Umoralsk retorikk om etikk og moral

I en generell filosofisk artikkel om etikk og moral får vi vite underlige ting om folk som kommer til landet. De biter seg fast i Norge, sørger for å få barn med fullt overlegg, sender barna på skolen med vilje og inngår i et tiggesystem.

I artikkelen «Ikke noe snikk-snakk gi oss mer etikk-takk», gjengitt i Lektorbladet nr. 2/2013, gir Gunnar Kopperud, magister i filosofi og tidligere lektor, noen betraktninger rundt etikk og moral. Han redegjør blant annet for forskjellen mellom normativ og deskriptiv etikk. I sine eksempler gir han inntrykk av å være balansert og beskrivende, hvilket han ikke er. Tvert i mot. Leser man artikkelen hans oppmerksomt, oppdager man at han på noen punkter er politiserende og unyansert, og har åpenbart underliggende politiske motiv for sin artikkel.

Kopperud gir til beste et eksempel om et tenkt afrikansk par som har søkt asyl i Norge. Han skriver blant annet: «Hvis paret derimot biter seg fast ulovlig, sørger for å få barn og sender barnet i barnehage og på skole,…» (Min kursivering.) I denne setningen signaliserer han sine meninger, uten saklig å argumentere for dem, han bare fremmer som om de var hogd i stein som absolutte sannheter. Det er etisk problematisk, ikke bare i en artikkel om etikk og moral, men særlig i den sammenhengen. Stort sett er det å bite seg fast, noe andre dyr enn mennesker er kjent for. Når en slik frase brukes om mennesker, er det en måte å understreke noe primitivt hos de aktuelle menneskene, i dette tilfellet afrikanske asylsøkere.

Ordvalget «sørger for å få barn», gir assosiasjoner i retning av at de tenkte asylsøkerne avler barn som en del av en sleip plan. Dette er ingen ukjent påstand i norske debatter om asylpolitikk. Hvordan «sørger» folk flest for å få barn? De har samleie, lar være å bruke preventiver og er seksuelt aktive i den perioden av livet hvor kvinnen er fruktbar. Normalt er det å ha en bevisst tanke bak det å få barn, noe vi applauderer. Det å få barn ved en tilfeldighet eller ved et «uhell» har ikke samme status. Når asylsøkere får barn, fordi de vil ha barn, så blir det i enkelte politiske (og filosofiske) miljøer oppfattet som ledd i en sleip plan for «å bite seg fast» i Norge.

Normalt er det «å sende» barn på skolen å oppfatte som del av alle foreldres plikt, skolegang er både en plikt og en rett i Norge. Om asylsøkere sender barn i skolen, blir det i noens hoder ledd i en skummel plan, i et komplott mot den norske stat.

I et senere eksempel legger Kopperud tiggerne en visitt. Åpenbart har han tiggere med rombakgrunn i tankene, selv om han velger å ikke gjøre det eksplisitt. I en innskutt bisetning skriver han: «…systemet bak tiggeren,…» Det odiøse uttrykket her er «systemet». Påstanden om at det er et system, fortrinnsvis et kriminelt sådan, bak tiggere fra Romania, har blitt gjentatt til det kjedsommelige og har mer eller mindre blitt etablert som en «sannhet». En løgn blir ikke sannere om den gjentas mange ganger, selv om den kan bli oppfattet som sann.

Når man lar en kontroversiell påstand gli inn i en tekst, og gir den en funksjon som sannhet i teksten, som om den var udiskutabelt sann, har man gitt seg ut på en form for retorikk som er etisk forkastelig. En ide bak retorikken er at formen et budskap får, er viktigere enn innholdet i det, for at budskapet skal bli trodd.

Filosofen har forsøkt seg på å fremme noen tvilsomme politiske standpunkt som selvfølgelig sannhet. Jeg synes ikke forsøket hans var særlig elegant utført. Særlig moralsk redelig var det heller ikke.

Etikk, demokrati og frihet i arbeidslivet

Å jobbe for andre innebærer tap av en del av egen frihet; tap av frihet vil alltid være en utfordring. Vi kan like det eller mislike det, men inngår vi først i et kontraktsforhold med andre, som vi faktisk gjør når vi blir arbeidstakere, må vi tilpasse oss dette forholdet og anerkjenne det som en realitet. Vi forplikter oss til et forhold som innebærer en rekke plikter og rettigheter for de involverte parter.

Å jobbe for andre er i vår tid den vanligste måten å skaffe seg et utkomme på. Bare et mindretall velger andre alternativ, alternativ som innebærer større personlig frihet, ansvar og selvstendighet, men som forutsigelig nok ofte kan innebære en betydelig større risiko i forhold til det rent faktisk å klare å forsørge seg og sine, enn lønnsarbeid. Derfor opplever de fleste av oss lønnet arbeid som det normale, det mest fornuftige og det tryggeste. Det betyr ikke at det å jobbe for andre er risikofritt; noe ved selve arbeidet eller arbeidsplassens funksjonsmåte kan bli en uforholdsmessig stor belastning.

LØNNSSLAVERI

Som kjent handlet den amerikanske borgerkrigen, som kriger flest, ikke bare om en ting. Den handlet om mer enn en prinsipiell motstand mot slaveriet. Den handlet også om en kamp mellom to økonomiske systemer. Det ene basert på slaveri, det andre basert på lønnsarbeid. I det ene utførte slavene det verdiskapende arbeidet, i det andre var det arbeiderne som sto for verdiskapningen. Blant dem som vervet seg som soldater til nordstatenes hær, var det arbeidere som gikk ut i krigen med slagord mot både vanlig slaveri og mot det de kalte lønnsslaveri, eller lønnsarbeid som vi kaller det. De tenkte kanskje som Aristoteles: «Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen.» Betalt arbeid begrenser friheten, vår autonomi.

Umiddelbart kan selve begrepet lønnsslaveri synes uforståelig for oss, selv om det, i likhet med beslektede uttrykk som gjeldsslaveri, var et vanlig brukt uttrykk for noen tiår tilbake også her i landet. I dag tenker vi helst at hele samfunnet ville bryte sammen uten lønnsarbeid. Det forholder seg ikke nødvendigvis slik.

Arbeidersoldatene i nordstatshæren var ikke latsabber som helst ville leve på trygd. Noe trygdesystem fantes da heller ikke i Nord-Amerika på 1860-tallet. Deres drøm og mål var å være frie og selvstendige med egen næringsvirksomhet. Det å være fri og selvstendig som sin egen arbeidsgiver var idealet. Et ideal mange fant det verdt å gå ut i krigen for.

Resultatet av krigen kjenner vi i dag. Slaveriet ble delvis opphevet. Lønnsarbeidet besto, det besto til den grad at de store konsernene, de store arbeidsgiverne, i USA etter hvert svulmet opp til uhåndterlige størrelser og i dag har en slik uhørt makt politisk og økonomisk, at de tilgodesees med blant annet et mildere skatteregime enn småbedriftene. Et regime som er konkurransevridende til de store konsernenes fordel. De kan i praksis langt på vei velge eget skattenivå. I noen tilfelle kan de velge det helt bort, samtidig som de mottar store subsidier fra staten. Slik kan mindre bedrifter bli forfordelt. Dette til tross for at det er de mindre bedriftene som sysselsetter flest og står for den største andelen av verdiskapningen i samfunnet. Dette betyr at det i dagens USA er vanskeligere enn tidligere å realisere en drøm om å arbeide seg opp og starte egen næringsvirksomhet. Som ansatt i et storkonsern kan en glemme alt som heter frihet og demokrati. Storkonsernene er totalitære bedrifter som i praksis fungerer som en næringslivets parallell til regimer «vi ikke liker å sammenligne oss med». I tillegg er det verdt å merke seg at det meste nyskapende utviklingsarbeidet skjer i de mindre bedriftene. Det er de små bedriftene som driver innovasjonen fremover.

Av ulike grunner er fagforeningsarbeid vanskelig i dagens USA. En grunn er en aktiv lovgivning, presset frem av storkonsernene, for å motarbeide fagforeningene. En annen grunn er at mange arbeidere den dag i dag oppfatter seg selv som næringsdrivende som midlertidig har sett seg nødt til å ta til takke med å arbeide for andre. I deres selvforståelse er de egentlig selvstendige næringsdrivende som ennå ikke har klart å etablere sin egen næringsvirksomhet. De har ennå ikke klart å etablere egen bedrift, de har ennå ikke hatt suksess, men drømmen om suksess har de fortsatt. De har fortsatt den amerikanske drømmen. Det kan ikke utelukkes at de burde hatt en annen drøm, en drøm om solidaritet arbeidere i mellom. Enn så lenge tar de til takke med unaturlig lave lønninger, mens de drømmer videre.

LØNNSARBEID UNDER UTVIKLING

De fleste av oss er arbeidstakere. Vi jobber for andre. Vi kan like det eller mislike det, uansett er det en realitet vi må forholde oss til. Når vi har gått inn i et arbeidsforhold, må vi realitetsorientere oss i forhold til de pliktene vi har påtatt oss. Å være arbeidstaker innebærer ikke bare en rekke plikter, det innebærer også at vi har en del rettigheter. Vi har rettigheter ikke bare i forhold til arbeidsgiver, vi har også rettigheter i forhold til våre kolleger. I begge forhold må det forventes at vi gjør vår plikt og krever vår rett.

På en arbeidsplass vil det normalt finnes folk med ulike evner og ulike behov. De er ulike i evner og behov, men de har den samme retten til å bli ivaretatt av arbeidsgivere, fagforeninger og kolleger. Dette gjelder ikke minst under endringsprosesser på arbeidsplassene. De fleste arbeidsplasser i vår tid er under press for å utvikle seg, følgelig trenger de fleste offentlige og private bedrifter noen arbeidstakere som har endringsevne. For å ha endringsevne må en også ha endringsvilje – og betydelig arbeidskapasitet.

Noen arbeidstakere opplever endringer i seg selv som en kilde til usikkerhet og stress. Endringsprosesser på arbeidsplassen kan utgjøre en psykisk belastning for dem, en belastning de kan trenge hjelp for å håndtere. For at belastningene ikke skal føre til varige skader, er det ideelt sett arbeidsgivers og fagforeningenes oppgave å skjerme arbeidstakere med begrenset endringsevne, fra mulige skadevirkninger for dem, som følge av endringsprosessene.

Å motsette seg endringer trenger ikke være uttrykk for makelighet. Tvert i mot. Det er som den svenske forfatteren og politikeren Zeth Höglund skrev: «Aldri blir det brukt så mye energi som når noe skal hindres.»

UTVIKLINGSBEHOV

Noen arbeidstakere har behov for endring og utvikling. På arbeidsplasser der lite eller ingen utvikling finner sted, vil arbeidstakere med endrings- og utviklingsbehov kunne oppleve frustrasjon og stress ved at endringer ikke finner sted eller at endringsprosessene oppleves å ta for lang tid. De øyner hva som bør gjøres for å sikre kvalitetsheving av eget og andres arbeid, de klør i fingrene etter å gjøre en innsats for forbedringer av virksomheten, men deres energi og kreativitet møter for ofte en vegg av hindringer og motvilje mot endringer, selv om endringene innebærer forandringer til det bedre. De opplever nok den samme frustrasjonen Henrik Wergeland ga uttrykk for da han skrev: «Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem?» I vår tid har vi lett for å tro at endringsvillige arbeidstakere med stor gjennomføringsevne når det gjelder nye prosjekter og det meste annet, automatisk blir betraktet som verdifulle for arbeidsplassen og at en ikke trenger å vie dem noen ivaretakende oppmerksomhet. Imidlertid har også slike arbeidstakere behov for å bli ivaretatt av arbeidsgiver, og helst også av fagforeningene.

