Latest Entries »

SVT tør der NRK svikter

 
Der har vi den utrolige forklaringen på arbeidsløsheten i alle land: De arbeidsløse passer ikke inn, derfor er de arbeidsløse.
 
SVT tok avstand fra den grovt generaliserende påstanden og viste med det solidaritet med alle arbeidsløse i verden. Det kritiseres SVT for. NRK melder at de aldri ville tatt avstand fra en slik grov påstand om en utsatt gruppe som teller mange titalls eller hundretalls millioner mennesker. Ingen solidaritet der i gården.
 
Husk at vi alle kan bli arbeidsløse. Uten arbeid passer vi ikke inn i den verden vi lever i, skal vi tro SD.
 
Det hadde vært fint med litt SVT-tilstander i NRK som en variasjon til all kosepraten med høyreekstremister i mange sendeflater og formater.
Så bøyde SVT av for presset og Åkesson og co kunne spille krenketkortet. Igjen. Om man krenker eller krenkes, like fullt skal det jamres.
Reklamer

Debatten går høyt om mobiltelefoner bør forbys i skolen eller ei. Mon ikke det er viktigere å begrense eller forby mobilbruk i Barnehagen?

Mange tilsynelatende oppegående mennesker har utviklet en skremmende sterk mobilavhengighet. Eksemplene på dette er mange og de er like komiske som gruoppvekkende.

Vår statsminister bruker mobilen sin til å jakte Pokémon i Stortinget, på regjeringsmøter, under besøk rundt forbi i landet og i fremmede land, og opplever det som en verdig måte å representere land og folk. Statsministeren anklages tidvis for å være tafatt og fraværende når regjeringsmedlemmer begår feil. Den kritikken er urettferdig. Hun er ikke tafatt, hun er opptatt. Hun er opptatt med å spille på mobilen.

Kulturministeren er også glad i å spille Pokémon og andre lite utviklende spill, på møter i regjeringen og Stortinget, når tema som Forsvaret og andre uvesentlige (?) saker blir debattert. Hun ser det tilsynelatende som en fin måte å bidra til vår kulturarv på.

Fiskeriministeren tok med seg mobiltelefonen han brukte i jobbsammenheng, under reiser til Kina og Iran. Hvorfor han som privatperson brukte en statlig jobbtelefon i ferien, er ikke umiddelbart lett å forstå, men Per har nå alltid vært noe for seg selv. For å unngå at han eller Karma biter oss bak, er det best å ikke kritisere ham for det eller andre pussige ting han måtte finne på. Han er da heller ikke alene om å ha vært en tøysekopp med stort ansvar

Tidligere og nåværende justisministre fjaset med å ta selfie under møte om rikets sikkerhet, og demonstrerte på den måten sin innstilling til sikkerhet og terrorberedskap i Norge. Noen synes kanskje det er betryggende med evige fjortiser som landets justisminister, men jeg for min del er ikke bekvem med situasjonen.  Nå har vi den fjerde pubertale justisministeten på rad.

I vår tid går diskusjonen høyt om mobiler bør forbys i grunnskolen og i videregående skoler. Det er mulig at man heller burde arbeide for forbud mot bruk av mobiltelefoner i Barnehagen, også kjent som Solberg-regjeringen. Alternativt kunne man forsøke å velge en regjering av voksne, ansvarlige og oppegående mennesker.

Mobilulykke

Eller: Alt var så meget bedre før i tiden.

Som kjent er mobiltelefoner angivelig årsaken til det meste som har gått galt i verden fra og med Svartedauden og til i dag og elendigheten tar visst aldri slutt; forleden dag ble nok en mobiltelefonulykke omtalt i en herværende avis.

En dame som brukte mobilen som speil for å betrakte seg selv mens hun sto i en rulletrapp, oppdaget ikke at hun hadde kommet så langt rulletrappen gikk og tok ikke det avgjørende skrittet i det hun nådde veis ende. Dette resulterte i at hun falt og slo seg. Dette ville definitivt ikke skjedd i gode gamle dager, da ville hun utvilsomt betraktet seg selv i et speil i stedet.

