Innlegg tagget ‘kristendom’

Kommentar til kommentarer til innlegget «Prester bør ta avstand fra ekstremister» på Nye meninger.

Kan vi forlange det samme av både imamer og prester? Og hvorfor blir noen ekstremister?

Samfunnsansvar

Ad kommentar # 1: Det er ikke noe veldig spesielt ved det å være prest eller imam. Det er ikke noe guddommelig ved det. Noen få av dem som innehar slike roller er nok selv ekstreme, men de fleste av dem er gode mennesker som vil sin neste godt. I Norge har vi hatt en protestantisk kirke i snart 500 år, med det det innebærer av individualisme og eget ansvar for egen frelse. Dette til forskjell fra den katolske kirke, som er et kirkesamfunn i alle betydninger av ordet samfunn. Der er det det kollektive som gjelder. Islam minner mer om den katolske kirke enn den protestantiske; de fleste muslimske retninger vektlegger samfunnsansvar, ansvaret for våre medmennesker, som en sentral verdi.

Er jeg min brors vokter?

Etter at Kain hadde drept sin bror, ble han stilt et spørsmål av Gud, i følge Bibelen/Tanach: «Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»» (1. Mos 4,9) Svaret fra katolikker vil her utvilsomt være «ja, jeg er min brors vokter», jeg har et ansvar for mine medmennesker. For protestanter, også for ikke-religiøse som har vokst opp i en protestantisk kultur, er ikke svaret like opplagt. Da blir det noe paradoksalt at «vi», som PST-sjefen, til stadighet er ute og forlanger at enhver imam skal ta ansvar for alt galt enkelte ekstreme muslimer måtte finne på å mene eller gjøre.

Imamer og prester må gis det samme ansvaret

Vi er helt på linje Edgren og jeg, når han uttrykker skepsis til dette at religiøse ledere skal ha et særlig ansvar for å ordne opp i det gale noen i deres religiøse flokk måtte finne på, eller til stadighet måtte uttale seg om det til utrettelige journalister som synes det er stas å henge ut alle muslimer når en muslim har gjort noe galt, men ikke ser noen grunn til å henge ut alle kristne når en kristen har gjort noe galt.

Mitt poeng er at om «vi» forlanger at imamer skal ta ansvar for det alle i deres menighet, eller nabomenigheten for den sakens skyld, måtte finne på, så er det ikke mer enn rimelig at «vi» også må stille det samme kravet til «våre» prester. Skal imamene gis ansvar for alt som skjer i deres menigheter, så skal prestene også gis det samme ansvaret for sin kirkelyd.

I sin kommentar # 3 synes Edgren å mene at det finnes et rom for religiøse ledere hinsides samfunnet, hinsides politikken. For meg er det intet mystisk i verden eller i den rollen religiøse ledere fyller. Derfor er det ingen grunn til at disse skal være mer eller mindre politisk aktive eller politisk interesserte enn folk flest, nettopp fordi de også er folk flest.

Ekstreme løsninger på ekstreme forhold

Ad kommentar # 5: Nei, det er slett ikke alle som opplever at de blir utstøtt av samfunnet ved at de mister jobb, bolig og overlevelsesmuligheter, som søker ekstreme politiske løsninger, langt derifra. De færreste reagerer med ekstremisme på ekstreme forhold, men noen gjør det.

Lederskikkelsene innen de høyreekstreme miljøene er jevnt over sosialt vellykkede personer, ofte med store formuer, slike som dem som i dag finansierer bevegelser som er underlagt EDL. Henry Ford var ledende innen det høyreekstreme miljøet i USA på begynnelsen av forrige århundre. Han investerte tungt i tysk militær opprustning. Hitler sørget for motorveier i Tyskland; Ford sørget for lastebiler egnet til troppetransport. Hitler beundret Ford; Ford beundret Hitler. Ford finansierte også høyreekstreme bevegelser og tilsvarende publikasjoner i USA. Han var en uttalt antisemitt. Ekstremisme dukker opp i alle samfunnslag, og det kan til tider være uforståelig hvorfor den dukker opp hos enkelte som profitterer på det bestående systemet. Og kanskje hvorfor den ikke dukker opp hos andre som taper på det samme systemet.