Disse to gruppene, de endringsvegrende og endringsivrige, kan lett komme i et motsetningsforhold. På begynnelsen av en endringsprosess vil de som vegrer seg mot endringer naturlig nok være i flertall på arbeidsplassen. Ved dette flertallet vil de kunne utøve en makt over mindretallet. En slik utviklingshindrende makt kan sjelden betraktes som legitim. Når slike motsetninger relativt forutsigelig oppstår, er det ledelsen ved arbeidsplassen som har ansvaret for å rydde opp i motsetningsforholdene ved å klargjøre hva bedriftsledelsen vil. Om ledelsen ikke håndterer denne sin oppgave på en god måte, vil både endringsprosessen og arbeidstakere bli skadelidende, da helst de som måtte utgjøre mindretallet ved arbeidsplassen. Hvilket i utgangspunktet vil være de kreative innovatørene.

Mindretallet bærer den kommende sannheten. En sannhet som er verdt å kjempe for, er en sannhet det koster noe for den enkelte å fremme. Å jobbe for utvikling er å jobbe for at en ny sannhet, en ny virkelighet, skal vokse frem. Det koster å jobbe for fremskritt og det gir ikke nødvendigvis resultater. Den nye sannheten er som løvetann, den må kjempe for å overleve. Om sannheten til slutt blir omfavnet av flertallet og blir allment akseptert, mister den fort de kreatives interesse. Den blir infisert av løgn, løgnen om at det endelige målet er nådd, at det ikke går noen vei videre. For de nyskapende har gårsdagens sannhet først og fremst verdi som grunnlag for fremvekst av en ny sannhet, en ny virkelighet som må arbeides frem. De kreative arbeidstakerne må videre. Det kan vanskelig finnes noen god grunn til å hindre dem i å søke nye mål.

BUTIKK I ENDRING

En butikk drives helst etter retningslinjer definert av butikkens ledelse. Den enkelte butikkansatte forventes å arbeide i tråd med disse retningslinjene. Om en ansatt mener det er etisk forkastelig å plassere godteri ved kassene, som er en velkjent salgsfremmende plassering av varer, har den ansatte ikke anledning til å begynne å flytte om på varene etter eget forgodtbefinnende, legge epler i stativene ved kassen og legge sjokolade og sukkertøy i fruktavdelingen. Om ledelsen i butikken ønsker å øke omsetningen ved å selge øl og røyk til mindreårige, trenger de ansatte ikke å etterkomme et slikt ønske. Tvert i mot, de vil ha en plikt til å motarbeide tiltaket og rapportere lovbruddet. De bør i begge de tenkte tilfellene ta problematikken opp med sine ledere, selv om det kan koste. Om en ansatt mener det er etisk forkastelig å omsette rusgift i det hele tatt, hvilket det er gode grunner for å mene, bør vedkommende søke seg til et annet sted å jobbe enn Vinmonopolet eller andre steder der rusmidler selges.

I noen tilfeller vil det kunne være korrekt av en ansatt egenmektig å gripe inn i omsetningen i butikken. Om vedkommende får kunnskap om at en vare, som norske epler, inneholder for store mengder giftstoffer, er det eneste riktige å stoppe salget av varene øyeblikkelig, uten først å gå den formelle veien via butikkens ledelse. Om den ansattes opplysninger i et slikt tilfelle skulle vise seg å ikke stemme, bør han eller hun likevel få en viss anerkjennelse fra sin arbeidsgiver for utvist handlekraft. I mange tilfelle er det bedre å ta feil enn å ta sjansen på å ikke ha rett.

Om en butikkansatt har tilegnet seg særlige talenter i forhold til kundebehandling, og dermed er i stand til å gjøre en bedre jobb enn de øvrige ansatte, og ved det bidra til økt omsetning i butikken og større kundetilfredshet, har hverken kollegene eller ledelsen noen etisk eller demokratisk rett til å forlange at vedkommende skal gjøre en dårligere jobb enn det han eller hun ønsker eller er i stand til å gjøre. Å utvikle seg og fritt få bruke sine talenter i jobbsammenheng, er et grunnleggende behov hos de mange yrkesutøvere. Dette bør anses som en rettighet. Å hindre kolleger i å utvikle seg og eget arbeid, nekte dem friheten til å utvikle sine evner og til å nyte yrkesstoltheten ved vel utført arbeid, å rigid håndheve Janteloven på arbeidsplassen, kan ikke regnes som noen rettighet og vil i det lange løp ikke være formålstjenlig.

EN LEDELSE MÅ VITE HVA DEN VIL

Om arbeidsplassens ledelse ber en ansatt om å tilegne seg nye kunnskaper, nye arbeidsmetoder, må den ansatte kunne forvente ledelsens interesse for og fulle støtte i utviklingsarbeidet, hele veien fra oppstart til sluttføring. Blant annet må ledelsen være så oppdatert og involvert i det innovative arbeidet, at de kan gi tilbakemeldinger i forhold til om utviklingen går i ønsket retning eller ikke. Skulle ledelsen på noe tidspunkt komme til at de nye arbeidsmetodene ikke skal tas i bruk likevel, har den en plikt til å informere den ansatte om dette på en profesjonell og ivaretakende måte. Hele veien har den innovative medarbeideren krav på anerkjennelse og respekt for sitt nyskapende arbeid. Ikke minst plikter en ledelse å opparbeide seg en viss innsikt i hva utviklingsarbeidet vil innebære, hva det krever av innsats og hvilke endringer det vil medføre for arbeidsplassen, før den ber ansatte starte på nybrottsarbeidet. Kort sagt må ledelsen vite hva den vil. Og ha styrke til gjennom tid å fortsette å ville det den vil.

INITIERING AV ENDRINGER

For å få til endringer er ledelsen ved arbeidsplassen avhengig av arbeidstakere med evne til å gjennomføre endringer og vilje til å gjøre den jobben som er nødvendig for at slike endringer skal kunne finne sted. For å ivareta slike innovative og antatt verdifulle medarbeidere, er det en rekke forhold ledelsen ved arbeidsplassen må ta inn over seg.

Før en i det hele tatt initierer et nytt prosjekt, må ledelsen overveie om den virkelig ønsker å gjennomføre prosjektet. Den må overveie hva den vil med prosjektet, hvilken hensikt det har, hvilke menneskelige og økonomiske omkostninger det vil få, og hvordan det skal gjennomføres. Målet og veien til målet må klargjøres før arbeidstakere blir satt på oppgaven med å realisere prosjektet. Når arbeidet med gjennomføringen av prosjektet først er satt i gang, er det ledelsens plikt å støtte opp om arbeidet som gjøres av dem som skal gjennomføre det – og å klargjøre for alle ansatte, også for dem som ikke er eller ønsker å bli involvert i prosjektet, at arbeidsplassens ledelse står bak prosjektet og ønsker det gjennomført.

I vår tid blir bedriftsledelser hyppig byttet ut. Når en ny ledelse overtar styringen i en bedrift, har denne ledelsen det samme ansvaret for innovatørene og deres arbeid, som de ville hatt om det var dem selv som tok initiativet til å sette det i gang i utgangspunktet.

Hvis ledelsen ved en arbeidsplass ikke er lojale mot dem som er involvert i utviklingsarbeid på arbeidsplassen, vil disse arbeidstakere forutsigelig oppleve mye unødvendig motgang som ventelig vil føre til like unødvendige psykiske belastninger og redusert tilfredshet med eget arbeid. Hvilket ikke skulle være noen oppsiktsvekkende påstand, bare elementær arbeidspsykologi. Sviktende støtte til arbeidstakere som går i bresjen for innovativt arbeid ledelsen selv tar initiativ til, vil i beste fall kunne føre til oppsigelse, i verste fall til varig uførhet. I begge tilfelle mister arbeidsplassen en medarbeider bedriften har bruk for.

DEMOKRATISK UNDERSKUDD PÅ ARBEIDSPLASSEN

Arbeidet som utføres på en arbeidsplass bestemmes ofte av instanser utenfor arbeidsstedet. Dette kan eksempelvis være et offentlig departement som i sin tur er underlagt demokratisk styring fra våre folkevalgte politikere. Om arbeidet på slike arbeidsplasser ikke blir gjennomført i henhold til lovverket, som for eksempel læreplaner i skolen, oppstår det et demokratisk problem. De demokratisk besluttede tiltakene blir ikke gjennomført. Elevene får ikke den undervisning de har krav på. Oppnår ikke et tilstrekkelig antall av elevene den kompetansen læreplanene beskriver, må deres kommende arbeidsplasser bruke tid og ressurser på å lære dem opp.

Noen forhold ved en arbeidsplass kan reguleres av kollegiet selv. At noen forhold kan reguleres av kollegiet og andre ikke, betyr at det må være en klar grenseoppgang mellom saker arbeidstakerne har rett til å bestemme over, herunder hva som er fagforeningenes domene, og hvilke saker de ikke har rett til å avgjøre.

Når beslutninger skal tas på en arbeidsplass, er det gjerne flertallsbeslutninger som gjelder. Mange svever i den villfarelse at demokrati innebærer at flertallet bestemmer, uinnskrenket. At flertallet bestemmer er ett viktig kjennetegn på demokrati. Imidlertid er det også slik at flertallet har plikt til å ivareta mindretallets interesser. Blir flertallet brukt til å undertrykke mindretallet, står vi overfor det som betegnes som flertallsdiktatur, et tyranni ved flertallet. Eksempelvis kan arbeidstakere ikke gjøre vedtak som binder enkelte arbeidstakere til å redusere kvaliteten av eget arbeid. Det å være henvist til å senke standarden på eget arbeid er noe som for de fleste vil føre til redusert jobbtilfredshet og dårligere trivsel på arbeidsplassen. Det vil kunne føre til tap av mening ved arbeidet.

Det finnes områder der folk på en arbeidsplass nok kan forsøke å pålegge hverandre oppgaver ved hjelp av flertallsavgjørelser, som å bake kake til lunsjen hver dag, for å ta et trivielt eksempel, men der det ikke foreligger noe rimelig grunnlag slike avgjørelser kan forankres i. Det er ikke alt som kan underlegges flertallsbeslutninger.

LEDELSE

I vår tid stilles det spørsmål ved det meste, det forhindrer ikke at vi stort sett er vanetenkere, bundet av språket. Når vi diskuterer ledelse, så antar vi uten videre at ledelse er noe som eksisterer. Som vi vet, er det mulig å snakke om slikt som ikke finnes.

