Arkiv for kategorien ‘Moral’

Det å ville være i opposisjon til regjeringens politikk, når man er i regjering, i posisjon, er ikke nødvendigvis noen krevende øvelse. Det er bare å unngå å gå i SV-fella; så lenge man ikke tråkker på plenen, er det meste tillatt.

Lørdag 22. mars er det en høyst betimelig demonstrasjon mot regjeringens inhumane asylpolitikk. Blant deltakerne er sentrale politikere fra Venstre og KrF, den blåblå-regjeringens støttespillere og garantister, som blant annet har gitt sin støtte til regjeringens forkastelige asylpolitikk, en politikk som de skarpt kritiserer. Venstres leder Trine Skei Grande, en av regjeringens fremste støttespillere og motstandere, uttaler at det er helt uproblematisk å støtte det de er i mot, når det gjelder asylpolitikk, for senere å demonstrere mot den politikken de støtter. Og det er det nok, så lenge de ikke gjør det på plenen foran Stortinget. Venstre og KrF fikk ikke gjennomslag for sitt primære standpunkt, det standpunktet som de er for, i asylpolitikken, derfor støttet de et sekundært standpunkt, som de er i mot, forteller Grande. Politikerne fra Venstre og KrF skal ventelig delta i demonstrasjonstoget mot regjeringens politikk, som de støtter, under parolen: «Nei til sekundærstandpunktet! Ja til primærstandpunktet!» Hvilket jo er en svært meningsfull parole som nok vil vekke atskillig respekt og beundring, både her hjemme og i utlandet.

Fremskrittspartiet, som ønsker å være et parti i både regjeringsposisjon og i opposisjon, samtidig, holder seg også langt unna plenen foran Stortinget. De har ordnet seg med faste opposisjonspolitikere i posisjon, med Tybring-Gjedde og Sandberg i spissen. Disse kan høvle ned regjeringens politikk, til glede for Frp-ere som er misfornøyde med partiets innsats i posisjon. For egentlig er det jo forferdelig, i Frps øyne, at et parti som fikk hele16,3 % av de avgitte stemmene ved siste valg, ikke helt og holdent kan diktere regjeringens politikk. Som Frps politikere støtt og stadig påpeker, det blir håpløst når to partier, Venstre og KrF, som til sammen fikk 11,1 % av stemmene, i det hele tatt skal ha noen som helst innflytelse i norsk politikk.

Den dyktigste opposisjonspolitikeren i posisjon, er trolig Bård Hoksrud fra Frp. Som statssekretær i samferdselsdepartementet skal han både stå for en realpolitikk, og forklare at veier koster penger å bygge og må betales av brukerne, og han må stå for Frps politikk. Det siste betyr at han må fortelle eventyr om at veier er og bør være gratis å lage og bruke, at de finansierer seg selv på eventyrlig vis. Og den bristende logikken fungerer helt greit, så lenge han ikke står på plenen utenfor Stortinget, når han arrangerer eventyrstund i opposisjon til sin egen posisjon.

Da SV var grønne i den rødgrønne regjeringen, sto flere av partiets medlemmer og stortingsrepresentanter, ved flere anledninger, utenfor Stortinget og demonstrerte mot egen regjering. «SV-ere på plenen» ble en stående vits for åtte år siden. Mens SV-ere sto på plenen utenfor Stortinget, torpederte en DNA-representant sitt eget partis forslag i ambassadetomtsaken i Oslo kommunestyre. Det siste er det vel ikke så mange som husker lenger? Å forstå de mer spissfindige sider ved norsk politikk er ikke alltid så enkelt, men at det å motarbeide eget partis, eller regjerings, politikk ikke er galt i seg selv, så lenge man ikke tråkker på plenen mens man gjør det, har nok den jevne velger etter hvert forstått.

Bilde

Den evige rabulisten Hans Rotmo slår til igjen. Man undres om han har forandret seg, eller om han har stått stille i alle årene som har gått.

Folkeavstemningen i 1972 dreide seg som kjent om hvorvidt man var motstander av EEC eller tilhenger av EF. Man var uenige om det meste, til og med om hva det skulle kalles, det man var uenige om.

Det var mange pussige argumenter ute og gikk på begge sider under den berømte EEC/EF-kampen. En kamp som splittet nabolag, fotballag, familier og landets befolkning. Ja-siden hevdet at landet ville gå under om Norge ikke ble medlem av EEC/EF. Vi venter ennå på undergangen. Er vi tålmodige, og lever lenge nok, så kommer den vel før eller siden, undergangen. Rett skal være rett; på nei-siden var det også en viss produksjon av skremmende og tøvete perspektiver.

Den bevegelsen Hans Rotmo kom til å bli en del av, mante frem skremmende bilder av at landet ville bli overflommet av fremmede mennesker fra ukjente kulturer i Syd-Europa, slike fæle folk som var ute etter å ta jobbene våre. Man var blant annet redde for at det kunne komme mange «billige (sic) italienske restaurantmusikere» til Norge. Slike som spiser pizza og spagetti til middag. Den nasjonalkommunistiske bevegelsen uttrykte stor bekymring for norsk sjølråderett, sjølberging, sjølgodhet, sjølstendighet og antall sauer som kunne livnære seg i landet etter et eventuelt medlemskap i EEC.