Når det demokratiske, kapitalistiske samfunnet blir ekstremt, ved at det fratar mennesker overlevelsesmuligheter, så er det forståelig om de samme menneskene vender det samme samfunnet ryggen – og søker alternative løsninger. Da er det trist om de ender opp med å støtte ekstreme bevegelser, til høyre, til venstre, religiøse eller ikke-religiøse, bevegelser som har vist at de ikke har noe positivt å tilby, men det er til en viss grad forståelig. Det er også trist om de finner seg i det som har rammet dem, og ikke søker etter løsninger på sin egen og andres elendighet.

SAM_0397

Judas

Publisert: 28. mars 2013 i 2013, Fritenker, Kristendom, Religion
Stikkord: , , ,

I anledning påsken er det vel verdt å stoppe opp og tenke litt på ham, den ene disippelen, som gjorde det som var nødvendig for at Guds store plan skulle lykkes, planen for å redde menneskeheten fra evig fortapelse. Minnes ham som Gud allerede hatt forutsett skulle få en viktig rolle i planen. Takken for innsatsen hans ble evig fordømmelse, blant mennesker.

Som kjent er kirken bygget på Peter, den disippelen som forsøkte å forhindre den store redningsplanen, den eneste blant de tolv som Jesus fordømte for å gå Satans ærend, og ikke på ham som gjorde det som måtte gjøres for at Herrens vilje skulle skje, at Jesus skulle ofre seg for våre synder.

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16, 21-23)

Og senere skulle den samme Peter, forutsigelig nok, fornekte Jesus. Judas, han som i følge Det nye testamentet ikke bare døde en gang, men to ganger, han ble – og delte Jesu skjebne. Som Jens Bjørneboe presist formulerte det i diktet Ischariot: «Så var vi begge frukt – på hvert vårt tre. (…) De andre – flyktet: Bare vi to ble.»

At Judas hang seg, som en angrende synder, en angrende synder som kunne få tilgivelse, og delte Jesu skjebne, var ikke godt nok for Peter. Han hevdet senere for apostlene at Judas ikke angret, ikke forsøkte å gi tilbake sølvpengene, men tvert i mot gikk hen og kjøpte en åker for dem. På åkeren skal den samme Judas, med Peters ord, ha hatt en stygg fallulykke, en ulykke som viste Guds hevn over en forherdet synder. En synder som bare hadde en evighet i Helvete foran seg.

For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. (Apg. 1, 18)

Slik ble den som sikret gjennomføringen av Guds plan til en utstøtt i kristenhetens store fortelling, mens han som Herren fordømte som Satan, han er den fremste blant de hellige menn. Forstå det den som kan.

I Dagsavisen fredag 18. januar, har Stian Bromark en artikkel om «Det ingen skulle tro». Bakgrunnen for artikkelen er grei nok, han går i rette med antisemittiske uttalelser fra to profilerte muslimer i Norge. Utgangspunktet er greit nok, men reisen han tar oss med på videre, blir heller barokk.

Bromark starter reisen i Norges største moské, derfra tar han oss med på en feriereise til Hellas. På vår imaginære reise til de greske feriesteder, blir vi geleidet inn i hyggelige samtaler med de lokale grekere. Samtalen kan handle om litt av hvert, men kan ha en tendens til å ende med det Bromark mener er utbredte antisemittiske fordommer i Hellas. Disse fordommene dreier seg helst om teorier om en jødisk verdenskonspirasjon. Nå har jeg ikke vært i Hellas, men jeg tror ham på hans ord.

