Latest Entries »

Du må le

1

Det var stille i huset. Han forsøkte å ikke tenke på det som skulle komme, som måtte komme. Han var ganske rolig, han var vant til det. Det var det samme hver morgen. Nesten. Han satt og lyttet til stillheten, til roen, til stueklokka som tikket sakte og adstadig mot det uavvendelige. Mora hadde dratt på jobb. Maten var spist, tennene var pusset. Det var enda litt tid igjen før han måtte gå på skolen. Han fant fram noen gamle tegneserier. Snart var han inne i tegneserienes fantasiverden, men passet samtidig på å holde et øye med tida. Skiftevis gled han inn i den tegnede fantasien og tilbake til klokkas virkelighet. Så var den der, tida. Tida var inne til å gå. Han tok på seg skoa, tok sekken på ryggen og kikket forsiktig ut av vinduet for å sjekke om kysten var klar. Ingen han kjente var å se, bare noen voksne som hastet av sted mot bussholdeplassen. Han lukket døra etter seg og trasket av sted. Tankene gikk tilbake til dit han skulle, dit han alltid måtte gå.

Da han kom til skolen dagen før, hadde alt gått greit, til å begynne med. En stor flokk elever hadde stått langs pyntegjerdet rundt en av de plenene de ikke hadde lov til å gå på. Noen hadde knust et egg på hodet til Wergeland. Eggeskallet satt som en hatt på statuen. Hviten og plommen hadde for det meste rent nedover forsiden av Wergeland og samlet seg i hendene hans. Litt av plommen hadde laget en gul stripe langs halsen til Veslebrunen. Elevene hadde sett på det hele med skrekkblandet fryd. Det var en sensasjon. Noen flirte litt, andre var bleke og preget av stundens alvor. Noen mente at de visste hvem det var som hadde utført forbrytelsen. Noen i sjette, trodde de.

Rektor hadde dukket opp fra ingen steder. Det var ikke så ofte han gjorde det, men det hendte. Det hadde blitt helt stille. Han hadde blitt stående og stryke hentesveisen sin på plass. Det blåste svakt, fra den gale siden. Han hadde strøket og strøket mens han hadde stirret storøyd og vantro på statuen. Alle visste hvor stolt rektor var av statuen. Det var han som hadde sørget for at nettopp Wergeland sto på sokkel foran skolen, han var skolens første rektor og hadde visst hatt innflytelse på byggeprosessen, en betydelig innflytelse, i følge ham selv. Det nevnte han i hver velkomsttale etter sommerferien og i hver syttendemaitale. Rektor var i det hele tatt glad i å holde taler. Stemmen hans var ofte å høre over skolens høyttaleranlegg. Og mest av alt var han glad i statuen av han som innstifta dagen og som hadde vært så glad i alle barna, det visste de alle, det hadde han fortalt dem. Alt dette visste de, der de sto og lot blikkene gå fram og tilbake mellom Wergeland, han som var glad i barn, og rektor, han som var glad i statuen av Wergeland. De innså at det knapt fantes verre forbrytelse enn den de så det sørgelige resultatet av. Rektors blikk hadde glidd fra ansikt til ansikt, fra øyne til øyne. Han hadde sett etter vikende og skyldige blikk.

Han hadde følt seg skyldig. Han følte seg alltid skyldig. Han så nok sånn ut, da også. Det hadde virket som rektor hadde mønstret ham ekstra nøye, i alle fall var det slik han hadde opplevd det. Han hadde blitt varm i ansiktet, sett i bakken. Plutselig hadde rektor snudd på hælen og marsjert inn i skolebygningen.

Senere på dagen, mens de hadde sittet og tegnet hvert sitt kart over Danmark, hadde rektor kommet inn i følge med en elev, en tredjeklassing eller noe. Han hadde blitt stående litt og glatte på hentesveisen sin før han sa noe, den hadde blitt hengende ned på den siden av hodet som den var hentet fra, det hadde sett rart ut, rarere enn vanlig. Ellers var det bare vinden som kunne rote den til, nå var en storm underveis.

– Var det ham, hadde rektor spurt mens han skiftevis så på den lille ved sin side og på ham. Pekefingeren dirret der den pekte mot ham. Han kjente han ble varm i ansiktet igjen.

– Nei, det var ikke ham, jeg sa det ikke var ham.

– Du sa det var en ganske høy gutt med lyst hår, en i femte eller sjette. Jeg tror det var ham.

– Nei, det var ikke ham, hadde den lille gutten gjentatt. Han hadde vært på gråten.

– Var det deg? Rektor hadde bråsnudd seg mot ham og sett på ham med sitt sinteste blikk. Det hadde ikke vært noe skuespill bak det blikket. Det hadde vært blodig alvor.

Han hadde blitt stum. Det hadde vært kaos i hodet hans. Det hadde kjentes ut som om han hadde feber. Hjernen hadde forvandlet seg til tåke, til bomull. Han hadde ikke klart å svare, ble bare sittende med åpen munn. Klasseforstanderen hadde rolig betraktet opptrinnet, hun kunne ha grepet inn med en gang, men det hadde hun ikke gjort. Hun kjente ham og visste at det umulig kunne ha vært ham. Det var aldri ham, han gjorde aldri noe galt, det ergret henne. Det hadde virket som om hun hadde moret seg over hele opptrinnet. Hun hadde tatt seg god tid, mens hun betraktet ham der han satt og måpte.

– Det er ikke han, han gjør aldri noe galt, hadde hun sagt. Hun hadde hørtes oppgitt ut i stemmen, nesten skuffet. Rektor hadde tatt tak i armen til den lille gutten og trukket ham med seg ut av klasserommet. De hadde hørt rektors stemme i det døra gikk igjen.

– Er du sikker på at det ikke var ham? Han hadde vært sint, en krenkelse av Wergeland tok han personlig, sinnet hans hadde gått ut over den lille som trodde han hadde gjort det rette, da han sa i fra at han hadde sett hvem det var som hadde skjendet Wergeland. Det begynte å demre for ham at han var på dypt vann.

Han har ikke lyst til å gå til skolen. Det hadde han aldri. Det hadde aldri falt ham inn at han kunne la være, at han bare kunne snu, gå et annet sted, bli hjemme. Det ville vært enkelt, men man gikk på skolen. Det gjaldt å ikke komme for sent. Enda verre ville det være å komme for tidlig. Han gikk videre. Nesten framme ved skolen stoppet han bak garasjene ved det siste rekkehuset før man kom til den store gressbanen ved skolen, og ventet til det bare var to minutter igjen til det skulle ringe inn til første time. Ventet til tida forsvant.

Garasjene luktet nymalt. Ugresset bak garasjene var enda vått av natteduggen. Han fulgte nøye med på sekundviseren til tida var inne. Da gikk han fort bortover fortauet langs gressbanen og inn gjennom porten til oppstillingsplassen der de andre sto mer eller mindre oppstilt allerede. Ingen hilste på ham, men han fikk et lite nikk og et forsiktig smil fra Ane, som vanlig. Han nikket forsiktig tilbake. Å smile våget han ikke. Han lot som om han ikke var der. Klasseforstanderen dukket opp i inngangsdøra og ga signal til at de skulle komme inn.

Kanskje kommer han hjem i dag. Han dro på jobb som vanlig mandag, men kom ikke hjem igjen på kvelden. Dagen etter kom han heller ikke hjem. I dag er det torsdag, det blir… Fjerde dagen siden han dro. Kanskje kommer han i dag. Det er ikke så ofte han blir borte lenger enn tre-fire dager, men noen ganger blir han borte i flere uker. Han kjente uroen i kroppen, han kjente den i hodet. Han satt helt rolig, men han var ikke rolig; tankene kvernet om det samme, igjen og igjen. Blikket søkte mot det lille skogholtet, eller buskaset, der borte på den andre siden av fotballbanen.

– Ja, Ulf. Læreren så på Ulf. Han senket armen som han nettopp hadde viftet ivrig med. Hele ansiktet hennes lyste mot ham av varm vennlighet. Stemmen hennes var myk. Smilehullene var godt synlige. Forventningen lyste i det runde ansiktet til Ulf. De kvikke blå øynene hans, som tittet fram under den litt for lange brune luggen, møtte hennes.

– Kan jeg få fortelle en vits?

– Klart du kan, Ulf. Hva sier dere andre, vil dere høre en vits? spurte hun og så smilende ut over klassen. De fleste nikket ivrig og smilte tilbake, et par dristet seg til å si ja. Ulf kremtet høytidelig, læreren smilte mens hun rettet på de store brillene og strøk litt av sitt halvlange, lyse hår vekk fra øynene. Flere smålo allerede i spent forventning. Ulf gjorde seg klar til å fortelle en av sine mange vitser om svensken, dansken og nordmannen.

– Det var en gang en svenske, en danske og en nordmann som skulle…

Han håpet at han ikke kom hjem den dagen heller. Han håpet at han lå og sov hvis han kom hjem før ham. Han håpet at han ikke ville våkne hvis det bare var de to hjemme. Han håpet… Tankene ble avbrutt av et latterbrøl. Hva lo de av? Latteren bølget fram og tilbake i klasserommet. Han så seg forundret rundt. Læreren lo med mens hun nikket anerkjennende til Ulf. Øynene hennes lyste fortsatt vennlig mens de gled rundt i klasserommet. Brått sluttet hun å le. De av elevene som hadde fulgt med på ansiktsuttrykket hennes, sluttet også å le. Snart var det ingen som lo. Det ble helt stille. Han ble revet ut av tankene sine da navnet hans smalt i rommet som en piskesnert. Alle så på ham. Han så forvirret på klasseforstanderen. Hun betraktet ham med morske øyne, hun stirret stivt på ham gjennom de store brilleglassene. Han sank sammen på stolen og forsøkte å forstå hva galt han hadde gjort. Noe galt måtte han jo ha gjort. Det gjorde han ofte, det hadde han for lengst forstått, men det var ikke så ofte han forsto hva. Selv om han ikke forsto hva han hadde gjort galt, forsto han alltid at han hadde gjort noe som var forferdelig galt, i hennes øyne. Alt kunne vise seg å være galt, når det var han som gjorde det.

Stillheten i klasserommet hadde blitt total. Hun tok seg god tid, hun gjorde som regel det, når han skulle irettesettes eller dummes ut foran klassen. Strøk dvelende over det korte skjørtet sitt for å slette ut skrukker som ikke var der. Beveget kneskålene sakte opp og ned. Flere ganger. Det var et dårlig tegn, han visste det, han var ikke den eneste som visste det. En svak dirring var synlig i munnvikene hennes. Raseriet hennes økte raskt. Han svelget. Det boblet i henne av raseri. Hun ventet til hun var rasende nok.

– Det er visst ikke alle som vil at vi skal ha det moro på skolen. Det er tydeligvis ikke alle som synes det er hyggelig når noen forteller vitser, når noen gjør så godt de kan for å underholde oss andre og skape hygge rundt seg. Da så!

Stemmen hennes var ikke bare sint, den hørtes rett og slett bitter ut, som om noen hadde krenket henne personlig, dypt og inderlig. Hun tok nok en pause, fanget inn hele klassen med et øyekast før hun igjen lot blikket hvile på ham. De var mer svarte enn brune nå. Blikket hans søkte vekk, ut av vinduet, over den store gressbanen og inn mellom trærne i det lille skogholtet der snarveien hjem startet. Det hadde samlet seg mørke skyer borte i horisonten, men de dekket ikke for solen, ennå. Dagen før hadde han sett et ekorn i et av trærne. Tro om det var der fortsatt? Han gikk videre hjemover i tankene. Hele veien var han halvt bevisst hvor han var, at hun fortsatt holdt ham fast med blikket, men han måtte tenke seg vekk for å holde ut.

– Finn fram bøkene! ropte hun brått og satte en stopper for hans lille fluktforsøk. Nå skulle alle straffes for hans forbrytelse.

Ulf så surt på ham. Kameratene til Ulf så surt på ham. Nesten hele klassen så surt på ham. Noen så på ham med oppgitte og triste øyne. Han visste at Ane så på ham med et vennlig og medfølende uttrykk i ansiktet, men han orket ikke å se på henne. Han så ned i pulten. Alle visste hva som ville skje i neste friminutt. Læreren visste det. Han visste det. Alle de andre visste det. Han visste at de visste det. De visste at han visste det. Han visste at de visste at han visste det. Klasseforstanderen så ham inn i øynene da det ringte ut, og smilte. Øynene hennes smilte ikke. Det ble friminutt, han kom seg gjennom det, det gjorde han alltid.

Han skottet opp mot lysstoffrøret borte ved tavla, det blinket og lagde svake summelyder. Det hadde stått sånn og blinket i noen dager. Tro om vaktmesteren kom til å skifte det ut snart? Han så bort på globusen borte på hylla og oppdaget en stor øy ved siden av Afrika. Den hadde han ikke lagt merke til før. Det er sikkert varmt på den øya, tenkte han. Kanskje det er løver der?

– Hvor er bøkene dine? Sitter du og drømmer om lekebilene dine igjen? Han skvatt til da han hørte stemmen hennes rett bak seg. Han hadde ikke merket at hun hadde tatt en runde rundt i rommet for så å stoppe opp bak ham. Ulf og kameratene hans flirte fornøyd. Ane så skiftevis på læreren og på ham. Ansiktet hennes, som delvis var skjult inne i det lange, svarte håret, hun levde for det meste i skjul inne i hårmanken sin, skiftet mellom sinne og medlidenhet, avhengig av hvem av dem hun så på. Så dukket hun seg og sa ingenting, men han forsto at hun hadde lyst. Han hadde ikke lyst til å si noe. Han var taus. Det var han stort sett gjennom hele skoledagen. Han lette febrilsk i sekken etter norskbøkene. Det tok ikke lang tid før det gikk opp for ham at de ikke var der. Han fortsatte likevel å lete like iherdig, for å få tida til å gå, for å utsette ubehaget.

– Har du glemt boka? Hvordan skal du få lest i boka om du ikke har den med?

– Han kan se sammen med meg, sa Ane. Læreren spant rundt med et overrasket uttrykk i ansiktet. Ane møtte øynene hennes. Det ble stille mens de mønstret hverandre. Anes øyne vek ikke, hun blunket ikke. Faren hennes var lege. Klasseforstanderen hadde respekt for leger, men blikket hennes var fylt av motvilje.

– Greit, men det blir glemmekryss! Det blir glemmekryss! Klasseforstanderen snudde på hælen, hun var flink til å snu på hælen.

Ane skjøv pulten sin inntil hans. Klasseforstanderen marsjerte med korte og hissige skritt opp til tavla og satte et kryss, et glemmekryss til ved navnet hans. Sakte tellet hun de kryssene som sto ved navnet hans. Satte krittet i tavla for hvert kryss. Lyden av krittet som traff tavla gjentatte ganger overdøvet alle andre lyder i rommet. Selv tikkingen fra klokka på veggen, med visere som alltid slepte seg så ubegripelig sakte av sted, den gikk alltid saktere enn stueklokka hjemme, ble borte. Viserne som han så ofte hadde forsøkt å skyve fortere framover med blikket, beveget seg nå uten at han kunne høre dem. Han hadde aldri klart å få viserne på skoleklokka til å bevege seg fortere, til tross for mange forsøk. Han kom nok til å forsøke igjen. Og igjen.

– Fjorten kryss allerede denne måneden! På så kort tid, sa hun liksom til seg selv, men alle hørte det. Han var ikke den eneste som hadde kryss, det sto noen andre navn på tavla også, men han var den som hadde flest.

Han hadde aldri likt å ligge klemt mot bakken med noen oppå seg, han hadde ofte nok gjort nettopp det, men han ble aldri vant til det. Pusten til Ulf luktet ikke godt. Den varme tyngden av kroppen hans gjorde ham kvalm. Gresset som Pål forsøkte å tvinge inn i munnen hans, luktet grønt og sommer. Han vred hodet unna. Et stykke borte så han to lærere som gikk rolig fram og tilbake i skolegården fordypet i en hyggelig samtale. De hadde nok inspeksjon. Han lurte på hva de egentlig inspiserte og hva de snakket så ivrig om. Av og til kastet de et blikk bort på ham og de andre. De hadde det hyggeligere enn ham.

– Hva er det din feiging? Liker du ikke gress? flirte Ulf og forsøkte å presse ham hardere ned i bakken. Pål kom med mer gress og stappet det ned i halslinningen på trøya hans. Det klødde. Det gjaldt bare å holde ut til friminuttet var slutt. Skoleklokka ringte. Han hadde holdt ut, igjen.