I gamle dager oppfordret Rotmo oss til å huske «på det som Lenin og Marx og Mao sa» og forklarte oss at «ting ska skift» med tiden. Hva det skulle skifte til var mer uklart, den gangen som nå. I vår tid får vi nye formaninger fra ham. Han er på nytt bekymret over innvandringen til riket. Særlig er han redd for innvandring av mennesker fra folkegruppene lopper og lus. Nå må jeg innrømme at det er to menneskegrupper jeg ikke har hørt om før, man kan ikke få med seg alt her i verden, jeg får vel google dem med tid og stunder, men min foreløpige vurdering er at han nok trolig har uttrykt seg umusikalsk, slik det ryktes at han har fått for vane å gjøre. Det kan ikke utelukkes at hans musikalske gehør ikke strekker til for å oppfatte det forkastelige i de språklige vendingene han sprer rundt seg med for tiden. I likhet med andre på ytre høyre fløy, retter han hetsen mot folk som ikke har dype slektsrøtter i Norge, samtidig som han påstår at det er norske politikere han vil ta. Det er en argumentasjon som ikke er spesielt betryggende, nyere norsk historie tatt i betraktning.

Vi kan alle endre oppfatning av dette og hint, og det er lov. Mange endrer sine politiske overbevisning mye i løpet av årene, andre foretar bare mindre justeringer av sin virkelighetsforståelse. Avstanden fra nasjonal kommunisme til nasjonal sosialisme er vel ikke overvettes stor. Den ene «råttistokken» går nok greit «ilag med anner’n».

I dag sitter den utrangerte sangeren i Spania mens han forgremmet nipper til sin dyre og sure vin, det er ikke lenger folkelig karsk og øl som gjelder må vite, og skuer frustrert på alle utlendingene som tasser forbi, mens han bekymrer seg for den norske kulturens fremtid. Han liker nok ikke det han ser rundt seg i spanjolenes land. Formodentlig tenker han: «Det er snart ikke plass til en nordmann her!»

 

Bilde

Demokrati er ikke enkelt, særlig ikke for de fordomsfulle. Etter at Fremskrittspartiet tok plass i regjeringskontorene synes splittelsen mellom demokratiske og udemokratiske krefter i partiet å ha blitt tydeligere.

I Dagsavisen 17. januar 2014 er det gjengitt en melding fra NTB med overskriften «Tybring-Gjedde kritiserer egen statsråd». Statsråden som Christian Tybring-Gjedde kritiserer, er familieminister Solveig Horne fra Fremskrittspartiet. Han reagerer skarpt på at Forsvaret fikk en inkluderingspris for å ha tilrettelagt «for religionsutøvelse gjennom bestemmelser for bruk av religiøse symboler og permisjonsreglement ved religiøse høytider, samt tilbud om alternativ kost og diett i kantiner og på øvelser». Dette betyr blant annet at forsvaret tillater plagg som viser religiøs identitet, som hijab, turban og kalott. I tillegg serveres halal-, kosher- og vegetarmat etter behov, i alle avdelinger. Alt sammen er enkle og nødvendige tiltak for å sikre at også muslimer, sikher, jøder, vegetarianere og andre, kan gjennomføre militærtjeneste, til beste for landet. Dette finner Frp-statsråd Horne prisverdig, mens Frp-politiker Tybring-Gjedde mener dette er uttrykk for enten snikislamisering eller islamisering uten sniking. Han er klar på at det religiøse og kulturelle flertallet i landet på ingen måte skal tilpasse seg mindretallsgrupper.

Motvilje mot toleranse

Som kjent er plagget hijab gjerne forbundet med muslimer, turban blir brukt av sikher og kalott blir brukt av jøder. Både muslimer, jøder og sikher har, som mange andre grupper, bestemte forestillinger om hva det er greit å spise og hva man ikke bør spise. Hvordan hensyntagen til jøder og sikher kan være islamisering, med eller uten sniking, er det vel bare Tybring-Gjedde og noen av hans meningsfeller som kan forklare. Man skulle tro, om det å ta hensyn til jøder og sikher dreier seg om sniking, at det burde betegnes som snikmosaisering og sniksikhisering, og ikke snikislamisering.

Muligens har nevnte stortingsrepresentant ikke noe i mot hensyntagen til jøder, sikher og vegetarianere; det er helst muslimer han monomant vil lage vansker for. Å skape vansker for dem synes viktigere enn det å unngå å skape vansker for andre grupper. Det neste blir vel at han går i mot lavere skatter, fordi det også vil komme muslimer til gode.

Kampen mellom demokratiske og udemokratiske krefter i Fremskrittspartiet

I et demokrati er det to forhold som er grunnleggende. Det ene er at flertallet bestemmer. Like viktig er det at flertallet ivaretar mindretallets interesser. Om flertallet ikke ivaretar mindretallets interesser, så kan man ikke hevde å ha et demokratisk samfunn. Da er det snakk om et flertallstyranni. Det var det Det muslimske brorskapet ble beskyldt for i Egypt. Det er et slikt demokratisk sinnelag GOP i USA, som står Frp nært, mangler når de nekter å ta hensyn til de fattigste i sitt land.

Uenigheten i Fremskrittspartiet, om det er riktig å ta hensyn til minoriteter i samfunnet, i forsvaret som ellers, eller ikke, avdekker splittelsen i partiet mellom demokratiske og udemokratiske strømninger. Vi får håpe at familieminister Solveig Horne og de andre demokratene i partiet, går seirende ut av striden.