Det stilles spørsmål ved om vi trenger ledelse, eller rent ut sagt om ledelse finnes. Det antas av enkelte at det en arbeidsplass trenger for å fungere, er noen som tilrettelegger for at arbeidet skal kunne gjennomføres slik det er ment å skulle gjennomføres. Det er de som utfører arbeidet som egentlig leder an i det. Arbeidstakere leder i det store og hele seg selv, hevdes det. Det kan være som det vil med den debatten. En arbeidsplass trenger noen som kan ta ansvar for at arbeidet som utføres har mål og mening. Det er selvfølgelig også en forutsetning at det er noen av de ansatte ved arbeidsplassen som er i stand til å utføre det meningsfulle utviklingsarbeidet som til en hver tid er nødvendig. Mangler slike medarbeidere, vil en privat bedrift før eller siden trolig gå konkurs, en offentlig bedrift vil ofte kunne hangle videre på et vis.

Fri adgang til fordommer

For Fremskrittspartiets forhenværende formann og partieier, Carl I. Hagen, handler det meste om innvandrere og asylsøkere, også når han skal skrive om bruk av penger fra pensjonsfondet til sykehusbehandling og sykehjem.

Under tittelen «Fri adgang til pensjonsfondet», i Dagsavisen onsdag 13. mars 2013, har Carl I. Hagen en artikkel der han argumenterer mot statsministerens påstand om at Fremskrittspartiet vil gi sykehusene «fri adgang til pensjonsfondet». Debatten om pensjonsfondet og bruken av det, er sikkert en interessant debatt i seg selv, men det var ikke nettopp temaet om pensjonsfondet som vekket min interesse da jeg leste Hagens artikkel.

Verdige og uverdige trengende

I «gode gamle dager», da fattige var fattige og de rike var rike, delte man gjerne de nødstedte inn i verdige og uverdige trengende. De som var fattige på rett måte, de ydmyke og ydmykede, skulle få hjelp, de fattige som ble gjenstand for de velståendes forakt, gjerne de med selvfølelsen intakt, skulle ikke få hjelp. Denne tradisjonen skriver Hagen seg inn i. På behendig vis klarer han å dele inn vår tids mottakere av penger fra pensjonsfondet inn i de samme kategorier av verdige og uverdige trengende.

I gruppen som vi kan kalle for Hagens verdige, finner vi syke som får sykepenger, arbeidsledige på arbeidsledighetstrygd, studenter som får stipend og nybakte foreldre som får betalt svangerskapspermisjon. De som kommer i gruppen uverdige mottakere av penger fra pensjonsfondet er de som blir tiltalt for mord, ran eller voldtekt, her bruker han 22. juli-terroristen som eksempel, asylsøkere, utlendinger som trenger tolk og flyktninger.

Asylsøkere og mordere

For virkelig å understreke hvem som utgjør de verste av de uverdige, skriver Hagen i siste lille avsnitt av sitt innlegg om «asylsøkere og mordere» og setter disse to, for ham suspekte, gruppene opp mot «pleietrengende eldre og behandlingstrengende syke». Hvordan det å flykte fra krig eller politisk eller religiøst motivert forfølgelse, for så å søke asyl i et annet land, som for eksempel Norge, er sammenlignbart med å være mordere, må man nok dele Fremskrittspartiets underlige verdensbilde for å forstå. Ved å bruke en massemorder som var medlem av det nevnte partiet i det meste av sitt voksne liv, og som dermed fikk sin virkelighetsforståelse formet gjennom denne tilknytningen, som eksempel, vitner om dårlig dømmekraft og en sedvanlig frekkhet fra Hagens side.

 

Gjeld og annen svindel

Svindel kan være en lukrativ business. Man trenger ikke en gang å ha særlige kunnskaper for å få det til, bare noen lettroende mennesker å lure. Er man en dyktig økonom, kan man til og med svindle folk risikofritt.

Da Irak-krig nummer to var godt i gang, fikk jeg flere spennende e-poster fra en av Saddam Husseins sønner. Han trengte hjelp til å få noen titalls millioner dollar ut av landet og lurte på om han kunne få lov til å oppbevare dem på min bankkonto. Jeg skulle få en million dollar for bryderiet. Det eneste jeg trengte å gjøre var å sende mitt kontonummer til ham, samt 1000 dollar. At han trengte kontonummeret mitt syntes selvsagt, men noen god forklaring på hvorfor han trengte 1000 dollar fra meg, det hadde han ikke. Senere fikk jeg vite at det hele var et eksempel på noe som kalles “Nigeria-svindel”.

Vinduene mine er ikke ødelagt

Nå for tiden blir jeg oppringt et par ganger i uken fra Windows, representert av en hyggelig mann som snakker grammatikalsk ganske riktig, men ganske gebrokken, engelsk. Han vil hjelpe meg med dataproblemer som Windows har oppdaget at jeg har. Han trenger bare full tilgang til datamaskinen min for å fikse det. Det beste er vel at den snille mannen fra Windows ikke skal ha noe betalt for det, bare tilgang til alle mine passord som jeg bruker rundt forbi. Det er da man lurer på hvor lettlurte man tror at folk er. Høflig svarer jeg ham: “No, I have no broken windows. Thank you for asking.”

Bankenes gjeldssvindel

I mange år har jeg fått tilsendt generøse tilbud om lån av sekssifrede beløp uten sikkerhet fra ulike seriøse og velrespekterte banker. Millioner av mennesker har fått samme tilbud – og gått fem på. Disse tilsynelatende seriøse utlånerne har prakket penger på folk som de har visst ikke var i stand til å betjene gjelden. Mengder av mennesker har blitt lurt til å ta opp lån de ikke har vært i nærheten av å ha inntekter til å kunne betjene. I dag sliter store deler av verden med følgene av denne store svindelen. Mengder av familier taper alt de eier og blir kastet ut av sine hus av sine kreditorer. Før ble det stilt krav til bankene, de risikerte selv å tape penger om de gjorde en dårlig utlånsjobb. Utlånerne risikerer ikke lenger å miste retten til å drive inn sine fordringer, selv om de på forhånd visste at utlånene er basert på løgn og ren svindel. Når man blir forsøkt lurt av økonomiske eksperter fra en bank, er det ingen som lurer på hvor lettlurt noen tror at man er.

Gjeld må ikke betales

Mye av dagens økonomiske krise, som har rammet mange forholdsvis fattige mennesker i Europa og USA, skyldes at folk tvinges til å betale tilbake gjeld de har tatt på falske premisser. Det bør nødvendigvis være slik at når en banks velutdannede økonomer prakker et lån på en låntaker, som de samme bankenes velutdannede økonomer utmerket godt vet må bli misligholdt, så må låntakeren fritas fra å betale tilbake det vedkommende skylder banken. Utlåneren må ta tapet. Det er utsiktene til å risikere å tape de utlånte pengene, som motiverer utlånerne til å ta bryet med å kvalitetssikre lånene. Banker som bevisst gjør en dårlig utlånsjobb, bør gå konkurs.

Takke meg til de såkalte Nigeria-svindlerne. De er bare ute etter å tappe kontoene våre for penger. Svindelbankene ønsker å ruinere oss helt.

De unge

For mer enn 2400 år siden levde det en mann i Athen ved navn Sokrates. Han ble senere en kjent og kjær figur i filosofen Platons litterære univers, så kjent ble han som litterær figur at mennesket Sokrates nok ble noe borte bak fiksjonens utgave av ham. Hva han selv kan ha sagt og hva Platon la i hans munn, er noe av det de lærde i dag strides om. Dem om det.

Et av de fenomenene Sokrates skal ha uttalt seg om, var sin tids ungdom. Denne ungdommen holdt ikke mål, om man målte dem opp mot foreldregenerasjonen, skal vi tro Sokrates – eller Platon. Ungdommen representerte et rystende forfall. Etter alt å dømme var denne generasjonen av ungdommer neppe den første som de eldre ristet på hodet av. Denne hoderistingen ble en vedvarende tradisjon i århundrene som fulgte; den nye generasjonen har alltid representert et forfall i forhold til den foregående. Slik har det vært gjennom tusener av år. Helt til nå.

Dagens tenåringer representerer en opptur på alle måter. De utøver mindre vold og annen kriminalitet, de drikker mindre, de bruker mindre narkotika, de er mer hardt arbeidende, og de er mer omsorgsfulle og vennlige, enn noen tidligere generasjoner. Det er nesten så man har vanskelig for å tro det, men statistikken taler sitt tydelige språk. De unge er bedre enn samtlige generasjoner av sine forfedre og -mødre. Hva årsaken kan være til dette, er det mange som har spekulert på.

Det har blitt påpekt at den positive påvirkningen fra innvandrerungdom har redusert bruken av rusmidler blant unge, og dermed, som en naturlig bieffekt av dette, også har medført mindre kriminalitet. Dette er sikkert en del av forklaringen, men neppe den viktigste.

Dagens unge kalles gjerne for curling-barna, de har fått feid banen av foreldre som er svært tilstedeværende i deres liv. Foreldrene er der for dem, tett på. Resultatet ser vi nå; en generasjon enestående ungdommer! Likevel har en og annen røst reist seg kritisk mot curling-foreldrene. Det er det ingen grunn til. Deres suksess taler for seg selv.

Til tross for at curling-foreldrene er siste skudd på det vedvarende forfallet fra antikken og frem til i dag; vi er en suksess og har all grunn til å gratulere hverandre og våre barn med et strålende resultat. Og resultatet, det er dagens fantastiske tenåringer med god oppførsel, gode evner og gode verdier. Nettopp slike evner og verdier den verden som har tatt form gjennom de siste hundre år trenger, for at de unge skal være i stand til å rydde opp i alle utfordringene foregående generasjoner har gitt dem i arv.

Balansert utenriksminister

Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd. (Josva 6,21)

I Dagsavisen 15. november bringer avisen nyhetene om den seneste utviklingen i konflikten mellom Israel og Gaza. Selv om utviklingen og eskaleringen i lengre tid har vært forberedt av regimet i Israel, later man nok en gang som om det hele er en stor overraskelse, hvilket ikke er en overraskelse.

Avisen formidler Norges utenriksminister Espen Barth Eides (Ap) uro over situasjonen. Avisen skriver: «Han sier rakettangrepene mot Israel er «klart uakseptable» og at Israel har rett til å forsvare seg. Samtidig understreker han at mottiltak må være proporsjonale og skille mellom stridende og ikke-stridende.» Så langt har fem palestinere blitt drept for hver israeler i denne omgangen, det betyr, etter tradisjonen i språkbruken om konflikten mellom regimene i Israel og på Gaza, at så langt er proporsjonene greie.

Tro om vi noen gang vil kunne lese nøyaktig de samme setningene i en norsk avis, bare med et enkelt ombytte av noen ord: «Norges utenriksminister sier angrepene med raketter og bombefly mot Palestina er «klart uakseptable» og at Palestina har rett til å forsvare seg. Samtidig understreker han at mottiltak må være proporsjonale og skille mellom stridende og ikke-stridende.»

16. november skriver Dagsavisen på lederplass: «Israel har rett til å forsvare seg mot rakettangrep fra Gaza.» Det motsatte gjelder som vanlig ikke; avisen skriver ikke: «Palestina har rett til å forsvare seg mot massive og målrettede angrep med raketter og bombefly fra Israel.»

Avisen gjør et halvhjertet forsøk på å være balansert når den underdriver ved å skrive: «At situasjonen er blitt slik den er, har Israel en stor del av skylden for.» «Situasjonen» er den at den israelske staten stadig okkuperer mer og mer av palestinsk land, og slik Taliban og Al-Qaida ble skapt i Afghanistan av regimene i USA, Saudi-Arabia og Pakistan, for å svekke landets (tidligere) sovjetstøttede regime, så har Hamas blitt skapt av regimene i USA og Israel som et tiltak for å svekke Fatah. Begge strategiene viste seg å bli vellykkede, men begge førte til dyrekjøpte pyrrhosseire.