Trumps ærlighet

Norsk sikkerhetspolitikk er knyttet til troen på NATO-solidariteten. Når USAs president gjentatte ganger har understreket at denne solidariteten kun er en illusjon, bør norsk og europeisk forsvars- og utenrikspolitikk endres i tråd med denne realitetsorienteringen.

USAs nåværende president, Donald Trump, har gjort seg bemerket som en notorisk lystløgner, det han sier bør man ikke uten videre ta for pålydende. At Trump produserer propagandaløgner i høyt tempo, betyr ikke at alt han sier er løgn eller sprøyt; det en mektig mann som Trump sier kan ikke uten videre avvises.

 

Illusjon om solidaritet og trygghet

Den amerikanske presidenten vekker oppsikt hver gang han sier at USAs allierte ikke uten videre kan regne med militær støtte fra USA om de skulle trenge det. For Norges vedkommende betyr det selvfølgelig i klartekst at om vi skulle trenge det, så vil vi, i likhet med alle andre NATO-allierte, ikke kunne regne med militær bistand fra USA, kanskje vil vi få det, kanskje vil vi ikke få det. Hvem vet? Det vet hverken vi eller USAs president. Det vil han og vi først finne ut av om behovet for bistand skulle oppstå.

Dette kan oppfattes som ekstra ille med tanke på at Norges forsvar i vår tid er basert på at det skal kunne holde en invasjonshær stangen i noen dager inntil alliert hjelp er på plass. Vårt forsvar er ikke robust, det har ingen dybde, det har i hovedsak to hensikter, det skal stå til disposisjon for USA i forbindelse med utenlandsoperasjoner, i den forbindelse bestreber Norges regjering seg på at vi skal være best i klassen ved å støtte opp amerikanske militæroperasjoner rundt forbi i verden. Tanken er at om i et og alt er lojale mot USA, så vil USA føle seg forpliktet til å hjelpe oss om vi skulle trenge det. Mon det? I tillegg skal forsvaret i noen dager kunne utføre oppholdende strid mot invaderende hærer, fortrinnsvis russiske antar man, inntil vi får solidarisk hjelp fra våre allierte. Og så skal forsvaret selvfølgelig gi befolkningen en illusjon om trygghet.

 

Trump har rett!

Alexander Dumas gjorde i sin roman De tre musketerer fra 1844, slagordet «En for alle, alle for en» populært. I nyere tid har dette som vi vet blitt slagord for den militære alliansen NATO som Norge er en del av. I Dumas’ fiksjon ble slagordet tatt på høyeste alvor av de brave musketerer, i den virkelige NATO-verdenen har slagordets fiksjon neppe noen gang vært alvorlig ment som annet enn garnityr til bruk ved festlige anledninger og som trussel mot antatte fiender. Et slagord er tross alt ikke noe annet enn et slagord.

Det har aldri vært slik at vi uten videre har kunnet stole på bistand fra USA, det er en enkel sannhet som Trump har bekreftet på en forbilledlig åpen og redelig måte. USA blir ofte omtalt som den frie verdens, som de demokratiske landenes, forsvarer. Troen er at USAs ledelse er besjelet med en sterk demokratisk overbevisning og ikke vil finne seg i at noen demokratisk stat i hele verden skal lide overlast. For det demokratiske USAs ledelse er ethvert diktatur en vederstyggelighet. Skal vi tro.

 

America first!

Om man setter seg inn i etterkrigshistorien, ser man at USA ikke på noen måte entydig har vært demokratiets forsvarer. USA har like gjerne veltet demokratier, som å beskytte dem; USA har like gjerne beskyttet diktaturstater, som å velte dem. Hvorvidt USA har hatt et positivt eller negativt forhold til andre stater, har først og fremst vært avhengig av om disse statene har vært USAs venner, om de har ivaretatt USAs økonomiske interesser i den enkelte stat.