– Bare vent til storefri, din feiging, hveste Ulf, ga ham et siste hardt støt mot bakken før han motvillig slapp ham, reiste seg og gikk mot inngangsdøra.

Sakte kom han seg på beina og begynte å fjerne gresset som klødde under klærne. Han gledet seg til sommerferien. Han trodde han gledet seg til sommerferien. Han tygde litt på gresset han hadde i munnen før han spyttet det ut.

Han likte tegnetimene. Tegnelæreren var alltid alvorlig, særlig når han sa noe rart. Selv om han var en alvorlig mann, var han for det meste vennlig og ganske rettferdig, han behandlet stort sett alle med en slags vennlig og fjern overbærenhet. Elevene fikk inntrykk av at han helst ville vært et annet sted, men fant seg i tingenes tilstand.

Nede i hjørnet, der Ulf og kameratene hans satt, gikk praten livlig. Læreren kremtet og betraktet dem en stund med undring i blikket. De skravlet videre. Det var ikke alle lærere de hadde respekt for. Det var ikke alle kollegene klasseforstanderen hadde respekt for heller, de visste det.

– I dag skal dere tegne et selvportrett, tegn ditt eget ansikt slik du husker det. Nå må dere følge nøye med, for nå skal jeg forklare hva oppgaven går ut på, sa han, med en stemme som lå nærmere utestemme enn innestemme. Han forsøkte å overdøve uroen, men klarte det ikke. Det var ikke så mange som hørte etter. Noen av jentene hadde begynt å prate også. Læreren kremtet igjen.

– Den personen, altså mennesket, som dere skal tegne, skal ikke befinne seg på et bestemt sted. Dette stedet skal dere tegne. Vedkommende skal ikke ha noe utseende og ingen alder, men være svært glad for at det har kommet sirkus til bygda. Dere skal tenke dere at de usynlige elefantene nettopp har stukket av fra sirkuset, forklarte han. Alle ble stille. Ulf betraktet læreren.

– Hva i alle dager er det du sier? spurte Ulf.

– Jeg sier at dere må være stille og følge med, for nå skal jeg gi dere tegneoppgaven for timen.

– Hva var det du sa om sirkus?

– Sirkus? Det er nettopp sirkus vi forsøker å unngå, sa læreren alvorlig. Noen av de som hadde fulgt med hele tida, begynte å le. Han hadde også lyst til å le, men han tok ikke sjansen. Ulf ble rød i ansiktet og så sint på dem som lo. Læreren klappet i hendene. Han hadde fått orden på forsamlingen.

– Sett i gang alle sammen! Tegn et selvportrett etter hukommelsen. Tegneark finner dere i hylla. Og ikke mer sirkus!

Han ble sittende lenge med arket foran seg. Etter en stund presset han blyantspissen hardt mot papiret. Den brakk. Han pustet lettet ut. Han lette i pennalet etter blyantspisseren, det var ikke vanskelig å finne den, men han romsterte stille rundt i pennalet som om han ikke kunne finne den, til slutt tok han den ut og reiste seg og gikk langsomt, men ikke påfallende langsomt, bort til søppelbøtta. Han stoppet spissingen flere ganger og sjekket spissen på blyanten, som om han holdt på med et viktig presisjonsarbeid. Til slutt kunne den ikke bli spissere. Han blåste omstendelig av blyantspisseren og sjekket om det var mer blyantrester på den. Med et nøytralt uttrykk i ansiktet gikk han langsomt, men ikke påfallende langsomt, ned til plassen sin igjen. Han la blyantspisseren tilbake på plass.

Hvordan så han egentlig ut? Han overveide om han skulle brekke spissen en gang til. Det var fristende, men han var redd for å bli avslørt. Da det ringte ut, var arket fortsatt blankt. Han hadde aldri tenkt på seg selv, utenfra. Joda, han hadde sett seg selv i speilet, men hadde på en måte ikke lagt merke til seg selv. Det ringte ut.

– Lever inn arkene før dere går ut! Husk å skrive navn på! Tegnelæreren brukte utestemme igjen, rommet var fullt av lyder fra skrapende stoler og skravlende elever. Fort tegnet han en sirkel med to prikker og en strek i og rablet navnet sitt nederst på arket. Arket la han i tegnemappa. Der kom den til å ligge en stund. Han lot som om han ikke hadde hørt at det skulle leveres inn.

Ulf og de andre sto utenfor hovedinngangen og ventet på ham. Han kunne se dem gjennom glassdøra. Han fikk en ide, en innskytelse. Han bråvendte og med ryggen til glassdøra gikk han innover i gangen som ledet til skolegården for de minste barna. Han visste det ikke var lov for ham å gå den veien. Redd for å bli knepet på fersk gjerning av en lærer, snek han seg raskt bortover gangen. Snart var han ute i skolegården på den gale siden av skolen. Det vrimlet av småunger der som hoppet paradis eller tau, mange løp skrikende og formålsløst rundt. Lærerne som hadde inspeksjon hadde heldigvis ikke kommet seg ut enda. Han småløp bort til porten ut mot veien.

– Du har ikke lov til å være her. Sier det til lærern! En liten tass med snørr under nesa forsøkte å sperre veien for ham. Han lot som om han ikke hørte ham. Det var ikke så vanskelig å komme forbi den lille tassen. Snart var han ute på veien. Der hadde han heller ikke lov å være i skoletida. Han måtte forbi noen hager og inn på gressbanen igjen for å komme bort til stien som førte hjemover. De ville kunne se ham fra skolegården, om de så i hans retning, da han skulle over banen. Han måtte ta sjansen. Smøg seg langs buskene mellom skoleområdet og veien. Han løp så fort han kunne over den borterste delen av gressbanen og inn i skogholtet. Det var bare en som hadde sett ham.

Litt senere var han ute på den andre siden av det lille skogholtet og på vei hjemover. Halvveis på hjemveien, stoppet han brått opp. Han ble stående. Ikke ville han hjem og ikke ville han tilbake til skolen. Etter å ha forsøkt å tenke seg om litt, det var ikke så lett, tankene føk retningsløst rundt omkring i hodet hans, til slutt gikk han sakte tilbake igjen. Snart var han inne blant trærne igjen. Det lå en ganske stor stein i en liten åpning innimellom noen busker i den lille skogen, i det lille buskaset. Han visste godt hvor den lå. Han kjente den fra før, han hadde sittet på den mange ganger. Vel framme satte han seg på steinen. Han støttet albuene på knærne og la hodet i hendene. Han forsøkte å ikke tenke på noe. Solstrålene som slapp forbi bladene og barnålene dannet et urolig mønster på bakken. Kongler lå strødd utover under trærne, noen hele, andre hadde ekorn spist på. Det svevde noen mygg rundt ham, han brydde seg ikke.

Med ett hørte han noen bak seg. Han lot som det ikke var noen der. Han lot som han ikke var der. Kanskje ble han ikke sett. Kanskje ble de bare borte. Han ville utsette det å bli oppdaget, utsette det å ugjenkallelig gå med på å oppdage at han var oppdaget. Han vurderte å løpe, men han visste ikke hvor, de løp sikkert fortere enn ham uansett, som vanlig. Derfor ble han sittende, helt stille. Kanskje de ikke så ham.

– Hei, sa Ane, hun kikket fram bak noen busker.

– Å ja…

– Jeg så deg.

– Du så meg…

– …da du gikk hit. Hun betraktet ham oppmerksomt.

– Vitsene hans er dumme. Alle har hørt dem før.

– Vitsene…?

– Ulf sine.

– Å, de… Jeg burde nok ha ledd.

– Jeg lo heller ikke. Ikke egentlig. Jeg bare lot som jeg lo. Du må late som, så får du ikke bråk. Du må le du også.

– Å? Jeg la ikke merke til at han fortalte en vits. Jeg tenkte på noe annet.

– Du gjør ofte det.

– Gjør hva da?

– Tenker på noe annet.

– Når da?

– Tja… Stort sett alltid, tenker jeg.

– Gjør jeg?

De satt i taushet en stund. Han fulgte en maur med øynene. Den bar på et lite blad. Han løftet bladet med mauren hengende på og satte dem ned et stykke lenger bort i den retningen de var på vei. Mauren begynte å gå motsatt vei. Hun så på ham. Han sukket oppgitt.

– Det er ikke riktig av henne å kjefte på deg hele tida.

– Hvem… Å, hun. Nei. Hun gjør det vel ikke uten grunn, akkurat. Tanken om at det ikke var noen grunn til den evige kjeftingen hadde aldri falt ham inn. Han fikk vel kjeft fordi han fortjente det, gjorde han ikke? Han var vant til det. Ane sa så mye rart, tenkte han. Eller klokt. Mest klokt.

Hun så undersøkende på ham mens hun strøk håret tenksomt bak ørene. Så mye av ansiktet hennes var det lenge siden han hadde sett. Som regel var det gjemt inne i alt håret hennes. Ansiktet ble veldig alvorlig, hun så litt sint ut også. Han lurte på om han hadde gjort noe galt igjen. Hun begynte å snakke langsomt med lav og tydelig stemme. Han ble fjern i blikket.

Hun var så klok, Ane. Moren hennes var fra Østerrike. Det var sikkert derfor Ane var så blek og hadde svart hår. Han hadde alltid tenkt at de er så bleke som henne, de som bor i Østerrike. Og har svart hår. Faren hennes var lege. Det var sikkert derfor hun var så modig. Leger må være modige. De må si alt mulig rart til pasientene. Det var sikkert ikke så lett. De må tørre å si sånn som at ”du har influensa, beinet ditt kommer til å falle av”. Det var sikkert ikke så lett å si det. For da ble nok pasientene lei seg. Leger må tørre å se blod. Blod er ekkelt. Ane er så modig at hun kan bli lege. Kanskje sånn lege som reparerer hjernen til folk, og…

– Hallo, er det noen hjemme? sa hun, mens hun banket lett på pannen hans med en finger. Han hadde ikke lagt merke til at hun hadde kommet så nærme.

– Hæ, at…

– Du er lite bortreist! Har du hørt noe av det jeg sa?

– Ja, sikkert…

– Du må ikke finne deg i det. Stemmen hennes var bestemt. Han så lenge på henne før han svarte.

– Hva det da?

– Det med læreren, Ulf og de andre.

– Å, det…

– Du må huske å gjøre leksene dine. Har du gjort matteleksen? Vi skal ha matte i neste time.

– Nei, tror ikke det. Jeg husker ikke. Hadde vi lekser til i dag?

Han syntes hun så så trist ut mens hun betraktet ham. Hun trakk pusten dypt og veivet oppgitt med hendene. Som om hun ga opp. Lyden fra ringeklokka var uendelig fjern der den kom rullende over gressbanen. Den hørtes ikke like skremmende ut som den pleide, den var så fjern. De siste glade barneskrikene stilnet av, og den siste gråten. Han svelget. Lekser… Han hadde nok glemt å se i lekseboka kvelden før. Han pleide å glemme det. Hun tok et par skritt bort fra ham. Faren hennes var lege, men han var visst ikke så snill. Av og til sammenlignet de blåmerker.

– Kom, vi må gå, sa hun. De gikk.

– Jeg har fått en klage, sa klasseforstanderen, med trykk på «klage», og gjorde en megetsigende pause. De hadde akkurat satt seg ned og kommet til ro. Det ble raskt rolige i hennes timer, uroen holdt de inne i seg. Hun vippet opp og ned på tå noen ganger. Alle så oppmerksomt på henne.

– Noen i denne klassen har blitt observert i skolegården til småskolen og ute på veien. I friminuttet! fortsatte hun. Denne gangen var trykket på «noen».

Han svelget og kjente uroen spre seg i kroppen. Hjertet hamret. Hodet ble varmt. Tankene føk panisk rundt der inne. Kan det ha vært flere som hadde vært i den forbudte delen av skolegården og ute på veien? Det er ikke sikkert det var han som var blitt sett. Han så henne langsomt komme nærmere, selvfølgelig visste han at det handlet om ham, men han forsøkte likevel å flykte, flykte til et annet sted, i tankene. Hun bøyde seg over ham. Han var tilbake. Kaffeånden hennes slo mot ham. Hun var ikke den eneste læreren med kaffeånde etter lunsj.

– Det var deg! Hva gjorde du der?

– Ingenting…

– Ingenting? Det var ikke mye. Hvorfor kunne du ikke gjøre «ingenting» der du skulle være? glefset hun og rettet seg opp. Hun snudde ryggen til ham og gikk tilbake til kateteret. Det så ut til at det gikk et lys opp for Ulf, han så megetsigende på Pål og flirte. De hadde nok lett etter ham og lurt på hvorfor de ikke kunne finne ham.

– Vi må ta en prat om dette… i løpet av dagen, sa hun med sammenbitte tenner uten å se på ham. Hun hørtes nesten litt fornøyd ut.

Alltid en utsettelse; alltid noe å grue seg til. Hodet hans ble fullt av tanken på samtalen de skulle ha. Han hørte ikke så mye av det som ble sagt resten av den timen, enda mindre enn vanlig, men han holdt ut. Det var det eneste han var god til, å holde ut. Hele livet hans handlet om å holde ut. Han holdt ut.

Denne gangen var han en av de første som kom ut i skolegården. Han satte kursen over gressbanen mot det lille skogholtet. Noen ropte bak ham. Han gikk raskt videre mens han hørte lyden av løpende føtter som raskt nærmet seg. Han lukket øynene i det han kjente mange hender som grep ham og la ham i bakken. Han gjorde ikke motstand. Ulf satte seg oppå ham igjen. Han kjente tyngden, varmen og kvalmen. Noen løp forbi med en fotball.

– Skal vi ikke heller spille fotball. Jeg gidder ikke han der nå, sa Pål.

– Stikk dere, jeg sitter bra her, gliste Ulf. Enda et friminutt på bakken under Ulf. Det gjaldt å holde ut til det ringte inn igjen. Det var vanskelig å tenke seg bort mens han lå under noen.

Han visste ikke helt hva som kom over ham. Kanskje han rett og slett ble lei av å ligge der med Ulf oppå seg, så han slang det ene beinet opp og framover og krøllet det rundt brystet til Ulf og presset ham ned. Plutselig var det han som satt med Ulf under seg. Uvant, men egentlig bedre enn å ligge underst. Først forsøkte Ulf å kjempe seg opp igjen, men det tok ikke lang tid før han ga opp og begynte å ule etter vennene sine. Ulf ulte som en ulv.

De kom gampende med Pål i spissen, grep ham i armene, bendte ham ned i bakken og gjenopprettet tingenes rette tilstand, slik at Ulf kunne sette seg oppå ham igjen. Så løp de av sted for å spille videre. Han ventet til de var et stykke unna. Opp og fram med beinet, rundt brystet og så presse ned. Denne gangen gikk det raskere å få Ulf i bakken. Ulf ulte igjen. Kameratene hans kom løpende til unnsetning og gjenopprettet verden slik den pleide å være, nok en gang.

– Du må da klare å holde den sveklingen nede selv. Han er den svakeste i hele klassen. Vi vil spille fotball, så nå får du klare deg selv, sa Pål, han var litt sur.

Han ventet litt. Nå kunne han teknikken. Opp og fram med beinet, rundt brystet og så presse ned. Ulf var sjanseløs og snart lå han under ham igjen. Ulf ulte, men kameratene hans lot som de ikke hørte ham. Det var underlig lett å holde ham nede. Det var bedre å sitte oppå enn å ligge under, men han ble snart lei. Han så på klokka. Fem minutter til det ringte inn. Han sukket. Så måtte han altså sitte der i fem minutter til.

Engelsktime. De var på språkrommet. Det hang engelske ord over alt på veggene. Noen var på plakater fra et trykkeri, andre hadde lærere laget, noen var nok helst laget av elever, eller kanskje noen av lærerne ikke skrev så pent.

– This is a nose. That is a nose, sa læreren og pekte på sin egen og en annens nese. Engelsklæreren var gammel og ganske rar, men snill og ufarlig, selv om hun så ut som et troll. Rent bortsett fra hennes skremmende ytre, som det tok noen uker å venne seg til, var det helt greit å være i timene hennes. Ingen plutselige innfall eller overraskende og uforståelige spørsmål, bare en jevn rytme. Timene gikk framover på en forutsigelig måte. Hun var alltid den samme. Den samme gamle.

Nose betyr nese, tenkte han, og noen neser er her og andre er der, det kunne han forstå. Det var litt gøy med engelsk. Ane og han øvde sammen på this og that. Nose, altså. De hadde det litt gøy sammen. De lo litt til hverandre. Han glemte Ulf og de andre. Han glemte hvor han var. Han glemte hvem han var. Han turte å le i det snille trollets timer. Han måtte ikke le, men han gjorde det likevel.