Drapa under julegrana

Publisert: 10. desember 2013 i 2013, Etikk, Ironi, Kortprosa, Kultur, Moral, Næringsliv
Stikkord:

«Eg kom slik i god julestemning da eg skrapa is av frontruta medan bilen stod og gjekk på daudgang i dag tidleg. Eksosen minte meg slik om den dampande anda frå reinsdyra til julenissen», skreik dama frå vekkeklokkeradioen, før ho vart avbroten av ei mannleg reklamerøyst.

«Det er framleis mogleg å kjøpe det hugsame spelet Big Killer Car! Spelet der det er om å gjere å ta livet av flest mogleg på stutt tid med effektiv bruk av ammunisjon», sa røysta i ein fortruleg tone. Eg gnei svevnen or auga. Forvirra tenkte eg meg om. Jau, eg var vaken, det var inga tvil om det.

«Festlege bonuspoeng for å skyte gravide kvinner, presse skulebussar or vegen og køyre over søte dyreungar. Ver rask! Vi har berre 3000 spel igjen. Knalltilbod no; ta to og betal for tre! Tilbodet gjeld berre i lang tid! Laup og kjøp! Dette spelet vil garantert glede borna i jula. Ikkje gløym at det er 18-års grense på spelet, så dette kan ikkje ungane kjøpe sjølve, det må mor eller far gjere», sa den mannlege reklamerøysta med mørk saklegheit. Eg var på veg over golvet.

«Høyrdest ikkje det festleg ut?» jodla radiodama.

«Talking to me?» svara eg, medan eg såg radioen djupt inn i det grøne displayet i det eg slo han av. Eg var klar for ein ny dag. Eg ville venteleg ikkje vitja Mammons tempel, kjøpesenteret, den dagen heller.

Tegning 28 - red

Når noen vil holde noe skjult, er det enten fordi de har noe å skjule, eller fordi det finnes noen de ikke stoler på, noen som de vil holde det skjulte skjult for. Slik også med PR-bransjen.

Innen PR-bransjen er det mange PR-folk som mener at det er viktig at publikum skal ha tillit til dem, de holder ikke sin virksomhet skjult for noen, fordi de mener at det de driver med tåler dagens lys. Denne åpenheten fører til at folk flest har tillit til denne delen av PR-bransjen. Åpenhet borger for ærlighet og kvalitet.

I PR-bransjen er det også flere firma og PR-folk som vil holde sin virksomhet skjult. Det er enten fordi de har noe å skjule, noe som ikke tåler dagens lys, eller det er fordi det finnes noen de ikke har tillit til, som de vil holde sin virksomhet skjult for. Man kan heller ikke se bort fra at de både har noe å skjule – og at de mangler tillit til folk. Uansett, de holder det skjulte skjult av en grunn.

Det de vil holde skjult vil ventelig være tvilsom lobbyvirksomhet med sikte på å skaffe sine kunder lyssky fordeler med metoder som nærmer seg, eller er, korrupsjon. Korrupsjon er en trussel mot demokratiet, derfor er det gode grunner til å holde en korrupsjonsfremmende virksomhet skjult. Slik virksomhet er utbredt vel kjent i land vi liker å sammenligne oss med, land som i mange tiår har stått som forbilder for mange av våre politikere. I noen land er slik virksomhet del av en akseptert kultur, en kultur for å skaffe rikfolk enda flere økonomiske og juridiske fordeler på bekostning av interessene til folk flest. Eller det kan være noen disse PR-folkene vil holde sin virksomhet skjult for, og disse noen er ventelig det norske folk.

Muligheten for at de hemmelighetsfulle PR-byråene, deres nåværende og tidligere PR-agenter, både har noe å skjule og at de mangler tillit til befolkningen i Norge, er absolutt til stede. Ventelig er denne manglende tilliten gjensidig. Mange har ikke tillit til den hemmelighetsfulle delen av PR-bransjen. Og, kan vi anta, med god grunn.

Ikke for det. Selv har jeg intet å skjule for PST, CIA og NSA, men det vil jeg ikke at de skal finne ut. Grunnen til at jeg ikke vil at de skal finne ut at jeg ikke har noe å skjule for dem, er at jeg ikke stoler på dem. Uavhengig av hva jeg, eller andre, vil eller ikke vil, disse organisasjonene skaffer seg uansett de opplysningene de vil ha, fordi de kan det, ikke fordi de har behov for det. Og det er også mulig at deler av den norske PR-bransjen holder på sine hemmeligheter, ikke fordi de faktisk har behov for det, men fordi de kan det. De har makt til det.

Bilde

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen fillerister Fremskrittspartiets kritikere. Han finner det kritikkverdig at vi baserer vår kritikk på faktiske fortidige hendelser og ikke på en ukjent fremtid med like ukjente sprell fra Frps side.

Fremtiden er en hypotese som kanskje aldri blir realisert. Nåtiden er et flyktig øyeblikk som det er umulig å gripe i flukten. Fortiden er det eneste som er varig og stabilt nok til at vi kan forsøke å gjøre oss den begripelig.

Tenkningen er fri; den er ikke en gang bundet av seg selv

Den tyske filosofen Max Stirner (1806-1856), ble konfrontert med at noe han nylig hadde skrevet sto i motstrid til noe han hadde hevdet på et tidligere tidspunkt. Til dette svarte han at om han hadde sagt eller skrevet noe som ikke var så lurt en dag, så var han ikke av den grunn forpliktet til å fortsette å hevde det samme tullet neste dag. Det motsatte må vel trolig også gjelde; om man sa noe klokt i går, burde ikke det forhindre en i å si noe dumt i dag. Tenkningen er fri; den er ikke en gang bundet av tidligere tanker man selv har fremsatt.