Stater er ikke venner; stater er konkurrenter, heter det, og det er greit nok; stater ivaretar først og fremst egne interesser. Det gjelder ikke minst USA, det har de ulike presidentene og regjeringene i USA gjentatte ganger vist og det har Trump på en overtydelig måte understreket igjen og igjen; den amerikanske elitens økonomiske interesser kommer først: Rich Americans First!

 

Økonomisk støtte til amerikanske investorer

Å omtale USAs interesser som om det finnes noe slikt som et USA som har interesser, som om USA var en entitet, en selvstendig tenkende størrelse, er illusjonsskapende. Befolkningen i USA har ikke enhetlige interesser. Når man snakker om «USA» og hva som er i USAs interesse, tilslører man at den amerikanske staten i første rekke ivaretar interessene til de rike og mektige i landet. Den amerikanske politiske og økonomiske eliten ivaretar bare den amerikanske befolkningens interesser i den grad det er hensiktsmessig og regningssvarende for dem selv å gjøre det.

I blant annet presidentene Obama og Trumps krav om at alle NATO-land skal innfri målet om å bruke to prosent av BNP på militærmateriell, uansett hvordan BNP i det enkelte landet utvikler seg, uansett hvor stor økonomien i landene er, ligger det implisitt en forventning, eller krav, om at dette materiellet fortrinnsvis skal kjøpes fra amerikanske våpenprodusenter og dermed stimulere amerikansk næringsliv og sørge for fortjeneste for dem som har investert i konsern som produserer våpen. Trumps krav om at Norge og andre europeiske land skal øke utgiftene til innkjøp av våpen opp til to prosent av BNP, uten hensyn til faktisk behov for økt opprustning, viser forretningsmannen Donald Trump med all ønskelig tydelighet. Han har gjort sine investeringer, nå krever han at kundene handler mer våpen av ham og hans venner. At Norge kjøper amerikanske våpensystemer er ikke nødvendigvis i Norges interesse, det er først og fremst i amerikanske investorers interesse.

 

Løp og kjøp?

I stedet for å gi etter for kjøpepresset, er det å håpe at Norge og andre europeiske NATO-land starter et edruelig nordisk eller europeisk forsvarssamarbeid. Situasjonen med en på dette området ærlig og oppriktig amerikansk president vil forhåpentlig føre til en europeisk tilnyktring, europeiske politikere må utfordre sine egne illusjoner, illusjoner som de blant annet har bygget den europeiske forsvarspolitikken på, før en mer taktisk og veltalende president igjen overtar i Det hvite hus og bygger opp igjen illusjonene som Trump så effektivt har revet i stykker.

Økonomikunnskap for barn

I vår tid får barn lommepenger overført til sine bankkonti og bruker dem ved hjelp av små plastkort. Dermed ser de aldri pengene og får av den grunn ingen forståelse av penger og økonomi; de får ingen kunnskaper om hvor pengene kommer fra. Heter det.

Da var det bedre før, da kunne barna se hvordan pengene kom ut av en sprekk i en maskin som satt fast i en vegg.

Reprise

Der de diskret sto plassert en snau meter bak hvert sitt vindu, halvveis skjult av gardinene, kunne de se ham komme sjanglende. De hadde vel ventet på at han skulle komme, som de ventet ham hver fredag. Hans hjemferd var en av de faste begivenhetene i løpet av uka.

Ustø satte han seg ned i grøfta, han hadde nok drukket mer enn vanlig. Han trengte en hvil før han tok fatt på det siste lille veistykket hjem. Han vaiet sakte fram og tilbake en stund, så seg han over på den ene siden og ble liggende. Bak gardinene ristet de på hodet og mumlet noe om at det fikk være grenser.

Lattermilde og litt engstelige sto noen barn et lite stykke unna og betraktet ham. De hvisket litt sammen mens de kniste. En av dem hentet en pinne og pirket borti den snorkende mannen. Ingen reaksjon. De skiftet på å pirke, alle ville prøve. Etter en stund sluttet han å snorke og begynte å mumle. Da trakk de seg litt unna. Det ble stille. Så tok den eldste av dem pinnen og hev den på ham. Han satte seg opp og snøvlet et eller annet. Barna løp hylende og leende sin vei i skrekkblandet fryd.

