Latest Entries »

Jensen og Frps partikultur

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har fått kritikk for å opptre i et karnevalskostyme som forestiller en parodi på en kvinnelig indianer. Det burde ikke forbause noen at hun ved dette fleiper med en urbefolkningsgruppe som ble forsøkt utryddet av hvite, kristne menn med europeisk opphav. Ved dette knytter hun an til den samme partitradisjonen som Per Sandberg gjorde da han harselerte med druknende båtflyktninger. Partikulturen er den samme gamle. Og er ikke egnet til å forbause.

Advertisements

Det er alltid hyggelig å ha med elever på biblioteket og denne gangen var intet unntak. Bibliotekarene levendegjør bøker beregnet for ungdom, på en så god og profesjonell måte, at flere enn lesehestene får lyst til å lese dem. Mens vi satt og hørte på det de hadde å fortelle, kom det elever fra videregående forbi. Noen av dem var tidligere elever av meg, de vinket diskret for ikke å forstyrre og jeg smilte og nikket tilbake. Da bibliotekaren hadde gjort seg ferdig med sine presentasjoner og svart på spørsmål fra elevene, fikk de gå rundt og titte på bøker for å vurdere om de ville låne med seg flere enn en av dem.

Selv ruslet jeg litt formålsløst rundt og kom forbi et bord der det satt flere jenter fra videregående og jobbet med hver sin pc, bøker og notater. Noen av dem var elever som jeg selv hadde hatt for et par år siden. Vi hilste og slo av en kort prat. De fortalte at de skulle ha historieprøve i den neste timen, så de brukte fritimen til å lese til prøven. Om enn det var hyggelig å prate med dem, ville jeg ikke forstyrre dem i arbeidet, så jeg gikk snart videre etter å ha ønsket dem lykke til med prøven.

Ved et annet bord satt det en gruppe med gutter fra samme skole, de skulle ventelig også ha historieprøve den neste timen. De satt fordypet i hver sin pc, dypt konsentrert i dataspillenes verden. De var så hensunket i den virtuelle verden, at jeg ikke hadde hjerte til å forstyrre dem. Jeg ble gående og kikke på bøkene inntil jeg kom over en bok av Tolkien som jeg ikke hadde sett før. Mens jeg satt ved et vindu og leste i forordet til boken, hørte jeg en rar lyd som jeg valgte å overhøre. Etter en stund oppfattet jeg at lyden vedvarte og kom med et ganske fast tidsintervall; det var noen som til stadighet ropte «lol». Det hørtes ut som om ropet kom fra dypet av en plaget sjel.

Jeg satte boken tilbake på plass og ruslet videre, denne gangen for å finne mening i dette malplasserte ropet som stadig ble gjentatt. Joda, jeg er klar over hva det betyr, men det ga likevel ingen mening der og da. Borte ved det store vinduet med den storslåtte utsikten, satt tre tenåringsgutter som også var blant mine tidligere elever. En av dem ropte «lol» på nytt. Så jeg gikk bort til dem og sa «w t f». De gliste og hilste. På bordet sto det tre bokser med energidrikk, så jeg spurte dem om de ikke var klar over at drikken ikke er annet enn flytende søppel som bare har negativ innvirkning på dem, fysisk og psykisk.

I stedet for å svare på spørsmålet, begynte de å diskutere hvem av dem som hadde drukket energidrikkene. En av dem påsto at han som hadde ropt «lol» gjentatte ganger, hadde drukket alle tre. Selv hevdet han at de hadde drukket en hver. De to andre sa at de hadde i alle fall ikke spist, hvilket førte til at han trakk opp en bollepose fra sekken sin og slang den på gulvet. Det var en bolle igjen i den. Han gliste triumferende. For meg ga hverken den slappe krangelen om hvem som hadde drukket hva og om de hadde spist eller ikke, noen mening. Etter igjen å ha oppfordret dem til ikke å drikke flytende søppel, tok vi avskjed og jeg gikk videre blant bøkene. Det var ingen som ropte «lol» etter vårt korte møte.

Først da jeg la merke til et skilt som opplyste om at det var forbudt å spise og drikke på biblioteket, forsto jeg hvordan vi hadde snakket forbi hverandre. Ved å spise, drikke og rope på biblioteket, hadde i alle fall en av dem med vitende og vilje brutt tre av de helligste reglene et bibliotek har. Da innså jeg at jeg hadde stått ansikt til ansikt med noen hardcore badass-gutter på biblioteket, uten å forstå det. Nå vel. Jentene pakket stille sammen sakene sine, klare for historieprøven.

 

1

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne som peker mot en rik erfaring i formulering av virksom propaganda. Imidlertid undergraves det hele av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet og destruktive siktemål.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende artikkel, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere, fossile selskap og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører noen av de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, som er landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En fantasiverden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. De raskt voksende byene var i ferd med å kveles av forurensningen fra all hestemøkka, overgangen til bruk av biler løste det problemet, men etter hvert ble den kvelende forurensningen fra bilenes eksos, et vel så stort problem som møkka fra hestene.

Som han noe overflatisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land, var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt, koste hva det koste vil. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, så lenge de er drivverdige, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om hvorvidt Norge og Jorda skal fortsette å være et sted der liv er mulig.

Hva kan grunnen være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, kan være, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten, som er et flott produkt basert på olje, som flyter rundt i havet, er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans beste argumenter for fortsatt uhemmet utvinning og forbruk av norsk olje og gass, er ikke annet enn sentimentalitet; vi kan takke den fortidige utvinningen av fossile brensler for noe av vår velstand, derfor må vi fortsette med olje- og gassvirksomhet i stor skala.

I Buddhas fortelling «Flåten» hører vi om en mann som bygger en flåte for å komme over en elv. Etter at han godt og vel har krysset elven på flåten sin, står han overfor et dilemma; skal han av takknemlighet over den hjelpen han har fått av flåten, bære den med seg, eller skal han ganske enkelt la den ligge? Det fornuftige er selvfølgelig å la den ligge, han trenger den ikke lenger. Sånn er det også med de fossile, ikkefornybare ressursene; de har bragt oss en del av den velstanden vi har i Norge i dag, beregnet til sju prosent, men for framtida vil vi klare oss best om vi avvikler det meste av norsk olje- og gassvirksomhet.

SAM_3140 (2)

Vil det fortsatt være liv laga på Jorda?

En undersøkelse viser at elitistiske populister ikke respekterer folk flest. Undersøkelsen viser med andre ord det vi allerede visste fra før. Det er alltid positivt å få bekreftet egen virkelighetsoppfatning, derfor er det all grunn til å ønske undersøkelsen velkommen.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB), foretatt en undersøkelse av elitistiske holdninger blant den norske makteliten. Undersøkelsen blir omtalt i Dagsavisen 5. september og viser blant annet at 27 prosent av Frp-politikerne var skeptiske til de norske velgernes kunnskaper og evne til å foreta kunnskapsbaserte vurderinger når de deltar i norske stortings-, kommune- og fylkestingsvalg.

En representant for ISF uttrykker overraskelse over dette resultatet og begrunner sin overraskelse med at «Frp er partiet som skal være stemmen til den lille mannen og som pleier å kritisere de andre partiene for å være elitistiske». Imidlertid er det ingen grunn til denne forbauselsen. På seg selv kjenner man andre.

Frp er et populistisk parti. Populistiske partier er kjennetegnet blant annet ved at de tilsynelatende er prinsippløse, de former sine standpunkter etter det de tror velgerne vil slutte opp om. Imidlertid er et av de fremste kjennetegnene på populister at de forveksler folkeviljen med egen vilje, de forveksler folkets fornuft med sin egen fornuft.

Populistene er marginalt interessert i hva folk mener når de selv kommer til makten, og har ingen motforestillinger mot å sette folkets vilje til side, da de selv mener å forstå og representere folkets vilje bedre enn folket selv. Med den forståelsen blir det logisk å sette egne standpunkt igjennom, på tvers av folkeviljen. Den populistiske folkeforakten er den samme uavhengig av det populistiske partiets politiske farge. De populistiske politikerne er ikke bare elitistiske, de er også grunnleggende udemokratiske i sine holdninger.

Bærums Verk 1

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne. Imidlertid undergraves dette av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende tekst, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En verden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. Som han noe overfladisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft i Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om Norge og Jorda skal fortsette å være en levelig plass i verdensrommet.

Hva grunnen kan være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten som flyter rundt i havet er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

SAM_0951

En uventet samtale

Da jeg kom inn på venteværelset, var det bare en eldre dame som satt der. Hun kan vel ha vært på min alder. En jakke lå på en av stolene. Det var seks stoler der. Jeg satte meg på en av de fire ledige stolene og tok fram siste utgave av Dagsavisen, som jeg hadde vært så forutseende å ta med. Ti minutter senere var jeg alene på venteværelset, men det skulle ikke vare lenge.

– Det er min VG du leser! Jeg gløttet opp fra avisa og så på en tungpustet og lettere oppbragt mann som nettopp hadde kommet inn i rommet. Jeg rakk ikke en gang å vurdere et svar før han fortsatte samtalen.

– Nei, der ligger den. Han fikk øye på avisa si i det han løftet opp jakka for å sette seg på stolen han behendig hadde reservert. Avisa lå under jakka. Den korte samtalen han hadde hatt med seg selv var over. Så satt vi der og leste i hver vår avis. Noen minutter senere var han åpenbart ferdig med avisa, han brettet den sammen og la den på stolen ved siden av seg. Han kremtet, jeg leste videre.

En stund senere kom jeg fram til sportssidene, det var med andre ord ikke mer av interesse å lese, så jeg brettet avisa sammen og la den på bordet. Vi ble sittende og stirre oppmerksomt på hvert vårt punkt på veggen. Om han hadde innsett at han hadde slynget ut en dobbel fornærmelse, var det umulig å ha noen sikker oppfatning om. Ikke hadde jeg tjuvlånt avisa hans og ikke leste jeg VG. Uanfektet betraktet jeg veggen en stund. Så ble det min tur.

SAM_3106

Under stubben

De lå sommervarme og dovne i gresset i skyggen av et av de største trærne ved lekeplassen. De diskuterte hva de skulle finne på. Med unntak av noen fluer og et par mygg hadde insektene flydd sin vei eller krøpet i skjul, da de første barna dukket opp. De yngste hadde kommet først, de lå eller satt der en stund og ventet. De hadde ikke sagt så mye, de bare ventet på at de eldre barna skulle dukke opp, og de kom etter en stund, en etter en. Det var stort sett bare de eldste barna som diskuterte, de mindre hadde ikke noe de skulle ha sagt, de var bare glad til for å få lov til å være med på leken, det var det ikke alltid de fikk. Noen foreslo at de kunne spille slåball, men da måtte alle stå eller løpe ute i solsteiken hele tida, så det forslaget ble forkastet med en gang. Av de eldste barna. Diskusjonen gikk tregt, å ta den endelige avgjørelsen hadde ingen hast, ikke var det så viktig heller. Noen av de yngste døste i varmen, andre av dem fulgte halvt adspredt med på diskusjonen, den dristigste av dem blandet seg forsiktig inn i diskusjonen, men ingen tok notis av henne. De fleste av de yngste var i grunnen fornøyd med å ligge der de lå. De eldste ble til slutt enige om at de skulle leke gjemsel, så kunne de gjemme seg der det var skygge. Da avgjørelsen nesten var tatt, ropte alle fritt for ikke å stå. Han ropte sist, mente de eldste, han måtte stå. Han sto. Han gjorde ofte det.