Det eneste vi har å holde oss til er fortiden

Den like tyske filosofen G. W. F. Hegel (1770-1831), blir ofte sitert for utsagnet: «Minervas ugle flyr ved solnedgang.» Med det mente han å si at vi ikke forstår det som skjer i vår samtid, når det skjer. Det er først etter at hendelser har inntruffet, at vi kan begynne vårt møysommelige arbeid med å forsøke å forstå det som har skjedd. Noen tro på at vi kunne vurdere det som ennå ikke har skjedd, hadde han ikke. Vårt kart og kompass for fremtiden, det er å analysere historien, å analysere det som allerede har skjedd.

Vi vet ikke stort om fremtiden

Den trolig mest berømte tyske filosofen, Immanuel Kant (1728-1804), var ikke like pessimistisk som Hegel, i forhold til våre muligheter til å kunne vite noe om fremtiden. Han påpekte at vi allerede vet at fremtidens hendelser vil skje i tid og rom, og at vi kommer til å oppfatte det som skjer som om det skjer i rekkefølge og at det er en sammenheng mellom mye av det som måtte skje. Men han hadde nok ikke noen tro på muligheten av å kunne bedømme en regjerings politikk ut fra hva de vil kunne komme til å finne på i fremtiden. I dag, som alltid ellers, må vi bedømme våre politikere fra hva de har sagt og gjort før.

Partiet som ikke tåler kritikk

Ulike mer optimistisk fremstår den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen, bosatt i Tyskland. I sin artikkel «Stemmer fra fortiden» i Dagsavisen 25. oktober 2013, oppfordrer han oss alle til å bedømme vår nye regjering ut fra hva de ikke har gjort ennå, og ikke ut fra hva dens medlemmer har sagt og gjort før. Der er han på linje med Carl I. Hagen som allerede nå, etter at Solberg-regjeringen har tiltrådt, har rukket å æreskjelle norske journalister og mener at det å rette et kritisk søkelys mot Fremskrittspartiet, nå som alltid før, er sjofelt og uttrykk for forfølgelse av partiet. Selv er Hagen nok en gang ute med besk kritikk av norske muslimer, en kritikk som er enda mer spisset enn tidligere. Hvem hadde trodd det var mulig?

Vridd religionskritikk

Aktuelt har han vært frisk i replikken i forhold til statsstøtte til muslimske trossamfunn med mindre enn 300 medlemmer. Han mener disse menighetene «spretter opp som paddehatter» og at de har «sugerør inn i statskassa». Fordomsfulle formuleringer?

Når representanter fra Krf påpeker at de små trossamfunnene for det meste er kristne, ignorerer Hagen dette og vedblir med sin mistenkeliggjøring av kun muslimske trossamfunn. I sin iver etter å ramme muslimer, ser han stort på det at han også kan komme til å ramme kristne minoriteter. At det er Den norske folkekirke, tidligere Den norske statskirken, som har det største og mest aktive sugerøret inn i statskassa og er det religiøse samfunnet som opp gjennom årene har surret mest med sine medlemslister, noe som har gitt dem store tilleggsbevilgninger, at statsstøtten til trossamfunnene ikke består i stort annet enn at folks egne skattekroner går tilbake til det trossamfunn hver enkelt måtte finne det opportunt å melde seg inn i, at det er en ordning hvor vi så å si får tilbake våre egne penger, velger han å hoppe bukk over. Med dette søker den gamle partieieren å tilkjennegi at han og hans parti ikke har endret seg stort etter å ha fått regjeringsmakt, en makt som er tuftet på 12,5 % av de stemmeberettigede.

I blinde inn i fremtiden

Spørsmålet vi da bør stille oss er om vi skal følge Ambjørnsens oppfordring om å se bort fra Fremskrittspartiets 40-årige historie, lukke øynene og gå i blinde inn i fremtiden, eller om vi skal være så fordomsfulle å anta at det aktuelle partiet neppe gjennomgår en dyptgripende ideologisk og retorisk endring av å komme til makten, at vi i utgangspunktet kan anta at partiets fremtid ville være gjenkjennelig i forhold til den historien det har?

Ambjørnsen tilstår å ha spissformulert seg ofte i løpet av sin karriere som forfatter, han forsvarer Fremskrittsparti-politikernes rett til å ha spissformulert seg, og ikke måtte stå for hva de tidligere har sagt, men det at vi som er notoriske kritikere av partiet også spissformulerer oss, nei det kan han ikke godta. Her må i alle fall undertegnede skuffe forfatteren. Jeg kommer til å fortsette å gripe fatt i hver liten og hver stor sak i partiets nåværende og kommende fortid, som jeg finner verdt å kritisere. Dette til tross for at hans beske kritikk av Fremskrittspartiets kritikere også rammer min artikkel «Fremskrittspartiet og ytringsfriheten» med full tyngde.

Ikke kritiser meg ut fra hypoteser om fremtidige handlinger

Det må innrømmes at jeg nok blir litt irritert om noen i dag vil holde meg ansvarlig for noe jeg hevdet den gangen for mer enn 30 år siden, da jeg var en ung rabulist, og forventer at jeg skal stå for det samme i dag, som den gangen. Eller om man trekker trådene enda lenger tilbake i tid, til den gangen jeg var en fordomsfull konservativ tenåring, slik som man stort sett var i mitt oppvekstmiljø i gamle Bærum på 60- og 70-tallet.