Like etter at han hadde gått inn i huset, kom ungene hans løpende ut. De kunne se de bleke ansiktene deres hver gang barna engstelig så seg tilbake, mens de løp nedover veien. En høylytt krangel kunne høres fra de åpne vinduene. En kvinne skrek, så ble det stille.

De store solbrillene hennes skjulte det meste, men ikke alt. Beskjemmet forklarte hun dem som spurte, at hun hadde gått på en dør. Det var ikke første gang. Folk trakk på skuldrene; som man reder ligger man. En uke er kort, så var det fredag igjen. De var som vanlig på plass bak gardinene.

Vindusvask

I dag vasket jeg vinduene.

– Hvorfor vasket jeg vinduene? spurte jeg.

– Det vet jeg ikke, svarte jeg.

Kanskje det å vaske vinduene er «vanlig for en mann på min alder»? Det er i alle fall den forklaringa jeg får på det meste for tida. Hva forklaringa forklarer er vanskelig å si. Det er mulig at den er ment å være selvforklarende. Den forandrer ingenting; den forklarer ingenting, men som forklaring er den åpenbart anvendelig i mange sammenhenger, derav den hyppige bruken av den, antar jeg.

Nåvel. Det var fortsatt mulig å se gjennom vinduene. Både før og etter.

Casino

Relanseringen av TV-programmet Casino på den reklamefinansierte kanalen TVNorge, har ført til diverse engasjerte og støyende debatter i både gamle og nye medier. Engasjementet rundt en programserie der det mest underholdende er en kvinne som er taus, er egnet til å forbause. NRK bør kjenne sin besøkelsestid og lansere programmet Taushet minutt for minutt. Verden har større behov for taushet enn for kasino.

SAM_0951

Å holde ut en tid

Når vi sto og ventet på bussen til Fredrikstad på holdeplassen ved kiosken, somrene for mer enn et halvt århundre siden, fikk vi tida til å gå ved å betrakte hønsene i den lille innhegningen ved de gamle gårdshusene på den andre siden av veien. Var det en stund til bussen skulle komme, gikk vi gjerne helt bort til hønsegården for å betrakte livet i den nærmere. Om vi bare skulle handle i kiosken, enset vi den knapt.

 

En gang hadde en av hønene klart å komme seg ut av inngjerdingen. Da banket vi på døra til et av husene rundt det lille tunet. En gammel kone åpnet opp, åpenbart glad for å få besøk. Snart hadde alle de gamle som bodde rundt gårdstunet kommet til, det var ikke hver dag de fikk besøk. Det var slik vi ble litt kjent med dem. Som takk for at vi hadde sagt i fra om den rømte høna, fikk vi et eple hver.

 

Vi så dem ofte inne i hagen når vi gikk forbi, der var de opptatt med å stelle med grønnsakene og frukttrærne, eller de bare satt i skyggen og hvilte. Vi pleide å vinke til hverandre når vi gikk forbi, om de så vår vei. Vi så dem aldri andre steder enn i hagen. På varme sommerdager så vi dem aldri. Da satt de i en krok i kjelleren i det største huset, ble vi fortalt. De hadde nok med å holde ut i varmen.

 

Sist sommer kom jeg forbi krysset der bussholdeplassen, kiosken, hønsene og de gamle hadde vært. Kiosken var nedlagt, bussholdeplassen var flyttet og husene hadde blitt pusset opp og modernisert. Hønsegården, grønnsaksbedene og de fleste frukttrærne var borte. I et av husene hadde det blitt salgs- og utstillingslokaler for brukskunst og andre unnværlige pyntegjenstander. I de andre husene bodde det nye generasjoner eller kanskje det var nyinnflyttede folk. Ukjente var de uansett. De gamle var for lengst forsvunnet. Det hender jeg synes det er plagsomt varmt om sommeren.

Malle og snegle