Antisemittisme i vårt eget nabolag

Vi trenger imidlertid ikke reise til Hellas for å høre de samme konspirasjonsteoriene, vi kan rolig bli i Norge. Vi trenger ikke en gang å tusle av sted til en moské for å høre dem. Etter å ha jobbet som RLE-lærer i en årrekke, har jeg gang på gang fått høre de samme teoriene fra enkelte elever. Konspirasjonsteoriene har elevene, med kristen luthersk kulturbakgrunn, ikke funnet opp selv, de har tilegnet seg dem fra slekt og/eller venner. Som RLE-lærer er det min jobb å motarbeide slike fordommer, uansett hvem de rammer. Også i festlig lag dukker slike fordommer gjerne opp, etter at folk har fått litt promille inn i kroppen.

Les Bibelen!

Bromark skriver at det er bortkastet tid å lete etter forklaringer i Koranen på hvorfor enkelte muslimer har fordommer mot jøder. Dette begrunner han med at også ortodokse kristne har slike fordommer. Her kunne han selvsagt føyd til kristne av de fleste konfesjoner, inkludert den luthersk reformerte. I stedet for å la være å lete i Koranen etter kilder til slike fordommer, burde han i stedet lete både i Bibelen og i Koranen. Inspirasjon til mye av antisemittismen i verden, kan vi finne i Bibelen, i de av dens tekster som gjenspeiler konflikten mellom de jødekristne og jødene i urkirkens dager.

En helt som kaller en spade for en spade

At Johan Galtung og andre har surret det til for seg ved å la seg dupere av stupide antisemittiske tekster, er selvfølgelig trist, men i det Bromark avlegger Noam Chomsky en visitt i samme åndedrag som han hudfletter de formastelige, representerer det det første skrittet hans på veien inn i andre konspirasjonsteorier. Chomsky blir omtalt som en «venstresidehelt med professortittel». Yrket skjemmer ingen, så lenge det er hederlig; har du fordommer Bromark? Venstre, sentrum eller høyre, det interesserer meg ikke så mye, men at Chomsky er en helt som blir massivt sensurert i USA, og er persona non grata i Israel fordi han er frispråklig, er uomtvistelig – og positivt.

Bromark hopper bukk over Chomskys jødiske kulturbakgrunn, dermed blir det lettere å få ham til å passe inn i et mer eller mindre antisemittisk selskap. Det er noe aparte med tanken om antijødiske jøder, men har man først en konspirasjonsteori, så passer vel det meste inn. Israelsk høyreside kaller jøder som ikke støtter deres politikk overfor palestinerne, for forrædere. Chomskys kritikk av Israel, som av det meste annet han kritiserer, er velinformert, saklig, dristig og berettiget.

Statsterrorisme

Bromark påpeker at Chomsky mener at regimene i USA og Israel er ansvarlig for terrorvirksomhet i mange land. Og det skulle være en kontroversiell mening? Terror er terror, også når en stat står bak den. Chomsky har også omtalt Israel som USAs viktigste militærbase i Midtøsten. Når man ser på sammenfallet mellom de to landenes interesser og aktiviteter i området og, særlig når det gjelder USA, også i andre deler av verden, så er heller ikke den spissede uttalelsen spesielt oppsiktsvekkende. Om de militaristiske regimene i USA og Israel er de største truslene mot verdensfreden i dag, slik Chomsky påstås å hevde, har jeg ikke forutsetninger for å ta stilling til, men at de begge hører med på en liste over slike land, burde vel være hevet over en hver tvil. At president Obama fikk Nobels fredspris fjerner ikke det faktum at mye av hans dronekrig er ren terrorvirksomhet. Han fikk da heller ikke fredsprisen for fredsskapende arbeid, han fikk den fordi noen prominente personer i Norge ville treffe ham, hvilket ikke er tidenes dårligste begrunnelse for en Nobels fredspris. All terroren regimene i USA og Israel har stått for, burde være vel kjent. At mange andre lands regimer også bruker terror, forminsker ikke alvoret i det de to nevnte landene har foretatt seg av overgrep mot menneskeheten.