Likevel vil jeg nok reagere enda mer om noen begynner å bebreide meg for postulerte handlinger man tror jeg kan begå, når jeg om noen få år går av med pensjon. Skal først galt være, så vil jeg si det motsatte av Ingvar Ambjørnsen: Ta meg for det jeg sa i går, ikke for det jeg ikke har gjort i morgen. Det er nok denne holdningen som gjør at jeg ikke kan få jobb i PST.

Fordommer eller fri fantasi – på kanten av en digresjon

Til tross for at alle terrorhandlinger i Norge i etterkrigstiden har blitt begått av høyreekstremister, med unntak av Lillehammer-drapet i 1973, utført av agenter fra terrororganisasjonen Mossad, og attentatet mot William Nygaard i 1993, muligens begått av en muslimsk terrorist, vedblir PST å se bort fra fortidens fakta og konsentrerer seg om sine egne hypoteser om at det i fremtiden vil være folk med tilknytning til ekstreme muslimske grupper som vil utgjøre den store terrortrusselen i Norge. Tegn tyder på at de høyreekstreme finner det inspirerende med den nye regjeringen og ser ut til å være i ferd med å finne ny selvtillit.

Lar man seg ukritisk styre av sine fordommer basert på hendelser i fortiden, kan man komme til å bomme med sine vurderinger. Faren for feilvurderinger blir nok enda større om man velger å basere seg på fri fantasi om en ikke-eksisterende fremtid i stedet.

Fortiden viser vei

Hva vi vil komme til å gjøre og ikke gjøre i fremtiden, er nå en gang ikke noe annet enn antagelser og hypoteser. Fremtiden selv er ikke annet enn en hypotese. Nåtiden er flyktig og vanskelig å begripe. Det eneste vi har å holde oss til er fortiden. Det må så være at kunnskaper om fortiden er et skrøpelig kompass å bruke for å forsøke å stake ut den kursen vi kan anta at fremtiden vil føre oss i, men det er det eneste kompasset vi har.

Ambjørnsen får ha meg unnskyldt; min kurs er satt.

SAM_0523

Kommentar til kommentar osv. til artikkelen «KRLE» på nye meninger.no.

Norge er et demokratisk land som har tilsluttet seg FNs Menneskerettighetserklæring. De fleste i landet er såre fornøyd med det, men ikke alle. Og det har de lov til. Det er en rettighet som demokratiet og menneskerettighetene gir dem.

I sin kommentar # 30 praler Bjørn Ditlef Nistad igjen med sin uvitenhet. Ikke mye å skryte av, men det er jo alltids noe. Tidligere har han vist at han ikke er redd for å kaste seg ut på dypt vann med mangelfulle kunnskaper, som da han i sin kommentar # 8 i denne tråden, påsto at det er tilfeldige lærebøker og arbeidsbøker som definerer hva som er pensum i norsk skole. Da myndighetenes iver etter å innføre nye læreplaner generelt, og i KRL/RLE/KRLE spesielt, aldri har blitt fulgt opp med tilstrekkelige bevilgninger til nye lærebøker, parallelt med at læreplanene har blitt innført, så er det selvfølgelig ikke de utrangerte lærebøkene som avgjør hva som skal undervises i norske skoler. Det er kun læreplanenes kompetansemål som definerer pensum i skolen, ikke utslitte og utrangerte lærebøker.

Vår tro på menneskerettighetene

Da man var i gang med å utforme menneskerettighetene, var det enkelte kristne sjåvinister som ville forankre dem i kristendommen, det hadde nok vår tids nasjonalistiske «kristne» likt. Da «kun» ett av tre mennesker på jorden er kristne, skjønte man raskt at det ikke var holdbart å forankre rettighetene i kristendommen. Menneskerettighetene var ment å være universelle, for alle mennesker, derfor måtte også begrunnelsen være universell, noe alle kunne godta. Å forankre dem i religiøs tro generelt, lot seg selvfølgelig heller ikke gjøre. Det er ikke alle av jordas innbyggere som er troende. Det man endte opp med å forankre dem i, er troen på at vi bør anse at vi bør tildele hverandre generelle menneskerettigheter. De er forankret i tro, Nistad. Det kan du selv lese ut av Menneskerettighetserklæringen, om du gidder. I det et land ratifiserer rettighetene, tilslutter seg dem, blir de forpliktende for landet og dets innbyggere. Norge har tilsluttet seg rettighetene, derfor er vi forpliktet til å forsøke å følge dem. Begrunnelsen for rettighetene finnes, om enkelte ikke vil anerkjenne dem, spiller i teorien liten rolle. I praksis har det vist seg å spille en vesentlig rolle.

At Vesten har koblet våre menneskeretter til utbredelsen av markedsliberalismen, er intet argument for at vi ikke trenger visse minimumsrettigheter. At de krenkes gjør ikke behovet mindre.

Demokrati og menneskerettigheter

Nistad er ingen tilhenger av Menneskerettighetene. Ham om det. Vi andre får huske det, om han på et tidspunkt skulle oppleve å få sine rettigheter krenket. Jeg vet ikke om han er tilhenger av demokratiet, men når jeg først er i gang med min pedagogiske gjerning på fritiden, for en elev som burde være gammel og oppegående nok til selv å google det han lurer på, så kan jeg like godt redegjøre litt om demokratiet også, da de demokratiske idealene er forbundet med rettighetstenkningen.