Det banket hardt på døra. Alle snudde hodet mot den. Det tok litt tid før den ble åpnet. Roen var brutt, pulsen økte, han snappet etter pusten og inne i hodet hans ble det masse støy igjen. Det var bare en som banket på på den måten og nå sto hun det, i døråpningen, klasseforstanderen. Øynene deres møttes et øyeblikk før hans søkte mot gulvet. Han hadde glemt alt sammen. Han glemte som oftest det som skulle skje på skolen, han forsøkte å glemme det som hadde skjedd, han forsøkte å glemme det som skulle skje. Begge deler var som regel like ubehagelig å tenke på, både fortid og framtid. Skolen ble alltid borte med en gang han hadde slengt fra seg sekken når han kom hjem. Hun sa navnet hans. Han krympet seg. Han var tilbake i virkeligheten. I skolevirkeligheten slik han kjente den.

– Hva gjelder det? Engelsklæreren var skarp i stemmen. Klasseforstanderen så forbauset på henne, hun ble satt ut et lite øyeblikk, men tok seg snart inn igjen. Det var som om de målte hverandre med øynene. Det var ingen høflig kollegial vennlighet i blikkene.

– Jeg skal ha en prat med ham, sa hun og pekte på ham.

– Det får bli ved en senere anledning. Det passer ikke nå, hun var avmålt og snakket med et bestemt tonefall, det var ikke direkte fiendtlig. De to lærerne mønstret hverandre. Klassen været en sensasjon, noen mumlet sammen. Klasseforstanderen snudde på hælene og lukket døra etter seg med et lite smell. Et raskt triumferende smilt streifet engelsklærerens ansikt. Hun ga dem beskjed om å fortsette å øve på oppgaven.

De hadde bare så vidt kommet i gang igjen med timen før det banket på på nytt. Denne gangen var det rektor som åpnet døra, men han kom ikke inn, han vinket engelsklæreren til seg. Bak ham skimtet de klasseforstanderen. Døra lukket seg bak dem. Det tok ikke lang tid før engelsklæreren kom inn igjen, hun var rød i ansiktet. Kanskje av sinne, kanskje av maktesløshet. Hun var blitt satt på plass. Hun hadde tapt, overmakten var for stor. Hun kom bort til ham og så på ham med litt triste øyne.

– Du får nok bli med henne, sa hun stille. Langsomt reiste han seg opp og gikk bort til døra der klasseforstanderen sto og ventet. Noen hvisket sammen, noen lo, Ulf lo. Engelsklæreren så bekymret etter ham, så snudde hun seg mot Ulf, hun var ikke blid.

De gikk bortover den lange gangen, hun foran, han bak. De gikk i taushet. Han så at det lyse håret hennes var brunt innerst ved hårrota. Det var rart, tenkte han, han hadde ikke lagt merke til det før. Han lurte på om håret hennes ble lyst når det hadde vært ute i lufta en stund, etter at det hadde grodd ut av hodet hennes. Fordypet i egne tanker glemte han det ubehaget som ventet ham, men han kom nesten tilbake til virkeligheten da de var framme ved et ledig grupperom. Han hadde vært der før, da spesiallæreren skulle lære ham forskjell på hopp- og sprettord. Dobbel og enkel konsonant.  Det var visst viktig å kunne vite forskjellen. Rart at de lengste ordene er kortest og omvendt, tenkte han. Det luktet røyk i rommet.

De gikk inn og satte seg på hver sin side av bordet. Det sto en tallerken med noen matrester på, sammen med en halvtom kaffekopp, i bokhylla. Han ble sittende og se på tallerkenen og koppen. Han lurte på hvorfor de sto der. En skitten tallerken i en hylle sammen med en kaffekopp og noen bøker. I tankene lette han etter en forklaring, men fantasien strakk ikke til. Det hadde nesten vært litt hyggelig å sitte der sammen med spesiallæreren. Denne gangen føltes rommet annerledes. Det ville nok ikke bli morsomme og uforståelige øvelser med strikk og ball denne gangen.

Han ble var at hun så på ham. Henne hadde han nesten glemt. Han tenkte seg om og kom vel fram til at han trodde hun skulle snakke med ham om den ulovlige turen hans ut av skolegården, som hun hadde lovet, enda han visste at hun ofte ikke holdt det hun lovet, ikke det heller, eller kanskje hadde hun sett at han hadde sittet oppå Ulf og ikke omvendt, slik det egentlig skulle ha vært, slik det pleide å være når hun hadde inspeksjon. Han burde ha visst at han ikke kunne vite hvor han hadde henne, ikke denne gangen heller. Den evige uvissheten pleide å øke uroen i ham. Det hendte hun smilte til ham.

– Jeg finner meg ikke i det, sa hun og så undersøkende på ham. Hun tok seg som regel tid til å vurdere hvordan det hun sa virket på elevene, før hun snakket videre.

– Jeg finner meg ikke i denne oppførselen din.

Øynene hans stirret stivt på en flekk på bordet mellom dem. Det kunne være en kaffeflekk. Den så litt ut som en skilpadde eller noe sånt. Han var i ferd med å gli bort, han mistet kontakten med der han var, med de hendelsene han var en del av, alt ble fjernt, alt ble så lenge siden. Det var som han var på en vennligere planet, når han ble fjern. Plutselig slo hun i bordet. Han skvatt til, ble blek. Enda blekere. Ansiktet hennes forvred seg av sinne. Hun ble ikke noe penere av det.

– Du er snill, stille og høflig! skrek hun, og slo i bordet enda en gang, og sånn skal ikke gutter være!

Det var kaos i hodet hans, ikke fordi han forsøkte å forstå hva hun mente, det var lenge siden han hadde forsøkt å forstå det som skjedde rundt ham på skolen, alt det rare lærere og medelever fant på. Det var umulig å forstå noe som helst når tankene føk skremt rundt omkring inne i hodet. Redselen skapte alltid sammenbrudd i tankene hans. Han ble fjern, han skled bort. Han flyktet lenger inn i seg selv. Han måtte holde ut, han var flink til å holde ut. Alt tok slutt, alt gikk over. Hun fortsatte å kjefte og slå i bordet, men han oppfattet ikke lenger hva hun sa. Øynene hans ble hengende ved klokka på veggen. Ti minutter til friminutt. Han måtte bare holde ut i ti minutter til. Han gled lenger og lenger bort; han var i et annet solsystem nå, i en annen galakse. Hun ble sintere og sintere. Hun hisset seg selv opp. Han var ikke der lenger. Han var bare inne i seg selv. Langt inne i seg selv. Han hørte henne fjernt. Hold ut. Det ringte ut. Ett friminutt og en time igjen. Han holdt ut.

I det han gikk inn gjennom hageporten, var det som om hele himmelen åpnet seg. Store tunge dråper plasket ned. Han satte inn en spurt og kom seg inn under taket ved inngangsdøra. Han var så å si helt tørr. Han var på det tørre. Snakk om flaks, mumlet han glad. Det ville bli deilig å slappe av på sofaen, høre regnet tromme mot taket. Lese noen tegneserier. Han kjente at han var sliten. Han sukket og låste opp døra.

Stanken som slo i mot ham var ikke til å ta feil av. Det hadde han helt glemt. De store svarte skoene til faren sto i gangen. Det var noen uker siden sist han hadde kjent den, stanken. Han hadde kjent den med uregelmessige mellomrom hele livet. Noen beveget seg der inne et sted. Noe stort og truende. Han trodde han hørte noe. Han visste at han hørte noe. Noe nærmet seg.

Han slang sekken inn i gangen. Den traff veggen med et brak, så smalt han igjen døra, løp ut i regnet, ut på veien og fulgte den videre oppover der den slynget seg mellom alle hagene med bærbusker og frukttrær. De siste fruktblomstene ble knust av de tunge dråpene, snart var de borte alle sammen. Håret klistret seg til hodet. De små dråpene som rant nedover neseryggen samlet seg raskt til en større dråpe før den falt ned for så å bli erstattet av en ny. This is a nose, tenkte han forundret, han  hadde lært noe på skolen den dagen. Regnet gjorde trøya hans våt og tung, før vannet rant videre nedover beina for til slutt å forsøke å få plass i skoene hans, men de var allerede fulle av føtter og vann allerede. Det surklet mens han gikk. Han hadde god tid, det var lenge til han kunne gå hjem. Regnet tenkte han ikke på, han kunne ikke bli våtere.

Plutselig kom det et kjempebrak som fikk ham til å hoppe forskrekket ut i grøfta. Tordendrønnet rullet bortover. Han måtte le. Oppe i skråningen så han Flatbrødet, en stor flat stein, dit Ane og han ofte hadde gått tur da de var små, den gangen livet var litt enklere, før de begynte på skolen. De pleide å ta med seg litt flatbrød dit. Spise flatbrød på Flatbrødet. Det syntes de alltid var en morsom spøk. Småungehumor, tenkte han overbærende. Av og til hadde de med seg rosiner, det var ikke like morsomt, men det smakte bedre. Noen ganger hadde de ingenting med. Det hadde vært greit det også. Han gikk opp til steinen, vasset gjennom det høye, våte gresset, det var som å gå tilbake i tid. Han la seg på ryggen på steinen og så opp mot dråpene som plasket ned. Et nytt lysglimt og et nytt skrall rett over ham. Denne gangen skvatt han ikke. Han var forberedt på det som måtte komme. Da var det ikke like skremmende. Han måtte le. De hadde sluttet å leke sammen, Ane og han. De hadde sluttet å leke. Han trodde han var forberedt på det som skulle komme. Et nytt lyn. Et nytt brak. Han lo.

Steinen var fortsatt solvarm. Han kjente varmen fra den mot ryggen. Tyngden hans presset ham ned mot steinen. Han strakte seg ut og la hendene under hodet. Det var ikke lett å se dråpene falle mens de hele tida traff øynene hans, men han forsøkte. De kom ut av ingenting. Han så dem et lite øyeblikk. Det var umulig ikke å lukke øynene rett før de ble truffet av de digre dråpene. Av og til fikk han en dråpe rett i øyet akkurat når han åpnet dem. Til slutt lå han der med lukkede øyne. Han var gjennomvåt. Så var den der igjen, latteren. Han måtte le. Hele han ristet av latter. Regnet avtok, han kunne åpne øynene igjen. Han kjente og så at det ikke var dråpene som falt ned på ham, det var steinen som for av sted med ham ut i verdensrommet. Han og steinen steg eller falt, bort fra Jorda. Dråpene sto som frosset stille i lufta. Det var ikke lenger de som traff ham, det var han som traff dem. Steinen var blitt en meteor som raste gjennom et univers av vanndråper. Det kilte i magen. Han følte seg svimmel. Farten økte og økte. Han var høyt oppe, langt ute. Jorda var bare en prikk under ham. Han så den ikke, men han visste den var der bak ham et sted. Latteren stilnet og hele han ble et fornøyd smil. Han svevde. Alt var stille. Hun skulle vært der, så kunne de ligget der og ledd mot regndråpene sammen.

– Hva ligger du her og flirer for? Ordene kom med et gufs av en ånde som lukta av gammel fyll. Ansiktet som plutselig kom til syne over ham, var rødt og rasende. Han satte i et vræl og rullet seg rundt, bort fra ham som plutselig sto bøyd over ham. Hender grep etter ham. Han hadde nok sett hvor han gikk. Han hadde falt. Han hadde falt helt fra det ytre rom og ned i det våte, lange gresset. Det ansiktet han hadde sett, hørte ikke hjemme i verdensrommet. Det hadde ingen plass i fantasien hans, det var virkelighet. Han registrerte så vidt at fallet varte unaturlig kort og han slo seg ikke. Med en gang han tok bakken var han på beina og løp av sted det raskeste han klarte. Han var tilbake på Jorda. Han løp uten å se seg tilbake.

Først løp han et stykke, så gjemte han seg. Etter en stund gikk han til et tre som han klatret opp i. Det var et tre han kjente godt fra før, der satt han skjult bak bladene. Det var god utsikt mot inngangsdøra. Han så ham gå inn igjen. Klokka var litt over tre. Om en times tid skulle hun komme hjem. Grenen han satt på var tynn og hard mot baksiden av lårene. Det gjorde litt vondt, men han holdt ut, det var ikke første gang han satt der og speidet. Da han så henne komme, ble han sittende en stund til i treet før han klatret ned og gikk hjem. Kysten var klar. Det var trygt. Ganske trygt. Hun hadde åpnet flere vinduer og var i full gang med middagen. Luftet ut den innestengte stanken. Middagslukten erobret sakte lufta i huset.

De hilste kort og han gikk inn på rommet sitt, skiftet til tørre klær og lot som om han gjorde lekser. Faren hans hadde lagt seg til å sove. De vekket ham ikke. Det ble bare de to som spiste middag sammen. Heldigvis. Etter det vanlige spørsmålet om hvordan det hadde vært på skolen, det pliktskyldige svaret hans, den daglige løgnen om at det hadde vært helt fint som vanlig, det var bare en halv løgn, for det hadde i det minste vært som vanlig, spiste de videre i taushet. De var slitne begge to. Noe av årsaken til det og den trykkede stemningen, lå i etasjen over.

Det hadde sluttet å regne og skyene var i ferd med å løse seg opp. Han gikk ut. Han visste ikke helt hvor han skulle gå. Han bare gikk uten å tenke seg om. Veien førte ham til Anes hus. Han ble litt forbauset over at han hadde gått dit, men det hadde han ingen grunn til. Han gikk forbi. Han gikk ofte forbi. Det var stille etter regnet. Kveldssolen brøt gjennom skyene. Vannet på veien var i ferd med å fordampe. Det var deilig å kjenne solstrålene mot ansiktet. En stund senere hørte han sirener. De nærmet seg raskt, en sykebil og en politibil passerte ham. Han gikk videre, han skulle ikke noe sted. Han bare gikk.

Hun kom ikke på skolen mer etter den dagen. Senere fikk han vite hvorfor. Faren hennes hadde slått for hardt. Han kom aldri mer til å glemme henne.

– Da er transporten på vei! Dere får gjøre dere klare til vaktavløsning, sa kapteinen og smilte kameratslig til dem, han hadde selv nettopp kommet på vakt og så fram til en natt sovende på madrassen på bakrommet, i strid med reglementet, mens den vernepliktige soldaten holdt vakt på kontoret.

– Det er et forrykende uvær ute, så det blir å hygge seg på brakka i kveld, tenker jeg, han mønstret dem med et blikk som nok var ment å være faderlig. Alle utenom en mumlet bekreftende.

– Nei, i kveld blir det boliviansk film i Bodø, sa en av de vernepliktige tenåringene. Kapteinen så undersøkende på ham, han forsøkte å tenke ut hva det kunne bety. Det var alltid en sånn en blant de vernepliktige, en som han ikke helt kunne plassere. Å plassere soldatene var viktig, for landets sikkerhet. Plasseringene måtte alltid oppdateres og rapporteres oppover, bortover og rundt omkring i systemet. Ad korrekt tjenestevei, mer eller mindre. Formulert som en blanding av harde fakta og fri fantasi. Kanskje var utsagnet bare en spøk? Han lo en kort falsk latter som han håpet hørtes jovial ut. Det ble med håpet.

– Bulgarsk film! I Bodø! Den var god! Kapteinen lo på nytt anstrengt mens han tenkte at dette hørtes politisk tvilsomt ut og lurte på om det burde rapporteres som et mulig sikkerhetsbrudd, som undergraving av den pågående kalde krigen.

– Nei, ikke bulgarsk, boliviansk film.

– Boliviansk film? Film fra Bolivia? Han så vantro på ham.

– Ja, Bodø filmklubb arrangerer boliviansk filmkveld i kveld. Dit skal jeg. Kapteinen målte ham en stund. Dette ga ingen mening for ham, men en ting visste han; Bolivia var ikke med i NATO. På den andre siden var landet ikke en del av Østblokken. Hva var det nå den knatten hadde funnet på nå?

– Så boliviansk filmkveld du. Ja, ja, dere får komme dere av sted. Transporten venter. Tre av karer, sa han i et lett tonefall, for tonefallet var alltid lett i luftforsvaret. I andre våpengrener var de stivere i snippen. De trasket gjennom tunnelen ut fra det som utgjorde det lille underjordiske forsvarsanlegget. Et hemmelig anlegg som stort sett alle visste om. Det var først da de nærmet seg tunnelåpningen at de begynte å få et inntrykk av været utenfor, eller i det hele tatt hvilken årstid det var. Det snødde tett. Vinden fikk det til å snø vannrett. Transporten var likevel ikke på plass, den lot vente på seg, den gjorde som regel det, men det var le for været litt inne i tunnelen. Praten gikk tregt. De hadde vært på vakt sammen i åtte timer. Det som kunne sies dem i mellom den dagen, var allerede sagt.