Vel, regimet på Gaza anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere. Regimet i Israel anerkjenner ikke Palestinas rett til å eksistere, ei heller det palestinske folket sin rett til å eksistere, eller palestineres rett til å leve anstendige liv.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttaler at palestinske terrorister er krigsforbrytere fordi de ikke bryr seg om rakettene de skyter ut treffer sivile. Rakettene og bombene israelerne bruker skal derimot være hensynsfullt målrettede. Når sivile palestinere blir drept i israelske angrep, så skjer det ikke ved uhell.

Det gis bare en varig løsning på konflikten og det er en stat løsningen. Israelere og palestinere må leve i fred med hverandre, på samme område, i samme land, med samme rettigheter, som to broderfolk med det samme semittiske opphavet.

Som forsvarsminister gjorde Eide seg bemerket da han oppdaget at mennesker blir drept når det er krig. Denne innsikten delte han raust med oss andre. Det ser ut til at han som utenriksminister også har mye å bidra med for å gi oss «god» og «balansert» informasjon.

Siv Jensen, Fremskrittspartiet og terrorfaren

Man kan ikke legge skylden på terrorhandlinger på andre enn terroristene, men samfunnsutviklingen er det et langt stykke på vei politikere som har ansvaret for.  Carl I. Hagen var tidlig ute med å fremmane et skremmebilde av muslimer, et bilde som har inspirert mange høyreekstremister til ekstreme handlinger. Motbøren han fikk for dette på 80- og 90-tallet var relativt tam sett i forhold til virkemidlene han brukte, han unnslo seg ikke en gang for å bruke falske brev, og de alvorlige følgene hans virksomhet kunne få – og fikk.

Ivrige journalister løp til stadighet skoene av seg for å få fordomsfulle og dårlig begrunnede uttalelser fra Hagen og andre Fremskrittspartipolitikere, hver gang noe som hadde en tilknytning til innvandrere, og da særlig innvandrere med muslimsk bakgrunn, var fremme i media, uansett hvor marginal tilknytningen kunne være. De samme innvandrerne fikk selv sjelden slippe til i media.

Hagen trengte ikke en gang å anstrenge seg for å dominere mediebildet i Norge. Norske journalister sørget for en jevn strøm med fordomsfulle og vridde kommentarer fra Hagens side, mens han slappet av på sine mange og lange ferier i Spania. Samtidig hevdet han at han systematisk ble sensurert av avisene og at han nesten ikke slapp til i media. Sannheten er at han i år etter år var den norske politikeren, etter landets statsminister, som fikk boltre seg på flest spaltekilometer i avisene og i flest timer i radio og på fjernsyn. Denne påstanden, om å bli systematisk sensurert, har samtlige høyreekstreme miljøer i dag overtatt. Mange i det ekstreme miljøet i Fremskrittspartiets politiske omland, trodde på Hagens påstander og hentet en del av næringen til sitt voldsomme hat mot det norske samfunnet, fra dem. De føler sympati med ham når han, og Siv Jensen, med gråtkvalt stemme hykler om at han i alle år har vært en forfulgt uskyldighet. Evnen til forsert sutring ser ut til å være en del av kvalifikasjonene man må ha for å kunne lede Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets knefall for ekstremismen

Politikere må ta sin del av ansvaret for den samfunnsutviklingen vi har fått, det betyr at Fremskrittspartiet, med sin hets mot muslimer og som premissleverandør til debattene i den norske offentligheten, må ta et stort ansvar både for fremveksten av radikal islam og for fremveksten av det ekstreme nykonservative kristen-jihadistiske miljøet i Norge. I dag er det en del av Fremskrittspartiets strategi å presse overvåkningspolitiet til kun å befatte seg med radikal islam og ikke med Fremskrittspartiets politiske omland. Ved sine utspill bidrar partiet, som et ledd i sin bevisste politiske strategi, til at pressens fokus i for liten grad rettes mot høyreekstremisme, mens det lille muslimske jihadistiske miljøet overfokuseres. I sum bidrar dette til å svekke terrorberedskapen i Norge i betydelig grad.

Partiet må ta ansvaret for de debattene de har tatt, de argumentene de har fremmet, og hvordan det har innvirket på samfunnsutviklingen. Mange av tilhengerne og medlemmene av Fremskrittspartiet er fredelige mennesker. De av dem det er viktig å sette søkelyset på, er de konkrete miljøene i og rundt partiet som har blitt en utfordring for det norske demokratiet. Unnlater et parti å møte de utfordringene som oppstår som en følge av dets politikk, og gjør knefall for en negativ utvikling, så må partiets politikere ta ansvaret for de problemene en slik utvikling har skapt.

Fremskrittspartiets naivitet

Vi må se at denne problematiske gruppen, i og rundt Fremskrittspartiet, er sammensatt av tre grupper. Det er de som er demokratisk sinnede og som, i alle fall i ord, støtter opp om det norske demokratiet og menneskerettighetene, og det er de som tilhører de mest ekstreme og ytterliggående miljøene i og rundt partiet. Det er i disse miljøene som inspirerer til ekstreme handlinger, og det er også i disse miljøene de potensielle terroristene kan finnes. Disse miljøene stiller stadig flere og mer ekstreme særkrav. De vil avvikle likestilling mellom kjønnene, de vil at kvinnene skal være underdanig mennene. Hvis vi gir etter for disse kravene, sier vi samtidig til disse miljøene at det er helt okay å ringeakte de verdiene det moderne norske samfunnet er tuftet på, vi viser i praksis at vi vil la oss drive fra skanse til skanse, helt til de helt har omdannet samfunnet og avskaffet det norske demokratiet, som de mener er feministisk, noe de oppfatter som negativt, de vil på sikt avskaffe den norske kulturen og sivilisasjonen – og erstatte det med et kvasireligiøst tyranni. Det er viktig at vi står fast mot disse gruppene og er klare på hvordan vi vil at det norske samfunnet skal utvikle seg.

Måten Fremskrittspartiet møter disse gruppene på er, langt på vei, å gi dem rett. Partiets politikere lukker øynene for den forferdelige samfunnsutviklingen vi vil få, om vi ikke tar disse gruppene på alvor, står opp mot dem, og treffer tiltak for å hemme den negative utviklingen vi kan få i landet om vi gir etter for ekstremistenes krav, og fremmer en politikk som holder døren åpen for deres krav og virksomhet, slik Fremskrittspartiet gjør. Da er det trist å se at partiet ikke tør å stå for følgene av partiets egen politikk, som nettopp er fremveksten av stadig mer ekstreme politiske og religiøse bevegelser i Norge.

Fremskrittspartiet må ta avstand fra kvinneundertrykking

Samtidig er det viktig å understreke at de fleste medlemmer og tilhengere av Fremskrittspartiet er ærlige, skikkelige mennesker, som oppriktig ønsker å bidra til det norske samfunnet, selv om måten de forsøker å gjøre dette på ikke er konstruktiv. Det forhindrer ikke at det finnes et mindre miljø, knyttet til dette større miljøet, som ikke ønsker et slikt samfunn vi har i Norge i dag, som ikke anerkjenner norske verdier, som ikke ønsker likestilling mellom kvinner og menn, som vil ha et skille mellom kjønnene på skolen, i utdanningsinstitusjonene, på arbeidsplassene. Denne typen undertrykking av kvinner må vi, som støtter opp om demokratiet, menneskerettighetene og like muligheter for alle uavhengig av kjønn, legning, geografisk opphav og religion, ta skarp avstand fra.

Det hadde vært en fordel om Fremskrittspartiets politikere også hadde stått sammen med oss i denne kampen. Derfor er det beklagelig at verken Carl I. Hagen, Siv Jensen eller andre av paritets politikere erkjenner de utfordringene vi står overfor og ikke støtter et eneste tiltak som kunne vært gjort for å hindre fremveksten av den livsfarlige høyreekstremismen. Røstene i partiet som har tatt avstand fra denne utviklingen har vært utydelige og tvetydige.

Vi husker alle, er burde huske, det hjerteskjærende drapet på småbarnsmoren Marwa som ble drept i 2009 med 18 knivstikk i en tysk rettssal i Dresden. Hun ble drept av en kristen-jihadist fordi hun bar hijab og var muslim. Mannen hennes ble utrolig nok skutt av politiet da han forsøkte å redde henne, noe som også kan ha bekgrunn i fordomsfullhet. En fordomsfullhet som blant annet er skapt av hatefull retorikk fra visse politikere. Drapet er det bare morderen som har ansvaret for, men politikere som fremmer hets mot mennesker fordi de har en spesiell religion eller bærer bestemte hodeplagg, må ta ansvaret for den samfunnsutviklingen de har fremmet, som har skapt de holdningene som ligger bak slike groteske gjerninger. Når skal Fremskrittspartiet på en utvetydig og tydelig måte ta avstand fra slike handlinger?

Terroristene er ikke frikoblet fra sitt politiske omland

Ekstremistgrupper som Human Rights Service, Gates of Vienna, Norwegian Defence League, ulike nykonservative, fascistiske og nynazistiske grupper, trives i partiets omland og blir, takket være partiets propaganda og virkelighetsbeskrivelse, mer og mer oppfattet som verdige premissleverandører i vår samfunnsdebatt. Dette er i seg selv bekymringsfullt, men like ille er det at påvirkningen ikke bare går en vei.

Fremskrittspartiet radikaliseres som en følge av disse gruppenes argumentasjon og virksomhet. Det er fra dette miljøet, som Fremskrittspartiet er en vesentlig del, at de potensielle terroristene går sine politiske barnesko, det er der de henter sin virkelighetsforståelse, det er der de har sitt ideologiske utgangspunkt. Vi kan ikke isolere dette til en liten gruppe terrorister, akkurat som om de henger fritt i luften og ikke har noen tilkobling til noe som helst. At de ikke har grunnleggende kunnskaper om det samfunnet de lever i, betyr ikke at de mangler noen form for kontakt med den verden de lever i. Når den kontakten med virkeligheten de har, er den som blir filtrert av Fremskrittspartiets politikere, vil det gjerne kunne gå fryktelig galt.

.oOo.

Til slutt en varm takk til Siv Jensen for inspirasjon til argumentasjonen i denne artikkelen. Den følger i hovedsak hennes argumentasjon i programmet Debatten på NRK 1. november 2012. I det aktuelle programmet fulgte hun opp Carl I. Hagens tokerier fra sendingen Aktuelt på NRK 29. oktober 2012, der en patetisk sutrende Hagen ble verbalt rundjult av den politiske lettvekteren Audun Lysbakken. Og NRK følger med den største selvfølgelighet opp pressens tradisjon med å være villige mikrofonstativ for Fremskrittspartiets politikere.

Som leseren selv kan se, passer retorikkens logikk, slik den ble fremført av Hagen og Jensen, langt bedre på Fremskrittspartiets politikere enn på politikere og andre mennesker som er litt mer velvillig innstilt en dem selv, til medmennesker med innvandrerbakgrunn i Norge.