Den kristne lobbyen i USA

Videre legger Bromark den såkalte «israelske lobbyen» i USA en visitt. Det finnes faktisk en svært aktiv og svært mektig lobby i USA som har enorm innflytelse på amerikansk politikk. Denne lobbyen er en alt overveiende, kristen-konservativ lobby med stor innflytelse på særlig republikanske politikere. Denne kristen-konservative lobbyen er opptatt av mye rart, blant annet endetidstegn. For dem er staten Israel et slikt tegn. I de siste tider skal Davids rike gjenoppstå i Israel og «Guds utvalgte folk» vil strømme til riket, 144 000 av dem skal omvende seg til kristendommen, resten av dem vil være fortapt, tror lobbyistene. Kanskje ikke den hyggeligste beveggrunnen for å støtte staten Israel, men man tar vel det man får? At kristne religiøse ekstremister har så stor innflytelse i verdens mektigste stat, er ikke direkte oppløftende å tenke på.

Amerikansk innflytelse i verden

Bromark nevner til slutt teoriene om at «jødene styrer amerikanske medier og at USA igjen styrer verden». Den første delen av teorien har jeg ingen tro på, men at USA langt på vei styrer store deler av verden, herunder Norge, politisk, økonomisk, militært og kulturelt, er jeg tilbøyelig til å tro. Vel eier den norske staten NRK og det konservative mediekonsernet Schibsted eier store deler av norsk presse, men kulturpåvirkningen fra USA er massiv og svært åpenbar. Om de av oss som er glade i å se på film på TV, bestemte seg for ikke å se på amerikanske filmer i en periode, ville utvalget filmer blitt heller stusselig, selv med 30 til 40 kanaler til rådighet. For å nevne noe. Når det gjelder USAs militære viderverdigheter etter den 2. verdenskrig, så har jo ikke Norges ledere vært særlig kritisk til det de amerikanske regimene har foretatt seg.

Fordommer er en del av norsk subkultur

Vi trenger ikke reise til Hellas, eller til en moské på østkanten i Oslo, for å finne antisemittiske konpirasjonsteorier. Det greier seg lenge med å slå av en prat over gjerdet i eget boligstrøk. Det er heller ikke nødvendig å være en paranoid konspirasjonsteoretiker for å hevde at USAs militære, økonomiske og kulturelle innflytelse i verden er betydelig. Det holder lenge med øyne å se med og ører å høre med.

I Varingen av 9. januar har nittedalspresten Kjell A. Skartseterhagen et tilsvar til mine bekymringer over hans teologiske betraktninger før jul. Jeg får være like raus som presten og si at han har helt rett i det han skriver! Han har helt rett, men han tar feil. Han har helt rett i at han inngår i en lang kristen kultur- og diktningstradisjon der en ikke har vært så nøye med å forholde seg til det som rent faktisk står i Den hellige skriften. I luthersk tradisjon har en, med vekslende hell, holdt på at tolkningen av Bibelen, og den alene, er det som skal danne grunnlaget for ens kristne tro og forståelse av den samme Bibelen. Selvfølgelig kommer vi alle med våre forutsetninger og fordommer om hva som står i Bibelen, når vi studerer dens bøker, men det er ikke vår kristne tradisjon, vår kristne kulturarv, som bør styre vår bibelforståelse. Det er studiet av Bibelen, og av den alene, som bør være førende for vår forståelse av dens innhold. Hva de glade diktere har funnet på opp gjennom tidene, bør være saken uvedkommende.

Når det gjelder hvor den berømte krybben sto, så vet vi selvfølgelig ikke noe om det. Den kan like gjerne være en litterær fiksjon som en historisk realitet. En kan, som Skartseterhagen langt på vei gjør, ta krybben fra Lukas evangelium og flytte den inn i huset fra Matteus evangelium, og med det forlate Bibelens innhold og knytte an til den kristne fortellertradisjonen. Eller en kan la krybben stå der den står, og forholde seg til evangeliene som fire forskjellige skrifter som en ikke kan ta helt bokstavelig, men som en kan tenke over og trekke religiøse eller moralske lærdommer fra.

