandard, relative frihet og tilsynelatende uavhengighet. Når det gjelder den norske regjeringens servilitet overfor Kina, så er det ikke serviliteten som er ny, det er landet man er servile overfor som er nytt. Tegn tyder på at USA er et land i tilbakegang og at Kina er et land i fremgang, det være seg i økonomisk, politisk og militær forstand. Det er ikke sikkert at ydmykhet for Kina vil gi oss like mye som vår ydmykhet overfor USA de siste 70 årene har gitt.

Kan norsk næringsliv redde Nord-Koreas omdømme?

Av disse tre landene, Nord-Korea, Kina og USA, er det kun Nord-Korea som det norske næringslivet ikke har økonomiske interesser i. Hadde norsk næringsliv vært hjertelig til stede også der, ville ventelig omtalen av landet vært en annen her til lands.

Vel har omdømmeekspertene i First House allerede mer enn nok å gjøre, men kanskje det finnes et annet, et annet Secondary House, som kan hjelpe Nord-Koreas herskende klasse med sitt omdømmeproblem? Et første skritt til bedring av omdømmet, vil unektelig bli tatt om den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un legger til rette for investeringer i landet fra norsk næringslivs side. Det kalles å gjøre landet «mer åpent». «Åpenhet» vil være et betydelig skritt mot bedre omdømme.

Det meste av det som er til salgs vil finne en villig investor. Og det finnes alltid en investor som er til salgs.

Bilde

«Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91) av Ilja Repin.

Da den tyrkiske sultanen Muhammed IV sendte kosakkene i Zaporozje et brev med et ultimatum om å overgi seg, skal de ha sendt ham et svar der de relativt udiplomatisk ba ham om, blant annet, å kysse seg bak. Hvor klokt det var, kan man diskutere. Trolig hadde deres leder Ivan Sirko ingen visjoner om å utvikle næringsvirksomhet i Tyrkia.

Det å ville være i opposisjon til regjeringens politikk, når man er i regjering, i posisjon, er ikke nødvendigvis noen krevende øvelse. Det er bare å unngå å gå i SV-fella; så lenge man ikke tråkker på plenen, er det meste tillatt.

Lørdag 22. mars er det en høyst betimelig demonstrasjon mot regjeringens inhumane asylpolitikk. Blant deltakerne er sentrale politikere fra Venstre og KrF, den blåblå-regjeringens støttespillere og garantister, som blant annet har gitt sin støtte til regjeringens forkastelige asylpolitikk, en politikk som de skarpt kritiserer. Venstres leder Trine Skei Grande, en av regjeringens fremste støttespillere og motstandere, uttaler at det er helt uproblematisk å støtte det de er i mot, når det gjelder asylpolitikk, for senere å demonstrere mot den politikken de støtter. Og det er det nok, så lenge de ikke gjør det på plenen foran Stortinget. Venstre og KrF fikk ikke gjennomslag for sitt primære standpunkt, det standpunktet som de er for, i asylpolitikken, derfor støttet de et sekundært standpunkt, som de er i mot, forteller Grande. Politikerne fra Venstre og KrF skal ventelig delta i demonstrasjonstoget mot regjeringens politikk, som de støtter, under parolen: «Nei til sekundærstandpunktet! Ja til primærstandpunktet!» Hvilket jo er en svært meningsfull parole som nok vil vekke atskillig respekt og beundring, både her hjemme og i utlandet.

Fremskrittspartiet, som ønsker å være et parti i både regjeringsposisjon og i opposisjon, samtidig, holder seg også langt unna plenen foran Stortinget. De har ordnet seg med faste opposisjonspolitikere i posisjon, med Tybring-Gjedde og Sandberg i spissen. Disse kan høvle ned regjeringens politikk, til glede for Frp-ere som er misfornøyde med partiets innsats i posisjon. For egentlig er det jo forferdelig, i Frps øyne, at et parti som fikk hele16,3 % av de avgitte stemmene ved siste valg, ikke helt og holdent kan diktere regjeringens politikk. Som Frps politikere støtt og stadig påpeker, det blir håpløst når to partier, Venstre og KrF, som til sammen fikk 11,1 % av stemmene, i det hele tatt skal ha noen som helst innflytelse i norsk politikk.

Den dyktigste opposisjonspolitikeren i posisjon, er trolig Bård Hoksrud fra Frp. Som statssekretær i samferdselsdepartementet skal han både stå for en realpolitikk, og forklare at veier koster penger å bygge og må betales av brukerne, og han må stå for Frps politikk. Det siste betyr at han må fortelle eventyr om at veier er og bør være gratis å lage og bruke, at de finansierer seg selv på eventyrlig vis. Og den bristende logikken fungerer helt greit, så lenge han ikke står på plenen utenfor Stortinget, når han arrangerer eventyrstund i opposisjon til sin egen posisjon.