Kristen-jihadistene hisser til borgerkrig

I følge nykonservative ideologer har kristne europeere en erfaring som gjør oss unike og radikalt og evig annerledes enn ikke-europeiske muslimer. Denne koden er så obskur og vanskelig å forstå at også vi, europeerne, heller ikke kan forstå den. I følge ideologene.

Som en direkte følge av kristen-jihadistenes provokasjoner under ytringsfrihetens fane, går det igjen en bølge av voldelige protester gjennom en rekke land der islam er den dominerende religionen. Provokasjonene finner gjenklang hos muslimske jihadister som fremstår som kristen-jihadistenes åndelige brødre. Volden går forutsigelig nok ut over moderate blant både kristne og muslimer, dermed er ekstremistene fornøyde; de har alle oppnådd sine hensikter. De nykonservative korsfarerromantikerne kroer seg, det er dette de vil.

I lederartikkelen i Dagsavisen lørdag 15. september, med tittelen «Mye står på spill», oppsummerer avisen tildragelsene slik: «Dette er ekstremistenes kamp mot hverandre». Det er en måte å se det på. Imidlertid er det mer nærliggende å tolke også disse hendelsene som ekstremistenes ukoordinerte kamp mot alle moderate i muslimske og kristne land. Muslimske og kristen-kulturelle ekstremister jobber alle for å rive sine land i filler. Europeiske nykonservative kristen-jihadister jobber målrettet for å få Europa til å rive seg selv i filler i en blodig borgerkrig. Muslimske ekstremister jobber for det samme i sine hjemland. Rent faktiskt.

Dagsavisen har helt rett i at mye står på spill, mer enn redaksjonen har tatt inn over seg. For Europas vedkommende er det demokratiet, velstanden og freden som står på spill.

Sancho Panza

Fredag 7. september i år hadde Nils Rune Langeland en kronikk i Dagsavisen under tittelen «Holocaust og multikulturalismen». Til tider kan det være vanskelig å forstå hva som er agendaen til forfattere av slike kronikker, da forfatterne til tider viser at de er for lite reflekterte og det de produserer kan være uklart formulert og kun nødtørftig gjennomarbeidet til å gi god mening. Uklart uttrykte meninger er som regel uttrykk for uklare tanker. Langelands kronikk fremstår som et produkt som befinner seg usedvanlig langt inne i den ideologiske tåkeheimen.

Langeland esler seg til å ri sitt esel ut i striden i sitt mentale univers i den hensikt å skape en ideologisk overbygning for de bedrøvelige kristen-jihadistiske korsfarerne som går mer håndgripelig enn ham ut i den samme kampen, kampen for å ødelegge vår relativt siviliserte sivilisasjon. Prosjektet er det samme; vokabularet er det samme; fiendebildet er det samme. Likevel forventer han å ikke bli assosiert med sine meningsfeller.

Ved å benytte seg av begrep som «multikulturalisme» og «kulturmarxisme», signaliserer han rimelig klart at han tilhører den relativt entydig ekstreme, nykonservative bevegelsen av utopiske monokulturalister. Begrepet for det ikke-eksisterende fenomenet «multikulturalisme» er et sentralt signalord for denne bevegelsen. Begrepet refererer til noe ikke-eksisterende, til ideer de vil tillegge andre, dette forhindrer ikke de nykonservative fra å slå vilt rundt seg i skodda for å forsøke å ramme de spøkelser de selv hjemsøkes av.

Media elsker reaksjonære fusentaster

Langeland har åpenbart fått status som en ny reaksjonær medieyndling i det Dagsavisen fredag 14. september bringer et koselig baksideintervju med ham. Der fremstår han som en lettere forvirret kosebamse. Om avisen har noen klar tanke med å anstrenge seg for å bringe hans ekstreme synspunkter ut til offentligheten, og dertil bringe koseintervjuer med ham ut til sine lesere, kan man bare spekulere om. Imidlertid bekrefter det et generelt inntrykk av at man i media ikke er interessert i å bekjempe høyreekstreme meninger, slik som man det siste året har skrytt av i høystemte vendinger, man er såre fornøyd med å spre deres høyreekstreme propaganda. I denne sammenhengen er det Langelands uttalelse på Facebook om «genetisk svake analfabeter fra Punjab», som er det lille halmstrået avisen benytter seg av for å kunne bringe hans meninger ut til sine lesere. At mannen er ekstrem og fordomsfull er jo ingen nyhet. At han også er det på sosiale medier, er heller ikke mye å skrive om. Selv sier han at hvis han «hadde sagt ett eller annet om svensker, hadde ikke en kjeft reagert.» Hvorfor skulle han si noe negativt om svensker? De er jo «germanere», som han kaller sine slagsbrødre, og dertil antatt å være på hans side i den europeiske borgerkrigen han fabler om. Hans hatobjekter kommer ikke fra Sverige, de kommer fra Punjab og andre land med en muslimsk befolkning. Om han i skrift eller tale hadde gått løs på sine forbundsfeller, svenske «germanere», ville det vært et internt anliggende for den nasjonalistiske bevegelsen som ingen utenforstående kunne mobilisert interesse for.

Og selvfølgelig er fantasifigurene Ivanhoe og Robinson Crusoe, som han så koselig forteller i det lille portrettet, hans barndomshelter. Ivanhoe var jo en korsfarer, som vi vet. Og Crusoe var en mandig mann fra Europa som tok innersvingen på «de ville». To fantasifulle uttrykk for det noble Europa, det Europa som er så nobelt at Langeland ikke ønsker at det skal angre på noen av sine historiske miserer.

Reaksjonær modernisme

I boken Reactionary Modernism – Technology, culture, and politics in Weimar and the Third Reich, beskriver Jeffrey Herf fenomenet reaksjonær modernisme, et fenomen som har gitt seg utslag i ulike høyreekstreme politiske bevegelser. Begrepet reaksjonær modernisme blir en betegnelse for et knippe gjenkjennelige trekk som vi finner igjen i politiske retninger som nazisme, fascisme – og i vår tids ytterliggående nykonservatisme.

På slutten av 1800-tallet vokste det frem idestrømninger som dels hyllet teknologiske fremskritt, noe som kan tolkes som modernisme, dels ga uttrykk for romantisk svermeri for fortiden av en slik grad at disse idestrømningene ikke bare kan tolkes som konservative, men som direkte reaksjonære. De konservative nøyer seg normalt med å ønske seg tilbake til nær fortid.

Et vanlig trekk ved den reaksjonære modernismen var romantiseringen av den spektakulære kampen, den voldsomme og mandige striden mot en eller annen fiende. Rett nok var mange av de reaksjonære modernistene noen pyser, den gangen som nå, men det hindret dem ikke fra å tenke store og modige tanker om kamp og strid, og å skrive oppglødd om den store striden mot Fienden. En strid de gjerne ville sende andre ut i. Hvem fienden måtte være var underordnet; fienden burde være en verdig motstander, uten en verdig motstander ville man ikke kunne høste ære fra striden. Å gå løs på forsvarsløse og harmløse mennesker ble, i teorien, sett på med den største forakt. De ulike strømningene innenfor den reaksjonære modernismen har hatt og har ulike fiendebilder. Nazistene hadde blant annet jødene som sine dødsfiender. Den moderne nykonservative, kristen-jihadistiske bevegelsen, hevder å solidarisere seg med Israel. Deres hovedfiende er islam. De er villige til å bekjempe islam til den siste israeler. Fiendene er ulike, men i hovedtrekk er nazismen og den nykonservative bevegelsen uttrykk for den samme reaksjonære modernistiske idestrømningen, bare mindre detaljer skiller deres tankespinn.

På sporet av en reaksjonær modernist

I et intervju i anledning boken Europa – Ei krossferd, som er gjengitt på Dagbladets nettside 15. juli 2011, under tittelen «På sporet av det krigerske Europa», glir Nils Rune Langeland friksjonsløst inn i rollen som reaksjonær modernist. Med korsfarer-motivet i bokens tittel signaliserer han både en forankring av sitt prosjekt tilbake til den opprinnelige korstogstiden og han knytter an til de nykonservatives bestrebelser på å erobre korset og korsfarerne som symbol for en terroristisk kamp mot islam. For de nykonservative korsfarerromantikerne ser det latinske korset ut til ha samme funksjon som hakekorset hadde for nazistene. Det er, i deres bruk, et symbol tømt for opprinnelig meningsinnhold, et symbol som de forsøker å gi en ny funksjon, som et symbol på krig og terror. Slik hakekorset ble et symbol på hat og terror i midten av 1900-tallet, slik blir korset av kristen-jihadistene forsøkt gjenoppfunnet i vår tid som et ondskapens symbol.

Langeland knytter svært bokstavelig an til korstogene og den terror det kristne Europa brakte over jøder og kristne med avvikende trosoppfatninger i Europa, og over jøder, muslimer og ikke-katolske kristne i Midtøsten. Han skriver: «10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt.» At korsfarerne samtidig massakrerte jødiske og kristne innbyggere i Jerusalem, nevner han ikke. Det ville forstyrret hans politiske prosjekt.

For Langeland, som for kristne og muslimske ekstremister, må all europeisk historie siden 1099 sees som en vedvarende europeisk kamp mellom kristendommen og islam. Dette er forestillinger uten fundament i den faktiske historien. Han viser med dette at han i likhet med andre reaksjonære modernister har funnet sin fiende. En fiende han er monomant opptatt av.

Den evige viking

Gjennom de stolte vikingene finner han sitt slektskap med de første korsfarere: «Krigerne som er avbildet (på Bayeux-teppet) er norske og danske vikinger, som er blitt normanniske riddere i løpet av én generasjon. Så blir de en del av det første europeiske forsøket på å erobre verden. Vi har del i dette.» At han her har glemt makedoneren Alexander den stores erobring av store deler av verden, en langt større del enn det korsfarerne klarte å underlegge seg, er en ting, at han også synes å ha glemt eksistensen av Romerriket er enda mer oppsiktsvekkende, men slike detaljer passer ikke inn i korstogsfantasiene til Langeland. Da eksisterte ikke islam, da eksisterte ikke kristen-fundamentalismen som en maktfaktor i verden. Slike «detaljer» passer ikke inn i de reaksjonære modernistenes univers. Greit, for dem startet historien i 1099. Første brikke er på plass, islam er den «evige» fienden i hans univers.

Forakten for freden og det gode livet

En reaksjonær modernist forakter freden, velstanden og tilfredsheten. Han vil krig og strid. Også Langeland fantaserer om et Europa i krig, kanskje borgerkrig: «Jeg tror Nord-Europa blir slagmarken. Husk at det ikke finnes ett vellykket eksempel på integrering av andre kulturer i Nord-Europa. De norske innvandringshistorikerne lyver.» Noe belegg for påstanden om løgn har han ikke. I sitatet knytter han an til det nynazistene for noen tiår siden laget begrepet ‘fremmedkulturell’ for å beskrive. Tanken om inkompatible kulturer er en del av den idemessige ryggraden til den reaksjonære modernismen. Skillelinjene mellom de uforenlige kulturene kan trekkes hvor som helst, mellom «germanere» og «slavere», mellom tyskere og franskmenn – eller mellom kristne og muslimer. Skillene er primært mentale barrierer, de er fiktive, men de kan være funksjonelle for en høyst reell streben etter å skape splittelse i en befolkning. De reaksjonære modernistene setter de kristne, korsfarere eller ikke, på den ene siden, og jøder, romfolk, muslimer eller andre på den andre siden. Eller de forfekter uoverstigelige skillelinjer mellom tilfeldige nasjoner. For Langeland er fienden i kampen og målet for striden klart: «Den europeiske ideologi er reconquista, som går ut på å gjenerobre Europa fra Islam». Det er verdt å merke seg at han bare slenger om seg med løse påstander, noen harde historiske fakta bringer han ikke til torgs. Det er ikke til å undre seg over. Slike fakta er det vanskelig å konstruere.