For å argumentere for sin plassering av stallen, trekker Skartseterhagen frem sitater fra Det gamle testamentet. Det er slikt som kalles kristologi. En tolker skrifter fra GT i lys av ens kristne overbevisning og forsøker å få dem til å peke frem mot hendelser som blir beskrevet i evangeliene. Jeg deler ikke hans tro på at en kan finne sekvenser i GT som med noen rimelighet kan sies å peke frem mot personen Jesus. Denne delen av hans argumentasjon er korrekt i en tradisjonell kristen forståelsesramme, men feil etter min forståelse.

I evangeliene blir vi konfrontert med to Jesus-skikkelser, en som går døden på korset i møte med et overmenneskelig mot (Lukas), og en som møter den samme skjebnen med høyst menneskelig fortvilelse (Matteus og Markus). I kristen tradisjon har disse to skikkelsene skiftevis vært fremhevet. Når den ene ble fremhevet, ble den andre fortrengt. Imidlertid er begge skikkelsene vel verdt å gruble over. Om de blir blandet sammen til en fortelling, forminskes de begge.

Frasen om «at det går an å ha to tanker i hodet på en gang» er forslitt, men effektiv som del av en retorikk. Vi mennesker er nå en gang slik skrudd sammen at vi baler med en og en tanke av gangen. Det å forsøke å blande sammen to, eller flere, tanker på en gang, kalles gjerne å være ukonsentrert. Enten studerer en Bibelen, og interesserer seg for dens bokstav og innhold, eller så er en sysselsatt med andre ting. For luthersk reformerte kristne, også for oss som kun er kristne i kulturell forstand, bør det være Skriften, og Skriften alene, som har forrang foran all senere diktning og fortellinger, når vi skal forstå dens innhold, uansett om denne andre litteraturen har blitt en del av den kristne kulturtradisjonen eller ikke. Min oppfordring til alle forblir den samme: Les Bibelen!

Skriften alene

(Ovenstående bør leses i sammenheng med blogginnlegget «Guden i stallen».)

Igjen har det blusset opp en debatt i Nittedals lokalavis Varingen om kirkens adgang til å drive misjonsvirksomhet i barnehager og skoler. Igjen forsøker representanter for Den norske statskirken å innta den lite kledelige rollen som en forfulgt minoritet i samfunnet. Det er en rolle som vanskelig kan kle en organisasjon med over 80 % av befolkningen i Norge som medlemmer. En av de fremste fanebærerne i denne omgang er sokneprest Torbjørn Olsen.  Foranledningen for den nye debatten er at presten føler å ikke ha fri nok adgang til barnehagene som misjonsmark og hans påstand om å drive ikke-misjonerende misjon.

Da statskirkens lære ble undervist i grunnskolen

Undertegnede gikk i grunnskolen fra 1965 til 1974. Den gangen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap. I det faget lærte vi at det finnes to hovedtyper religioner i verden, det er de hedenske på den ene siden og kristendommen på den andre siden. Vi lærte at de hedenske religionene er primitive og latterlige; hedninger tilba steiner. Det var nok ingen av oss som reflekterte over at de kristne tilber to pinner i kors.

Vi fikk også vite at det finnes to typer kristendom, den luthersk reformerte protestantiske kristendommen på den ene siden og andre kristne retninger på den andre. De andre kristne retningene var gale og forkynte kristendommen på en måte som krenket religionen. Den galeste av dem alle, fikk vi vite, var katolisismen. Vi lærte om en verderstyggelighet som het avlatsbrev. Ellers sang vi mange salmer med et innhold som sjelden eller aldri ble forklart for oss, men såpass forsto vi at Gud var en slags ridderborg. Vi bare sang. Og sang. Lærerne, som alle var kristne, fortalte oss de samme historiene, med utgangspunkt i Bibelen, igjen og igjen. Det er et tankekors at man i undervisningen hvert år kvernet rundt de samme fortellingene fra en bok som er så mangfoldig og rik på mange ulike og spennende fortellinger. Det er fortsatt til å undre seg over at kirken, som fremhever den rike fortellerarven vi har i Bibelen, ikke benytter seg av flere av dens fortellinger.