Det var ikke det at han hadde et overvettes stort behov for underholdning og atspredelse, men livet som vernepliktig soldat ved Bodø flystasjon var heller ensformig. Rent bortsett fra å sove og å vaske og bone gulvet, var det ikke så mye å finne på. Han vasket og bonet gulvet hver gang de andre på rommet var på perm. Å sove mer enn fjorten timer i døgnet lot seg bare ikke gjøre. Da han ved en tilfeldighet oppdaget at Bodø hadde en egen filmklubb, meldte han seg inn i klubben med en gang, utvalget av filmer som ble vist på Bodø kino var ikke oppsiktsvekkende stort, det var heller langt mellom hver gang en film hadde en slags premiere der. Fritidstilbudet i byen ellers var begrenset, men det var litt liv på Bang-Bang hver helg, der kunne de som hadde sansen for det, ruse seg og rope til hverandre, så det var kjærkomment med alternative filmer i filmklubbens regi, i alle fall i teorien. Det eneste problemet viste seg å være at klubbens filmkvelder alltid havnet på tidspunkt da han enten var hjemme på perm eller hadde vakt, så da klubben skulle arrangere «Boliviansk filmkveld», og han hadde fri og var i byen på det aktuelle tidspunktet, var han ikke i tvil om at han skulle delta. Endelig var det en anledning til å benytte seg av medlemskapet i klubben.

Det snødde fortsatt tett og blåste like friskt da han etter middagen, som nok en gang hadde bestått av tørt hvalkjøtt, som enkelte påsto kom fra en selvdød hval, som de mente å vite lå i fjæra et eller annet sted på stasjonen, melene poteter og vassjuk kål, stilte seg opp på bussholdeplassen i leiren sammen med en håndfull andre som hadde planlagt en tur til byen, selv om de hadde andre siktemål enn ham med reisen til det som visstnok var byens sentrum. Ingen av dem tok særlig notis av været eller av at bussen var noe forsinket. De søkte ly i oppgangen nærmest bussholdeplassen mens de holdt øye med veien utenfor, speidende etter bussen. De fleste av dem hadde god tid. En ladning med doruller i store økonomipakninger som hadde blitt levert og stablet i oppgangen i løpet av dagen, uten å ha blitt fordelt videre dit de skulle brukes, ble snart omgjort til forholdsvis behagelige sittemøbler.

Reisen inn mot byen ble en søvndyssende affære, inne i bussen var det stille, ute raste vinden. Bussen kjørte i en jevn fart helt til de nærmet seg en stor snøfonn som hadde dannet seg i veibanen. Bussjåføren valgte å øke farten en del for å brøyte seg vei gjennom fonnen. Det virket først som en god strategi, men plutselig kjente de at bussen liksom fløt av garde. Det føltes både behagelig og alarmerende på samme tid å være om bord i en buss ute av kontroll. Følelsen varte ikke så lenge, bussen stoppet etter noen små øyeblikk. Bussen hadde holdt seg på veien, men den ble stående litt på tvers. Hjulene hadde ikke lenger kontakt med bakken, de spant i løse luften. Ingen ble overrasket eller klaget da sjåføren ga dem beskjed om at de nok måtte gå det siste stykket til sentrum. Årsaken til uleiligheten var rimelig åpenbar. Bussjåføren hadde et problem; det var ikke deres problem. De gikk og overlot sjåføren til sitt.

Vinden hadde økt i styrke og snøen kom enda tettere. De huket seg litt sammen der de gikk bøyd mot vinden som kom rett mot dem. Ansiktene vendte de til siden eller ned for å gjøre det mulig å puste. Klærne var snart helt hvite av snø. I alle fall foran. Det var tungt å gå inntil de kom i le av høyhusene langs sentrumsgatene. De skilte lag og gikk hver til sitt. Han hadde sjekket kartet over byen og visste sånn noenlunde hvor lokalet der den bolivianske filmkvelden skulle finne sted var, det var i en av tverrgatene til gågata. Snart sto han foran glassdøra til lokalet der de bolivianske filmene skulle vises. En lapp som var klistret opp på innsiden av døra, med tittelen «Bodø filmklubb: Boliviansk filmkveld», bekreftet at han hadde funnet rett bygning. Selvsikker tok han tak i dørhåndtaket. Først dro han i det, så skjøv han på døra. Ingen av delene hadde den forventede effekten. Til hans forbauselse oppdaget han at døra var låst. Vantro gikk han et par skritt tilbake, sjekket klokka, og kunne slå fast at både klokkeslett og dato stemte over ens med innbydelsen til filmkvelden. Han gikk fram til døra igjen. Tok tak i håndtaket og skiftevis dro i og skjøv på døra. Igjen var anstrengelsene hans resultatløse. Døra ga fortsatt et bestemt inntrykk av å være låst. Han fant ingen mening i det. Da gjensto det bare å prøve en tredje gang, for å være helt sikker på at døra virkelig var låst. Vantro slapp han dørhåndtaket. Den var fortsatt låst. Tankene sto stille. Dette var ikke til å forstå. Han ga seg til å lese resten av teksten på lappen fra filmklubben. Det sto: «Boliviansk filmkveld er avlyst på grunn av været».

– Avlyst på grunn av været? mumlet han halvhøyt for seg selv og ristet vantro på hodet. Han hadde trodd at vinden og snøføyka var en liten forsmak på hvordan været i Nordland pleide å være vinterstid. Han hadde sett fram til å oppleve skikkelig ruskevær om vinteren mens han avtjente verneplikten langt mot nord. Dette måtte bety at det meste av utelivet i byen ville være mer eller mindre permanent avlyst det meste av vinteren, om andre også lot seg stoppe av været like lett som Bodø filmklubb, tenkte han.

Det var over en time til den neste bussen tilbake til leiren skulle gå, det var litt for kaldt til å rusle rundt i gatene den stunden, selv om han holdt seg på lesida av bygningene. Å rusle formålsløst rundt og se seg om, var noe han normalt satte pris på, men ikke denne kvelden. En tur på pizzaen i kjelleren på SAS-bygget kunne vært en mulighet, pizzaen deres var da også sjeldent god, men han var fremdeles mett etter middagen på flystasjonen. Det hadde tross alt vært tørr hvalbiff på menyen, og ikke den sedvanlige oversaltete og langkokte torsken. Fordelen med den særegne tilberedelsesmåten av torsken var at fiskebeina allerede hadde ramlet ut av fiskestykket når man forsynte seg. Det satte han pris på, selv om smaken ikke var den beste, men det var tross alt mat.

Bodø kino hadde heldigvis ikke avlyst forestillingen for kvelden. Det var ikke mange som hadde funnet veien inn i kinosalen. Filmen På tørre never med Clint Eastwood sto på plakaten. Greit nok, den viste seg å være en middels underholdende film, passe intetsigende, der Klintern og en orangutang tok innersvingen på en gjeng motorsykkelkarer. Orangutangen bar filmen. Den hadde et visst komisk talent. Den gjorde som den hadde blitt opplært til, og så ut som den ga blaffen i hele filmen. Klintern smilte tøft som vanlig.

Da filmen var ferdig, oppdaget han at de fleste av medsoldatene fra bussen hadde sittet et stykke lenger bak i kinosalen. De tok følge til bussholdeplassen. Det var ikke bare vinden som gjorde at de ikke pratet sammen på veien; de kjente hverandre bare av utseende. Bussen var allerede på plass da de kom til holdeplassen. Det var endeholdeplassen, så bussen hadde allerede stått der en stund med motoren i gang. Sjåføren slapp dem inn. Det var godt å slippe å stå ute i vinden og snøføyka.

I løpet av tilbakereisen mot leiren kunne de konstatere at den svømmende bussen hadde blitt fjernet fra veien, det samme hadde snøfonnene. Brøytebilene arbeidet i ett. Vel framme ved inngangen til leiren fikk de beskjed om at veiene inne i leiren hadde føyket igjen, det var en stund siden sist de hadde blitt måkt, så de ble satt av ved porten. De tok tilflukt i vaktbua.

De militære brøytebilene var for det meste opptatt med å brøyte flyplassen, men en av dem tok seg innimellom en tur langs veiene inne på leirområdet, forklarte en av vaktene, han tok en telefon for å høre når neste brøytebil kunne ventes til porten og for å bestille transport til dem. Beskjeden vakthavende soldat kunne formidle, var at begge deler kunne ta tid. Han bestemte seg for å gå, de andre ville heller vente.

– Jeg går, sa han, litt snø og vind er ikke stort å bry seg om.

– Det kommer en transportbil så snart veien er brøyta, protesterte den ene vakta, det er sikkert best å vente til da. Han gikk.

Det tok ikke lang tid før han kom i tvil om beslutningen hadde vært den beste, men det var tross alt bare noe over to kilometer å gå. Snødybden på veien varierte fra noen titalls centimeter til godt over en meter. Å snu var ikke et alternativ, det ville være å innrømme at vakta hadde rett og han selv tok feil. Snødrevet var fortsatt ganske tett, men vinden, som han nå hadde fra siden, hadde løyet litt. Han kavet seg gjennom snøen, skritt for skritt. Det var tyngre å ta seg fram enn han hadde ventet, ikke var han i særlig god form heller, det stillesittende militærlivet hadde satt sine spor. Den fysiske formen hadde vært dårlig da han begynte på rekruttskolen, og dårligere hadde den blitt. Likevel var det ikke en uoverkommelig utfordring han sto overfor, det kom bare til å ta litt tid. Han kjempet seg videre. Snart var trøya våt av svette. Det gikk heller sakte framover, men det gikk framover.

Han hadde kommet over halvveis og kunne se lysene fra brakkene, da det dukket opp noen blinkende gule lys som kom mot ham. Det var brøytebilen. Han ble urolig for om han ville bli sett og slet seg ut av fonna han akkurat da bakset med, så forsøkte han å trenge seg litt til siden for veien, ut i grøfta. Nå var han for alvor i tvil om beslutningen om å gå i stedet for å vente på transport hadde vært særlig fornuftig. Brøytebilen nærmet seg i, etter forholdene, stor fart. Det så ikke ut som om den hadde tenkt å sakke farten. Oppe på siden av ham bråbremset bilen. Bilvinduet ble åpnet og en rasende løytnant stakk hodet ut.

– Hva i helvete er det du holder på med? Kom deg inn, skrek han. Han gjorde som han sa, det var tross alt en ordre, selv om tonefallet virket noe hysterisk. Så gikk ferden tilbake den samme veien han hadde kjempet seg fram, skritt for skritt. Det føltes som om hans kamp mot uværet hadde vært litt bortkastet. Ved porten snudde brøytebilen og raste av garde innover i leiren igjen. Løytnanten sa ikke noe mer, men mønstret ham nå og da med et irritert blikk mens han bannet for seg selv. Vel framme ved brakka ble han satt av, han takket høflig for turen, men fikk bare en uforståelig grynting til svar. Hans tidligere medreisende fra bussen satt fremdeles i vaktbua og ventet på transporten som snart burde være på vei langs den nybrøytede veien, så helt bortkastet hadde anstrengelsene ikke vært.

– Nå, hvordan var den bolivianske filmkvelden, spurte kapteinen da de møttes inne i fjellet dagen etter. Stemmen hans hørtes dyster ut, som om den skjulte en natts bekymringer.

– Den var avlyst på grunn av været, så det ble en film med Klintern i hovedrollene på kinoen i stedet.

– Ja, det var ingen dårlig erstatning. Eastwood er en fabelaktig amerikansk skuespiller, sa kapteinen med solid trykk på amerikansk. Han nikket anerkjennende. Skyene hadde lettet noe fra tonefallet hans.

– Filmen var grei nok den, sa han avvisende. Han var allerede lei av samtalen og så fram til at vaktskiftet skulle bli gjennomført. Det ble alltid for folksomt på kontoret på begynnelsen av vakta før de som skulle av skift hadde kommet seg ut.

– Du lo godt da apekatten ga dem fingeren. Det fortalte noen som satt bak deg på kinoen, sa en av de andre vernepliktige som uoppfordret brøt inn i samtalen.

– Det var ikke en apekatt, det var en orangutang.

– Det var ikke så rart at filmklubben avlyste, det var tross alt den verste stormen i manns i minne i går i følge nyhetene, sa kapteinen, de sivilt ansatte på kontoret nikket samtykkende. De hadde klokelig betraktet været fra sofakroken hjemme.

Da han overhørte vurderingen av snøværet dagen før, kjente han et stikk av skuffelse. Det hadde tross alt ikke vært verre enn en litt rufsete vinterdag i Nordmarka. Medlemskortet i Bodø filmklubb fikk han aldri brukt. Og det var ergerlig nok, med en dagslønn på tjueen kroner og førti øre, hadde medlemskortet kostet ham nesten en hel ukelønn.

– Flott kåk! Gratulerer!

– Takk for det, fint omsider å ha fått noe eget, sa Stein og så seg fornøyd rundt.

– Hvor mye kostet den? Den kan ikke ha vært billig, selv om den er på østkanten.

– Aner ikke.

-Aner ikke? Vi så spørrende på ham. Han tok seg god tid før han svarte, han gjorde som regel det.

– Nei, det er fatter som har betalt den. Jeg har fått den av ham, sa han likegyldig. Det forklarte en del. Jeg vet ikke hvordan det var med Kurt, men for egen del må jeg innrømme at jeg kjente et stikk av misunnelse, det er forskjell på folk. Det ble stille en stund. Vi studerte gulv, tak og vegger og forsynte oss av drikkevarene, en rik variasjon av ulike ølmerker, noe var medbrakt og noe hadde Stein satt fram før vi kom.

– Hvor gammel er denne gården?

– Aner ikke. Minst hundre år tenker jeg. Han trakk på skuldrene.

– Ny innredning på kjøkkenet. Nylig pusset opp? Jeg syntes Kurt begynte å bli vel opptatt av kåken. Stein så en stund på ham.

– Ja, badet også, fatter hadde noen håndverkere i sving her før jeg flyttet inn.

– Da så. Kurt lente seg tilbake i sofaen og så opp mot taket. Vi ble sittende en stund i taushet.

– Den ligger på den gale siden av elva. Dette er definitivt østkant, sa Kurt avgjort. Stemmen hans hørtes nesten litt triumferende ut.

– Fatter sa at å kjøpe bolig i dette strøket trolig ville gi bedre avkastning enn i de fleste områder på vestkanten, for tiden. Øst eller vest er ett fett for ham, så lenge det er penger å tjene. Han sa det i et likegyldig tonefall, men han tok et stikk, det var han klar over. Kurt så litt irritert ut. Noen forretningsmann kom han aldri til å bli.

– Så det er ikke din leilighet da? spurte Kurt. Jeg syntes samtalen begynte å bli litt ubehagelig. Misunnelse er greit det, det er det som holder oss i gang, som man sier, bare man ikke gjør for mye ut av det. Det går en hårfin grense mellom misunnelse og smålighet, tror jeg.

– Joda, det er min leilighet, forskudd på arv, sa han likegyldig, det var det fatter kalte det.

– Da så. Igjen en tafatt, nesten litt pinlig pause. Det ble for stille. Jeg trakk fram en plastmaske fra plastposen min og rakte den til Stein.

– Innvielsespresang, sa jeg. Det føltes litt kleint. Presanger skaper alltid en klein stemning. Det var morsommere tenkt enn utført.

– Guy Fawkes! Akkurat hva jeg trengte! Han hørtes litt ironisk ut. Tror jeg.

– Kan du sette på litt musikk? spurte han. Det virket som om han henvendte seg til meg, så jeg nikket og reiste meg opp. Kanskje ville han være god vert og la gjestene bestemme musikken, kanskje ville han skifte samtaleemne, sikkert var det at han ikke gadd å reise seg opp for å ordne musikk selv; fjernkontrollen lå borte ved stereoanlegget, så den siste forklaringen var vel den mest sannsynlige. Det var enklere for meg enn for ham å komme meg opp og gå de par meterne fra sofaen til anlegget.