Like ved lekeplassen, bak noen glisne busker, var det en bussholdeplass. Regelmessig stoppet det busser der som slapp av menn, og noen kvinner, som kom fra arbeid i byen. Svette og med grimete ansikter så de fleste bare så vidt bort på barna som lekte i varmen, før de trasket trøtte hjemover, med skjortene, eller blusene, klistret til ryggen. De sa ikke stort der de gikk, om de hadde følge med noen kjente, det hadde ikke blitt sagt stort under reisen heller, de fleste hadde bare sittet og halvsovet og ønsket de var et annet sted, allerede hjemme eller bortreist på ferie. En og annen hadde bakset med store og uhåndterlige aviser på begynnelsen av reisen for å få med seg dagens nyheter, men de hadde gitt det opp, det var for varmt og avissidene var for umedgjørlige. Da de vel var av bussen, hadde de liten interesse for barnas lek, de registrerte den så vidt. Bare en eldre mann som møysommelig hadde tatt seg ned de to trinnene fra en av bussene, ble stående en stund og se på barna mens han støttet seg til stokken sin.

Barna enset ingen av de voksne, annet enn i et raskt forbigående øyeblikk da en og annen av de voksne helt unødvendig ropte for å minne noen av dem om at det snart var middag. Om de trengte en påminnelse, så glemte de den uansett snart. Særlig langt tenkte ingen av barna, hverken forover eller bakover.

– Den som ikke har gjemt seg nå, skal stå, ropte han. Med lukkede øyne hadde han gjort som forventet og telt høyt så fort han kunne til hundre. Det hadde ikke gått så fort, alle hadde fått rikelig med tid til å gjemme seg. Han kjente de beste gjemmestedene, alle kjente de beste gjemmestedene, likevel tok det lang tid før han fant alle sammen. Han var ikke så flink til å lete og noen av de andre var lure nok til å skifte gjemmested etter hvert som han sjekket ut mulige og umulige gjemmesteder, de snek seg stille fra sted til sted. Det var mulig at noen av dem lekte indianere der de lydløst beveget seg rundt. Den siste han fant, en av de yngste, hadde sovnet der hun lå bak noen bringebærbusker. Hun var ganske sutrete da han vekket henne, men da hun klagde ble hun satt på plass av de største barna. De ga henne valget mellom å slutte å sutre eller gå hjem. Storesøsteren hennes var den som var mest bestemt på at hun burde gå hjem. Først plukket hun flere bringebær, mens hun surmulte videre, deretter gikk hun hjem.

Så var det en annens tur til å være den som skulle lete mens resten av gjengen gjemte seg, det var selvfølgelig han som han hadde funnet først da han lette, en av de minste, som måtte til pers, sånn var regelen. Det var ikke noe populært å være den som lette, særlig ikke på så varme dager. Selv hadde han ikke lyst til å være den som skulle lete i neste runde, men om han nektet å stå om han ble funnet først, av erfaring visste han at sannsynligheten for det var stor, så visste han at han også kom til å bli oppfordret til å ha seg hjem. De var nådeløse sånn, de eldste barna. Det var de som bestemte reglene. De fleste reglene lå fast.

Denne gangen bestemte han seg for at han ville gjøre alt for ikke bli funnet først, det klarte han, han ble ikke funnet i det hele tatt. Han var ikke flink til å leke gjemsel, ikke det heller. Selv de fleste av dem som var yngre enn ham var flinkere til å gjemme seg. Han løp ikke så fort heller, han var en av dem som løp seinest, så når de løp for å gjemme seg, var de beste gjemmestedene som regel allerede tatt når han nådde fram til dem. Og når den som skulle lete ropte at de som ikke hadde gjemt seg nå, skal stå, måtte han bare hive seg ned et eller annet sted. Om det allerede var noen der han hev seg ned, måtte han løpe videre, selv om han risikerte å bli sett, sånn var reglene. Av og til ble han sett med en gang når den som telte til hundre i rasende fart, åpnet øynene, men ikke denne gangen. Han hadde allerede bestemt seg for hvor han skulle gjemme seg. Det var et sted han visste at ingen andre ville tenke på å bruke. De fleste visste ikke om det gjemmestedet heller.

Først løp han etter de andre som vanlig, denne gangen løp han ekstra sakte, for en gangs skyld ville han at de skulle løpe fra ham, så han skar ut til venstre og kom seg i ly av noen busker før han bråsnudde og løp i motsatt retning av de andre, litt nede i skråningen, til der det ikke var noen steiner, trær eller busker som var store nok til at noen kunne gjemme seg bak dem, ikke en gang de minste barna, der det ikke hadde noen hensikt å forsøke å gjemme seg. Han løp mot hagen som lå i enden av sletta de lekte på, fulgte gjerdet mot høyre, bort dit den bratteste delen av skråningen stupte nedover. Målet hans var stubben som han visste hang øverst i skråningen, noen meter bortenfor der den bratte delen begynte. Under stubben var det et hull, det var nesten som en liten hule, for noe av jorden under stubben hadde rast ut for lenge siden, det visste han fra tidligere, han hadde lekt i skråningen før. Han krøp inn mellom røttene som stakk ned foran åpningen til den lille hulen. Hullet var stort nok til at han kunne sitte inne i det bak stubbens røtter, men han måtte bøye hodet litt der han satt.

Det var litt fuktig der inne, selv om det var en uvanlig varm sommerdag, det luktet våt jord. Solstrålene ville først nå fram til skråningen senere på kvelden. Han visste at han ikke hadde lov til å være der, men da de hadde sagt at han ikke fikk lov til å gå dit, hadde de ikke gitt noen forklaring. Ingen fikk lov til å gå dit. Han gjorde nesten alltid det han fikk beskjed om, men ikke alltid, det er det barn gjør; noe må de finne ut av selv. Skråningen var bratt, nesten som et stup. De som bodde i huset i hagen nærmest skråningen, var redd for at hagen deres skulle bli mindre, og var ikke nådige om de oppdaget noen i skråningen nedenfor hagen deres, det hadde noen av de større barna fortalt. Derfor klatret noen av dem i skråningen en gang i mellom, for spenningens skyld. Noen ganger kom en sinna mann løpende og kastet stein etter dem, ikke for å treffe, bare for å skremme. Det fungerte.

De andre hadde nok trodd at han kom løpende et stykke bak dem som vanlig, om de i det hele tatt hadde tenkt på ham. Ingen av dem hadde snudd seg, ingen av dem hadde sett hvor han løp, ikke en gang han som sto, for han hadde ikke kikket, ikke denne gangen. Han satt der under stubben for seg selv, mellom røttene, og hørte de andre bli funnet, en etter en. Han hørte at de skulle til å begynne på en ny runde, men så oppdaget de, til sin forundring, at han manglet. Spenningen fikk det til å krible i magen. Lydene fortalte ham at alle sammen var med på å lete etter ham mens de ropte fritt fram. Han visste hva det betydde, at da hadde han vunnet. Han var kry og lo lydløst for seg selv, men han kunne ikke innkassere seieren, ikke der og da. Han visste at om han gikk fram, så ville de se hvor han kom fra. Da ville de sikkert si at han hadde jukset. Hadde han jukset, så hadde han tapt. Han ville ikke tape denne gangen. Snart sluttet de å rope, det var for varmt og de gikk lei av den resultatløse letingen, de tenkte vel at han hadde gått hjem, dessuten betydde han ikke så mye for leken. De så fram til å gjemme seg i skyggen av et tre, en stein eller en busk, ligge der i frydefull spenning og slappe av mens de ventet på å bli funnet. Han ble litt skuffet da han skjønte at de ikke lenger lette etter ham, at de hadde gitt opp så fort.

– Den som ikke har gjemt seg nå skal stå, var det noen som ropte. En ny runde var i gang. Han ble sittende inne i hullet under stubben, det var ikke like spennende å sitte der lenger. Ingen ville lete etter ham, han var ikke en del av leken lenger. Han var bare en gutt som satt alene i et hull. Han så ned på boligfeltet ved enden av skråningen. Vinduer og verandadører var åpne i de fleste husene. Bortsett fra en og annen som kom litt seint hjem fra byen, var det nesten ingen mennesker å se. De som bodde der nede var nok inne og spiste middag, de fleste av dem, det var middagstid. Han så en hund. Den så liten ut fra der han satt, men han visste at den var stor. Han kunne se og høre at den bjeffet. Bjeffingen varte ikke så lenge, en mann kom ut og kjeftet, den ble hentet inn, kanskje hadde den bjeffet fordi den hadde følt seg glemt.

Det ble nesten helt stille, bare et og annet rop lød fra lekeplassen. Litt jord løsnet og falt ned i nakken hans. Han børstet bort jorda og flyttet litt på seg. Stubben lå fortsatt i skyggen, om noen hadde vært ute der nede ville heller ikke de sett ham, ikke en gang om de hadde sett rett på stubben han satt under. Ingen hadde sett ham da han gikk dit, ingen kunne se ham der han satt.

Det var blitt helt stille borte på sletta som var lekeområdet deres, sammen med det lille skogholtet som strakte seg nedover den slake delen av skråningen. Det gikk kraftledninger over plassen og videre over den smale stripen med vegetasjon som fortapte seg av syne bortover. Han fulgte dem med øynene. De hadde alltid vært der, så lenge han hadde levd. Metallstolpene de hang i, ruvet i terrenget. Det var sjelden de la merke til dem, men det hente at noen klatret i dem. Det hadde de heller ikke lov til. Kraftledningene var årsaken til at det var en lekeplass og en liten skog der. Ingen fikk bo rett under slike ledninger, men en gang i tiden hadde de planlagt å bygge en barnehage der, det hadde noen fortalt ham. Det var derfor de hadde hogd ned trærne og ryddet plassen. De hadde funnet ut at det kanskje ikke var så bra å ha en barnehage under høyspentledningene heller.

En bille dukket opp. Den var sort og litt rød. Billen strevde med å komme seg over en stein som lå ytterst på kanten av hullet han satt i. Da den nesten var oppe, falt den ned igjen og ble liggende på ryggen og sprelle med beina. Den så klønete ut der den kjempet for å få feste for beina sånn at den kunne klare å rulle seg rundt for å komme på rett kjøl. Til slutt fikk den hektet det ene beinet til en liten jordklump og fikk vippet seg opp på beina igjen. Så begynte den å klatre på steinen på nytt, enda den like gjerne kunne ha gått rundt den. Han fulgte den med øynene. Denne gangen gikk det lettere for billen, det så ut til at den hadde lært, for den var forsiktig da den kom til det bratte stykket nærmest toppen av steinen. Den kom seg over og forsvant ut av syne. Han bøyde seg fram for å se hvor det hadde blitt av den, men han kunne ikke se den. Den var forsvunnet. Akkurat som han.

Noen ropte på ham igjen. Det var broren hans som ropte at det var middag, at han måtte komme hjem og spise. Han ville fortsatt ikke røpe hvor han var. Dessuten tenkte han at han ikke kunne være sikker på om de bare forsøkte å lure ham fram eller om det virkelig var middag. Han ville ikke bli lurt av de eldre barna, som han så ofte hadde blitt før, dessuten var han ikke sulten. Han hørte noen like i nærheten. En stemme sa at han sikkert hadde blitt med noen andre hjem, at han kanskje spiste hos dem og hadde glemt å si i fra, at det sikkert var derfor de ikke hadde funnet ham. Det ble stille igjen, de hadde gått. Han smilte for seg selv. Han hadde en hemmelighet som bare han visste om. Gresshoppene hadde begynt på kveldskonserten sin, ellers var det ingen lyder å høre. Han visste godt at han skulle ha vært hjemme for å spise middag.