For å gjenerobre noe fra noen, må disse «noen» på et tidspunkt ha erobret det man setter seg fore å gjenerobre. Ettersom Europa rent faktisk ikke er erobret av muslimske styrker, kan Langeland neppe ha annet siktemål enn å fjerne alle muslimer fra Europa. Og klarer de å «fjerne» muslimene, står neste gruppe som kristen-jihadistene misliker, for tur. Det vil vel ventelig bli «kulturmarxistene».

Kampen for renhet

I intervjuet kommer Langeland med følgende kraftsalve: «Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.» Legg merke til at han her griper til en retorikk vi kjenner igjen fra nazistisk og annen høyreekstrem propaganda. Fienden, det mangefasetterte samfunnet, er noe skittent, det positive som holdes frem er at «de germanske folkene» skal reise seg til strid – nok en gang. Forrige gang «de germanske folkene» reiste seg var vel da «reisningen» i 1939 til 1945? Eller «den andre verdenskrig» som vi andre kaller det.

Vittig blir han først når han også sier: «Jeg vil ikke være dommedagsprofet.» Enten vil vi komme til å leve i skitten, altså i det de nykonservative vil betegne som et «multikulturelt» samfunn, eller så vil «de germanske folkene» reise seg nok en gang. Å reise seg i den sammenhengen kan neppe forstås som annet enn den europeiske borgerkrigen som kristen-jihadistene drømmer om og jobber for, i et de facto samarbeid med de muslimske jihadistene, å provosere frem. Noen dommedagsprofet vil Langeland altså ikke fremstå som? Ham om det.

Kristendommens «svik» mot nazismen

Det å nyte livet og ikke hige etter kamp mot en eller annen fiende, fremstår for Langeland, som for en hver annen reaksjonær modernist, som dekadent og bløtaktig. Også her følger han den reaksjonære modernismens tankeunivers tett. Han fnyser over dekadansen, men ser håp: «korsfarernes egentlige arvtagere er USA og Israel.» Det ville jo vært tidenes mest groteske historiske ironi – israelere, jøder, de som i århundrer har fått kjenne korsfareråndens brutalitet på kroppen, skulle bringe korsfarernes blodige faner med seg inn i en ny strid, en strid for kristendommen og for undertrykkelse av alle andre religioner enn kristendommen.

Langeland glir inn i den mest åpenbare ideologiske tanketåken: «Europa forlot kristendommen på førtitallet, da biskop von Galen talte nazismen midt imot, og har slått inn på en annen vei. Det er jødene som tar opp korsfarersverdet og vender det mot øst.» I sin omtåkethet blir han sannferdig. Han fortviler over at en del fremtredende representanter for kristendommen i Europa ikke gjorde felles sak med nazismen! Det er nok her hunden ligger begravet…

Quisling

Vidkun Quisling er et godt eksempel på en norsk reaksjonær modernist. I sin bok Gud, det er meg – Vidkun Quisling som politisk filosof, påviser Else E. Barth hvordan Quisling tidlig skrev sine høystemte kampskrift, uten å kjenne sine fiender, men ett visste han – en fiende måtte man ha for å kunne gå ut i en drabelig og mandig strid. Før han fant ut hvem fienden hans var, lot han det være tomrom i sine manuskript, slik at han senere kunne fylle ut med rett benevnelse på sin fiende, på et senere tidspunkt, så snart han fant en. Som vi vet falt hans valg av fiender først og fremst på tilhengerne av jødedommen. Som nazistene oppfattet han etter hvert jødene som ikke bare tilhengere av samme religion, men også som tilhørende en og samme folkegruppe. Resten er historie.

Quisling, som bekjempet «den kapitalistiske jødebolsjevismen», og de nykonservative kristen-jihadistene, som bekjemper muslimer, «multikulturalisme» og «kulturmarxister», er to variasjoner innen samme bevegelse. Også uttrykket «kulturmarxisme» er et ord Langeland har tatt opp i sitt vokabular, inspirert av det nykonservative kristen-jihadistiske miljøet. På samme måte som nazistene oppfattet jødene som en absolutt fremmedartet folkegruppe, som ikke kunne eksistere side om side med kristne i land med en dominerende kristen kultur, ser kristen-jihadistene på muslimer som en absolutt fremmedartet folkegruppe som heller ikke kan eksistere side om side med kristne i en kristen kultur i Europa. Og som Nasjonal Samling er de berett til å fremprovosere og å utøve vold, ikke bare mot sine utpekte fiender, de er også berett til å gå løs på alle andre som står i veien for prosjektet deres, som de som har vokst opp innen en kristen ramme, men som ikke deler de nykonservatives virkelighetsoppfatning; de er berett til å gå løs på folkeflertallet i sitt eget land. Og dermed er også de, ja nettopp, potensielle quislinger.

Multikulturalismen

I følge den nykonservative bevegelsen skal det eksistere «multikulturalister» som skal mene at det innenfor et samfunn er mulig å bevare en rekke ulike kulturer uforandret over tid. Som om verden har sluttet å forandre seg, har sluttet å utvikle seg. Så vidt meg bekjent finnes det ingen slik «multikulturalistisk» tankestrømning i Norge. Alle kulturer i alle verdens land, det gjelder minoritetskulturer som majoritetskulturer, er i uopphørlig endring. Dels påvirker de hverandre gjensidig alle sammen, dels skjer endring som følge av den enkelte kulturs egen selvutvikling. Det ideelle samfunnet for de nykonservative er et samfunn uten endring, uten utvikling. Slike statiske samfunn eksisterer ikke, de kan ikke eksistere, minst av alt i vår tid. Alle samfunn er i utvikling; alle samfunn er dynamiske.

Monokulturalismen

De nykonservative er monokulturalister og ønsker et homogent samfunn, et samfunn uten utvikling, et stagnert samfunn. Et slikt samfunn kan ikke eksistere. Ideen om et slikt samfunn er den umuligste av alle utopier. I monokulturalistenes fiksjoner kan motsetningen til denne monokulturalismen bare være en «multikulturalisme». I tråd med dette har de konsturert sin fiende. For Langeland fremstår, pussig nok, Holocaust-senteret som en brukbar fiende, som et eksempel på (den fiktive) «multikulturalismen». Hva han selv vil stille opp som alternativ, hva han selv står for, forblir relativt uklart i kronikken hans. Han var klarere i sine skriverier for en tid tilbake.

Monokulturalistens budskap

I den aktuelle kronikken fra 7. september i Dagsavisen i år, spinner Langeland videre på sitt gamle engasjement for å fremme tankegodset til den ekstreme nykonservative bevegelsen, som han utrolig nok mener å ikke være en del av, en bevegelse som de siste årene har blitt litt av en medieyndling. I intervjuet som er gjengitt på Dagbladets nettside 15. juli 2011, slår han til lyd for den kristen-jihadistiske saken, som for ham altså er «gjenerobringen» av Europa fra islam. I intervjuet plasserer han seg dermed effektivt innenfor rekken av borgerkrigsforkjempere i Europa, de som vil ha en blodig borgerkrig i Europa. At reaksjonære modernister hyller krig og destruksjon er som tidligere beskrevet, ikke noe nytt, det er en tradisjon som går tilbake til 1800-tallet.

Legg merke til datoen for intervjuet. 15. juli 2011. På den tiden ble slike tanker som Langeland fremmer, ukritisk gjengitt av journalister, særlig i den konservative delen av pressen og andre nyhetsmedier. Ikke bare det, de var gangbar mynt blant også moderate konservative og liberalister, de var heller ikke helt fremmede blant enkelte på «venstresiden». Etter et års tid med et noe mer kritisk blikk på de nykonservatives jihadistiske propaganda, er vi i ferd med å gli inn i den samme kritikkløsheten igjen. Det er synd, for deres blanding av ideologi, fiksjon og manglende historieforståelse, er farlig. Ideologi basert på kvasivitenskap er farligere og mer effektiv enn ideologi tuftet på åpen og ærlig idioti.

De beundringsverdige pakistanske jentenes manglende forståelse for Langelands tankespinn

I intervjuet sier Langeland, når han blir presset litt, blant annet: «Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig.» Det er verdt å merke seg at han her retorisk elegant utelukker de pakistanske guttene. Det er tross alt først og fremst dem som media gjerne tegner et lite flatterende bilde av, i tillegg til muslimer som tar sin religiøse tro på alvor. Det er verdt å merke seg, men det er ikke det vesentligste i denne sammenhengen.

I det siterte knytter han an til den nynazistiske forestillingen om det absolutt fremmede, om de «fremmedkulturelle» og «oss», europeerne. Samtidig bringer han denne forestillingen opp på et rent alkymistisk nivå. Det er ikke det at de pakistanske jentene ikke er flinke eller arbeidsomme, deres flid kan han storsinnet berømme, problemet er at de alltid vil forbli fremmede fugler på det europeiske kontinentet. De kan aldri forstå «oss» europeere. Riktig nok er heller ikke vi europeere i stand til å forstå det særlige europeiske, men vi har en mystisk, for ikke å si mytologisk, intuitiv bagasje av erfaringer, i følge ham. Bedre kan ikke Langeland gjøre rede for det vi har eller er, og som ikke-europeere aldri vil få eller bli. Den ideologiske tåkefyrsten, de facto talsmannen for de politiske høyreekstreme alkymistene, vet ikke hva Europa representerer, men han fornemmer at det finnes et eller annet unikt europeisk et eller annet sted i skodda, noe som må forsvares ved å gjenreise «korstogsidealene». Men han aner ikke hva det er! Intet å bli forundret over…

La oss ta det en gang til. I følge Langeland og hans meningsfeller har vi som har vokst opp innen en kristen, europeisk forståelseshorisont, en erfaring som gjør oss unike og radikalt og evig annerledes enn ikke-europeiske muslimer. De kan aldri bli med ett med oss fordi de ikke har denne erfaringsbaserte europeiske koden, denne fornemmelsen. Denne koden er så obskur og vanskelig å forstå at også vi, europeerne, heller ikke kan forstå den. Dette at både ikke-europeiske muslimer og kristne europeere har den samme manglende forståelsen som skal til for å forstå den europeiske koden, kan vel best forståes som et uttrykk for noe vi har felles, noe som forener oss. Vi står, om vi skal tro Langeland, alle måpende overfor dette ubegripelige, det europeiske.

Monokulturalistens kamp mot produktet av eget tankespinn

Vi skriver ikke lenger 2011, vi skriver 2012. Det er nok av den grunn at Langelands nye innlegg i Dagsavisen er langt mer tilslørt og tilsynelatende moderat enn hans svar i intervjuet på Dagbladets nettside i juli 2011. Mannen har trolig en form for rudimenter anstendighet, en beskjeden kontakt med virkeligheten. Hva er det så han forsøker å uttrykke i sin artikkel om Holocaust-senteret?