Nåja, den gangen leste vi sjelden eller aldri i Bibelen i kristendomstimene. Noe har skjedd siden den gangen.

Vår kulturarv

I dag er jeg selv RLE-lærer og er som sådan forpliktet til å gi elevene best mulig forståelse av flere religioner og livssyn. Den religionen vi jobber mest med er kristendommen.  Slik er det, selv om enkelte forsøker å gjøre seg løyerlige ved å hevde noe annet. At kristendommen vektlegges mer enn andre religioner har sammenheng med at kristendommen er en sentral del av vår europeiske kulturarv, er den største religiøse retningen i verden i dag, rundt 33 % av verdens befolkning er kristne (hvilket også betyr at dobbelt så mange ikke er kristne) og vi lever i et land som har den lutherske retningen innenfor protestantismen som statsreligion. Da skulle det bare mangle at elevene får inngående kjennskap til kristendommen. Som presten skriver i Varingen 7. mars 2012, ”Bibelen er ”Den store koden” for å forstå vestlig litteratur”. Her kunne han like gjerne skrevet ”vestlig kultur” i stedet for ”vestlig litteratur”, da hadde han fått med mer av det store bildet. Så langt støtter jeg presten, men jeg mener bestemt at han ikke går langt nok. Vår kultur har dypere røtter enn som så. Bibelen er igjen innskrevet i en enda større ”kode”. Bibelens historier trekker veksler på et rikt kulturtilfang som foregriper den kristne tidsalder med flere tusen år og har røtter som strekker seg langt videre enn det lille området rundt Jerusalem, Betlehem og Nasaret.

Presten skriver at ”animasjonsfilmen ”Wall-e” egentlig er bygget på fortellingen om Noas ark”. Han har helt rett i at det er et poeng å kjenne Bibelens fortelling om Noas ark for å ha full glede av den nevnte filmen. Imidlertid bygger Bibelens fortelling om Noas ark på en lang og mangfoldig mytologisk arv om katastrofale oversvømmelser. Det er det også viktig å ha kunnskaper om, for å ha fullt utbytte av fortellingen i Bibelen om Noas ark. Norske skoleelever trenger kunnskaper om dette for bedre å kunne forstå sin verdenskulturarv.

Elevene bør også kjenne til at enkelthetene i fortellingene om Jesus ble fortalt om mange mytologiske skikkelser både i århundrene før og etter at vår tidsregning begynte. Her kan nevnes ”standardmytologiske” elementer som jomfrufødsel, gjøre vann til vin, gå på vannet, helbrede syke, gjenoppvekke døde, drive ut ånder og å dø for vår frelse.

De må også lære å finlese bibeltekstene, sammenligne ulike bibeltekster som forteller forskjellige historier om de samme hendelsene og de bør vite at Jesu og Paulus lære ikke er sammenfallende på alle punkter. De bør gjøre seg sine egne tanker om hvilke læresetninger de selv vil følge, om de regner seg som kristne. Kunnskaper om Bibelen kan bare være positivt. Den tiden da lekfolk risikerte straff fra kirkens autoriteter for å lese i Bibelen er for lengst forbi.