Røttene til stubben var helt uten bark, det var stubben også. Han lot hånden gli over en av røttene. Den var glatt og tørr på oversiden. På undersiden var den fuktig og ujevn. Han plukket løs biter av det fuktige treverket. Han oppdaget larver og andre kryp inne i røttene. Noen av de tynneste røttene kunne han plukke helt fra hverandre.

Nede i dumpa var folk begynt å komme ut. De satte seg i hagene sine for å nyte kveldssola. Noen barn begynte å leke sisten på fellesområdet der nede. De voksne satt i hver sin hage og drakk kaffe eller noe. Det var en dorsk sommervarm og mett stemning. Noen satt i sine egne hager utenfor rekkehusene og pratet sammen, noen få pratet med naboene over gjerdet. Han kunne ikke høre hva de sa, men han så at de pratet, de små menneskene langt der nede. Noen av de voksne lo høyt av og til, det hørte han. Gresshoppespillet ble stadig høyere etter hvert som flere gresshopper sluttet seg til konserten.

Solstråler hadde begynt å finne veien inn under stubben, han kjente dem først mot beina og kroppen, så mot ansiktet. Han måtte myse mot sola da den for en stund traff ham i ansiktet med sine stråler, men det var likevel mest skygge der han satt. En humle kom brummende, virret litt rundt mellom røttene, før den nok innså at det var heller sparsomt med blomster og annen vegetasjon i skråningen, skråningen var som en steinørken på høykant, det var lite liv å finne i den. Humlen brummet videre og forsvant ut av syne. Litt jord drysset ned på ham igjen, litt av det ytterste jordlaget hadde blitt tørt i sola. Han merket at det ikke var så behagelig å sitte der lenger, han hadde sittet sammenkrøllet på samme måte lenge. Han var sulten og tørst. Buksebaken var fuktig.

Han krøp ut av hullet sitt. Det var fortsatt helt stille på lekeplassen, noen sommerfugler flakset rundt markblomstene i utkanten av den hardtrampede jorda på sletta, de ble ikke lenger forstyrret av løpende barn. Det var lenge siden de andre hadde gått, han tenkte det var på tide å gå hjem. Egentlig var det ikke på tide å gå hjem, det var for sent å gå hjem. Heldigvis hadde han ikke på seg klokka, så han kunne si at han ikke visste hva klokka var, selv om han visste at han kom for sent, det ville nok ikke holde som en bortforklaring, men det var jo en slags forklaring. Han måtte ha en eller annen forklaring når det uunngåelige forhøret begynte, det forhøret han måtte gjennom hver gang han kom for sent hjem.

Egentlig var det ikke hans feil at han kom for seint hjem, tenke han, de andre, de eldre barna, broren hans, skulle ha funnet ham. Han visste at det ikke ville holde som bortforklaring, dessuten kunne han ikke si akkurat hvor han hadde vært. Å ha vært i den forbudte delen av skråningen var verre enn å komme for sent hjem, trodde han. Da han kom hjem hadde han ennå ikke funnet noen god historie å fortelle, han hadde som regel ikke det, han var ikke så god til å finne på skrøner og enda dårligere til å fortelle dem. Han sa bare at han hadde glemt tiden, det pleide de voksne å si, det fungerte for dem, men ikke for ham.

Borte i skråningen seg en gammel stubbe stille litt nedover, et hull som var som en liten hule ble nesten borte. Litt jord og små steiner løsnet og rullet nedover skråningen. En rød og sort bille, som hadde blitt begravd av litt jord som hadde rast over den da stubben beveget seg, gravde seg møysommelig fram igjen, før den fortsatte med sitt. Samtidig hadde en liten gutt problemer med å forklare hvordan det var mulig helt å glemme tiden. Mora hans holdt pliktskyldigst en skjennepreken, slik mødre er forventet å gjøre når barn kommer for sent hjem til middag eller ved lignende anledninger. Hva godt de tror det gjør, eller om det gjør noe godt, det er det vel neppe noen som vet, aller minst de selv, det er helst bare en tradisjon som de føler et ansvar for å videreføre. Barn er barn og mødre er mødre. Tradisjonen består.

Hun la ikke så mye innsats i irettesettelsen, hun syntes nok det var viktigere å få i ham litt mat, han hadde jo gått glipp av middagen. Den praktiske fornuften trumfet lojaliteten til tradisjonen, eller det kan ha vært den dorske sommerkveldsvarmen, som det var umulig å lufte ut, selv om alle vinduene sto oppe, som la en demper på innsatsen hennes. Da han satt der ved bordet og dinglet med beina mens han spiste, bestemte han seg for aldri mer å gjemme seg i hullet under stubben. Det løftet til seg selv holdt han, han gikk aldri mer ned i den forbudte delen av skråningen, ingen fikk vite at han hadde vært der, men det skulle ikke bli siste gang han kom for sent hjem.

Mora hans la merke til at nakken hans var møkkete, men hun festet seg ikke ved det. Ute spilte gresshoppene mer og mer intenst, til plage for dem som kunne høre dem, mens de voksne kunne slappe av i kveldsstillheten i ro og fred, uten noe særlig å bekymre seg for, der de nøt de siste av solas stråler i det den gikk ned bak åsen, uvitende om det de ikke visste. Gresshoppene spilte ikke for dem.

– Så du kom for sent hjem igjen, konstaterte faren hans og forsøkte å se litt morsk ut. Det ble med forsøket, han anstrengte seg ikke. Det var for varmt. Hvor var du?

– Jeg var i en hule.

– I en hule du. Var det troll der?

– Nei, men det var en bille der. Og en humle kom forbi.

– Var den stor denne trollgrotten din? Faren begynte å miste interessen. Han ville lese videre i avisa, nyte kaffen i ro og fred. Barnslige fantasier kunne han ikke med, ikke når det var så varmt. Han forsto at samtalen var over, det var kanskje like greit, så slapp han å forklare mer. Det var snart sengetid.

Det tok tid før han sovnet. Gresshoppespillet var blitt til en intens støy som det var umulig å overhøre, det gjorde nesten vondt i ørene. Til tross for bråket sovnet han til slutt. En rød og sort åtselbille krøp inn i drømmene hans og romsterte rundt i dem. Den kom ikke inn i hodet hans som annet enn et drømmebilde. Borte i skråningen seg stubben nedover til hulen ble helt borte. Litt jord og noen små steiner rullet nedover skråningen. En bille gravde seg møysommelig fram igjen. Ute satt foreldrene hans og nøt stillheten og de siste solstrålene. Alt var stille og fredelig for dem. Det hadde vært en dag som alle andre, en varm sommerdag som det ikke var noe spesielt ved, det var en dag de snart kom til å glemme.

En buss stoppet ved en holdeplass der det en gang hadde vært en slette av hardtrampet jord der barn lekte. Hele området var et sammenhengende villnis av uregjerlige busker og ugress. Noen bringebærbusker kjempet for å overleve. Ingen brydde seg lenger om å plukke bærene. Sommerfugler flagret uforstyrret rundt. Høyspentledninger hang i buer der de gikk over plassen. En gammel mann som møysommelig tok seg ned de to trinnene fra bussen, ble stående en stund og se på villniset mens han støttet seg til stokken sin. Blikket hans ble fjernt.

– Akk ja, mumlet han, men det var det ingen som hørte. Hva han kunne ha ment med det, ville han neppe kunnet forklare, om noen hadde spurt ham. Det var bare slikt gamle folk sa, når de ikke hadde noe å si, men måten de sa det på, sa det meste.

Det var varmt og helt stille. Barna og gresshoppene hadde forsvunnet. Tankene hans forsvant tilbake i tid mens han mumlet uhørlig for seg selv. Han betraktet det som ikke lenger var der, som bare han kunne lese ut av plassen. En liten hule dukket opp i hukommelsen hans. Han dvelte litt ved stunden før han tok seg i det, lettet høflig på hatten som en avskjedshilsen til barna som ikke lekte der, til gjenferdet av tidligere tiders barnelek, for så å traske av sted. Ingen gjengjeldte hilsenen hans, ingen la merke til ham, ingen hørte ham, ingen så ham, han var ikke så synlig. Gamle mennesker er mest synlige når de er i veien. Det var ingen andre på veien enn ham. Han var ikke i veien for noen. Han hadde ikke alltid vært gammel, en gang hadde han vært litt synligere, men han var fortsatt der.

1

Du må le

1

Det var stille i huset. Han forsøkte å ikke tenke på det som skulle komme, som måtte komme. Han var ganske rolig, han var vant til det. Det var det samme hver morgen. Nesten. Han satt og lyttet til stillheten, til roen, til stueklokka som tikket sakte og adstadig mot det uavvendelige. Mora hadde dratt på jobb. Maten var spist, tennene var pusset. Det var enda litt tid igjen før han måtte gå på skolen. Han fant fram noen gamle tegneserier. Snart var han inne i tegneserienes fantasiverden, men passet samtidig på å holde et øye med tida. Skiftevis gled han inn i den tegnede fantasien og tilbake til klokkas virkelighet. Så var den der, tida. Tida var inne til å gå. Han tok på seg skoa, tok sekken på ryggen og kikket forsiktig ut av vinduet for å sjekke om kysten var klar. Ingen han kjente var å se, bare noen voksne som hastet av sted mot bussholdeplassen. Han lukket døra etter seg og trasket av sted. Tankene gikk tilbake til dit han skulle, dit han alltid måtte gå.

Da han kom til skolen dagen før, hadde alt gått greit, til å begynne med. En stor flokk elever hadde stått langs pyntegjerdet rundt en av de plenene de ikke hadde lov til å gå på. Noen hadde knust et egg på hodet til Wergeland. Eggeskallet satt som en hatt på statuen. Hviten og plommen hadde for det meste rent nedover forsiden av Wergeland og samlet seg i hendene hans. Litt av plommen hadde laget en gul stripe langs halsen til Veslebrunen. Elevene hadde sett på det hele med skrekkblandet fryd. Det var en sensasjon. Noen flirte litt, andre var bleke og preget av stundens alvor. Noen mente at de visste hvem det var som hadde utført forbrytelsen. Noen i sjette, trodde de.

Rektor hadde dukket opp fra ingen steder. Det var ikke så ofte han gjorde det, men det hendte. Det hadde blitt helt stille. Han hadde blitt stående og stryke hentesveisen sin på plass. Det blåste svakt, fra den gale siden. Han hadde strøket og strøket mens han hadde stirret storøyd og vantro på statuen. Alle visste hvor stolt rektor var av statuen. Det var han som hadde sørget for at nettopp Wergeland sto på sokkel foran skolen, han var skolens første rektor og hadde visst hatt innflytelse på byggeprosessen, en betydelig innflytelse, i følge ham selv. Det nevnte han i hver velkomsttale etter sommerferien og i hver syttendemaitale. Rektor var i det hele tatt glad i å holde taler. Stemmen hans var ofte å høre over skolens høyttaleranlegg. Og mest av alt var han glad i statuen av han som innstifta dagen og som hadde vært så glad i alle barna, det visste de alle, det hadde han fortalt dem. Alt dette visste de, der de sto og lot blikkene gå fram og tilbake mellom Wergeland, han som var glad i barn, og rektor, han som var glad i statuen av Wergeland. De innså at det knapt fantes verre forbrytelse enn den de så det sørgelige resultatet av. Rektors blikk hadde glidd fra ansikt til ansikt, fra øyne til øyne. Han hadde sett etter vikende og skyldige blikk.