Det demokratiske flertallets plikter

De fleste har fått med seg at demokratiet går ut på at flertallet bestemmer. At flertallet får bestemme er ingen garanti for at demokratiet fungerer. Et tyrannisk flertall utøver ikke demokrati, det utøver flertallsdiktatur. Det er først når flertallet ivaretar mindretallets interesser, at vi kan snakke om sant demokrati. Dette har nasjonalistene, som vil bruke kristendommen til å undertrykke livssynsminoritetene i landet, ikke forstått. Det kristne flertallet i Norge er til og med forpliktet til å ivareta de norske muslimske minoritetenes interesser, i både demokratiets og menneskerettighetenes navn. Sug på den, Nistad!

Munker og immigranter

Om vi lever i «den sorteste middelalderen»? Vet ikke hvordan det er med folk flest, men når det gjelder vår tids intolerante nasjonalister, så er svaret et betingelsesløst ja. Skjønt i forhold til dem fremstår en gjennomsnittlig middelaldermunk som en frisinnet og glad herremann.

Vi er forpliktet til å følge Menneskerettighetserklæringen fordi vi tror på dem, fordi vi er demokrater og fordi Norges regjering, på vegne av det norske folk, har ratifisert dem. De som lever i land som ikke baserer seg på menneskerettene og demokratiske verdier, er ikke forpliktet til å følge dem. Så enkelt er det. En hver kan velge selv hvor man står. Liker man ikke Norges valg, er emigrasjon en mulighet. Det finnes alltids et og annet diktatur som setter pris på immigranter, i strømmen av folk som flykter fra landet.

Nå har jeg vært snill og forklart dette for Nistad. Selv har jeg litt tungt for det når det gjelder Einsteins relativitetsteori, kan ikke du forklare den for meg, Nistad. Den ene tjenesten er den andre verdt. Og jeg orker ikke google den på nettet.

Mye var enklere før, den gangen vi i skolen hadde et fag som het kristendomskunnskap. I det faget lærte vi at det finnes en og bare en gud, den sanne guden, og det er guden Gud. Alle andre guder var urkomiske avguder, vederstyggeligheter. Vi lærte at det bare fantes en korrekt religion, og det var kristendommen. Og vi lærte at det kun var en korrekt retning innen kristendommen, og det var den luthersk reformerte protestantismen. Vi lærte også at noe av det verste som finnes i hele verden, er katolikker, de driver med vranglære, de tilber riktignok den ene sanne Gud, men de tilber Ham på gal måte. Det var enkelt før. Det er ikke riktig slik i dag.

Nå underviser jeg i Kristendom, religion og livssyn (KRL), eller Religion, livssyn og etikk (RLE), og snart Kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE) på 16. året, og det trives jeg med. Det er et spennende fag. KRL/RLE/KRLE er, ved siden av nynorsk, som jeg også underviser i, noe av det mest kontroversielle vi driver med i den norske grunnskolen. Det er det faget som bringer mest støy frem i media. Samtidig er det vel også det faget som er sterkest nedprioritert i skolen. Det er realfagene som styrkes og blir tilgodesett med mest midler, og ikke KRL/RLE/KRLE. Når det gjelder KRL/RLE/KRLE, så trenger man normalt ikke en gang å ha faglig kompetanse for å undervise i faget. Kan man synge og spille gitar, og har hørt om Jesus, så kommer man langt. I tillegg har faget med tiden blitt stadig mindre, målt i tid.

55 % kristendom

Tiden som er tilmålt faget skal nå, igjen, være gjenstand for en indre kvantifisering. Kristendommen skal tilgodesees med 55 % av tiden, verken mer eller mindre. Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide var lykkelig over at sonderingspartnerne hadde gitt ham og partiet hans denne enestående seieren, da sondørene la frem resultatet av sine overlegninger forleden. I bakgrunnen gliste Fremskrittspartiets Siv Jensen. Hennes parti har som kjent styrkingen av den kristne kulturarven som en av sine fanesaker. De er engstelige for noe de i moderate ordelag kaller for «snikislamisering». Og Høyre? Vel, de er konservative. Å bevare det bestående oppleves neppe som særlig kontroversielt eller oppofrende der i gården. Altså i bygården. Nærmere bestemt i bygården Høyres hus.

Elektronisk overvåkning av KRL/RLE/KRLE-undervisningen

Hvordan man i praksis skal sørge for at kristendommen, de andre religionene, filosofene og etikken hver i sær skal få sin tilmålte tid, kan man selvfølgelig harselere over. Imidlertid skulle ikke det være noe problem i vår elektroniske tid. Den enkelte KRL/RLE/KRLE-lærer må utstyres med minst tre stoppeklokker. Man må først og fremst ha en gul klokke som man aktiverer hver gang kristendommen er tema. Dataene sendes så trådløst til en database på Krf sitt kontor. Videre trenger man en grønn klokke som aktiveres hver gang islam er et tema. Dataene sendes trådløst til en database på Frp sitt kontor. På den måten kan KRL/RLE/KRLE-lærere unngå å bli beskyldt for å drive med «snikislamisering». Å risikere å bli beskyldt for å være en snik, vil vel de fleste forsikre seg mot. Å ha slike beskyldninger hengende over seg, er selvfølgelig mer enn ubehagelig. I hovedkvarteret til Frp bør det finnes en utrykningsstyrke som på kort varsel kan rykke ut når alarmen går, fordi det blir undervist for mye i islam et eller annet sted i landet. Den formastelige lærer som måtte ha forbrutt seg, må utvilsomt omskoleres på Frps sommerleir.