Det overordnede temaet i artikkelen er at «vi» som europeere ikke bør føle skyld for noe Europa og europeere har påført seg selv eller andre av lidelse i tidligere tider eller helt nylig. Å være skyldig er greit, å føle skyld er ugreit for den reaksjonære modernisten. Uten å problematisere det, tillegger han alle som jobber ved Holocaust-senteret «multikulturalismen» som ideologi. Da fenomenet «multikulturalisme» ikke er noe noen tror på, men et tenkesett som høyreekstreme tillegger andre, er Langeland sin realitetsforankring fraværende allerede i utgangspunktet. De som jobber ved senteret bør vel selv få definere om de er så naive at de tror at folk fra ulike kulturer kan leve side om side gjennom lang tid uten å påvirke hverandre? Det er ikke uten videre slik at andre deler Langelands naive virkelighetsforståelse, der kulturer kan slutte å endre seg og fryse fast i en stivnet monokultur – eller i en like stivnet «multikultur».

Langeland forsøker å lage en liste over tre motiv som han påstår at han oppfatter som sentrale for Holocaust-senterets virksomhet. Det er at 1) «Massedrapet på dei europeiske jødane er eineståande i historia, ikkje berre i omfang, men òg i innhald, motivasjon og gjennomføring», 2) at «den jødiske minoriteten (i Norge utgjorde) ei samla livsform i eit tvitydig tilhøve til det norske samfunnet» og 3) at «den nasjonale grensa mellom overgripar og offer (blir) utfordra». Det mest utrolige ved å fremsette disse påstandene, er at Langeland ikke en gang gjør forsøk på å argumentere for at de er korrekte, altså at alle på Holocaust-senteret tror disse tingene.

Massedrapet på de europeiske jødene var ikke enestående. For det første utgjorde jødene ikke den eneste folkegruppen som ble utsatt for massedrap fra nazistenes side. Et svært aktuelt eksempel på en annen gruppe som ble utsatt for massedrap under krigen, er romfolk. Nazistene var også ute etter å utrydde mer eller mindre alle europeiske folkegrupper som har tilhold øst for Tyskland, samt alle «ikke-tyskere» i Tyskland. Metodene nazistene brukte under massedrapene er gjenkjennelige fra europeiske og japanske kolonier. Et nærliggende eksempel er de tyske myndighetenes folkemord og konsentrasjonsleirene i Namibia, lenge før nazistene kom til makten i Tyskland. Å påstå at de som jobber ved Holocaust-senteret ikke er klar over dette, krever dokumentasjon. Langeland må dokumentere at de som jobber ved senteret faktisk ikke vet det han påstår at de ikke vet. Lykke til!

Politiske parti med makt utøver makt

«Frå fyrste stund blei senteret møtt med politisk godvilje på aller høgste nivå. Det er grunn til å tru at Bondevik-regjeringa, men òg delar av eliten i Arbeidarpartiet, såg på HL-senteret som ein formidlingsinstans for ei fornya norsk historie og identitet i tråd med menneskerettar og realitetane som fylgde med innvandringa frå Asia og Afrika.» Dette har Langeland grunn til å tro. Han har grunn til å tro det, men han finner ingen grunn til å forsøke å dokumentere det eller argumentere for synspunktene sine. Han tror åpenbart at hans udokumenterte trosforestillinger er interessante for normale avislesere, de av dem som ikke tilhører menigheten hans av høyreradikalere som finner det suspekt at Arbeiderpartiet som sitter ved makten i Norge utøver makt i landet. En institusjon som Holocaust-senteret bør selvfølgelig ha et politisk prosjekt.

Hunden

Etter flere udokumenterte påstander knyttet til senterets virksomhet, kommer han omsider frem til det som er hans egentlige anliggende. Han er opptatt av at en forsker ved senteret «viser at den moderne antisemittismen og det ho omtalar som dagens islamofobi, har lik anatomi i måten dei konstruerer stereotype oppfatningar av minoritetar på». Og her ligger hunden begravet. Langeland reagerer mot at muslimer, som i likhet med Langeland, i følge Langeland, ikke forstår hva det vil si å være europeer, men som i motsetning til ham ikke har en udefinerbar følelse av at det å være europeer er noe veldig spesielt, i likhet med andre skal ha et vern mot overgrep, både i form av beskyttelse fra «den nasjonale liberale rettsstaten», men også fra Menneskerettighetene. Dette vil, for Langeland, føre til «nasjonalstatens mytiske daude». Det vil kunne føre til ærlige og «transnasjonale» forsøk på å påta seg den historiske skylden Europa har for grusomheter begått i europeiske kolonier og på det europeiske kontinent. Et slikt oppgjør med overgrep begått av tidligere europeiske regimer, som det belgiske under kong Leopold II, som på bestialsk vis tok livet av ti millioner kongolesere, frykter han vil kunne føre til større velvilje mot innvandrere generelt, og innvandrete muslimer spesielt. Det vil kunne føre til, og her bruker han to av de nykonservatives signalord sammen, «multikulturelle dekonstruksjonar» av rasistiske ideologier. Vi vil få en ny samfunnssolidaritet bygd på viljen til å lære av gammel urett begått av nasjonale majoriteter mot minoriteter. Dette liker han ikke og det er det han anklager Holocaust-senteret for: «HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilisasjon for å legitimere innvandringa til vesten.» Og det liker han ikke, særlig ikke når disse innvandrerne er muslimer, for de deler ikke med europeerne det som Langeland ikke vet hva er, men som han synes er veldig viktig å bevare. Uavhengig av om det eksisterer eller ikke.

Ingen fascist

I det lille intervjuet i Dagsavisen 14. september forteller Langeland at han ofte har blitt kalt for fascist. Det synes han er leit. Det er beklagelig at folk bruker fascistbegrepet på en så sleivete og upresis måte; det har for lengst gått inflasjon i bruken av begrepet. Sammenlignet med siktemålet til den nykonservative, kristen-jihadistiske bevegelsen i vår tid, å kaste Europa ut i borgerkrig og verden ut i en uforsonlig og langvarig krig etter religiøse skillelinjer, trolig med bruk av atomvåpen, fremstår den italienske fascismen fra 1920- og 1930-tallet, som et mer moderat uttrykk for den reaksjonære modernismen. Skjellsordet blir følgelig, i denne sammenhengen, en kompliment.

Historiker med mangelfulle idehistoriske kunnskaper

På Morgenbladets hjemmeside 13. september i år, uttrykker Langeland bekymring over at han blir oppfattet som en del av det høyreekstreme miljøet av kristen-jihadister som jobber systematisk for å kaste Europa ut i en borgerkrig etter religiøse skillelinjer. Morgenbladets journalist spør ham: «Er du noen gang redd for at høyreekstreme nasjonalister eller rasister skal ta dine utspill til inntekt for sin egen sak?» og Langeland svarer: «– Jeg synes det er ubehagelig å havne i det selskapet, ikke minst fordi jeg har vært svært lite aktiv i disse nettdebattene om islam og innvandring.» Den profilerte historieprofessoren synes det er ubehagelig at han som premissleverandør til den høyreekstreme kristen-jihadistiske bevegelsen, blir oppfattet som en del av den samme bevegelsen. Man kan undre seg over om hans idehistoriske kunnskaper er så begrensede at han ikke engang er i stand til å identifisere sin egen propaganda i det politiske landskapet, og hvordan den intimt sammenfaller med den ekstreme nykonservative ekstremistbevegelsens tankeunivers, et idemessig sammenfall som han ikke vil vedkjenne seg. Det er ikke deltakelse på bestemte nettfora som viser ens politiske ståsted; det er gjennom det man sier og skriver, uansett forum, at en røper ens idemessige forankring.

Jeg håper Langeland har rett i at det i dag er vanskeligere å fremme ekstreme, rasistiske og voldsforherligende ideer enn det var før 22. juli 2011, men mitt inntrykk er at det har blitt lettere. De høyreekstreme kristen-jihadistene har blitt medias yndlinger og deres propaganda flommer i dag fritt gjennom det meste av nyhetskanaler. Hva som synes å ha blitt vanskeligere å slippe frem med er hard og uforsonlig kritikk av den samme bevegelsen. En slik kritikk er ikke salongfähig, ikke politisk korrekt, i vår tid.

Den utopiske markedsøkonomien

De politiske ideologiene har det til felles at de alle er utopiske. Det er denne manglende virkelighetsforankringen som gjør ideologiene utholdelige. En ideologis tilhengere fornekter i regelen den utopiske karakteren til sin foretrukne ideologi. Det er det som gjør ideologene uutholdelige.

Det sies at man som regel blir mer konservativ med alderen, dette forstås som en følge av at man gjennom livet tilegner seg stadig mer kunnskaper og erfaring. Den konservative tanken om at det er mulig å forsinke eller hindre at verden endrer seg, at vi gjennom å sinke endringer kan bevare det som var, kan bare fremstå som urealistisk og hinsides fornuft og erfaring.  Det som var har vært, det er ikke lenger; det kommer aldri tilbake. Å bli mer politisk konservativ med alderen, kan bare være et resultat av en redusert evne til å forholde seg til virkeligheten eller et ønske om distansere seg fra samtiden. Verden er i ustoppelig forandring. Å tro at man kan stoppe verden i å endre seg, er fullstendig utopisk og tåpelig. En slik tro kan, som vi vet, lett ende i voldelige eskapader.

I yngre år, for 35 til 30 år siden, forsøkte jeg å tro på diverse sosialistiske utopier. Ingen skal kunne hevde at mine forsøk ikke var helhjertede, som ung søker man ofte etter sammenheng og mening i den verden man har blitt en del av. Det ble med forsøket. Tanken om at et samfunn kan nå frem til et totalt demokratisk styresett og demokratisk fordeling av et lands og av verdens goder gjennom en lang periode med ufrihet og fremvekst av en ny privilegert elite, en ny ufordragelig overklasse, faller på sin egen urimelighet. Det er en farlig utopi.

Utopier kan være farlige, men det kan virkeligheten også være. I det siste har jeg fått sansen for en ny utopi, en utopi som jeg innser at trolig er den mest urealistiske av dem alle. Jeg har fått sansen for noe som kalles markedsøkonomi. Det finnes mange i vår tid som sier seg å være tilhengere av denne utopien, men deres tilslutning til markedsøkonomien er i beste fall ikke annet enn tankeløst ordgyteri. I verste fall er det uttrykk for bevisst løgnaktighet. Det er med ideologier som med Bibelen, dess flere som uttrykker begeistring over dem, dess færre vet hva de i realiteten innebærer. Det blir gjerne andres ideologier, eller Koranen – om jeg skal spinne videre på analogien med Bibelen, man underkaster kritisk analyse.

En verdensøkonomi der aktørene på like vilkår kan konkurrere om å vinne frem på markedet med sine produkter, der alle på like vilkår kan fremme sine egne interesser, ville kunne gi fattige mennesker mulighet til å jobbe seg ut av fattigdommen. Det kunne gi et fattig land mulighet til å bygge opp landets økonomi. Denne delen av teorien sier vår tids markedsliberalister seg å være tilhengere av, i teorien, imidlertid er verken teorien eller virkeligheten komplett med dette. I realiteten blir innovative mennesker raskt overkjørt av storkonsernene og deres rettighetsfanatisme eller hardhendte oppkjøpspolitikk.