Han hadde følt seg skyldig. Han følte seg alltid skyldig. Han så nok sånn ut, da også. Det hadde virket som rektor hadde mønstret ham ekstra nøye, i alle fall var det slik han hadde opplevd det. Han hadde blitt varm i ansiktet, sett i bakken. Plutselig hadde rektor snudd på hælen og marsjert inn i skolebygningen.

Senere på dagen, mens de hadde sittet og tegnet hvert sitt kart over Danmark, hadde rektor kommet inn i følge med en elev, en tredjeklassing eller noe. Han hadde blitt stående litt og glatte på hentesveisen sin før han sa noe, den hadde blitt hengende ned på den siden av hodet som den var hentet fra, det hadde sett rart ut, rarere enn vanlig. Ellers var det bare vinden som kunne rote den til, nå var en storm underveis.

– Var det ham, hadde rektor spurt mens han skiftevis så på den lille ved sin side og på ham. Pekefingeren dirret der den pekte mot ham. Han kjente han ble varm i ansiktet igjen.

– Nei, det var ikke ham, jeg sa det ikke var ham.

– Du sa det var en ganske høy gutt med lyst hår, en i femte eller sjette. Jeg tror det var ham.

– Nei, det var ikke ham, hadde den lille gutten gjentatt. Han hadde vært på gråten.

– Var det deg? Rektor hadde bråsnudd seg mot ham og sett på ham med sitt sinteste blikk. Det hadde ikke vært noe skuespill bak det blikket. Det hadde vært blodig alvor.

Han hadde blitt stum. Det hadde vært kaos i hodet hans. Det hadde kjentes ut som om han hadde feber. Hjernen hadde forvandlet seg til tåke, til bomull. Han hadde ikke klart å svare, ble bare sittende med åpen munn. Klasseforstanderen hadde rolig betraktet opptrinnet, hun kunne ha grepet inn med en gang, men det hadde hun ikke gjort. Hun kjente ham og visste at det umulig kunne ha vært ham. Det var aldri ham, han gjorde aldri noe galt, det ergret henne. Det hadde virket som om hun hadde moret seg over hele opptrinnet. Hun hadde tatt seg god tid, mens hun betraktet ham der han satt og måpte.

– Det er ikke han, han gjør aldri noe galt, hadde hun sagt. Hun hadde hørtes oppgitt ut i stemmen, nesten skuffet. Rektor hadde tatt tak i armen til den lille gutten og trukket ham med seg ut av klasserommet. De hadde hørt rektors stemme i det døra gikk igjen.

– Er du sikker på at det ikke var ham? Han hadde vært sint, en krenkelse av Wergeland tok han personlig, sinnet hans hadde gått ut over den lille som trodde han hadde gjort det rette, da han sa i fra at han hadde sett hvem det var som hadde skjendet Wergeland. Det begynte å demre for ham at han var på dypt vann.

Han har ikke lyst til å gå til skolen. Det hadde han aldri. Det hadde aldri falt ham inn at han kunne la være, at han bare kunne snu, gå et annet sted, bli hjemme. Det ville vært enkelt, men man gikk på skolen. Det gjaldt å ikke komme for sent. Enda verre ville det være å komme for tidlig. Han gikk videre. Nesten framme ved skolen stoppet han bak garasjene ved det siste rekkehuset før man kom til den store gressbanen ved skolen, og ventet til det bare var to minutter igjen til det skulle ringe inn til første time. Ventet til tida forsvant.

Garasjene luktet nymalt. Ugresset bak garasjene var enda vått av natteduggen. Han fulgte nøye med på sekundviseren til tida var inne. Da gikk han fort bortover fortauet langs gressbanen og inn gjennom porten til oppstillingsplassen der de andre sto mer eller mindre oppstilt allerede. Ingen hilste på ham, men han fikk et lite nikk og et forsiktig smil fra Ane, som vanlig. Han nikket forsiktig tilbake. Å smile våget han ikke. Han lot som om han ikke var der. Klasseforstanderen dukket opp i inngangsdøra og ga signal til at de skulle komme inn.

Kanskje kommer han hjem i dag. Han dro på jobb som vanlig mandag, men kom ikke hjem igjen på kvelden. Dagen etter kom han heller ikke hjem. I dag er det torsdag, det blir… Fjerde dagen siden han dro. Kanskje kommer han i dag. Det er ikke så ofte han blir borte lenger enn tre-fire dager, men noen ganger blir han borte i flere uker. Han kjente uroen i kroppen, han kjente den i hodet. Han satt helt rolig, men han var ikke rolig; tankene kvernet om det samme, igjen og igjen. Blikket søkte mot det lille skogholtet, eller buskaset, der borte på den andre siden av fotballbanen.

– Ja, Ulf. Læreren så på Ulf. Han senket armen som han nettopp hadde viftet ivrig med. Hele ansiktet hennes lyste mot ham av varm vennlighet. Stemmen hennes var myk. Smilehullene var godt synlige. Forventningen lyste i det runde ansiktet til Ulf. De kvikke blå øynene hans, som tittet fram under den litt for lange brune luggen, møtte hennes.

– Kan jeg få fortelle en vits?

– Klart du kan, Ulf. Hva sier dere andre, vil dere høre en vits? spurte hun og så smilende ut over klassen. De fleste nikket ivrig og smilte tilbake, et par dristet seg til å si ja. Ulf kremtet høytidelig, læreren smilte mens hun rettet på de store brillene og strøk litt av sitt halvlange, lyse hår vekk fra øynene. Flere smålo allerede i spent forventning. Ulf gjorde seg klar til å fortelle en av sine mange vitser om svensken, dansken og nordmannen.

– Det var en gang en svenske, en danske og en nordmann som skulle…

Han håpet at han ikke kom hjem den dagen heller. Han håpet at han lå og sov hvis han kom hjem før ham. Han håpet at han ikke ville våkne hvis det bare var de to hjemme. Han håpet… Tankene ble avbrutt av et latterbrøl. Hva lo de av? Latteren bølget fram og tilbake i klasserommet. Han så seg forundret rundt. Læreren lo med mens hun nikket anerkjennende til Ulf. Øynene hennes lyste fortsatt vennlig mens de gled rundt i klasserommet. Brått sluttet hun å le. De av elevene som hadde fulgt med på ansiktsuttrykket hennes, sluttet også å le. Snart var det ingen som lo. Det ble helt stille. Han ble revet ut av tankene sine da navnet hans smalt i rommet som en piskesnert. Alle så på ham. Han så forvirret på klasseforstanderen. Hun betraktet ham med morske øyne, hun stirret stivt på ham gjennom de store brilleglassene. Han sank sammen på stolen og forsøkte å forstå hva galt han hadde gjort. Noe galt måtte han jo ha gjort. Det gjorde han ofte, det hadde han for lengst forstått, men det var ikke så ofte han forsto hva. Selv om han ikke forsto hva han hadde gjort galt, forsto han alltid at han hadde gjort noe som var forferdelig galt, i hennes øyne. Alt kunne vise seg å være galt, når det var han som gjorde det.

Stillheten i klasserommet hadde blitt total. Hun tok seg god tid, hun gjorde som regel det, når han skulle irettesettes eller dummes ut foran klassen. Strøk dvelende over det korte skjørtet sitt for å slette ut skrukker som ikke var der. Beveget kneskålene sakte opp og ned. Flere ganger. Det var et dårlig tegn, han visste det, han var ikke den eneste som visste det. En svak dirring var synlig i munnvikene hennes. Raseriet hennes økte raskt. Han svelget. Det boblet i henne av raseri. Hun ventet til hun var rasende nok.

– Det er visst ikke alle som vil at vi skal ha det moro på skolen. Det er tydeligvis ikke alle som synes det er hyggelig når noen forteller vitser, når noen gjør så godt de kan for å underholde oss andre og skape hygge rundt seg. Da så!

Stemmen hennes var ikke bare sint, den hørtes rett og slett bitter ut, som om noen hadde krenket henne personlig, dypt og inderlig. Hun tok nok en pause, fanget inn hele klassen med et øyekast før hun igjen lot blikket hvile på ham. De var mer svarte enn brune nå. Blikket hans søkte vekk, ut av vinduet, over den store gressbanen og inn mellom trærne i det lille skogholtet der snarveien hjem startet. Det hadde samlet seg mørke skyer borte i horisonten, men de dekket ikke for solen, ennå. Dagen før hadde han sett et ekorn i et av trærne. Tro om det var der fortsatt? Han gikk videre hjemover i tankene. Hele veien var han halvt bevisst hvor han var, at hun fortsatt holdt ham fast med blikket, men han måtte tenke seg vekk for å holde ut.

– Finn fram bøkene! ropte hun brått og satte en stopper for hans lille fluktforsøk. Nå skulle alle straffes for hans forbrytelse.

Ulf så surt på ham. Kameratene til Ulf så surt på ham. Nesten hele klassen så surt på ham. Noen så på ham med oppgitte og triste øyne. Han visste at Ane så på ham med et vennlig og medfølende uttrykk i ansiktet, men han orket ikke å se på henne. Han så ned i pulten. Alle visste hva som ville skje i neste friminutt. Læreren visste det. Han visste det. Alle de andre visste det. Han visste at de visste det. De visste at han visste det. Han visste at de visste at han visste det. Klasseforstanderen så ham inn i øynene da det ringte ut, og smilte. Øynene hennes smilte ikke. Det ble friminutt, han kom seg gjennom det, det gjorde han alltid.

Han skottet opp mot lysstoffrøret borte ved tavla, det blinket og lagde svake summelyder. Det hadde stått sånn og blinket i noen dager. Tro om vaktmesteren kom til å skifte det ut snart? Han så bort på globusen borte på hylla og oppdaget en stor øy ved siden av Afrika. Den hadde han ikke lagt merke til før. Det er sikkert varmt på den øya, tenkte han. Kanskje det er løver der?

– Hvor er bøkene dine? Sitter du og drømmer om lekebilene dine igjen? Han skvatt til da han hørte stemmen hennes rett bak seg. Han hadde ikke merket at hun hadde tatt en runde rundt i rommet for så å stoppe opp bak ham. Ulf og kameratene hans flirte fornøyd. Ane så skiftevis på læreren og på ham. Ansiktet hennes, som delvis var skjult inne i det lange, svarte håret, hun levde for det meste i skjul inne i hårmanken sin, skiftet mellom sinne og medlidenhet, avhengig av hvem av dem hun så på. Så dukket hun seg og sa ingenting, men han forsto at hun hadde lyst. Han hadde ikke lyst til å si noe. Han var taus. Det var han stort sett gjennom hele skoledagen. Han lette febrilsk i sekken etter norskbøkene. Det tok ikke lang tid før det gikk opp for ham at de ikke var der. Han fortsatte likevel å lete like iherdig, for å få tida til å gå, for å utsette ubehaget.

– Har du glemt boka? Hvordan skal du få lest i boka om du ikke har den med?

– Han kan se sammen med meg, sa Ane. Læreren spant rundt med et overrasket uttrykk i ansiktet. Ane møtte øynene hennes. Det ble stille mens de mønstret hverandre. Anes øyne vek ikke, hun blunket ikke. Faren hennes var lege. Klasseforstanderen hadde respekt for leger, men blikket hennes var fylt av motvilje.

– Greit, men det blir glemmekryss! Det blir glemmekryss! Klasseforstanderen snudde på hælen, hun var flink til å snu på hælen.