Den siste klokken bør vel trolig være mangefarget. Den skal aktiveres hver gang de andre religionene, filosofiene og etikken tematiseres. Dataene fra den klokken kan forsøksvis gå til det nye Kirke, kultur og utdanningsdepartementet for kristen oppdragelse av befolkningen (KKUKOB). I fremtiden vil KRL/RLE/KRLE-lærerne være lett gjenkjennelige ved sine mange fargerike stoppeklokker hengende rundt halsen. Det vil nok få mang en kroppsøvingslærer til å føle seg tilsidesatt, med sin ene stoppeklokke og velbrukte fløyte dinglende slapt på brystet. Så langt høres det enkelt ut å opprettholde kontroll med KRL/RLE/KRLE-undervisningen, i praksis vil det kunne oppstå enkelte utfordringer, men utfordringer er til for å løses.

Kristendommen er vår felles referanseramme

Vi lever i en kristen kultur. I denne kulturen fremstår selvfølgelig kristendommen som den dominerende religionen og utgjør vår felles referanseramme. Når vi i KRL/RLE/KRLE underviser om en hvilken som helst annen religion, så vil vi uvegerlig hele tiden referere til kristendommen. Når KRL/RLE/KRLE-lærere underviser om en annen religion, vil trådene hele tiden trekkes til kristendommen, vår felles plattform. Vi kan komme til å si slikt som «og Tanach finner vi igjen i Bibelen, som det vi kaller Det gamle testamentet» og «Jesus, som i kristendommen regnes som Guds sønn, er i islam regnet som en viktig profet». For det er som med bokmål og nynorsk, underviser vi i nynorsk grammatikk, gjør vi uvegerlig stadige referanser til hvordan det forholder seg med bokmålgrammatikken. Tilsvarende gjør vi stadige referanser til kristendommen når vi underviser om andre religioner. Da kan det fort bli problemer med å holde orden på statistikken. Vi får håpe det finnes en løsning på denne teknikaliteten. Den nye regjeringen får søke praktisk og teknisk hjelp fra National Security Agency (NSA).

SAM_0869

img143

Opphavsrettighetstyranniet truer med å skape en kulturell ørken. For å fremme kulturell nyskaping, trenger vi en generell svekkelse av opphavsrettigheter, ikke en styrkelse.

Om ikke alle europeerne hadde forstått hva kristendommen gikk ut på, og hvordan kunne de det, det var i århundrer forbudt for legfolk å lese Bibelen og prekenene ble normalt holdt på latin, så levde folk i middelalderen under kirkens vaktsomme og sjalu øyne.

Utviklingen av teknologi, medisin og vitenskap generelt, ble systematisk hemmet av de rammer kirken satte. Intet skulle stride med kirkens lære. De arabiske tallene fra India var forbudt å bruke i Europa helt frem til 1600-tallet. Kirken fant dem diabolske, særlig 0. Null symboliserer ingenting; ingenting representerte kaoskreftene, mente kirken. Handelsfolk flest brukte de arabiske tallene, fra India, likevel, i skjul. De var ulike enklere å regne med enn romertallene. De mest pessimistiske hevder at kirken hemmet den vitenskapelige utviklingen så mye, at de satte den mer enn 1000 år tilbake.

Mammon er vår gud; markedsliberalismen er vår religion

I vår tid dyrker vi en annen gud enn guden Gud, og vi tror på en ny religion. Vi dyrker den gamle gud Mammon og vår religion er markedsliberalismen. Vår tro er blind, slik en tro skal være. Vi tror på markedsliberalismen – fordi den er absurd. Også vår nye religion hemmer vår kreativitet og vår skaperevne, slik kirken tidligere har gjort.

Et av vår nye guds bud sier at vi ikke skal krenke opphavsrettighetene: «Du skal ikke krenke opphavsrettighetene men holde dem hellige, slik at det går deg godt og du får leve lenge i markedet!» På samme måte som kristendommen tidligere, hemmer den hellige markedsliberalismen i dag menneskehetens samlede kreativitet. Intet skal stride mot børsens lære.

Kreativitetens død

Multinasjonale selskap med tilnærmet monopol over deler av markedet, tiltusker seg rettighetene til å bruke innovasjoner skapt av andre, ofte av næringsdrivende med små foretak. Små foretak der takhøyden og friheten er stor. De store selskapene selv skaper lite nytt. De har bare til funksjon å skape mest mulig profitt til aksjonærene ut av en hver liten og stor rettighet de måtte besitte. I de multinasjonale selskapene er det ingen kreativ frihet, eller frihet overhodet. Om et storkonsern hadde vært et land, ville det hatt et regime som vi ikke ville likt å sammenligne oss med.

Opphavsrettigheter med døden til følge

Utviklingen av gode kopimedisiner hemmes fordi konsernene finner opp stadig nye måter å forlenge varigheten av sine rettigheter på, samtidig som de ikke utvikler produktene videre. Syke mennesker får ikke den behandlingen de kunne ha fått, medisinene blir for dyre, mange av dem dør. De dør av de store selskapenes grådighet. Og vi anklager staten for ikke å bevilge nok til helsevesenet. Ikke er vi fornøyd med skolen heller.

Skoler i fattige land får ikke tilgang til billige datamaskiner, fordi store teknologibedrifter ruger på sine rettigheter og er uinteressert i å bidra til skolegangen til den oppvoksende generasjon, om de ikke samtidig kan tjene store penger på det.