For at markedet i et land skal kunne fungere, trenger landet en aktiv stat som kan hindre dannelsen av monopoler, hindre at enkelte markedsaktører blir enerådende innen større eller mindre deler av økonomien og derved setter markedsmekanismene ut av spill. De fleste av vår tids markedsliberalister, som Teselskaps-bevegelsen og de to politiske tvillingpartiene USA holder seg med, og de «markedsliberalistiske» partiene Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre her hjemme, ønsker en svak stat som ikke kan hamle opp med de mektige storkonsernene. Med en svak stat, som ikke har makt til å gripe regulerende inn i markedet, blir det frie markedet før eller siden erstattet av et markedstyranni, et tyranni som blir utøvet av nettopp de konsernene som gjerne hykler med å forfekte en markedsliberal ideologi, de også. Er det noe jeg må vedstå meg å ha blitt med alderen, så er det det å ha blitt mer moralistisk. Løgn og hykleri tåler jeg stadig dårligere.

Mens vi er inne på hykleri: Den vestlige verden, med USA i spissen, hevder å fremme markedsliberalisme og demokrati over alt i verden. I realiteten krever de åpne markeder for sine, ofte tungt subsidierte, produkter i utviklingsland. Samtidig gjør de sitt beste for å stenge produkter fra de samme utviklingslandene ute fra sine egne hjemmemarkeder. De rike landene er like prinsippløst proteksjonistiske på hjemmefronten som de er hemningsløst markedsliberalistiske ellers i verden.

Når det gjelder demokrati, så er preferansene klare. USA og resten av Vesten foretrekker medgjørlige diktaturer fremfor umedgjørlige demokratier i fattige land, demokratier som kan finne på å fremme egen befolknings interesser fremfor de økonomiske interessene til storkonsernene med base i USA eller andre land i Den vestlige verden, det har land som Haiti, Chile, Nicaragua og Iran, under Mossadegh, bittert fått erfare. Påstander fra vestlige politikeres side om å ville fremme demokrati og markedsøkonomi i verden, er lite annet enn hykleri. Det er ikke demokrati Vesten primært er interessert i å fremme i verden, det er egne økonomiske og strategiske interesser som står i fokus.

Mot hykleriet setter jeg reell markedsøkonomi. I Europa og USA, som ellers i verden, trenger vi demokratiske regimer som er sterke nok til å regulere markedet og slå ned på en hver markedsfiendtlig tendens til dannelse av storkonsern med vidtrekkende markedsmonopoler. Statene bør være mektige nok til å bringe slike storkonsern i kne og tvinge dem til å oppløse seg selv. I vår tid er ikke statene i stand til, eller villige til, å gripe inn på denne måten – de griper ikke inn i markedet selv når en inngripen ville vært til det beste for det frie markedet.

I forholdet statene imellom bør markedsøkonomien få fritt spillerom. De fattige landene bør riktignok en tid få mulighet til å bruke proteksjonistiske tiltak for å utvikle egen industri og produksjon nok til å kunne ta opp konkurransen med de rike landene på verdensmarkedet. De rike landene bør slutte med konkurransevridende subsidiering av egne produkter og gi fattige land fri adgang til de rike landenes egne hjemmemarked. Eksempelvis vil dette måtte bety slutten på dansk produksjon av sukker og USAs rolle som verdensledende produsent av (tungt subsidierte) landbruksprodukter.

Om noe, så bør fremskreden alder bringe med seg en mer nøktern holdning til den verden vi lever i. Jeg er fullstendig klar over at den markedsliberalistiske ideologien er den mest urealistiske av alle utopier. Etter min vurdering er det likevel verdt å fremme denne utopien, da først og fremst som en provokasjon mot de «markedsliberalistiske» ideologenes hykleri.

I vissheten om at det umulige ikke kan realiseres, erklærer jeg meg med dette som tilhenger av den umulige utopien om en totalt fri markedsøkonomi, beskyttet av demokratiske staters årvåkne inngripen mot en hver tendens til monopolisering innen deler av markedet og en slutt på et hvert forsøk fra rike lands side på å innføre proteksjonistiske tiltak for å skaffe eget næringsliv ufortjente fordeler på verdensmarkedet!

La den frie konkurransen begynne! La de mest innovative markedsaktørene vinne!

Gi så det svir!

På samme måte som det er forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, så er det visst også store forskjeller på ulike typer veldedige innsamlingsaksjoner og lovligheten av gledene ved å gi til disse.

Politisk korrekte innsamlingsaksjoner

Regelmessig går store innsamlingsaksjoner av stabelen i kongeriket Norge. De aller største innsamlingene er TV-innsamlingene. Disse innsamlingene ledsages av masse underholdning og appeller om å «gi så det svir». Statistikk over hvor mye innbyggerne i ulike kommuner og fylker gir i gjennomsnitt dukker stadig opp på skjermen for å skape en lokalpatriotisk iver etter å gi enda litt mer. Intervjuer med folk som har samlet inn penger eller selv gitt store summer blir gjort til store nyhetsinnslag. Hele tiden ruller og går en undertekst på skjermen der det fortløpende kommer navn på glade givere sammen med opplysninger om hvor mye de har gitt. Alle får anledning til å vise seg selv og andre hvor rause de er; se hvor snill jeg er (og se hvor mange penger jeg har råd til å gi bort)! Surpomper som er kritiske til innsamlingens formål eller innsamlingens metoder, om de finnes, vil ikke bli viet oppmerksomhet. Ingen grunn til å tøye ytringsfriheten for langt.

Politikere, både konservative og radikale, understreker, til det kjedsommelige, under sendingene, hvor viktig og riktig det er å gi. I dagene som følger dukker oppfølgingsartikler opp i alle landets lokalaviser. Der kan man glede seg over at innbyggerne i kommunen en selv bor i, i gjennomsnitt ga mer enn det innbyggerne i nabokommunene ga. Og ligger man selv over gjennomsnittet i giverglede nasjonalt, kommunalt og fylkeskommunalt, så er lykken komplett. Da kan man være uforbeholdent fornøyd med seg selv, og det til og med med de konservative politikernes velsignelse. Om en sportsreporter dukker opp med sitt enfoldige «hva føler du nå?», trenger en ikke å svare det alle i sitt stille sinn håper at en eller annen idrettsstjerne som har vunnet olympisk gull før eller siden skal svare, «nei, dette var litt av en nedtur gitt, hva pokker skal jeg finne på nå som målet jeg har jobbet mot er nådd?», nei, man kan svare at denne min giverglede gjør meg skikkelig stolt av meg selv.

Suspekte innsamlinger og suspekt giverglede

I vår tid pågår det andre og ikke fullt så kostbare innsamlingsaksjoner. Disse pågår i mer beskjedent format. De som trenger penger samler inn pengene selv. Og de trenger pengene. Man skulle tro det å selv gjøre en innsats for å bøte på egen nød, skulle være aktverdig nok. Tydeligvis er det ikke slik når pengeinnsamlerne, eller tiggerne, tilhører en gruppe som har blitt forfulgt i Norge og ellers i Europa i uminnelige tider. Og når vi lever i en krisetid der man trenger syndebukker for den misæren finansfyrstene og deres klakører blant politikerne har skapt, er høyrevridde politikere selvfølgelig på rastløs utkikk etter brukbare lynavledere.

Tiggerne fra romfolket har i den senere tid blir utsatt for løgnaktige bakvaskelseskampanjer, trakassering fra ulike myndighetspersoner og hets fra, i første rekke, konservative politikere. De samme politikerne som i anledning av de store fesjåene i forbindelse med TV-innsamlingene gjør sitt beste for å fremme folks begeistring over egen raushet, fremstiller det å gi penger til tiggere fra romfolket som suspekt, for det kunne jo hende man følte at man er snill som gir dem penger, må vite. I denne sammenhengen blir den eventuelle gode selvfølelsen ved å gi bort litt penger plutselig noe høyst kritikkverdig, noe selvforherligende egoistisk, noe som utløser forbudte og syndige følelser. Ja, hva føler man egentlig?

Eksperimentelle rampestreker

Som et eksperiment, med meg selv som forsøksobjekt, tok jeg meg forleden en tur til sentrum av landets herlige hovedstad med det formål å gi penger til tiggere fra Romania. Det var ikke vanskelig å finne aktuelle tiggere. Etter en runde i sentrum var jeg blitt noen hundre kroner mindre rik. Det hele var rimelig fort gjort. På T-banen hjemover tenkte jeg over hva jeg egentlig hadde opplevd og hva jeg følte da jeg utførte handlingen å gi tiggerne penger og hva jeg følte etterpå.

En følelse var forbauselse over hvor til de grader takknemlige de var, ikke bare for pengene, men for et kort møte med en person som viste tegn på velvilje overfor dem. Øyekontakt, et smil, det tror jeg vi begge satte pris på ved hvert kortvarige møte. Det ble på en måte mer personlig, mer virkelig, enn å gi til de store, profesjonelle, og politisk korrekte innsamlingsaksjonene, der store deler av de innsamlede midlene går til innsamlingsapparatet, blir sølt bort på veien til dem de er samlet inn til, eller blir borte på grunn av korrupsjon eller rot. Ved å gi direkte til dem som trengte pengene, kunne jeg være forvisset at de kom frem dit de skulle. Noe euforisk glede må jeg innrømme at jeg ikke følte ved selve det å gi bort litt penger, men for all del, det var hyggelig nok. For tiggerne ble det en variasjon i det å bli, i beste fall, behandlet som luft, eller å bli skjelt ut, få pengekruset sparket vekk, bli slått eller å bli spyttet på.

Den udiskutabelt største gleden ved mine rampestreker, det å gi tiggerne fra Romania penger, lå i vissheten om at jeg utførte en kontroversiell politisk handling til ergrelse for mange, som for eksempel profilerte politikere fra blant annet Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Så svaret mitt til den fiktive idrettsjournalisten blir: Jeg følte meg skikkelig rampete, og jeg likte det. For å endre litt på TV-kampanjenes slagord: Gi, det er en svir!

Så får heller de som ønsker å deportere tiggerne, på folkerettsstridig vis, fortsette sine anstrengelser med å forsøke å få tak i transportskipet Donau. De er forhåpentlig noen tiår for sent ute. (Jeg vet at en viss politiker ikke har sagt at hun ønsker å deportere tiggerne fra Romania. Hun har overhodet ikke uttalt det ordet.  Hun har bare svart et ettertrykkelig ja på spørsmål om hun ønsker å deportere dem. Og det blir jo noe helt annet?) Og de renegatene som i bloggossfæren uttrykker voldsfantasier som viser ambisjoner om å bli vår tids Henry Rinnan-kloninger, får leve videre i sine perverse hallusinasjoner.

Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg

Det går rykter om at Norge er et kristent land, så det kan kanskje være en ide å konsultere den hellige skriften og høre hva den har å si når det gjelder tiggere fra Romania:

jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,42-46)

Nei, konsultasjonen med den hellige skriften var trolig bortkastet. Kristendommen blir i vår tid, i vårt land, mer og mer brukt som fremmedfiendtlig staffasje hver gang vi skal lage en fundamentalistisk og uoverstigelig grenseoppgang mellom dem og oss.