Ane skjøv pulten sin inntil hans. Klasseforstanderen marsjerte med korte og hissige skritt opp til tavla og satte et kryss, et glemmekryss til ved navnet hans. Sakte tellet hun de kryssene som sto ved navnet hans. Satte krittet i tavla for hvert kryss. Lyden av krittet som traff tavla gjentatte ganger overdøvet alle andre lyder i rommet. Selv tikkingen fra klokka på veggen, med visere som alltid slepte seg så ubegripelig sakte av sted, den gikk alltid saktere enn stueklokka hjemme, ble borte. Viserne som han så ofte hadde forsøkt å skyve fortere framover med blikket, beveget seg nå uten at han kunne høre dem. Han hadde aldri klart å få viserne på skoleklokka til å bevege seg fortere, til tross for mange forsøk. Han kom nok til å forsøke igjen. Og igjen.

– Fjorten kryss allerede denne måneden! På så kort tid, sa hun liksom til seg selv, men alle hørte det. Han var ikke den eneste som hadde kryss, det sto noen andre navn på tavla også, men han var den som hadde flest.

Han hadde aldri likt å ligge klemt mot bakken med noen oppå seg, han hadde ofte nok gjort nettopp det, men han ble aldri vant til det. Pusten til Ulf luktet ikke godt. Den varme tyngden av kroppen hans gjorde ham kvalm. Gresset som Pål forsøkte å tvinge inn i munnen hans, luktet grønt og sommer. Han vred hodet unna. Et stykke borte så han to lærere som gikk rolig fram og tilbake i skolegården fordypet i en hyggelig samtale. De hadde nok inspeksjon. Han lurte på hva de egentlig inspiserte og hva de snakket så ivrig om. Av og til kastet de et blikk bort på ham og de andre. De hadde det hyggeligere enn ham.

– Hva er det din feiging? Liker du ikke gress? flirte Ulf og forsøkte å presse ham hardere ned i bakken. Pål kom med mer gress og stappet det ned i halslinningen på trøya hans. Det klødde. Det gjaldt bare å holde ut til friminuttet var slutt. Skoleklokka ringte. Han hadde holdt ut, igjen.

– Bare vent til storefri, din feiging, hveste Ulf, ga ham et siste hardt støt mot bakken før han motvillig slapp ham, reiste seg og gikk mot inngangsdøra.

Sakte kom han seg på beina og begynte å fjerne gresset som klødde under klærne. Han gledet seg til sommerferien. Han trodde han gledet seg til sommerferien. Han tygde litt på gresset han hadde i munnen før han spyttet det ut.

Han likte tegnetimene. Tegnelæreren var alltid alvorlig, særlig når han sa noe rart. Selv om han var en alvorlig mann, var han for det meste vennlig og ganske rettferdig, han behandlet stort sett alle med en slags vennlig og fjern overbærenhet. Elevene fikk inntrykk av at han helst ville vært et annet sted, men fant seg i tingenes tilstand.

Nede i hjørnet, der Ulf og kameratene hans satt, gikk praten livlig. Læreren kremtet og betraktet dem en stund med undring i blikket. De skravlet videre. Det var ikke alle lærere de hadde respekt for. Det var ikke alle kollegene klasseforstanderen hadde respekt for heller, de visste det.

– I dag skal dere tegne et selvportrett, tegn ditt eget ansikt slik du husker det. Nå må dere følge nøye med, for nå skal jeg forklare hva oppgaven går ut på, sa han, med en stemme som lå nærmere utestemme enn innestemme. Han forsøkte å overdøve uroen, men klarte det ikke. Det var ikke så mange som hørte etter. Noen av jentene hadde begynt å prate også. Læreren kremtet igjen.

– Den personen, altså mennesket, som dere skal tegne, skal ikke befinne seg på et bestemt sted. Dette stedet skal dere tegne. Vedkommende skal ikke ha noe utseende og ingen alder, men være svært glad for at det har kommet sirkus til bygda. Dere skal tenke dere at de usynlige elefantene nettopp har stukket av fra sirkuset, forklarte han. Alle ble stille. Ulf betraktet læreren.

– Hva i alle dager er det du sier? spurte Ulf.

– Jeg sier at dere må være stille og følge med, for nå skal jeg gi dere tegneoppgaven for timen.

– Hva var det du sa om sirkus?

– Sirkus? Det er nettopp sirkus vi forsøker å unngå, sa læreren alvorlig. Noen av de som hadde fulgt med hele tida, begynte å le. Han hadde også lyst til å le, men han tok ikke sjansen. Ulf ble rød i ansiktet og så sint på dem som lo. Læreren klappet i hendene. Han hadde fått orden på forsamlingen.

– Sett i gang alle sammen! Tegn et selvportrett etter hukommelsen. Tegneark finner dere i hylla. Og ikke mer sirkus!

Han ble sittende lenge med arket foran seg. Etter en stund presset han blyantspissen hardt mot papiret. Den brakk. Han pustet lettet ut. Han lette i pennalet etter blyantspisseren, det var ikke vanskelig å finne den, men han romsterte stille rundt i pennalet som om han ikke kunne finne den, til slutt tok han den ut og reiste seg og gikk langsomt, men ikke påfallende langsomt, bort til søppelbøtta. Han stoppet spissingen flere ganger og sjekket spissen på blyanten, som om han holdt på med et viktig presisjonsarbeid. Til slutt kunne den ikke bli spissere. Han blåste omstendelig av blyantspisseren og sjekket om det var mer blyantrester på den. Med et nøytralt uttrykk i ansiktet gikk han langsomt, men ikke påfallende langsomt, ned til plassen sin igjen. Han la blyantspisseren tilbake på plass.

Hvordan så han egentlig ut? Han overveide om han skulle brekke spissen en gang til. Det var fristende, men han var redd for å bli avslørt. Da det ringte ut, var arket fortsatt blankt. Han hadde aldri tenkt på seg selv, utenfra. Joda, han hadde sett seg selv i speilet, men hadde på en måte ikke lagt merke til seg selv. Det ringte ut.

– Lever inn arkene før dere går ut! Husk å skrive navn på! Tegnelæreren brukte utestemme igjen, rommet var fullt av lyder fra skrapende stoler og skravlende elever. Fort tegnet han en sirkel med to prikker og en strek i og rablet navnet sitt nederst på arket. Arket la han i tegnemappa. Der kom den til å ligge en stund. Han lot som om han ikke hadde hørt at det skulle leveres inn.

Ulf og de andre sto utenfor hovedinngangen og ventet på ham. Han kunne se dem gjennom glassdøra. Han fikk en ide, en innskytelse. Han bråvendte og med ryggen til glassdøra gikk han innover i gangen som ledet til skolegården for de minste barna. Han visste det ikke var lov for ham å gå den veien. Redd for å bli knepet på fersk gjerning av en lærer, snek han seg raskt bortover gangen. Snart var han ute i skolegården på den gale siden av skolen. Det vrimlet av småunger der som hoppet paradis eller tau, mange løp skrikende og formålsløst rundt. Lærerne som hadde inspeksjon hadde heldigvis ikke kommet seg ut enda. Han småløp bort til porten ut mot veien.

– Du har ikke lov til å være her. Sier det til lærern! En liten tass med snørr under nesa forsøkte å sperre veien for ham. Han lot som om han ikke hørte ham. Det var ikke så vanskelig å komme forbi den lille tassen. Snart var han ute på veien. Der hadde han heller ikke lov å være i skoletida. Han måtte forbi noen hager og inn på gressbanen igjen for å komme bort til stien som førte hjemover. De ville kunne se ham fra skolegården, om de så i hans retning, da han skulle over banen. Han måtte ta sjansen. Smøg seg langs buskene mellom skoleområdet og veien. Han løp så fort han kunne over den borterste delen av gressbanen og inn i skogholtet. Det var bare en som hadde sett ham.

Litt senere var han ute på den andre siden av det lille skogholtet og på vei hjemover. Halvveis på hjemveien, stoppet han brått opp. Han ble stående. Ikke ville han hjem og ikke ville han tilbake til skolen. Etter å ha forsøkt å tenke seg om litt, det var ikke så lett, tankene føk retningsløst rundt omkring i hodet hans, til slutt gikk han sakte tilbake igjen. Snart var han inne blant trærne igjen. Det lå en ganske stor stein i en liten åpning innimellom noen busker i den lille skogen, i det lille buskaset. Han visste godt hvor den lå. Han kjente den fra før, han hadde sittet på den mange ganger. Vel framme satte han seg på steinen. Han støttet albuene på knærne og la hodet i hendene. Han forsøkte å ikke tenke på noe. Solstrålene som slapp forbi bladene og barnålene dannet et urolig mønster på bakken. Kongler lå strødd utover under trærne, noen hele, andre hadde ekorn spist på. Det svevde noen mygg rundt ham, han brydde seg ikke.

Med ett hørte han noen bak seg. Han lot som det ikke var noen der. Han lot som han ikke var der. Kanskje ble han ikke sett. Kanskje ble de bare borte. Han ville utsette det å bli oppdaget, utsette det å ugjenkallelig gå med på å oppdage at han var oppdaget. Han vurderte å løpe, men han visste ikke hvor, de løp sikkert fortere enn ham uansett, som vanlig. Derfor ble han sittende, helt stille. Kanskje de ikke så ham.

– Hei, sa Ane, hun kikket fram bak noen busker.

– Å ja…

– Jeg så deg.

– Du så meg…

– …da du gikk hit. Hun betraktet ham oppmerksomt.

– Vitsene hans er dumme. Alle har hørt dem før.

– Vitsene…?

– Ulf sine.

– Å, de… Jeg burde nok ha ledd.

– Jeg lo heller ikke. Ikke egentlig. Jeg bare lot som jeg lo. Du må late som, så får du ikke bråk. Du må le du også.

– Å? Jeg la ikke merke til at han fortalte en vits. Jeg tenkte på noe annet.

– Du gjør ofte det.

– Gjør hva da?

– Tenker på noe annet.

– Når da?

– Tja… Stort sett alltid, tenker jeg.

– Gjør jeg?

De satt i taushet en stund. Han fulgte en maur med øynene. Den bar på et lite blad. Han løftet bladet med mauren hengende på og satte dem ned et stykke lenger bort i den retningen de var på vei. Mauren begynte å gå motsatt vei. Hun så på ham. Han sukket oppgitt.

– Det er ikke riktig av henne å kjefte på deg hele tida.

– Hvem… Å, hun. Nei. Hun gjør det vel ikke uten grunn, akkurat. Tanken om at det ikke var noen grunn til den evige kjeftingen hadde aldri falt ham inn. Han fikk vel kjeft fordi han fortjente det, gjorde han ikke? Han var vant til det. Ane sa så mye rart, tenkte han. Eller klokt. Mest klokt.

Hun så undersøkende på ham mens hun strøk håret tenksomt bak ørene. Så mye av ansiktet hennes var det lenge siden han hadde sett. Som regel var det gjemt inne i alt håret hennes. Ansiktet ble veldig alvorlig, hun så litt sint ut også. Han lurte på om han hadde gjort noe galt igjen. Hun begynte å snakke langsomt med lav og tydelig stemme. Han ble fjern i blikket.

Hun var så klok, Ane. Moren hennes var fra Østerrike. Det var sikkert derfor Ane var så blek og hadde svart hår. Han hadde alltid tenkt at de er så bleke som henne, de som bor i Østerrike. Og har svart hår. Faren hennes var lege. Det var sikkert derfor hun var så modig. Leger må være modige. De må si alt mulig rart til pasientene. Det var sikkert ikke så lett. De må tørre å si sånn som at ”du har influensa, beinet ditt kommer til å falle av”. Det var sikkert ikke så lett å si det. For da ble nok pasientene lei seg. Leger må tørre å se blod. Blod er ekkelt. Ane er så modig at hun kan bli lege. Kanskje sånn lege som reparerer hjernen til folk, og…

– Hallo, er det noen hjemme? sa hun, mens hun banket lett på pannen hans med en finger. Han hadde ikke lagt merke til at hun hadde kommet så nærme.