Kultur i forfall

Musikkselskap og forlag ruger på sine opphavsrettigheter, så til de grader at de kan finne på å saksøke forfattere eller musikere, om disse skulle finne på å skape noe som minner om noe de selv tidligere har forfattet eller komponert, og som de formelle opphavsrettighetshaverne fortsatt tjener store penger på. Og forfatterne og komponistene, som selv har blitt inspirert av andres verk, er ofte like sjalu som opphavsrettighetshaverne, til å vokte sine (solgte) rettigheter. Det blir ikke mye kulturell innovasjon av slikt.

Kreative kopister

Et konsept er et utkast til noe nytt, noe nytt som bygger på noe gammelt, til et nytt kulturelt uttrykk. All nyskaping har i seg et utkast. Intet produkt er et sluttprodukt. Konseptualismen la mer vekt på ideen bak et verk, enn verket selv. Nykonseptualismen er opptatt av antiestetikk og institusjonskritikk. Den reviderte nykonseptualismen har større ambisjoner. Den retter seg kritisk mot rettighetstyranniets lammende virkninger på all nyskaping, en «nyskaping» som ikke er annet enn bearbeidelse av noe allerede foreliggende, og som i sin kjerne ikke kan være annet enn plagiat.

Vi er alle kopister. Dette har de nye nykonseptualistene forstått. Ingen kulturell nyskapning oppstår av intet, alt vi skaper bygger på noe andre allerede har skapt. Derfor kan ingen av oss hevde absolutt rett til noe av det vi skaper. I det vi sjalu vokter våre produkter mot andres innovasjoner, viser vi utakknemlighet mot dem som kom før oss, dem vi har lånt inspirasjon fra. Vi har blitt en kreativitetshemmende propp i systemet. Vi unner ikke andre romslige kreative rammer. Er vi redde for å bli overgått?

De krenkede

I dag ser vi en voldsom offensiv mot «krenkelser» av de multinasjonale selskapenes opphavsrettigheter. De mest aktive for å verne de hellige opphavsrettighetene, er selskap med base i USA, som i samarbeid med den amerikanske regjeringen står for en offensiv for å bringe Internett, men også alle andre arenaer, inn under profittmaskinenes ufaderlige kontroll. Deres legitimering, deres ideologi eller religion, er markedsliberalismen. Deres eneste gud er Mammon. I deres fotspor vokser det lite; i deres fotspor finnes det bare en kulturell ørken.

Vi trenger frihet til å skape.

SAM_0484

I sin kommentar # 7 til artikkelen «Hvordan bli kvitt innvandring» av Kristiane Mauno Krystad på Nye meninger, tilkjennegir Bjørn Ditlef Nistad at han er enig i at det gjør en forskjell for den enkelte fattige om de kommer ut av fattigdommen eller ikke. Og at en fattig mindre betyr en nedgang i antall fattige i verden. At de fattigste av de fattige ikke klarer å komme seg til Norge, er et problem. Det har han helt rett i. Det er et problem som kan løses ved at norske myndigheter aktivt jobber for å gi også dem mulighet til å komme hit. Nistad sier seg enig i at vi trenger innvandring, men samtidig vil han stenge grensene. Hvordan dette skal kunne gå i hop, er det vanskelig å se.

Nistad vil hjelpe asylsøkere i deres hjemland. Det kan bli vanskelig. Det kan virke som han ikke har tatt inn over seg hva en asylsøker er. Asylsøkere er fortrinnsvis folk som må flykte fra sitt hjemland på grunn av politisk, etnisk, religiøs eller annen type forfølgelse. De kan vanskelig hjelpes i sine hjemland; de trenger hjelp til å komme bort fra sine hjemland. De trenger med andre ord asyl.

Behov for asyl vil folk ha uavhengig av kulturbakgrunn. Derfor kan vi ikke velge kulturbakgrunnen til dem som søker asyl her til lands, slik Nistad ønsker. Det er mulig at folk som har bakgrunn fra kulturer der de monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og islam, står sterkt, er lettere å integrere i Norge enn andre, men når vi gir mennesker på flukt en trygg havn i landet, kan vi ikke stille betingelser om religiøs eller annen tilhørighet. Vi kan ikke bare slippe inn jøder, kristne og muslimer.

Der Nistad oppfatter Norges asyl- og innvandringspolitikk som «snill», oppfatter jeg den som «slem». Vi er altså uenige på det punktet. Men jeg er tilbøyelig til å være enig i at Norges asylpolitikk er «det rene vanvidd», som han skriver. Landets asylpolitikk er altfor restriktiv. Vanvittig restriktiv.

Om Fremskrittspartiet, Gud forby, kommer til makten i Norge, og oppretter sine lovede konsentrasjonsleirer for asylsøkere, flyktninger og innvandrere (i første omgang), og øker spenninger i befolkningen ellers med xenorasistisk hets mot enkelte innvandrermiljøer, vil vi uten tvil få en utvikling i landet i retning av et forferdelig samfunn.

I min kommentar # 5 skrev jeg blant annet om befolkningsutviklingen på verdensbasis generelt og Europa spesielt. Kjell-Arne Slettum skriver i sin kommentar # 6 om fattige barn i Norge og ytelser fra NAV. Rent bortsett fra at vi begge tematiserer fattigdom, ser jeg lite sammenheng mellom det jeg selv skrev og det Slettum skriver.