Musikkanlegget og platene hadde han plassert sammen med PC-ene og TV-en i et hjørne av stua. De tok ganske mye plass. Jeg kjente igjen det meste av utstyret fra det gamle gutterommet hans hos foreldrene. Alt var plassert i forhold til hverandre på samme måte som det alltid hadde vært. Nytt rom, gammel møblering, gamle interesser. Jeg bladde tilfeldig gjennom noen av CD-platene hans. Han brukte fortsatt CD-plater, han var gammeldags sånn, enda han var en av de største datanerdene jeg kjente. CD-platene var ordnet alfabetisk etter artister. Omtrent halvparten av dem hadde han kjøpt, resten var hjemmebrent. Han likte å ha orden på sakene sine og å ha det ryddig rundt seg. Det var bare en ting han mislikte mer enn rot, og det var å rydde. Derfor var det litt odde at han la plastmaska på bordet mellom flaskene og glassene. Maska passet ikke inn der den lå. Eller kanskje var den det eneste som passet inn?

– Hvorfor bruker du ikke Spotify?

– Og la hele verden få vite hva jeg hører på av musikk? Han så påtatt sjokkert på meg og ristet oppgitt på hodet.

– Gjør det noe da?

– Selvfølgelig gjør det noe! Hver gang du er på nettet sprer du masse opplysninger om deg selv.

– Og så?

– Og så? Du vet aldri hvem som snapper opp opplysningene og hva de bruker dem til. Dess færre spor du legger etter deg på nettet, dess bedre.

– Du kan vel bare bruke Odin for å skjule sporene dine, sa jeg med, forhåpentligvis, en uskyldig mine. Jeg tror jeg holdt meg nesten helt alvorlig da jeg sa det. Reaksjonen var forutsigelig.

– Du mener Tor! Han ristet oppgitt på hodet. Kurt flirte. Jeg gliste. Stein så oppgitt på oss. Hans verden handlet om Wikileaks, Manning, Anonymous, Snowden, NSA, CIA og sånt, det var en del av livet hans som jeg ikke kunne noe med, jeg levde ikke så virtuelt som han. Han tolket oss tydeligvis dithen at vi ikke var interessert i nok et langdrygt foredrag om livet på nettet, og sa ikke mer om den saken.

– Klovner, mumlet han misfornøyd.

Han har en litt sær musikksmak, eller kanskje det er jeg som har det, likevel fant jeg noe jeg likte i CD-samlingen hans. Musikken strømmet snart ut av høyttalerne, selv om den ikke ble strømmet. Fjernkontrollen tok jeg med meg da jeg gikk for å sette meg, jeg kan være ganske forutseende.

Det hendte vi kalte ham Sein i stedet for Stein. Han var ikke så glad i å bevege seg, og når han gjorde det, beveget han seg sakte. Han beveget seg ikke mer enn høyst nødvendig, men fingrene hans var raske. Han brukte alle når han skrev, han tastet fort. Mosjon var bare noe han hadde hørt om, noe han ikke en gang hadde en teoretisk interesse for. Når han satt stille, så satt han helt stille. Selv når han snakket beveget han sjelden annet enn munnen og øynene, kroppsspråk hadde han lite av. Han sa ikke så mye, Kurt sto som regel for det meste av pratingen når vi var sammen alle tre, men når han først sa noe, så var det som regel verdt å lytte til, i motsetning til ordstrømmene Kurt pleide å produsere, man måtte bare ha en stor porsjon tålmodighet, det kunne ta lang tid før han ble ferdig, når han en gang i blant først kom i gang, om emnet var noe han interesserte seg for. Selv om han var ganske forutsigelig, hendte det at han overrasket oss.

Han overrasket oss da han ble den første av oss som skaffet seg egen leilighet, det hadde framstått som et mysterium for begge to at han skulle ha trasket rundt fra visning til visning og til slutt kjøpt seg en leilighet, med all den aktiviteten det krevde, vi hadde ikke sett det komme. Det hadde vært et mysterium, inntil han altså fortalte at det var faren som hadde skaffet den. Det forklarte det meste. Leiligheten var riktignok på den gale siden av elva, det var Kurt og jeg enige om, men ellers var den fin nok, til å være i en så gammel bygård. Vi andre to bodde fortsatt på hver vår studenthybel. De var på den riktige siden av elva, men de var altså bare hybler. Som vi leide. Foreldrene våre betalte leien.

Vi var vel i gang med en slags innvielsesfest. Praten gikk etter hvert livlig nok, der Kurt er, går praten som regel alltid livlig, om han er i godt humør. Humøret hans steg snart, etter den litt kleine starten. På grunn av den høye musikken hørte vi bare deler av det Kurt sa, kanskje var det derfor jeg hadde satt den så høyt på, det var ikke så vanskelig å gjette seg til hva han snakket om. I alle fall gadd jeg ikke skru ned volumet, fjernkontrollen lå foran meg på bordet, utenfor rekkevidde av de to andre. Det gjorde ikke så mye at vi ikke hørte hverandre så godt, vi ble etter hvert såpass fulle at vi lo godt bare av tanken på hva de andre kanskje sa. Selv Stein så ut til å le innimellom, det gikk til tider en slags rystelser gjennom den store kroppen hans, det betydde som regel at han lo.

– Tid for å bestille pizza, skrek Stein plutselig, noen ønsker? Spørsmålet var bare en formalitet, en ren høflighet. Begge ristet på hodet. Det var alltid han som bestemte hvilken pizza vi skulle bestille. Pizza var tross alt hans domene. Pizza og data, det var hans verden, en verden han lett manøvrerte seg gjennom. Pizzamenyen kunne han utenat. Antakelig hadde han stamkunderabatt hos alle byens pizzabakere, om noe slikt finnes.

Da det ut på kvelden ringte på døra for andre gang, så Stein oppfordrende på oss og nikket sakte med hodet i retning av døra. Kurt fikk et latteranfall, han hadde lett for å le når kvelden ble sein og promillen høy. Jeg forsto egentlig ikke hva det var som var så morsomt, trolig ville han ikke forstått det selv heller, om han hadde tenkt seg om.

– Nei, det er din leilighet, så du får åpne selv, dessuten var det jeg som åpnet forrige gang, for pizzaen, hikstet han. Jeg merket at jeg lo jeg også, aner ikke hvorfor, det var jo egentlig ikke stort å le av. Stein sukket oppgitt, tenkte seg litt om, før han reiste seg og gikk sakte og ustøtt mot døra. Jeg fulgte ham sløvt med blikket der han gikk. Fra der jeg satt, kunne jeg se ut i gangen, på skoene som sto der og på inngangsdøra. I det han låste opp døra fikk den et kraftig puff utenfra. Den traff Stein rett i panna. Han seg sakte sammen og ble liggende som en uryddig haug på gulvet. To politimenn skrittet over ham mens de raskt mønstret ham med forbausede blikk, de forsto trolig ikke hvorfor han la seg til rette på gulvet, og kom inn i stua. Den ene slo av musikken. Det ble helt stille. De så vaktsomt på oss. Det var tydelig at de var usikre og nervøse, de kunne jo ikke ane hva som ventet dem i en ukjent leilighet på østkanten. Vi så sløvt på dem. I ettertid har jeg tenkt at de nok var nye i jobben, og kanskje hadde hørt i overkant mange fargerike, eller fargelagte, fortellinger fra eldre og mer erfarne kolleger som hadde gjort sine bitre erfaringer i den delen av byen.

– Vi har fått melding om husbråk. Hva er det som foregår her? Det var han som hadde slått av musikken som spurte. Han hørtes brysk ut. Vi så på ham, så så vi på hverandre, så så vi på ham igjen. Ingen av oss forsto hva han snakket om, ingen av oss svarte. Vi strevde nok begge med å finne mening i det som skjedde. Det var blitt helt stille i leiligheten. Det foregikk vel egentlig ikke stort der. Bråket hadde tatt slutt da han slo av musikken.

-Nei, det…, sa Kurt og så spørrende på meg.

Den andre politimannen gikk bort til stuebordet og gransket flaskekaoset og innholdet i pizzaeskene nøye. Kanskje var han skuffet over at det bare var lovlig rusgift på bordet, kanskje var det noe annet han så etter, kanskje undersøkte han det som var på bordet for å vinne tid, fordi han ikke helt visste hva han skulle gjøre videre, kanskje lurte han på hva slags pizza vi spiste. Kollegaen hans kremtet langsomt. Det virket som det hele begynte å bli mer pinlig for dem enn for oss.

De var neppe stort eldre enn oss, og virket etter hvert begge som om de var i villrede om hva de skulle gjøre videre. Utrykningen skulle vel rapporteres. Det var ikke noe mer bråk å slå ned på. Ikke noe oppsiktsvekkende foregikk. Vi tre i leiligheten forholdt oss helt rolige. Ingen sa noe, ingen beveget seg. Kurt og jeg forsøkte hver for oss å komme på høyde med situasjonen, for å forstå hva som egentlig foregikk. Stein var trolig bevisstløs.

– Hvordan går det med ham? mumlet jeg og skulle til å reise meg.

– Du blir sittende, skrek politimennene i kor. Jeg ble sittende. Kurt og jeg ble sittende og se på dem.

– Det har vært nok bråk fra dere i kveld, ikke la dette gjenta seg! De mønstret oss med strenge blikk. Og da ville vel hele hendelsen ha vært overstått, om ikke Stein langsomt hadde begynt å våkne ute i gangen. Han mumlet uforståelig, mens han møysommelig stablet seg på beina. Han fylte hele døråpningen da han forsøkte å komme seg inn i stua, det virket som om den venstre siden av dørkarmen var i veien for ham. Etter litt strev fant han veien forbi den. Høyre del av panna hans var tydelig misfarget. Politimennene så på hverandre, så så de på Stein som kom mot dem. Han var stor, større enn dem, en diger harmløs bamse som var stor nok til å virke skremmende på dem som ikke kjente ham. Jeg ville ikke likt å møte en som så ut som ham i en mørk bakgate, for å si det sånn.

– Hva var vitsen med å slå meg ned med døra? Jeg åpnet jo. Det var tydelig at et raseri, eller i det minste en irritasjon, var i ferd med å bygge seg opp i ham, jeg er ikke sikker, jeg har aldri sett ham sint. Stemmen hans var grøtete. Om det var på grunn av smellen i panna eller alkoholen, var ikke godt å si. Kanskje begge deler spilte inn. Uansett, han snakket forståelig nok.

– Du får bli med oss! sa den ene politimannen. De grep ham i hver sin arm og dreide ham sakte rundt. I døråpningen måtte de gå sidelengs. Stein bestemte tempoet, de to politimennene var for små i forhold til ham til å ha nevneverdig innflytelse på hastigheten. Progresjonen i arbeidet deres var avhengig av at han samarbeidet. I gangen fikk de for alvor problemer med å få ham videre. Stein ville ha på seg sko før han gikk ut, det kan man forstå, så han satte seg litt på bakbeina. Eller rettere sagt, han ble stående og var ikke til å rikke. Han forsøkte å forklare situasjonen for politimennene, men ordene hans ble av en eller annen grunn enda mer grøtete, det var ikke mulig å forstå hva han sa lenger, han svaiet faretruende. Han pekte skiftevis på skoene og føttene sine. Han bøyde seg og gjorde et forsøk på å få på seg en sko, men det var håpløst. Den ene politimannen sto i veien for stolen han strategisk hadde plassert i gangen til bruk i slike situasjoner. Han forsøkte å nå ned til skoene uten å sette seg. Han tok overhaling hver gang han bøyde seg ned, å bare stikke føttene ned i skoene fungerte heller ikke. Selv ikke med hjelp fra den ene politimannen, lot det seg gjøre å få dem på. Til slutt førte de ham ut i sokkelessen, protestene hans var bortkastet. Skoene måtte han bære i hendene.

Denne gangen var det vi som var trege. Opptrinnet i gangen hadde vært spennende å følge med på. Vi begynte først å fatte hva som hadde skjedd da de hadde tatt ham med seg ut og døra hadde lukket seg. Kurt var uvanlig taus. Han forsøkte å tenke, det var nok ikke så lett for ham på dette stadiet; det var som regel han som drakk mest.

– Har de arrestert ham?

– Ser sånn ut.

– Hvorfor det?

– Hva mener du?

– Hva har de arrestert ham for?

– Aner ikke. Det ble stille en stund. Vi lente oss begge tilbake i sofaen og så opp i taket. Det var høyt under taket. Det var gjerne det i gamle bygårder. Der taklampa ville ha hengt om Stein hadde hatt en taklampe, var det en slags rosett. Den var godt laget. Tro hvem som hadde laget den? Taket hadde sikkert vært hvitt en gang, det hadde blitt gult med åra. Eller kanskje det bare trengte en vask? Leiligheten hadde nytt kjøkken og nytt bad, ellers hadde faren hans ikke brydd seg med å investere i den, så langt. Det føltes litt rart å være på besøk hos en som ikke var der, selv når det var en som jeg kjente så godt.

– Kanskje de syntes han så skummel ut, sa jeg ut i lufta.

– Jeg ringer til faren min. Kurt hørtes ut som om han hadde fått en ide. Jeg håpet den var god, men jeg hadde mine tvil. Han var en rastløs kar som ofte følte behov for å gjøre noe, men han tok seg sjeldent tid til å vurdere handlingene sine før han handlet. Ofte skapte han flere problemer enn han løste med handlingstrangen sin.

– Kanskje vi heller skulle ringe til politistasjonen, og spørre om Stein snart blir satt fri?

– Nei, det er bedre at faren min ringer til politistasjonen og spør. Jeg ringer ham, forklarer hva som har skjedd, og så ringer han til politiet, sa han avgjort. Først ga det ikke mening, men så demret det for meg. Kurts far var journalist, en forholdsvis kjent en også. Han kom til å presentere seg med navn og tittel.

Han ringte. Det tok ikke lang tid før faren svarte. Kurt forsøkte å forklare det som hadde hendt, men det tok tid før han klarte å lage en fortelling med en fornuftig og troverdig sammenheng. Det er nå en gang det som er noe av poenget med å drikke alkohol, det å miste evnen til å snakke fornuftig og sammenhengende, å slippe å tenke og snakke fornuftig, å slippe å si noe andre trengte å feste seg ved, og å ha noe å skylde på om man sa eller gjorde noe dumt.

– Nei, han hadde ikke gjort noe. Han var litt full og han besvimte da han fikk døra i panna, forklarte Kurt. Han ventet litt, lyttende.

– Det var vel mer ved et uhell, jeg vet ikke om man kan kalle det politivold akkurat. Igjen ble det en pause mens han lyttet.

– Nei, jeg vet ikke hvor de har tatt ham. Sikkert til den nærmeste stasjonen. Igjen lyttende taushet. Det slo meg at Kurt var uvanlig lyttende til ham å være, men for den del, å spørre og grave var jo jobben til faren hans.

– Det er det vel lettere for deg å finne ut. Det er du som er journalisten, sa Kurt og så på meg mens han himlet med øynene.

– Nei, jeg forsøker ikke å være frekk. Han skar grimaser og så oppgitt ut, men så tok han seg kraftig sammen.

– Ja, det er jeg som ber deg om en tjeneste. Han jobbet hardt for å framstå som høflig og ydmyk. Jeg visste at det ikke var lett for ham, men han klarte tydeligvis å være overbevisende.

– Ok, takk skal du ha. Han la fra seg telefonen på bordet. Så var det bare å vente. Vi satt og studerte gardinene i leiligheten. De var ikke stort å studere. Det var ikke stort å si om dem heller. Helt nye. Grå med litt gråere striper. Antakelig hadde Stein kjøpt gardinene selv. God smak hadde han aldri hatt. Det var jo også mulig at det var faren hans som hadde kjøpt dem. Et sted måtte han jo ha arvet sin dårlige smak fra. Det var bare ett bilde på veggen, en plakat, sirlig innrammet. Det var en reklame for filmen V for vendetta. Den var det nok definitivt ikke faren hans som hadde hengt opp. «When Injustice Becomes Law, Rebellion Becomes Duty», sto det på den. Stein en rebell? Ja særlig! Ingen av oss hadde lyst på mer pils. Vi drakk vann mens vi spiste mer pizza, det var mange igjen, Stein hadde vært raus med bestillingen, som vanlig, mest av hensyn til seg selv, alt sammen kontant betalt, han brukte helst kontanter, kontanter som han fikk av sin far. Endelig ble det liv i telefonen til Kurt.

– Ja?

– Husbråk? Vi spilte musikk. Det var alt bråket. Han så bebreidende på meg.

– Nei, han gjorde ikke motstand, men han går ikke så fort. Og han var ikke helt edru. Også hadde han fått seg en smell i hodet.

– De kommer til å slippe ham ut… i morgen. Sove av seg rusen? Han var ikke så veldig full.