– Hæ, at…

– Du er lite bortreist! Har du hørt noe av det jeg sa?

– Ja, sikkert…

– Du må ikke finne deg i det. Stemmen hennes var bestemt. Han så lenge på henne før han svarte.

– Hva det da?

– Det med læreren, Ulf og de andre.

– Å, det…

– Du må huske å gjøre leksene dine. Har du gjort matteleksen? Vi skal ha matte i neste time.

– Nei, tror ikke det. Jeg husker ikke. Hadde vi lekser til i dag?

Han syntes hun så så trist ut mens hun betraktet ham. Hun trakk pusten dypt og veivet oppgitt med hendene. Som om hun ga opp. Lyden fra ringeklokka var uendelig fjern der den kom rullende over gressbanen. Den hørtes ikke like skremmende ut som den pleide, den var så fjern. De siste glade barneskrikene stilnet av, og den siste gråten. Han svelget. Lekser… Han hadde nok glemt å se i lekseboka kvelden før. Han pleide å glemme det. Hun tok et par skritt bort fra ham. Faren hennes var lege, men han var visst ikke så snill. Av og til sammenlignet de blåmerker.

– Kom, vi må gå, sa hun. De gikk.

– Jeg har fått en klage, sa klasseforstanderen, med trykk på «klage», og gjorde en megetsigende pause. De hadde akkurat satt seg ned og kommet til ro. Det ble raskt rolige i hennes timer, uroen holdt de inne i seg. Hun vippet opp og ned på tå noen ganger. Alle så oppmerksomt på henne.

– Noen i denne klassen har blitt observert i skolegården til småskolen og ute på veien. I friminuttet! fortsatte hun. Denne gangen var trykket på «noen».

Han svelget og kjente uroen spre seg i kroppen. Hjertet hamret. Hodet ble varmt. Tankene føk panisk rundt der inne. Kan det ha vært flere som hadde vært i den forbudte delen av skolegården og ute på veien? Det er ikke sikkert det var han som var blitt sett. Han så henne langsomt komme nærmere, selvfølgelig visste han at det handlet om ham, men han forsøkte likevel å flykte, flykte til et annet sted, i tankene. Hun bøyde seg over ham. Han var tilbake. Kaffeånden hennes slo mot ham. Hun var ikke den eneste læreren med kaffeånde etter lunsj.

– Det var deg! Hva gjorde du der?

– Ingenting…

– Ingenting? Det var ikke mye. Hvorfor kunne du ikke gjøre «ingenting» der du skulle være? glefset hun og rettet seg opp. Hun snudde ryggen til ham og gikk tilbake til kateteret. Det så ut til at det gikk et lys opp for Ulf, han så megetsigende på Pål og flirte. De hadde nok lett etter ham og lurt på hvorfor de ikke kunne finne ham.

– Vi må ta en prat om dette… i løpet av dagen, sa hun med sammenbitte tenner uten å se på ham. Hun hørtes nesten litt fornøyd ut.

Alltid en utsettelse; alltid noe å grue seg til. Hodet hans ble fullt av tanken på samtalen de skulle ha. Han hørte ikke så mye av det som ble sagt resten av den timen, enda mindre enn vanlig, men han holdt ut. Det var det eneste han var god til, å holde ut. Hele livet hans handlet om å holde ut. Han holdt ut.

Denne gangen var han en av de første som kom ut i skolegården. Han satte kursen over gressbanen mot det lille skogholtet. Noen ropte bak ham. Han gikk raskt videre mens han hørte lyden av løpende føtter som raskt nærmet seg. Han lukket øynene i det han kjente mange hender som grep ham og la ham i bakken. Han gjorde ikke motstand. Ulf satte seg oppå ham igjen. Han kjente tyngden, varmen og kvalmen. Noen løp forbi med en fotball.

– Skal vi ikke heller spille fotball. Jeg gidder ikke han der nå, sa Pål.

– Stikk dere, jeg sitter bra her, gliste Ulf. Enda et friminutt på bakken under Ulf. Det gjaldt å holde ut til det ringte inn igjen. Det var vanskelig å tenke seg bort mens han lå under noen.

Han visste ikke helt hva som kom over ham. Kanskje han rett og slett ble lei av å ligge der med Ulf oppå seg, så han slang det ene beinet opp og framover og krøllet det rundt brystet til Ulf og presset ham ned. Plutselig var det han som satt med Ulf under seg. Uvant, men egentlig bedre enn å ligge underst. Først forsøkte Ulf å kjempe seg opp igjen, men det tok ikke lang tid før han ga opp og begynte å ule etter vennene sine. Ulf ulte som en ulv.

De kom gampende med Pål i spissen, grep ham i armene, bendte ham ned i bakken og gjenopprettet tingenes rette tilstand, slik at Ulf kunne sette seg oppå ham igjen. Så løp de av sted for å spille videre. Han ventet til de var et stykke unna. Opp og fram med beinet, rundt brystet og så presse ned. Denne gangen gikk det raskere å få Ulf i bakken. Ulf ulte igjen. Kameratene hans kom løpende til unnsetning og gjenopprettet verden slik den pleide å være, nok en gang.

– Du må da klare å holde den sveklingen nede selv. Han er den svakeste i hele klassen. Vi vil spille fotball, så nå får du klare deg selv, sa Pål, han var litt sur.

Han ventet litt. Nå kunne han teknikken. Opp og fram med beinet, rundt brystet og så presse ned. Ulf var sjanseløs og snart lå han under ham igjen. Ulf ulte, men kameratene hans lot som de ikke hørte ham. Det var underlig lett å holde ham nede. Det var bedre å sitte oppå enn å ligge under, men han ble snart lei. Han så på klokka. Fem minutter til det ringte inn. Han sukket. Så måtte han altså sitte der i fem minutter til.

Engelsktime. De var på språkrommet. Det hang engelske ord over alt på veggene. Noen var på plakater fra et trykkeri, andre hadde lærere laget, noen var nok helst laget av elever, eller kanskje noen av lærerne ikke skrev så pent.

– This is a nose. That is a nose, sa læreren og pekte på sin egen og en annens nese. Engelsklæreren var gammel og ganske rar, men snill og ufarlig, selv om hun så ut som et troll. Rent bortsett fra hennes skremmende ytre, som det tok noen uker å venne seg til, var det helt greit å være i timene hennes. Ingen plutselige innfall eller overraskende og uforståelige spørsmål, bare en jevn rytme. Timene gikk framover på en forutsigelig måte. Hun var alltid den samme. Den samme gamle.

Nose betyr nese, tenkte han, og noen neser er her og andre er der, det kunne han forstå. Det var litt gøy med engelsk. Ane og han øvde sammen på this og that. Nose, altså. De hadde det litt gøy sammen. De lo litt til hverandre. Han glemte Ulf og de andre. Han glemte hvor han var. Han glemte hvem han var. Han turte å le i det snille trollets timer. Han måtte ikke le, men han gjorde det likevel.

Det banket hardt på døra. Alle snudde hodet mot den. Det tok litt tid før den ble åpnet. Roen var brutt, pulsen økte, han snappet etter pusten og inne i hodet hans ble det masse støy igjen. Det var bare en som banket på på den måten og nå sto hun det, i døråpningen, klasseforstanderen. Øynene deres møttes et øyeblikk før hans søkte mot gulvet. Han hadde glemt alt sammen. Han glemte som oftest det som skulle skje på skolen, han forsøkte å glemme det som hadde skjedd, han forsøkte å glemme det som skulle skje. Begge deler var som regel like ubehagelig å tenke på, både fortid og framtid. Skolen ble alltid borte med en gang han hadde slengt fra seg sekken når han kom hjem. Hun sa navnet hans. Han krympet seg. Han var tilbake i virkeligheten. I skolevirkeligheten slik han kjente den.

– Hva gjelder det? Engelsklæreren var skarp i stemmen. Klasseforstanderen så forbauset på henne, hun ble satt ut et lite øyeblikk, men tok seg snart inn igjen. Det var som om de målte hverandre med øynene. Det var ingen høflig kollegial vennlighet i blikkene.

– Jeg skal ha en prat med ham, sa hun og pekte på ham.

– Det får bli ved en senere anledning. Det passer ikke nå, hun var avmålt og snakket med et bestemt tonefall, det var ikke direkte fiendtlig. De to lærerne mønstret hverandre. Klassen været en sensasjon, noen mumlet sammen. Klasseforstanderen snudde på hælene og lukket døra etter seg med et lite smell. Et raskt triumferende smilt streifet engelsklærerens ansikt. Hun ga dem beskjed om å fortsette å øve på oppgaven.

De hadde bare så vidt kommet i gang igjen med timen før det banket på på nytt. Denne gangen var det rektor som åpnet døra, men han kom ikke inn, han vinket engelsklæreren til seg. Bak ham skimtet de klasseforstanderen. Døra lukket seg bak dem. Det tok ikke lang tid før engelsklæreren kom inn igjen, hun var rød i ansiktet. Kanskje av sinne, kanskje av maktesløshet. Hun var blitt satt på plass. Hun hadde tapt, overmakten var for stor. Hun kom bort til ham og så på ham med litt triste øyne.

– Du får nok bli med henne, sa hun stille. Langsomt reiste han seg opp og gikk bort til døra der klasseforstanderen sto og ventet. Noen hvisket sammen, noen lo, Ulf lo. Engelsklæreren så bekymret etter ham, så snudde hun seg mot Ulf, hun var ikke blid.

De gikk bortover den lange gangen, hun foran, han bak. De gikk i taushet. Han så at det lyse håret hennes var brunt innerst ved hårrota. Det var rart, tenkte han, han hadde ikke lagt merke til det før. Han lurte på om håret hennes ble lyst når det hadde vært ute i lufta en stund, etter at det hadde grodd ut av hodet hennes. Fordypet i egne tanker glemte han det ubehaget som ventet ham, men han kom nesten tilbake til virkeligheten da de var framme ved et ledig grupperom. Han hadde vært der før, da spesiallæreren skulle lære ham forskjell på hopp- og sprettord. Dobbel og enkel konsonant.  Det var visst viktig å kunne vite forskjellen. Rart at de lengste ordene er kortest og omvendt, tenkte han. Det luktet røyk i rommet.

De gikk inn og satte seg på hver sin side av bordet. Det sto en tallerken med noen matrester på, sammen med en halvtom kaffekopp, i bokhylla. Han ble sittende og se på tallerkenen og koppen. Han lurte på hvorfor de sto der. En skitten tallerken i en hylle sammen med en kaffekopp og noen bøker. I tankene lette han etter en forklaring, men fantasien strakk ikke til. Det hadde nesten vært litt hyggelig å sitte der sammen med spesiallæreren. Denne gangen føltes rommet annerledes. Det ville nok ikke bli morsomme og uforståelige øvelser med strikk og ball denne gangen.

Han ble var at hun så på ham. Henne hadde han nesten glemt. Han tenkte seg om og kom vel fram til at han trodde hun skulle snakke med ham om den ulovlige turen hans ut av skolegården, som hun hadde lovet, enda han visste at hun ofte ikke holdt det hun lovet, ikke det heller, eller kanskje hadde hun sett at han hadde sittet oppå Ulf og ikke omvendt, slik det egentlig skulle ha vært, slik det pleide å være når hun hadde inspeksjon. Han burde ha visst at han ikke kunne vite hvor han hadde henne, ikke denne gangen heller. Den evige uvissheten pleide å øke uroen i ham. Det hendte hun smilte til ham.