Likeledes er det viktig å kjenne til hva som står i Bibelen for å forstå at mange av de populære fortellingene som fortelles i forbindelse med kirkens høytider, bare har overfladiske berøringspunkt med det som står i Bibelen. I min undervisning gjentar jeg stadig spørsmålet: ”Hva står det i Bibelen?” Når elevene blir svar skyldig, spør jeg: ”Hvordan skal vi finne ut hva som står i Bibelen?” De lærer fort at den beste måten å få kunnskaper om hva som står i Bibelen, er å lese i Bibelen. I min kristendomsundervisning er det å få elevene til å lese i Bibelen et sentralt mål. Leser de ikke i Bibelen vil de forbli uvitende om at det Juleevangeliet, som gjerne blir gjenfortalt på TV før jul, er et sammensurium av de to juleevangeliene vi finner i Bibelen. Da oppdager de at den berømte stallen i fortellingen ikke nevnes i Bibelen, da finner de ut av at det ikke dukket opp tre hellige konger fra alle verdens hjørner i Matteus fortelling, men at det kom noen stjernetydere fra østerland og de oppdager at Den Hellige Familie dro til to forskjellige steder etter fødselen. De dro både til Egypt (Matteus) og til Jerusalem (Lukas) – samtidig. Dette er selvfølgelig umulig, om man tar Bibelens tekst bokstavelig. Tolker man Bibelen billedlig, blir slike uoverensstemmelser i teksten uproblematisk.

Ved insisteringen på at elevene selv må lese i Bibelen, knytter jeg an til en tradisjon som blant annet startet med Martin Luther og hans opprør mot den katolske kirken og dens kunnskapsmonopol i religiøse spørsmål. Han gikk i gang med et stort oversettelsesarbeid av Bibelen fra latin til folks eget språk nettopp med det for øye at de skulle bli i stand til selv å sette seg inn i bokens innhold og dermed kunne gjøre seg sine egne tanker om religiøse spørsmål. Det 500 år gamle protestantiske kampropet har fortsatt sin gyldighet: Les Bibelen! Tenk selv! Det er viktig å ha kunnskaper om det man tror på; det er viktig å ha kunnskaper om det man ikke tror på.

Kunnskaper om religioner

Presten skriver: ”Vi lever i et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Et samfunn som det kan være krevende å orientere seg i og et samfunn som stiller store krav til komeptanse – også religiøs kompetanse.” Og det har han helt rett i. Samtidig kan dette bli for smått. I stadig større grad farter folk rundt om på hele kloden. Når hele verden blir vår tumleplass, ja så trenger vi kunnskaper om folk og samfunn på hele Jorda, ikke bare i Europa. Da er det vesentlig å vite hvilke religioner som er representert hvor, hva som er deres trosinnhold, hvilke religiøse minoriteter vi kan vente å finne i ulike land, og hvor respektfullt disse minoritetene blir behandlet av majoriteten? Blir de tvunget til å delta i religiøse seremonier i regi av majoritetsreligionen? Blir de sendt på gangen når majoriteten utfører sine ritualer i timene på skolen, eller får de et alternativt tilbud? Det er formidlingen av slike kunnskaper som gjør RLE til et viktig og riktig fag å undervise i i norsk skole.

Når flertallet av verdens befolkning tilhører andre religioner enn kristendommen, er det viktig å kjenne til trosinnholdet også i disse. Det er også sentralt å vite at folk i en del andre kulturer ikke er like lemfeldige med utlegningen av sine religiøse skrifter, som folk innen vår kristne kultur har en tendens til å være. Det er viktig å vite at religionen kan fylle en langt større plass i folks liv andre steder i verden, enn det den gjør for den gjennomsnittlige norske statskristne.

Jesus og Kaptein Sabeltann

Sokneprest Torbjørn Olsen sammenligner barns tro på Jesus med det å tro på Kaptein Sabeltann, julenissen og tannfeen. Mener han med det å si at Jesus har den samme manglende virkelighetsforankring som de tre andre? For så vidt er jeg som ikke-kristen enig i det. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes det er trist å høre noe slikt fra en kirkens mann. Troen på Jesus Kristus bør, for den kristne, for barn som for voksne, være noe mer og større enn troen på skikkelser som aldri har vært ment som noe annet enn del av mer eller mindre gode skrøner.