– Ok, takk skal du ha. Kurt ble sittende og fingre med telefonen. Vi satt dypt tilbakelente i sofaen. Jeg studerte tapetet. Det hadde neppe Stein satt opp. Det hadde sikkert hengt der siden tidenes morgen. Mønsteret så ut som noe som kunne vært på et gammelt innpakningspapir, et som man pakket inn konfektesker i. Kanskje det nettopp var det det var. Det passet heller dårlig sammen med gardinene. Kurt satte seg opp og plukket opp telefonen sin.

– Jeg ringer Stein, sa han mens han trykket fort på telefonen. Han så spent på den. En potetgullpose begynte å bevege seg på bordet og vi hørte tonene til Don’t Worry, Be Happy. Det ble stille. Han la telefonen på bordet og ble sittende og se opp i taket. Vi satt i taushet en stund. Det er mulig at Kurt tenkte, det var han i så fall alene om.

– Da er det din tur, sa Kurt avgjort. Han rettet seg opp.

– Min tur til hva da?

– Til å ringe! Ring til moren din, advokaten, sa han og hørtes litt hissig ut. Det framsto som en ganske god ide når jeg tenkte på det. Jeg overveide det en stund, mens Kurt fortsatte å fingre med telefonen sin. Så ringte jeg.

– Ja?

– Hei, det er meg.

– Å, hei.

Det tok litt tid å forklare situasjonen for henne og hun hørtes ikke så lysten ut på å ta den telefonen til politistasjonen, men da hun hørte at faren til Kurt allerede hadde ringt, tenkte hun nok at hun ikke fikk være dårligere, selv om hun var klar på at hun hadde andre ting å foreta seg en lørdags kveld enn å ordne opp i problemene til voksne unger. Det er mulig hun så et likestillingsaspekt ved det hele også, at ikke bare fedre dugde til å ringe til politiet for å få sønners venner ut av en knipe, det var i alle fall den knappen jeg forsøkte å trykke på da jeg fortalte historien min. Vi avsluttet samtalen, hun var på saken. Så ble vi sittende og fingre med hver vår telefon. Det var litt kjedelig uten musikk – og uten Stein. Det var i grunn en viss atmosfære rundt ham.

Femten minutter senere ringte hun tilbake. Hun kunne stort sett fortelle det samme som faren til Kurt. I tillegg kunne hun opplyse om at mannen hun hadde snakket med først hadde vært litt nedlatende, det antok hun var fordi hun var kvinne, det antok hun alltid når hun ikke var fornøyd med folks oppførsel overfor henne, kanskje hadde hun rett, hun mente at han neppe ville snakket slik til en mann. Så hun satte ham på plass. Jeg så ham for meg, stakkars mann. Jeg måtte flire. Han hadde nok lært hva ydmykhet er. Likestilling er en fin ting. Jeg syntes egentlig ikke synd på ham, det føltes som en slags hevn for at de hadde arrestert Stein.

– Han hørtes faktisk litt stresset ut etter hvert. Han sa at de bare hadde tatt ham med for at han skulle sove ut rusen, nærmest for å ta vare på ham. Da jeg sa at det burde vært unødvendig, all den tid han ble pågrepet hjemme hos seg selv og kunne ha sovet ut der, hadde han ikke noe godt svar å komme med. Slipper de ham ikke i morgen tidlig, så kan jeg ta meg en tur ned på stasjonen. Det gjorde jeg helt klart for dem. Og du, ikke mer tull i kveld!

-Tull, jeg? Du kjenner da meg!

– Joda, jeg kjenner deg, men jeg kjenner Kurt også. Jeg forsto hva hun mente.

Jeg takket henne for innsatsen, men vi var i grunnen like langt. Ingen Stein. Tiden slepte seg sakte av sted. Gulvet hadde sett sine bedre dager. Stein, eller noen andre, mest sannsynlig noen andre, burde legge nytt gulv, tenkte jeg, men det var jo ikke sikkert faren hans hadde vurdert det som en god investering. Gulvet hadde sikkert sett kurant ut en gang i tiden, men det var da. Tepper var han ikke tilhenger av, han foretrakk tøfler. Kurt kom med en lyd og rettet seg opp i sofaen.

– Jeg ringer til faren til Stein!

Han så helt oppspilt ut, overrasket over å ha kommet på å ringe til faren til ham som hadde blitt slått bevisstløs da han fikk døra i ansiktet og som nå var satt i arresten. Det burde vel egentlig vært det første vi skulle ha gjort. Far og sønn var nesten så ulike som over hodet mulig. Han tok tegninga med en gang da Kurt ringte ham, Kurt var vel også blitt flinkere til å forklare, fått rutine så å si, og dessuten blitt klarere i hodet etter hvert som alkoholtåka lettet. Det ble en kort samtale. Tid er penger, som Steins far pleier å si.

– Nei, jeg tror det holder å ringe, du trenger ikke å dra dit. Hallo?

Kurt ble sittende og stirre på telefonen. Det at noen foretrakk å foreta en reise når man kunne klare seg med å ta en telefon, hadde ikke falt ham inn, men i næringslivet var det vel handling som telte. I alle fall gikk det rykter om at det var sånn det var. Selv var han også en handlingens mann, men da helst via telefon eller Internett. Faren til Stein var forretningsmann. Internett var noe han hadde ansatt andre til å drive på med. Muligens hadde sønnen en framtid i farens firma, hvem vet? Den ene hadde det den andre ikke hadde. Eplet falt langt fra stammen – og det kunne være gunstig for stammen, om stammen visste å utnytte situasjonen. Eller hvordan var det igjen? Det var litt tungt å tenke. Snart sluttet jeg med det. En sløv taushet senket seg over oss.

Jeg hadde studert stua lenge nok, så jeg ble sittende og studere inngangsdøra. Døra hadde sikkert vært der siden tidenes morgen den også, eller i alle fall fra da gården ble bygd. Det var halvt gjennomsiktige, smale nettingvindu i døra. Jeg skvatt litt da jeg så noe stort som beveget seg utenfor. Det ringte på. Kurt gikk for å lukke opp. Han åpnet forsiktig, klok av vår venns skade. Til vår forbauselse var det Stein som sakte kom inn i gangen, tok av seg skoa, de var uten lisser, lissene hadde han i hånda. Han ruslet inn i stua der han satte seg i godstolen sin. Vi så spent på ham.

– Jeg er sliten, sa han. Det virket ikke som om han hadde tenkt å si noe mer. Han satt med lukkede øyne og nikket sakte for seg selv. Jeg trodde han var i ferd med å sovne.

– Hva skjedde? De sa de skulle holde deg natta over. Kurt var ivrig, han hadde ikke tenkte å la ham hvile i fred, ikke ennå. Sakte snudde Stein hodet mot oss. Først så han på meg, så snudde han seg mot Kurt. Han tenkte seg om. Han tok seg god tid.

– Jeg lå nå der og halvsov da celledøra plutselig ble revet opp. Avstanden var stor denne gangen, så den traff meg ikke. Stein smilte ironisk. Han tok seg god tid. Hodet duppet sakte opp og ned. Kanskje nikket han for seg selv, kanskje var han i ferd med å sovne. Det kunne være begge deler.

– Celledører går vel utover?

– Det også.

– Ja, og så? brøt Kurt inn, han var utålmodig, som vanlig.

– Så spratt det inn en liten sprett av en politimann som skrek: Hvem i helvete er du? Så fikk jeg beskjed om å pelle meg ut. Mens jeg kvitterte for skolissene og andre gjenstander de hadde beslaglagt før de satte meg på cella, kom far min. Han var ikke blid. Etter at han hadde presentert seg og lirt av seg en voldsom tirade, forsikret vakta ham om at det hele var en beklagelig misforståelse som ville få et etterspill for de to som hadde tatt meg med. Fatter sa at de skulle få høre fra hans advokat… Hele leksa, bla bla bla. Så kjørte han meg hit. Han var ikke så blid på meg heller.

Stein flirte litt ved minnene mens han gned seg på kulen i panna. Ingen sa noe på en lang stund. Ølet var varmt. Pizzaen var kald. Det var sent. Festen var slutt. Kvelden hadde blitt annerledes enn forventet. Vi var trøtte alle tre. Han ble var at han satt med skolissene sine i hånda, så undrende på dem en stund før han la dem på stuebordet, ved siden av plastmaska. Så gjespet han og reiste seg.

– Det kunne gått verre, mye verre, mumlet han for seg selv, mens han stirret med et nærmest kjærlig blikk på skolissene – eller maska. Hva han mente med det, aner jeg ikke. Han var vel bare trøtt.

– Forresten, fatter ga meg streng beskjed om å gå rett til sengs. Ordre er ordre. Smekk igjen døra når dere går, etter å ha ryddet her. Tomflaskene kan dere sette på kjøkkenbenken. Søppelposer finner dere i skapet under kjøkkenvasken. Husk å kildesortere. Søppelposene og pizzaeskene kan dere hive i søppelkassene på vei ut, søppelkassene står i bakgården, sa Stein før han tasset inn på soverommet sitt. Akkurat som om han pleide å bry seg om hva faren hans sa og ikke sa.

Vi ble sittende en stund i stillhet og forsøkte å fordøye kveldens begivenheter, før vi begynte å rydde. Det tok ikke så lang tid, vi er effektive sånn, når vi først kommer i gang. Kurt tørket til og med av stuebordet så det skinte i den tomme bordflaten, alle minner fra kveldens begivenheter var fjernet fra det. Maska hengte jeg på en ledig spiker på veggen over datamaskinene hans. Jeg stusset litt da jeg hadde hengt den opp og ble stående et øyeblikk mens jeg så på den. Noe som minnet om en klar tanke hadde svevd forbi, den ble borte like fort som den dukket opp. Det var et eller annet ved noe han hadde sagt. Vi hørte ham snorke da vi stille lukket døra etter oss. På vei ned trappene begynte Kurt å flire.

– For en gangs skyld var ikke Stein sein, sa han. Selv spekulerte jeg på om jeg kanskje ikke skulle ha satt musikken fullt så høyt på. På den andre siden kunne jo de to andre ha bedt meg om å dempe den. Nå ja, det som hadde skjedd hadde skjedd. Vi plasserte all søpla på rett plass i henhold til Steins instruksjoner. Det var på tide å få tak i en drosje hjem til vestkanten.

Et nærmere blikk på et torg i Kiel, Tyskland

Det var allerede sent på høsten da jeg for to år siden fant en død sommerfugl på gulvet i et hjørne av min innglassede balkong. Hvilket ærend jeg ved den anledningen egentlig hadde på balkongen, kan jeg ikke lenger erindre. Jeg plukket sommerfuglen forsiktig opp og la den i vinduskarmen. Den ligger der ennå. Etter hva jeg forstår dreier det som et eksemplar av arten neslesommerfugl. Det er en art som visstnok er svært vanlig her til lands.

Hva som var årsaken til at den døde, vet jeg ikke. Det kan nok helst ha hatt en sammenheng med at det var høst. At den hadde forvillet seg inn på balkongen og åpenbart ikke fant veien ut igjen, var nok heller ikke gunstig for dens overlevelsesmuligheter. Hva som kan være grunnen til at jeg har latt den ligge der den ligger, i snart to år, vet jeg heller ikke. Hvor lenge den kommer til å bli liggende der, avhenger ikke bare av meg. Uansett så ligger den der ennå og er fortsatt død. Enn så lenge.

20170518_202611

 

Det finnes politiske krefter i Norge som forsøker å tilta seg en rett til å definere hvordan vi alle skal være, hva som er vår kultur, samtidig som de vil gjøre den til sin kultur, til en evig uforanderlig kultur, en kultur de kan invitere oss andre inn i. Det er ingen grunn til å la seg fange av deres kulturforståelse. Kulturene vi lever i, og den enkelte av oss, er hele tiden underveis, vi er hele tiden i utvikling, vi lar oss ikke definere en gang for alle.

Så lenge folk ga «keiseren hva keiserens er», brydde ikke den romerske sentralmakten eller dens provinsguvernører seg stort om hvilke guder innbyggerne av Romerriket tilba, hvilke kulturelle særtrekk de ulike områdene som romerne hadde erobret hadde, eller om hva som foregikk inne i den enkelte borgers hode. Om noen opptrådte på måter som keiseren og hans folk oppfattet som provoserende, kunne represaliene komme raskt og være nådeløse. Det fikk blant annet tilhengerne av ulike kristne kirker erfare. Hva de brede lag av befolkningen tenkte, interesserte ikke den romerske overklassen. Ikke bare det, de brede lag av befolkningen interesserte ikke overklassen, den gangen som nå, som til enhver tid.

 

Religiøs og kulturell ensretting

Da en av de mange retningene innen kristendommen etter hvert ble statsreligion i Romerriket, startet en ny form for kristenforfølgelse. Denne gangen var det kristne som sto for forfølgelsene av annerledes troende og tenkende. Det gikk ut over andre kristne med konkurrerende former for kristen tro og tilhengere av ulike «hedenske» religioner, samt ulike verdslige filosofiske skoler. «Hedensk» religionsutøvelse ble forbudt og templene ble endelig stengt i år 391.

Mithras-kulten, som var den tidens sterkeste konkurrent til kristendommen, var det vanskeligere å nedkjempe enn de fleste andre religiøse strømningene, for de kristne makthaverne. En utfordring i så måte var alle fellestrekkene mellom denne kulten og kristendommen, en enda større utfordring var at kulten sto sterkt blant de romerske soldatene, og selv keiseren vegret seg for å legge seg ut med sine soldater. Mithras-kulten hadde lenge vært det sosiale limet som skapte enhet blant soldatene, den var en del av deres identitet som soldater.

 

Folkekultur og parallellsamfunn

På samme tid startet begynnelsen på slutten for Vestromerriket; sentralmakten brøt sammen og de tidligere romerske provinsene ble mer og mer overlatt til seg selv. Dette førte til en styrking av et kulturelt mangfold med mange lokale religiøse uttrykk og styrking av de mange parallellsamfunnene som hadde stått i mot forsøkene på å skape religiøs og kulturell ensretting. Enkelte lokale kulturer, med sine spesielle kulturelle uttrykk og religiøse forestillinger hadde ganske enkelt overlevd fordi de befant seg i avsidesliggende strøk, skjermet for makthavernes blikk.

Representantene for høykulturen, overklassen, utviklet en egen ideverden som avvek fra forestillingene de brede lag av folket hadde, selv om over- og underklassen kunne leve forholdvis tett på hverandre rent fysisk. De brede lag av befolkningen fortsatte å utvikle sine ulike religiøse og kulturelle forestillinger og praksiser, mer eller mindre i fred for innblanding fra øvrigheta. Overklassen og øvrigheta var interessert i verdiene underklassen skapte, ikke tankene de tenkte.

Blant de folkelige kulturelle uttrykksformene, som avvek fra høykulturens relativt enhetlige kultur, fantes det ulike former for religiøse forestillinger som både kunne være kjetterske typer av kristendom, religiøse forestillinger som tok opp i seg elementer både fra kristendom og ulike tradisjonelle «hedenske» religioner, rent «hedenske» religioner som levde videre i folkedypet og i ulike avkroker av Europa, og forholdsvis originale nyskapninger som sprang ut av folks egen fantasi og forestillingsverden.

 

Folkekultur

Kloke koner utviklet et repertoar av behandlingsformer for ulike sykdommer, deres helbredelsesvirksomhet ble langt mer avansert enn den legevirksomheten som var godtatt av kirken. Den godtatte legevirksomheten besto for en stor del i årelating. Kvinnenes forståelse av hvordan kroppen fungerer og hvordan sykdom oppstår og utvikler seg, kan oppfattes som en del av en virkelighetsoppfatning som avvek fra kirkens lære.

Den mest synlige folkelige kulturelle uttrykksformen, som var hjertelig til stede i det meste av Europa, var vel helst karnevalskulturen med sine støyende opptog og langvarige karnevalstider, de kunne samlet strekke seg over en tredjedel av året i enkelte strøk av Europa, det var tider der mye i verden ble snudd på hodet, ikke minst de sosiale hierarkiene. Kirken, som var en del av høykulturen, en del av overklassen, brydde seg i det store og hele ikke alt for mye om det som rørte seg i parallellsamfunnene i folkedypet, under senantikken og middelalderen, men på 1500-tallet skulle alt bli annerledes.