– Jeg finner meg ikke i det, sa hun og så undersøkende på ham. Hun tok seg som regel tid til å vurdere hvordan det hun sa virket på elevene, før hun snakket videre.

– Jeg finner meg ikke i denne oppførselen din.

Øynene hans stirret stivt på en flekk på bordet mellom dem. Det kunne være en kaffeflekk. Den så litt ut som en skilpadde eller noe sånt. Han var i ferd med å gli bort, han mistet kontakten med der han var, med de hendelsene han var en del av, alt ble fjernt, alt ble så lenge siden. Det var som han var på en vennligere planet, når han ble fjern. Plutselig slo hun i bordet. Han skvatt til, ble blek. Enda blekere. Ansiktet hennes forvred seg av sinne. Hun ble ikke noe penere av det.

– Du er snill, stille og høflig! skrek hun, og slo i bordet enda en gang, og sånn skal ikke gutter være!

Det var kaos i hodet hans, ikke fordi han forsøkte å forstå hva hun mente, det var lenge siden han hadde forsøkt å forstå det som skjedde rundt ham på skolen, alt det rare lærere og medelever fant på. Det var umulig å forstå noe som helst når tankene føk skremt rundt omkring inne i hodet. Redselen skapte alltid sammenbrudd i tankene hans. Han ble fjern, han skled bort. Han flyktet lenger inn i seg selv. Han måtte holde ut, han var flink til å holde ut. Alt tok slutt, alt gikk over. Hun fortsatte å kjefte og slå i bordet, men han oppfattet ikke lenger hva hun sa. Øynene hans ble hengende ved klokka på veggen. Ti minutter til friminutt. Han måtte bare holde ut i ti minutter til. Han gled lenger og lenger bort; han var i et annet solsystem nå, i en annen galakse. Hun ble sintere og sintere. Hun hisset seg selv opp. Han var ikke der lenger. Han var bare inne i seg selv. Langt inne i seg selv. Han hørte henne fjernt. Hold ut. Det ringte ut. Ett friminutt og en time igjen. Han holdt ut.

I det han gikk inn gjennom hageporten, var det som om hele himmelen åpnet seg. Store tunge dråper plasket ned. Han satte inn en spurt og kom seg inn under taket ved inngangsdøra. Han var så å si helt tørr. Han var på det tørre. Snakk om flaks, mumlet han glad. Det ville bli deilig å slappe av på sofaen, høre regnet tromme mot taket. Lese noen tegneserier. Han kjente at han var sliten. Han sukket og låste opp døra.

Stanken som slo i mot ham var ikke til å ta feil av. Det hadde han helt glemt. De store svarte skoene til faren sto i gangen. Det var noen uker siden sist han hadde kjent den, stanken. Han hadde kjent den med uregelmessige mellomrom hele livet. Noen beveget seg der inne et sted. Noe stort og truende. Han trodde han hørte noe. Han visste at han hørte noe. Noe nærmet seg.

Han slang sekken inn i gangen. Den traff veggen med et brak, så smalt han igjen døra, løp ut i regnet, ut på veien og fulgte den videre oppover der den slynget seg mellom alle hagene med bærbusker og frukttrær. De siste fruktblomstene ble knust av de tunge dråpene, snart var de borte alle sammen. Håret klistret seg til hodet. De små dråpene som rant nedover neseryggen samlet seg raskt til en større dråpe før den falt ned for så å bli erstattet av en ny. This is a nose, tenkte han forundret, han  hadde lært noe på skolen den dagen. Regnet gjorde trøya hans våt og tung, før vannet rant videre nedover beina for til slutt å forsøke å få plass i skoene hans, men de var allerede fulle av føtter og vann allerede. Det surklet mens han gikk. Han hadde god tid, det var lenge til han kunne gå hjem. Regnet tenkte han ikke på, han kunne ikke bli våtere.

Plutselig kom det et kjempebrak som fikk ham til å hoppe forskrekket ut i grøfta. Tordendrønnet rullet bortover. Han måtte le. Oppe i skråningen så han Flatbrødet, en stor flat stein, dit Ane og han ofte hadde gått tur da de var små, den gangen livet var litt enklere, før de begynte på skolen. De pleide å ta med seg litt flatbrød dit. Spise flatbrød på Flatbrødet. Det syntes de alltid var en morsom spøk. Småungehumor, tenkte han overbærende. Av og til hadde de med seg rosiner, det var ikke like morsomt, men det smakte bedre. Noen ganger hadde de ingenting med. Det hadde vært greit det også. Han gikk opp til steinen, vasset gjennom det høye, våte gresset, det var som å gå tilbake i tid. Han la seg på ryggen på steinen og så opp mot dråpene som plasket ned. Et nytt lysglimt og et nytt skrall rett over ham. Denne gangen skvatt han ikke. Han var forberedt på det som måtte komme. Da var det ikke like skremmende. Han måtte le. De hadde sluttet å leke sammen, Ane og han. De hadde sluttet å leke. Han trodde han var forberedt på det som skulle komme. Et nytt lyn. Et nytt brak. Han lo.

Steinen var fortsatt solvarm. Han kjente varmen fra den mot ryggen. Tyngden hans presset ham ned mot steinen. Han strakte seg ut og la hendene under hodet. Det var ikke lett å se dråpene falle mens de hele tida traff øynene hans, men han forsøkte. De kom ut av ingenting. Han så dem et lite øyeblikk. Det var umulig ikke å lukke øynene rett før de ble truffet av de digre dråpene. Av og til fikk han en dråpe rett i øyet akkurat når han åpnet dem. Til slutt lå han der med lukkede øyne. Han var gjennomvåt. Så var den der igjen, latteren. Han måtte le. Hele han ristet av latter. Regnet avtok, han kunne åpne øynene igjen. Han kjente og så at det ikke var dråpene som falt ned på ham, det var steinen som for av sted med ham ut i verdensrommet. Han og steinen steg eller falt, bort fra Jorda. Dråpene sto som frosset stille i lufta. Det var ikke lenger de som traff ham, det var han som traff dem. Steinen var blitt en meteor som raste gjennom et univers av vanndråper. Det kilte i magen. Han følte seg svimmel. Farten økte og økte. Han var høyt oppe, langt ute. Jorda var bare en prikk under ham. Han så den ikke, men han visste den var der bak ham et sted. Latteren stilnet og hele han ble et fornøyd smil. Han svevde. Alt var stille. Hun skulle vært der, så kunne de ligget der og ledd mot regndråpene sammen.

– Hva ligger du her og flirer for? Ordene kom med et gufs av en ånde som lukta av gammel fyll. Ansiktet som plutselig kom til syne over ham, var rødt og rasende. Han satte i et vræl og rullet seg rundt, bort fra ham som plutselig sto bøyd over ham. Hender grep etter ham. Han hadde nok sett hvor han gikk. Han hadde falt. Han hadde falt helt fra det ytre rom og ned i det våte, lange gresset. Det ansiktet han hadde sett, hørte ikke hjemme i verdensrommet. Det hadde ingen plass i fantasien hans, det var virkelighet. Han registrerte så vidt at fallet varte unaturlig kort og han slo seg ikke. Med en gang han tok bakken var han på beina og løp av sted det raskeste han klarte. Han var tilbake på Jorda. Han løp uten å se seg tilbake.

Først løp han et stykke, så gjemte han seg. Etter en stund gikk han til et tre som han klatret opp i. Det var et tre han kjente godt fra før, der satt han skjult bak bladene. Det var god utsikt mot inngangsdøra. Han så ham gå inn igjen. Klokka var litt over tre. Om en times tid skulle hun komme hjem. Grenen han satt på var tynn og hard mot baksiden av lårene. Det gjorde litt vondt, men han holdt ut, det var ikke første gang han satt der og speidet. Da han så henne komme, ble han sittende en stund til i treet før han klatret ned og gikk hjem. Kysten var klar. Det var trygt. Ganske trygt. Hun hadde åpnet flere vinduer og var i full gang med middagen. Luftet ut den innestengte stanken. Middagslukten erobret sakte lufta i huset.

De hilste kort og han gikk inn på rommet sitt, skiftet til tørre klær og lot som om han gjorde lekser. Faren hans hadde lagt seg til å sove. De vekket ham ikke. Det ble bare de to som spiste middag sammen. Heldigvis. Etter det vanlige spørsmålet om hvordan det hadde vært på skolen, det pliktskyldige svaret hans, den daglige løgnen om at det hadde vært helt fint som vanlig, det var bare en halv løgn, for det hadde i det minste vært som vanlig, spiste de videre i taushet. De var slitne begge to. Noe av årsaken til det og den trykkede stemningen, lå i etasjen over.

Det hadde sluttet å regne og skyene var i ferd med å løse seg opp. Han gikk ut. Han visste ikke helt hvor han skulle gå. Han bare gikk uten å tenke seg om. Veien førte ham til Anes hus. Han ble litt forbauset over at han hadde gått dit, men det hadde han ingen grunn til. Han gikk forbi. Han gikk ofte forbi. Det var stille etter regnet. Kveldssolen brøt gjennom skyene. Vannet på veien var i ferd med å fordampe. Det var deilig å kjenne solstrålene mot ansiktet. En stund senere hørte han sirener. De nærmet seg raskt, en sykebil og en politibil passerte ham. Han gikk videre, han skulle ikke noe sted. Han bare gikk.

Hun kom ikke på skolen mer etter den dagen. Senere fikk han vite hvorfor. Faren hennes hadde slått for hardt. Han kom aldri mer til å glemme henne.

– Da er transporten på vei! Dere får gjøre dere klare til vaktavløsning, sa kapteinen og smilte kameratslig til dem, han hadde selv nettopp kommet på vakt og så fram til en natt sovende på madrassen på bakrommet, i strid med reglementet, mens den vernepliktige soldaten holdt vakt på kontoret.

– Det er et forrykende uvær ute, så det blir å hygge seg på brakka i kveld, tenker jeg, han mønstret dem med et blikk som nok var ment å være faderlig. Alle utenom en mumlet bekreftende.

– Nei, i kveld blir det boliviansk film i Bodø, sa en av de vernepliktige tenåringene. Kapteinen så undersøkende på ham, han forsøkte å tenke ut hva det kunne bety. Det var alltid en sånn en blant de vernepliktige, en som han ikke helt kunne plassere. Å plassere soldatene var viktig, for landets sikkerhet. Plasseringene måtte alltid oppdateres og rapporteres oppover, bortover og rundt omkring i systemet. Ad korrekt tjenestevei, mer eller mindre. Formulert som en blanding av harde fakta og fri fantasi. Kanskje var utsagnet bare en spøk? Han lo en kort falsk latter som han håpet hørtes jovial ut. Det ble med håpet.

– Bulgarsk film! I Bodø! Den var god! Kapteinen lo på nytt anstrengt mens han tenkte at dette hørtes politisk tvilsomt ut og lurte på om det burde rapporteres som et mulig sikkerhetsbrudd, som undergraving av den pågående kalde krigen.

– Nei, ikke bulgarsk, boliviansk film.

– Boliviansk film? Film fra Bolivia? Han så vantro på ham.

– Ja, Bodø filmklubb arrangerer boliviansk filmkveld i kveld. Dit skal jeg. Kapteinen målte ham en stund. Dette ga ingen mening for ham, men en ting visste han; Bolivia var ikke med i NATO. På den andre siden var landet ikke en del av Østblokken. Hva var det nå den knatten hadde funnet på nå?