Da SV var grønne i den rødgrønne regjeringen, sto flere av partiets medlemmer og stortingsrepresentanter, ved flere anledninger, utenfor Stortinget og demonstrerte mot egen regjering. «SV-ere på plenen» ble en stående vits for åtte år siden. Mens SV-ere sto på plenen utenfor Stortinget, torpederte en DNA-representant sitt eget partis forslag i ambassadetomtsaken i Oslo kommunestyre. Det siste er det vel ikke så mange som husker lenger? Å forstå de mer spissfindige sider ved norsk politikk er ikke alltid så enkelt, men at det å motarbeide eget partis, eller regjerings, politikk ikke er galt i seg selv, så lenge man ikke tråkker på plenen mens man gjør det, har nok den jevne velger etter hvert forstått.

Bilde

Den evige rabulisten Hans Rotmo slår til igjen. Man undres om han har forandret seg, eller om han har stått stille i alle årene som har gått.

Folkeavstemningen i 1972 dreide seg som kjent om hvorvidt man var motstander av EEC eller tilhenger av EF. Man var uenige om det meste, til og med om hva det skulle kalles, det man var uenige om.

Det var mange pussige argumenter ute og gikk på begge sider under den berømte EEC/EF-kampen. En kamp som splittet nabolag, fotballag, familier og landets befolkning. Ja-siden hevdet at landet ville gå under om Norge ikke ble medlem av EEC/EF. Vi venter ennå på undergangen. Er vi tålmodige, og lever lenge nok, så kommer den vel før eller siden, undergangen. Rett skal være rett; på nei-siden var det også en viss produksjon av skremmende og tøvete perspektiver.

Den bevegelsen Hans Rotmo kom til å bli en del av, mante frem skremmende bilder av at landet ville bli overflommet av fremmede mennesker fra ukjente kulturer i Syd-Europa, slike fæle folk som var ute etter å ta jobbene våre. Man var blant annet redde for at det kunne komme mange «billige (sic) italienske restaurantmusikere» til Norge. Slike som spiser pizza og spagetti til middag. Den nasjonalkommunistiske bevegelsen uttrykte stor bekymring for norsk sjølråderett, sjølberging, sjølgodhet, sjølstendighet og antall sauer som kunne livnære seg i landet etter et eventuelt medlemskap i EEC.

I gamle dager oppfordret Rotmo oss til å huske «på det som Lenin og Marx og Mao sa» og forklarte oss at «ting ska skift» med tiden. Hva det skulle skifte til var mer uklart, den gangen som nå. I vår tid får vi nye formaninger fra ham. Han er på nytt bekymret over innvandringen til riket. Særlig er han redd for innvandring av mennesker fra folkegruppene lopper og lus. Nå må jeg innrømme at det er to menneskegrupper jeg ikke har hørt om før, man kan ikke få med seg alt her i verden, jeg får vel google dem med tid og stunder, men min foreløpige vurdering er at han nok trolig har uttrykt seg umusikalsk, slik det ryktes at han har fått for vane å gjøre. Det kan ikke utelukkes at hans musikalske gehør ikke strekker til for å oppfatte det forkastelige i de språklige vendingene han sprer rundt seg med for tiden. I likhet med andre på ytre høyre fløy, retter han hetsen mot folk som ikke har dype slektsrøtter i Norge, samtidig som han påstår at det er norske politikere han vil ta. Det er en argumentasjon som ikke er spesielt betryggende, nyere norsk historie tatt i betraktning.

Vi kan alle endre oppfatning av dette og hint, og det er lov. Mange endrer sine politiske overbevisning mye i løpet av årene, andre foretar bare mindre justeringer av sin virkelighetsforståelse. Avstanden fra nasjonal kommunisme til nasjonal sosialisme er vel ikke overvettes stor. Den ene «råttistokken» går nok greit «ilag med anner’n».

I dag sitter den utrangerte sangeren i Spania mens han forgremmet nipper til sin dyre og sure vin, det er ikke lenger folkelig karsk og øl som gjelder må vite, og skuer frustrert på alle utlendingene som tasser forbi, mens han bekymrer seg for den norske kulturens fremtid. Han liker nok ikke det han ser rundt seg i spanjolenes land. Formodentlig tenker han: «Det er snart ikke plass til en nordmann her!»

 

Bilde

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.