 

Fra mangfoldighet til enfoldighet

På begynnelsen av 1500-tallet bar den katolske kirke preg av åndelig forfall, vellevnet og korrupsjon. Ulike kirkelige reformbevegelser vokste frem, noen av dem knyttet seg til lavkulturen, til folkekulturen, og mobiliserte deler av befolkningen. En ny kamparena ble dermed skapt. Ulike fraksjoner av overklassen søkte støtte i befolkningen for sine interesser, for sine verdslig og religiøst motiverte interesser. Ved dette startet en interesse for hva som foregikk i folks hoder; det var ikke lenger nok at befolkningen ytre sett tilpasset seg kirkenes ritualer og høytider, de skulle også tilegne seg deres religiøse forestillinger, deres ideologier.

Undertrykkelsen av avvikende virkelighetsoppfatninger, religiøse forestillinger og atferd skulle bli intens. Europas befolkning startet på en tvungen utvikling fra flerkultur og parallellsamfunn til en monokultur og en stadig sterkere kirkelig og statlig kontroll. Kristne kjettere ble forfulgt, kloke koner ble oppfattet som hekser og djeveldyrkere, religiøse ikke-kristne minoriteter ble knapt tålt, den folkelige karnevalskulturen ble aktivt bekjempet; fest og moro var ikke forenlig med kristen lære, særlig ikke når den inneholdt spøkefulle «blasfemiske» innslag.

Alle uttrykk for den levende folkekulturen ble hardt bekjempet, ofte med bålet som det ultimate virkemiddel. I løpet av 1500-tallet ble folkekulturen utryddet av kirken, både av den katolske og de protestantiske, og andre representanter for høykulturen. Europa hadde blitt et kulturelt fattigere sted. Det fantes ikke lenger noen folkekultur; det fantes ikke lenger noe kulturelt mangfold av betydning.

Etter trettiårskrigen fra 1618 til 1648, ble det bestemt at befolkningen i de ulike statene skulle ha den samme troen som statsoverhodet, statslederen skulle bestemme hvilken retning innen kristendommen den enkelte skulle følge.

 

Et nytt mangfoldig Europa

For Norges del førte reformasjonen til en sterk ensretting av den kristne forkynnelsen, lenge var bare den luthersk reformerte protestantismen tillatt i landet. Frem til 1800-tallet hadde samenes religion og kultur fått være i fred for innblanding fra den norske stats side. Da samenes sjamanistiske kultur først kom under et systematisk press fra kirke og stat, tok det ikke så mange tiår før den var behørig undertrykket.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det gradvis åpnet opp for et større livssynsmangfold i Norge, i alle fall et større mangfold av kristne kirker. Jødedommen ble formelt tillatt i landet. Under dansketiden hadde jøder en viss mulighet for å komme til Norge og reise rundt i landet, men de hadde ikke lov til å slå seg ned i byene. Grunnlovens jødeparagraf er en annen historie, og heldigvis, den er historie. Først i 1956 ble den siste offisielle restriksjonen rettet mot katolikker fjernet, da ble jesuittparagrafen i Grunnloven tatt vekk.

I Oslo-området opplevde man både på 1800- og 1900-tallet stadig tilflytting fra andre deler av landet, og selvfølgelig også før den tid. Innflytterne ble tolerert, så lenge de tilpasset seg østlandskulturen og «lærte seg å snakke norsk», altså å snakke østlandsdialekt, rimelig raskt. Dialektord ble lenge ikke tålt, men på slutten av 1900-tallet ble det større aksept for at folk holdt på dialekten sin, selv om de flyttet til Østlandet. Språket og kulturen i området ble rikere ved det.

 

Arbeidsinnvandring

Det ble knapphet på arbeidskraft i Norge og norske arbeidskraftkjøpere sendte sine representanter ut i verden på 1970-tallet for å rekruttere arbeidskraft. Deres anstrengelser bar frukter, dermed startet arbeidsinnvandringen til landet. Folk kom hit, som kjent, både fra nære og fjerne himmelstrøk. Til å begynne med ble innvandrerne oppfattet som et spennende og eksotisk innslag i de store byene, men etter hvert oppsto det en bekymring hos enkelte grupper av nordmenn, knyttet til innvandrernes kulturelle bakgrunn og religiøse tilhørighet. Noen forventet at de skulle «bli som oss», andre bekymret seg for at de kunne påvirke Den norske kulturen og bidra til at den endret seg, som om den noen gang har ligget fast som en uforanderlig størrelse.

 

Norske verdier

I vår tid møter vi stadig tanker om at det finnes et bestemt sett av norske verdier, vaner og tradisjoner som alle uten unntak skal bekjenne seg til. Hva disse verdiene, vanene og tradisjonene er, er det mange som sliter med å definere, særlig har dette vært utfordrende for de som roper høyest om å verne om det opprinnelig norske. Det gjelder både hva disse verdiene, vanene og tradisjonene består i, og hva som er spesifikt norsk ved dem.

I bunn for mye av denne bekymringen ligger en forestilling om at den norske kulturen er og må være, uforanderlig, ensartet og monolittisk, at det finnes en spesifikk og snever måte å være norsk på, og et krav om at vi alle må dele virkelighetsoppfatningen til de fremmedskeptiske politikerne, i sin helhet, om vi vil at de skal akseptere oss som «gode nordmenn».

Det finnes politiske krefter i Norge som forsøker å tilta seg en rett til å definere hvordan vi alle skal være, hva som er vår kultur. Å definere hvem, hva og hvordan den enkelte av oss er, er opp til hver enkelt av oss. Kulturene vi lever i, og hver især av oss, er hele tiden underveis, vi er hele tiden i forandring, vi lar oss ikke definere en gang for alle, hverken som gruppe eller som individer.

 

Typisk norsk å være annerledes

For Norges del ville det være usigelig trist om vi skulle vende ryggen til et mulig rikt og mangfoldig samfunn, med mange spennende kulturuttrykk, og monomant insistere på at bare de er ekte norske som jevnlig sitter og soler seg ved hytteveggen ikledd bunad, mens de spiser brødskiver med brunost og bacon på, avrunder måltidet med Kvikk lunsj og appelsin og skyller det hele ned med rikelige mengder sprit. For hvem vet; kanskje er det det å være annerledes enn naboen som er mest typisk norsk?

 

1

Innvandringsmotstandere hevder at de kjemper for å bevare norsk kultur og demografi, samtidig er deres motstand mot innvandring vår tids største trussel mot kulturens og befolkningens overlevelse. Uten innvandring vil både kulturen og befolkningen gå under.

 

For at en kultur skal bestå, må det være noen som bringer den videre. For at en befolkning skal bestå, må den reprodusere seg, enten ved at et tilstrekkelig antall barn blir født og lever opp, eller ved at befolkningen får et jevnt tilsig av nye individer utenifra. Fruktbarhetstallene for hele verden, fra Statistisk sentralbyrå, viser at fruktbarheten i verden som helhet er synkende. Tallenes tale er klar også for Norges vedkommende; 1996: 1,89 fødte i gjennomsnitt per kvinne; i 2000: 1,84; en liten oppgang i 2006: 1,90 og i 2016 var tallet sunket til 1,71 fødte barn i gjennomsnitt per kvinne.

Fruktbarhetstallene for Norge viser at landets befolkning og kultur vil være avhengig av innvandring fra «fremmede kulturer» i all fremtid, om det ikke skjer en dramatisk økning av barnefødsler her i landet, hvilket er usannsynlig, for å bestå. Bare Afrika kan på sikt hjelpe dem som arbeider for å bevare Norge sånn omtrent som det er i dag. Uten afrikanernes og andre innvandreres hjelp, ingen fremtid for Norge.

 

Norges demografiske utvikling uten innvandring

I Norge fødes det færre barn enn det som skal til for å opprettholde befolkningen på dagens nivå, uten innvandring ville vi i enda større grad enn i dag, stått overfor en situasjon med en raskt økende gjennomsnittsalder i befolkningen. Det ville blitt stadig færre yrkesaktive som kunne fylt de jobbene som trengs for å holde samfunnet i gang. Vi ville fått en kronisk situasjon med en aldersmessig topptung befolkning, der antall mennesker i alle aldersgrupper ville krympe i takt, mens aldersfordelingen ville vært konstant, med for mange pensjonister, for få i yrkesaktiv alder – og alt for få barn. Dystre utsikter, men heldigvis redder innvandrerne oss fra denne mørke situasjonen.

 

Den demografiske overgangen

Den demografiske overgangen utgjør en utvikling i en befolkning fra en situasjon med høy barnedødelighet og høye fødselstall, hvilket gir en lav vekst i befolkningsstørrelsen, via en situasjon med lav dødelighet og fortsatt høye fødselstall, som gir en befolkningseksplosjon, til en situasjon med lav barnedødelighet og lave fødselstall, med avtagende befolkningsvekst som i mange land i vår tid har gått over i en befolkningsnedgang.

En befolkning er avhengig av å fornye seg selv ved at barn blir født og at barna lever opp til å nå reproduktiv alder. I land der familier er avhengig av hverandre og ikke har noen velferdsstat av betydning, som kan ta vare på folk når de blir syke eller gamle, trenger man yngre slektninger, fortrinnsvis egne barn, som kan ta seg av sine foreldre. Når barnedødeligheten er høy, må man sette flere barn til verden i håp om at noen av dem overlever frem til voksen alder. Å få seks, sju eller flere barn var ikke uvanlig i gode gamle dager i Norge og andre vestlige land; det var heller ikke uvanlig at halvparten av barna døde i tidlig barndom.

Når ernærings- og helsesituasjonen blir bedre i et land, går barnedødeligheten ned. Det tar tid før befolkningen justerer reproduksjonen til den nye situasjonen; kvinnene føder fortsatt mange barn, og det resulterer i en befolkningseksplosjon, i det de fleste i de store barnekullene overlever. I neste fase justeres antall barn familiene får, det blir en ny balanse mellom dødstall og fødselstall; befolkningen stabiliserer seg.

I tillegg til bedret ernærings- og helsesituasjon, spiller utdannelse, og da særlig kvinnenes tilgang til utdannelse, inn på fødselstallene. Kvinner (og menn) under utdanning utsetter som regel det å få barn til utdannelsen er endt. Dermed får de så å si færre år på seg til å reprodusere seg. Et økt utdannelsesnivå gir også bedre forståelse for betydningen av familieplanlegging.

 

Befolkningsnedgangen

I vår tid har det oppstått en ny ubalanse mellom fødsels- og dødstall, og da særlig merkbart i Europa og deler av Øst-Asia, men trenden slår stadig mer merkbart til for den øvrige verden; det fødes stadig færre barn. Det er bare ett land i Europa der fruktbarhetstallet er over 2,1. Den samme situasjonen er det i Øst-Asia, bare i Mongolia fødes det nok barn til at befolkningen i teorien kan opprettholde seg selv på dagens nivå, uten innvandring, men Mongolia er også et fattig land, så barnedødeligheten er ventelig større der enn i for eksempel Japan, som har et fruktbarhetstall på 1,33 (2000).

Dette betyr at fremtidens utfordring ikke blir å håndtere en stadig voksende befolkning, det er en forbigående situasjon, men hvordan en skal unngå at befolkningen krymper for raskt. Om et land, som Norge, ikke klarer å stabilisere antall fødte til litt over to per kvinne i gjennomsnitt, vil befolkningen uvegerlig synke, og på sikt avskaffe seg selv, om man ikke klarer å kompensere for de manglende fødslene ved hjelp av innvandring. For at innvandring skal kunne skje, må det finnes land med et overskudd av mennesker, og at en del av disse er folk som er villig til å flytte fra sitt eget land og bosette seg her.

 

Innvandring fra Norden

Når man påpeker at fruktbarhetstallene i Norge tilsier at man må akseptere en varig og relativt høy innvandring for å kompensere for landets forholdsvis lave fødselstall, for å holde befolkningsstørrelsen stabil, er det sedvanlige svaret fra innvandringsmotstandere at de under tvil vil akseptere innvandring fra land med en kultur som er lik vår egen. Hvor lik den må være forblir et åpent spørsmål.

Om vi antar at innvandrerne, for innvandringsmotstanderne, må være svært like den norske befolkningen i kulturell forstand, med hensyn til språk, religion, historie, klesdrakt, spise- og drikkevaner og andre kulturelle markører, for å få bosette seg i Norge, kan vi forsøksvis tenke oss at innvandring fra Norden ville være det mest akseptable. Vel nok ikke fra Finland, for de har Kalevala og ikke Den eldre og Den yngre Edda som sentral bærebjelke i sin kultur, og finsk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen og ikke den indoeuropeiske som norsk, svensk, dansk og islandsk. Vi står da igjen med Sverige, Danmark og Island som mulige leverandører av innvandrere til Norge, innvandrere som kan bidra til å kompensere for manglende norsk egenproduksjon av barn, og som gode hjelpere i «arbeidet» med å opprettholde norsk kultur og befolkning.

Om vi ser på fruktbarhetstallene for de tre landene, så ser vi at ingen av dem kan sies å ha noen mennesker å avse, de har for det meste større befolkningsmessige utfordringer enn vi. Vår nærmeste nabo, Sverige, ligger dårligst an med et fruktbarhetstall på 1,50 (2000), også Danmark ligger dårligere an enn oss med 1,73 (2000) fødte barn i gjennomsnitt per kvinne. Island, med 1,99 (2000) barn i gjennomsnitt per kvinne, er nesten i stand til å opprettholde egen befolkning, en befolkning som er så liten i utgangspunktet at de neppe har så mange innbyggere å avse til Norge.

Da kan innvandringsmotstanderne velge å bite i det sure eplet og utvide grensene for hvilke land de vil akseptere innvandring fra, og åpne for innvandring fra Finland, for det er da også kristendommen i form av den protestantiske varianten som er den dominerende religionen i landet, men heller ikke finnene er produktive nok for eget behov med sine 1,74 (2000) fødte i gjennomsnitt per kvinne. De mangler 0,36 for å nå minimumstallet for fruktbarhet på 2,1, som altså er det som skal til for å opprettholde befolkningstallet på nåværende nivå.

 

Innvandring fra Nord-Europa

Om vi leter videre i Europa, så er Tyskland en åpenbar kandidat til å bli godtatt som rekrutteringsmark for nye borgere av Norge. Da særlig Nord-Tyskland, der de fleste er luthersk reformerte protestanter, i likhet med 70 % av Norges innbyggere. Ser vi på fruktbarhetstallet for Tyskland, så oppdager vi at landet ligger dårligere an enn samtlige land i Norden, når det gjelder utsiktene til å ha en selvreproduserende befolkning. Deres fruktbarhetstall ligger på 1,36 (2000)! Ikke underlig da at tyske realpolitikere med begeistring ville ta i mot et stort antall syriske flyktninger. Tyskland trenger atskillige millioner med innvandrere de kommende tiårene, for at befolkningen ikke skal krympe raskt og dø ut etter hvert.

Det er et tankekors at tyske innvandringsmotstandere bruker så mye tid på å demonisere og demonstrere mot, og også terrorisere, innvandrere, det forekommer opp i mot ett tusen angrep mot asylsøkere og innvandrere i Tyskland per år, i stedet for å holde seg hjemme og gjøre en innsats for å fremme sin egen agenda, å bevare Tyskland for tyskere, ved å reprodusere seg og ta vare på egne barn.

 

Innvandring fra Europa

Europa er stort og det er mange felles kulturelle trekk ved mange land i Vest-Europa, men vi finner ikke et eneste land i vest som klarer å opprettholde egen befolkning ved egen hjelp. Tvert i mot er det flere land som ligger an til å avvikle sin befolkning og sin kultur, om de ikke får bistand i form av innvandring fra andre kontinenter; Italia, 1,19 (2000); Spania, 1,20 (2000); Tsjekkia, 1,13 (2000); Latvia, 1,16 (2000); Bulgaria, 1,23 (2000), for å nevne noen. Selv ikke det høykatolske Polen, som vi tidligere har fått befolkningsmessig hjelp fra, kan vi regne med for fremtiden. Polens fruktbarhetstall ligger på 1,37 (2000). Det ser dystert ut for Europas egen produksjon av innbyggere, og det er ingenting som tilsier at fruktbarheten kommer til å øke, snarer tvert i mot.

Det er kun ett land i Europa som klarer å opprettholde egen befolkning ved egen innsats, og det er lille Albania, som symptomatisk nok også ligger på bunn når det gjelder velstand og utdannelsesnivå. Albania har et fruktbarhetstall på 2,27 (2000), så de når over minimumstallet på 2,1 med god margin. Med en befolkning på litt over tre millioner, vil det være begrenset hvor mange innvandrere de vil kunne bidra med til Norge.