Kristne tar ikke skade av å lære om kristendom

Fra tid til annen havner jeg på samlinger for RLE-lærere. Der drøfter vi vår undervisning. Flere ganger har jeg møtt skepsis fra noen av mine kolleger over at jeg vier Bibelen så stor oppmerksomhet i timene. Jeg har aldri blitt kritisert for å lære mine elever for lite kristendom, men ved et par anledninger har jeg blitt bebreidet for å lære dem for mye. Nå har jeg for lengst lagt den religøse delen av min kristne kulturarv bak meg, og er i dag en ikke-religiøs fritenker og idéhistoriker, så jeg tar ikke disse bebreidelsene så tungt, særlig ikke når de, med all respekt, kommer fra kristent hold.

For øvrig underviser jeg med samme engasjement om alle religioner. Det er bare Human-Etisk Forbund jeg opplever som noe problematisk å undervise om med samme glød. Det kommer av at deres verdenssyn er svært likt mitt eget, selv om jeg distanserer meg fra deres ritualer og tendenser henimot en verdslig religion.

Kristnes manglende evne til å undervise i kristendom

Den pågående debatten i Varingen handler om prestenes ønske om å bruke barnehager og skoler som misjonsmark. Prest Torbjørn Olsen bedyrer at han ikke driver forkynning. Beklager, det har jeg vanskelig for å tro på. Har han ikke lest Bibelens misjonsbefaling? Den kristne misjonsbefalingen gir et entydig pålegg til alle kristne om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag kristne. Det er et imperativ! At en prest ikke skulle ta et slikt påbud høytidelig, det står ikke til troende.

Hver sommer drar mange av våre niendeklassinger på konfirmasjonsleir. Når de kommer tilbake til ungdomsskolen som tiendeklassinger på høsten, har mange av dem blitt flinkere til å spille badminton, dart og gitar. Noen av dem har fått seg kjæreste på leiren. Og det er vel og bra. Før hadde jeg, som RLE-lærer, en forventning om at de også skulle komme tilbake til skolen med større kunnskaper om kristendommen, som ressurspersoner på området. Den forventningen har blitt gjort til skamme år etter år.

For meg blir det et tankekors at kirken ikke benytter anledningen til å påvirke de unge i kristen retning, rett og slett gi dem kunnskaper om sentrale kristne trosdogmer, i løpet av konfirmasjonsleiren. De unge melder seg mer eller mindre frivillig på konfirmasjonsundervisningen og de fleste av dem gjør vel det med en forventning om å bli styrket i troen. Kirken vil gjenerobre barnehagene og skolene som misjonsmark, men når unge kommer til kirken frivillig for å bli påvirket i «riktig» retning, så forskusler kirken sin mulighet i redsel for ikke å være kul nok for de unge. Er det det dagens kirke ønsker å formidle i barnehager og skoler, at den er kul?

Lære om tro er skolens oppgave

Presten skriver at ”(t)rosformidling er ikke skolens (…) oppdrag og oppgave”. Det er jeg helt uenig i. Det er min oppgave som lærer å formidle til elevene hva religiøse mennesker tror på, inkludert de kristne. Videre skriver han at kirkens folk er mer kompetente til å undervise om kristendom enn lærerne. Det stemmer ikke, i det minste ikke for mitt vedkommende. I løpet av årene har jeg invitert representanter for statskirken og andre religioner og livssyn til mine timer. Det gjør jeg helst ikke lenger. For å si det enkelt – ingen av dem var pedagoger. Mine elever lærer mer kristendom av sin ikke-religiøse RLE-lærer enn av kristne misjonærer. Skoleelevene skal, som ledd i sin allmenndannelse, i skolen, ha opplæring i kristendommens trosinnhold, de skal ikke ha opplæring til kristen tro.

Med smått og stort finnes det flere hundre tusen, kanskje millioner, guder som noen har trodd på eller tror på. Om det virkelig finnes en gud, er det ikke gitt at den guden er den kristne Gud. Det er i god protestantisk ånd å overlate til den enkelte til selv å ta ansvaret for egen tro eller vantro. Da er det viktig å ha gode kunnskaper om alternativene. Disse kunnskapene er det skolens oppgave å gi.