På den andre siden er nok Albania det landet i Europa som norske innvandringsmotstandere vil være mest skeptisk til å godta innvandring fra. 70 % av Albanias befolkning er muslimer, og er det noe de fleste ihuga innvandringsmotstandere er skeptiske til, så er det innvandring av muslimer til Norge. Med andre ord ser det håpløst ut for utsiktene om å supplere Norges befolkning med innvandrere kun fra europeiske land. Å se til vår store nabo i øst, og andre land fra det tidligere Sovjetunionen, er uten hensikt; land som Russland, 1,17 (2000) fødte i gjennomsnitt per kvinne; Armenia, med 1,10 (2000); Georgia, med 1,07 (2000) og Ukraina, med 1,10 (2000), nærmer seg kun ett barn i gjennomsnitt per kvinne. I flere av disse landene, som for eksempel Russland, er folketallet i fritt fall; det fødes for få barn og det er for få innvandrere som kommer til landene. I perioden 1993 til 2010 sank Russlands befolkning med seks millioner. Et paradoks da at innvandringsmotstanden synes å være så sterk i Russland. Vi for vår del må lenger ut i verden for å lete etter steder vi kan rekruttere nye borgere fra.

 

Innvandring fra Amerika eller Asia

Fra Nord-Amerika kan vi ikke vente noen stor innvandring, fruktbarhetstallene for Canada og USA er henholdsvis på 1,58 (2000) og 1,93 (2000). I flere av landene i Mellom- og Sør-Amerika ligger fruktbarhetstallene godt over 2,1, men antall barnefødsler er synkende, så det vil trolig bare være noen tiår før Amerika som helhet vil få et fødselsunderskudd. På sikt vil det kanskje bli landene i Mellom- og Sør-Amerika som vil vedlikeholde og opprettholde muren mellom Mexico og USA, og stille med vakter langs den muren som de i dag protesterer mot, som på en vennlig måte vil forsøke å overtale folk om å bli i sør og ikke flytte til USA.

Det samme gjelder landene i Asia, også de vil nok jobbe for å hindre utvandring. Japan er blant de asiatiske landene som allerede har et kritisk lavt fødselstall, som kombinert med en tradisjonell skepsis til innvandring, er i ferd med å føre landet ut i en akutt krise, i det befolkningen allerede har en for høy gjennomsnittsalder. Japan er så å si i ferd med å gå av med pensjon. På ett år faller befolkningstallet i Japan med 215 000 mennesker og denne reduksjonen i befolkningen øker år for år. Skepsisen til innvandring er synkende i Japan.

 

Afrika – den siste mulighet

På bare noen tiår har gjennomsnittet av barn verdens kvinner føder, sunket med to barn. I Norge får kvinner i gjennomsnitt ett barn mindre enn de gjorde på 1960-tallet. Den synkende tendensen er ens for alle kontinenter, men på ett kontinent har den demografiske overgangen kommet kortere enn i verden for øvrig; i Afrika var fødselstallene i alle land i 2000, med unntak av Mauritius (1,9) og Tunisia (2,1), over 2,1 i gjennomsnitt per kvinne. Det betyr at det trolig ut dette århundret vil være mulig å stimulere til innvandring fra Afrika til Norge og resten av Europa. Den store utfordringen blir da å motivere afrikanere til å flytte hit.

I Norge er det flere kvinner som blir mødre enn menn som blir fedre. Slik har det alltid vært i alle land; du har flere formødre enn forfedre. Om man skal se litt kynisk på det, er behovet på sikt større for innvandring av kvinner enn av menn, menn som ikke inngår i parforhold og dermed heller ikke blir fedre, har vi allerede en god del av i Norge, disse mennene bør få anledning til å bli mer produktive.

Den norske befolkningens behov for folk som jobber i helsesektoren vil etter alle solemerker fortsette å stige. Det er ingenting som tilsier at de som jobber i helsesektoren nødvendigvis trenger å være kvinner, men det er nå en gang slik at flertallet av de som jobber med pleie og omsorg for eldre, og vi vil i fremtiden ha et stort innslag av eldre i befolkningen, er kvinner. En utfordring blir da å få afrikanske kvinner med helsefaglig utdannelse, til å flytte til Norge.

 

Arbeidsinnvandring fra Niger

Det landet i Afrika med størst fødselsoverskudd er Niger med et gjennomsnitt på åtte fødte barn per kvinne (i 2000). Landet har fortsatt forholdsvis høy barnedødelighet, men dødeligheten er på vei nedover samtidig som fødselstallene holder seg høye. Med bedre helsetilbud vil levealderen for befolkningen øke og med høye fødselstall og lengre levealder, vil befolkningsveksten tilta. Derfor vil det være en god strategi om man fra Norges side allerede i dag investerer i utdanningstilbud for helsepersonell i Niger, noe ikke bare landets befolkning, men også Norges befolkning på sikt vil kunne dra nytte av. Om man i tillegg oppretter en stipendordning der deler av utdannelsen legges til Norge, vil mange av studentene få en tilknytning til landet vårt og sannsynligheten for at de velger å flytte hit, gjøre vårt land til sitt eget, vil øke. Om man supplerer med et godt og gratis kurs i norsk for de afrikanske studentene, vil suksessen være innen rekkevidde. Problemet vil bli at når de godt og vel har kommet til Norge og etablert seg her, vil de komme til å tilpasse seg kulturen i landet i løpet av en generasjon eller to, hvori inkludert antall barn det er vanlig å føde her. Behovet for ny innvandring vil dermed forbli konstant.

Når kvinner får tilgang til utdannelse, vil de utsette det å få barn, hvilket betyr færre barnefødsler per kvinne. Økt utdannelsesnivå fører også til økt velstandsnivå. En økning i levestandarden bidrar til at man velger å få færre barn. Heldigvis er det et etterslep i forhold til hvor mange barn man får, det går gjerne en generasjon eller to før man har tilpasset seg en situasjon med lave dødstall og lave fødselstall, så afrikanske kvinner kan ventes å få noe flere barn enn norske kvinner, også etter at de har kommet til landet, men folk med innflytterbakgrunn vil snart tilpasse seg landets fødselsnivå, og vil dermed føde mindre enn 2,1 barn i snitt. Dette betyr at man må opprettholde trykket i arbeidet med å få folk til å flytte til Norge.

Niger vil også komme til å fullføre den demografiske overgangen, men egoistisk sett, det handler tross alt om å bevare kulturen og befolkningen, kan vi håpe på at landet vil kunne bidra med stadig nye statsborgere til Norge, i alle fall ut inneværende århundre, men selvfølgelig kan det hende at velstandsutviklingen i Niger går raskere enn man kanskje ser for seg.

 

To skal bli 1,71?

Vel kunne man som en og annen naturglad filosof tenke at livet i Norge, planter og dyr, i sin helhet, ville hatt det bedre om landets befolkning døde ut, og konkludert med at ingen mennesker burde bli far eller mor til mer enn ett barn, at to bokstavelig talt skal bli en, eller, for å være pirkete, at to skal bli 1,71 (i snitt), det ville kanskje vært rasjonelt ut i fra et snevert naturvernperspektiv, men vel ikke for de av oss som setter pris på mennesker generelt og innvandrere og andre nordmenn spesielt.

Imidlertid har ikke innvandringsmotstandere flest det å bevare naturen som en sentral prioritet, de vil bevare kulturen, den norske kulturen, fremfor alt. Påstår de. Da er det ikke rasjonelt for dem å gå i mot innvandring og slå seg til tåls med at den norske befolkningen og den norske kulturen vil forsvinne, slik de vil om det ikke kommer innvandrere til landet. For det er dette som vil bli resultatet av en effektiv og vellykket innvandringsmotstand; Norges befolkning og kultur vil opphøre å eksistere på sikt.

Et nærmere blikk på et torg i Kiel, Tyskland

Norges fremtid uten innvandring; en tom plass.

 

I vår tid er det en viss bekymring for de unges kunnskapsnivå når det gjelder elementær kristen teologi. Det er større grunn til å bekymre seg om det nåværende sentrale innholdet i den kristne teologien.

Fra tid til annen kommer jeg i snakk med konfirmanter som ikke bare har gjennomgått konfirmasjonsundervisning i regi av Den norske kirke, men som også har opplevd å møte Jesus, å bli frelst, på møter for barn og unge i regi av den samme kirken. Selv om jeg er sterkt kritisk til dette med å manipulere frem rystende frelsesopplevelser hos umyndige tenåringer, og særlig at slikt skjer på møter i kristne ungdomsklubber drevet av Den norske kirke, så har jeg innsett at det er en virksomhet kirken finner naturlig i vår moderne tid. Det jeg har funnet enda mer oppsiktsvekkende er at flere av disse unge nyfrelste «banner som gamle sjømenn». Når jeg bebreider dem deres språkbruk, ler de og sier at de som frelste allerede er tilgitt alt de har gjort og alt de kommer til å gjøre; de kan synde så mye de vil, fordi de har funnet troen på Jesus Kristus. Kristne kan, etter den forståelsen, banne, lyve, stjele, bedra, misbruke Guds navn, påkalle Djevelen, begå de verste forbrytelser, uten å frykte konsekvenser i det hinsidige; det er det de har lært av rudimentær teologi i løpet av konfirmasjonsopplæringen.

Da jeg selv gjennomgikk konfirmasjonsforberedelsene, var også troen på at Jesus Kristus døde for våre synder sentral, men vi lærte også om gjerningenes vei, at vi skulle gjøre gode gjerninger og avstå fra onde, at vi ikke skulle misbruke Guds navn, at vi ikke skulle banne og at vi skulle «frykte og elske Herren din Gud». I mine øyne har det skjedd et klart forfall når det gjelder hva som formidles i løpet av konfirmasjonsopplæringen, og da ikke først og fremst at det nå for tiden knapt skjer noen opplæring under forberedelsene til konfirmasjonen, men at man bare står igjen med det ynkelige budskapet om at det eneste som er viktig i denne verden, er egen personlige frelse. For meg fremstår tvert i mot tanken om de gode gjerningers vei som det mest sentrale i kristen tro, det var da også sentralt i Jesu etiske lære.

Ved noen tilfeller har jeg hatt anledning til å spørre prester om denne de unge nyfrelstes utlegning av kristen lære er korrekt etter deres syn som skolerte teologer. Til min skuffelse har de bekreftet at man som frelst i prinsippet kan oppføre seg nøyaktig som man vil, man kan bryte alle de fjorten budene og de 613 reglene som er å finne i Mosebøkene, så ofte og så grovt man vil, for man er allerede tilgitt ved troen på Jesus Kristus. Min skuffelse, rent bortsett fra at det jeg lærte som barn om gjengs kristen tro for det meste ikke lenger har gyldighet, bunner altså i at jeg holder insitamentet til å oppføre seg godt, utføre gode gjerninger, som det grunnleggende i en hver religion og i et hvert livssyn.

Det er ikke så ofte jeg har gleden av å få besøk av misjonærer fra Jehovas vitner, disse som sies å være særlig bevandret i bokstavtro tolkning av Bibelen. Sist de kom på besøk startet de med å spørre om jeg trodde at Bibelen er Guds ord. De ble noe skuffet da jeg påpekte at Bibelen er skrevet av mennesker, den mest kjente blant forfatterne av Bibelens bøker, er som kjent Paulus, og det å påstå at Bibelen ikke er skrevet av mennesker men av Gud, er, etter alle solemerker feil, og etter mitt syn blasfemisk, om man da ikke mener at Paulus er Gud. Imidlertid endret jeg raskt fokus for samtalen over til det som den gang som nå opptok meg mer når det gjelder kristen teologi, og det er betydningen av gjerningenes vei.

Misjonærene sa seg enig med representantene for Den norske kirken; troen på Jesus Kristus er den eneste veien til frelse, gjerninger spiller ingen rolle over hodet i så måte. Da jeg siterte Jakobs brev, der det blant annet er skrevet at «som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger», med andre ord at det ikke er noen frelse uten gode gjerninger, var deres umiddelbare reaksjon at forfatteren av Jakobs brev må ha vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av gode gjerninger. At jeg minnet om og brukte det gamle argumentet om at «det står i Bibelen», gjorde for anledningen ikke inntrykk på de bokstavtro forkynnerne.

Brevet er skrevet i tradisjonen fra Jesu bror Jakob, lederen for den første kristne menigheten i Jerusalem, som, i motsetning til Paulus, holdt seg til Jesu lære. Brevet er et uttrykk for denne retningens forsøk på et kompromiss med Paulus’ og hans disiplers ensidige vektlegging ved frelsesopplevelsen og troen på at Jesus døde for våre synder, som veien til frelse. At også Jehovas vitner, i likhet med Den norske kirke, snur ryggen til Jesu budskap om de gode gjerningers vei, er bare trist.

Om en religion ikke gir et klart insitament til god oppførsel, til en vilje til å utføre gode gjerninger og avstå fra onde, å ville følge de gode gjerningers vei, så innfrir den ikke det som må være det første og sterkeste krav til en hver religion, til et hvert livssyn; å fremme god oppførsel, å fremme gode gjerninger. I så måte fremstår karmalæren som hinduismen og buddhismen forkynner, som klart forbilledlig i forhold til kirkens lære om at alt allerede er tilgitt; du kan oppføre deg så dårlig du bare vil, i henhold til dagens dominerende kristne teologi, så lenge du tror på personlig frelse gjennom troen på Jesus Kristus.

I dag som i stort sett hele kristendommens historie, finnes det en rik flora av kristne retninger. Noen kirkesamfunn har en mer tillitvekkende teologi enn andre. Om jeg har forstått Unitarkirken korrekt, så mener den at det mest grunnleggende for et menneske er å ha en vilje, og helst også en viss evne, til å gjøre det gode. Hva man måtte tro eller ikke tro på av religiøse læresetninger, spiller mindre rolle. Faktisk mener denne retningen innenfor kristendommen, at også spørsmålet om man er kristen eller ikke, er av marginal betydning i forhold til det å følge de gode gjerningers vei, i tråd med Jesu etiske lære. Så da er kanskje ikke alt håp for kristendommen, som en mulig etisk veileder for vår tid, ute.

1

Enkelte har undret seg over hva som er årsaken til minister Listhaugs selektive bruk av et smykke formet som et kors. De har oppfattet korset som et religiøst symbol som brukes av en militant motstander av at arbeidstakere som jobber med mennesker signaliserer egen tro, disse kritikerne har oppfattet ministerens bruke av korset som inkonsekvent og hyklerisk. Dem om det.

Imidlertid er det aktuelle smykket ikke et kristent kors, selv om det kan se slik ut; det er et korsformet fikenblad. Fikenbladet bruker ministeren for å skjule at hun tar avstand fra Jesus og hans ufravikelige krav om at vi alle må hjelpe medmennesker i nød, også om de har en annen tro enn vår egen, slik han understreket i lignelsen om den barmhjertige samaritan. Å ikke hjelpe medmennesker i nød, er ondskap.

Som alt for mange andre kristne mennesker, dyrker ministeren Jesus som en avgud og bryr seg lite om hans etiske budskap.

Trumps atomvåpen

Donald Trump har, også når det gjelder atomvåpen, kommet med flere utspill som har vært noe motstridende. De første kommentarene hans om atomvåpen under presidentvalgkampen, kom i form av spørsmål til militæreksperter om hvorfor man ikke brukte dem mer, i og med at de er såpass billige i bruk i forhold til konvensjonelle våpen. Så kom et utspill der han ville følge opp fredsprisvinner Obamas planer om å fornye og forbedre det amerikanske arsenalet av atomvåpen, blant annet ved å utvikle en ny generasjon atombomber med mindre sprengkraft, noe som ville gjøre dem mer anvendelige i bruk. Dette var planer også Clinton ga sin tilslutning til.

Da det kom forlydender om at Putin ville ruste opp og videreutvikle Russlands arsenal av atomvåpen, svarte Trump med å true med kapprusting. Det siste utspillet fra Trump, som må sies å være det, mildt sagt, minst truende, er å få til en nedrustningsavtale når det gjelder atomvåpen, med Russland, i bytte mot lettelser i, eller fjernelse av, de økonomiske sanksjonene mot Russland. Trolig vil han i så fall også legge en aksept av Russlands okkupasjon av deler av Ukraina på forhandlingsbordet.

Verden kan leve i spenning mens den venter på hva USAs nye president vil lande på. Vil det bli en begrenset atomopprustning, kapprustning eller nedbygging av atomvåpenarsenalet? Trump har allerede brutt en rekke av sine løfter eller propagandautspill, heldigvis; det eneste løftet vi kan være noenlunde sikre på at han vil holde, er det om å være uforutsigelig. Såpass forutsigelig er han.

Hjerte og hjerne

Hjertets forvirrede følelser og hjernens uklare tanker bør utfylle hverandre og lede våre handlinger på rett vei.