– Så boliviansk filmkveld du. Ja, ja, dere får komme dere av sted. Transporten venter. Tre av karer, sa han i et lett tonefall, for tonefallet var alltid lett i luftforsvaret. I andre våpengrener var de stivere i snippen. De trasket gjennom tunnelen ut fra det som utgjorde det lille underjordiske forsvarsanlegget. Et hemmelig anlegg som stort sett alle visste om. Det var først da de nærmet seg tunnelåpningen at de begynte å få et inntrykk av været utenfor, eller i det hele tatt hvilken årstid det var. Det snødde tett. Vinden fikk det til å snø vannrett. Transporten var likevel ikke på plass, den lot vente på seg, den gjorde som regel det, men det var le for været litt inne i tunnelen. Praten gikk tregt. De hadde vært på vakt sammen i åtte timer. Det som kunne sies dem i mellom den dagen, var allerede sagt.

Det var ikke det at han hadde et overvettes stort behov for underholdning og atspredelse, men livet som vernepliktig soldat ved Bodø flystasjon var heller ensformig. Rent bortsett fra å sove og å vaske og bone gulvet, var det ikke så mye å finne på. Han vasket og bonet gulvet hver gang de andre på rommet var på perm. Å sove mer enn fjorten timer i døgnet lot seg bare ikke gjøre. Da han ved en tilfeldighet oppdaget at Bodø hadde en egen filmklubb, meldte han seg inn i klubben med en gang, utvalget av filmer som ble vist på Bodø kino var ikke oppsiktsvekkende stort, det var heller langt mellom hver gang en film hadde en slags premiere der. Fritidstilbudet i byen ellers var begrenset, men det var litt liv på Bang-Bang hver helg, der kunne de som hadde sansen for det, ruse seg og rope til hverandre, så det var kjærkomment med alternative filmer i filmklubbens regi, i alle fall i teorien. Det eneste problemet viste seg å være at klubbens filmkvelder alltid havnet på tidspunkt da han enten var hjemme på perm eller hadde vakt, så da klubben skulle arrangere «Boliviansk filmkveld», og han hadde fri og var i byen på det aktuelle tidspunktet, var han ikke i tvil om at han skulle delta. Endelig var det en anledning til å benytte seg av medlemskapet i klubben.

Det snødde fortsatt tett og blåste like friskt da han etter middagen, som nok en gang hadde bestått av tørt hvalkjøtt, som enkelte påsto kom fra en selvdød hval, som de mente å vite lå i fjæra et eller annet sted på stasjonen, melene poteter og vassjuk kål, stilte seg opp på bussholdeplassen i leiren sammen med en håndfull andre som hadde planlagt en tur til byen, selv om de hadde andre siktemål enn ham med reisen til det som visstnok var byens sentrum. Ingen av dem tok særlig notis av været eller av at bussen var noe forsinket. De søkte ly i oppgangen nærmest bussholdeplassen mens de holdt øye med veien utenfor, speidende etter bussen. De fleste av dem hadde god tid. En ladning med doruller i store økonomipakninger som hadde blitt levert og stablet i oppgangen i løpet av dagen, uten å ha blitt fordelt videre dit de skulle brukes, ble snart omgjort til forholdsvis behagelige sittemøbler.

Reisen inn mot byen ble en søvndyssende affære, inne i bussen var det stille, ute raste vinden. Bussen kjørte i en jevn fart helt til de nærmet seg en stor snøfonn som hadde dannet seg i veibanen. Bussjåføren valgte å øke farten en del for å brøyte seg vei gjennom fonnen. Det virket først som en god strategi, men plutselig kjente de at bussen liksom fløt av garde. Det føltes både behagelig og alarmerende på samme tid å være om bord i en buss ute av kontroll. Følelsen varte ikke så lenge, bussen stoppet etter noen små øyeblikk. Bussen hadde holdt seg på veien, men den ble stående litt på tvers. Hjulene hadde ikke lenger kontakt med bakken, de spant i løse luften. Ingen ble overrasket eller klaget da sjåføren ga dem beskjed om at de nok måtte gå det siste stykket til sentrum. Årsaken til uleiligheten var rimelig åpenbar. Bussjåføren hadde et problem; det var ikke deres problem. De gikk og overlot sjåføren til sitt.

Vinden hadde økt i styrke og snøen kom enda tettere. De huket seg litt sammen der de gikk bøyd mot vinden som kom rett mot dem. Ansiktene vendte de til siden eller ned for å gjøre det mulig å puste. Klærne var snart helt hvite av snø. I alle fall foran. Det var tungt å gå inntil de kom i le av høyhusene langs sentrumsgatene. De skilte lag og gikk hver til sitt. Han hadde sjekket kartet over byen og visste sånn noenlunde hvor lokalet der den bolivianske filmkvelden skulle finne sted var, det var i en av tverrgatene til gågata. Snart sto han foran glassdøra til lokalet der de bolivianske filmene skulle vises. En lapp som var klistret opp på innsiden av døra, med tittelen «Bodø filmklubb: Boliviansk filmkveld», bekreftet at han hadde funnet rett bygning. Selvsikker tok han tak i dørhåndtaket. Først dro han i det, så skjøv han på døra. Ingen av delene hadde den forventede effekten. Til hans forbauselse oppdaget han at døra var låst. Vantro gikk han et par skritt tilbake, sjekket klokka, og kunne slå fast at både klokkeslett og dato stemte over ens med innbydelsen til filmkvelden. Han gikk fram til døra igjen. Tok tak i håndtaket og skiftevis dro i og skjøv på døra. Igjen var anstrengelsene hans resultatløse. Døra ga fortsatt et bestemt inntrykk av å være låst. Han fant ingen mening i det. Da gjensto det bare å prøve en tredje gang, for å være helt sikker på at døra virkelig var låst. Vantro slapp han dørhåndtaket. Den var fortsatt låst. Tankene sto stille. Dette var ikke til å forstå. Han ga seg til å lese resten av teksten på lappen fra filmklubben. Det sto: «Boliviansk filmkveld er avlyst på grunn av været».

– Avlyst på grunn av været? mumlet han halvhøyt for seg selv og ristet vantro på hodet. Han hadde trodd at vinden og snøføyka var en liten forsmak på hvordan været i Nordland pleide å være vinterstid. Han hadde sett fram til å oppleve skikkelig ruskevær om vinteren mens han avtjente verneplikten langt mot nord. Dette måtte bety at det meste av utelivet i byen ville være mer eller mindre permanent avlyst det meste av vinteren, om andre også lot seg stoppe av været like lett som Bodø filmklubb, tenkte han.

Det var over en time til den neste bussen tilbake til leiren skulle gå, det var litt for kaldt til å rusle rundt i gatene den stunden, selv om han holdt seg på lesida av bygningene. Å rusle formålsløst rundt og se seg om, var noe han normalt satte pris på, men ikke denne kvelden. En tur på pizzaen i kjelleren på SAS-bygget kunne vært en mulighet, pizzaen deres var da også sjeldent god, men han var fremdeles mett etter middagen på flystasjonen. Det hadde tross alt vært tørr hvalbiff på menyen, og ikke den sedvanlige oversaltete og langkokte torsken. Fordelen med den særegne tilberedelsesmåten av torsken var at fiskebeina allerede hadde ramlet ut av fiskestykket når man forsynte seg. Det satte han pris på, selv om smaken ikke var den beste, men det var tross alt mat.

Bodø kino hadde heldigvis ikke avlyst forestillingen for kvelden. Det var ikke mange som hadde funnet veien inn i kinosalen. Filmen På tørre never med Clint Eastwood sto på plakaten. Greit nok, den viste seg å være en middels underholdende film, passe intetsigende, der Klintern og en orangutang tok innersvingen på en gjeng motorsykkelkarer. Orangutangen bar filmen. Den hadde et visst komisk talent. Den gjorde som den hadde blitt opplært til, og så ut som den ga blaffen i hele filmen. Klintern smilte tøft som vanlig.

Da filmen var ferdig, oppdaget han at de fleste av medsoldatene fra bussen hadde sittet et stykke lenger bak i kinosalen. De tok følge til bussholdeplassen. Det var ikke bare vinden som gjorde at de ikke pratet sammen på veien; de kjente hverandre bare av utseende. Bussen var allerede på plass da de kom til holdeplassen. Det var endeholdeplassen, så bussen hadde allerede stått der en stund med motoren i gang. Sjåføren slapp dem inn. Det var godt å slippe å stå ute i vinden og snøføyka.

I løpet av tilbakereisen mot leiren kunne de konstatere at den svømmende bussen hadde blitt fjernet fra veien, det samme hadde snøfonnene. Brøytebilene arbeidet i ett. Vel framme ved inngangen til leiren fikk de beskjed om at veiene inne i leiren hadde føyket igjen, det var en stund siden sist de hadde blitt måkt, så de ble satt av ved porten. De tok tilflukt i vaktbua.

De militære brøytebilene var for det meste opptatt med å brøyte flyplassen, men en av dem tok seg innimellom en tur langs veiene inne på leirområdet, forklarte en av vaktene, han tok en telefon for å høre når neste brøytebil kunne ventes til porten og for å bestille transport til dem. Beskjeden vakthavende soldat kunne formidle, var at begge deler kunne ta tid. Han bestemte seg for å gå, de andre ville heller vente.

– Jeg går, sa han, litt snø og vind er ikke stort å bry seg om.

– Det kommer en transportbil så snart veien er brøyta, protesterte den ene vakta, det er sikkert best å vente til da. Han gikk.

Det tok ikke lang tid før han kom i tvil om beslutningen hadde vært den beste, men det var tross alt bare noe over to kilometer å gå. Snødybden på veien varierte fra noen titalls centimeter til godt over en meter. Å snu var ikke et alternativ, det ville være å innrømme at vakta hadde rett og han selv tok feil. Snødrevet var fortsatt ganske tett, men vinden, som han nå hadde fra siden, hadde løyet litt. Han kavet seg gjennom snøen, skritt for skritt. Det var tyngre å ta seg fram enn han hadde ventet, ikke var han i særlig god form heller, det stillesittende militærlivet hadde satt sine spor. Den fysiske formen hadde vært dårlig da han begynte på rekruttskolen, og dårligere hadde den blitt. Likevel var det ikke en uoverkommelig utfordring han sto overfor, det kom bare til å ta litt tid. Han kjempet seg videre. Snart var trøya våt av svette. Det gikk heller sakte framover, men det gikk framover.

Han hadde kommet over halvveis og kunne se lysene fra brakkene, da det dukket opp noen blinkende gule lys som kom mot ham. Det var brøytebilen. Han ble urolig for om han ville bli sett og slet seg ut av fonna han akkurat da bakset med, så forsøkte han å trenge seg litt til siden for veien, ut i grøfta. Nå var han for alvor i tvil om beslutningen om å gå i stedet for å vente på transport hadde vært særlig fornuftig. Brøytebilen nærmet seg i, etter forholdene, stor fart. Det så ikke ut som om den hadde tenkt å sakke farten. Oppe på siden av ham bråbremset bilen. Bilvinduet ble åpnet og en rasende løytnant stakk hodet ut.

– Hva i helvete er det du holder på med? Kom deg inn, skrek han. Han gjorde som han sa, det var tross alt en ordre, selv om tonefallet virket noe hysterisk. Så gikk ferden tilbake den samme veien han hadde kjempet seg fram, skritt for skritt. Det føltes som om hans kamp mot uværet hadde vært litt bortkastet. Ved porten snudde brøytebilen og raste av garde innover i leiren igjen. Løytnanten sa ikke noe mer, men mønstret ham nå og da med et irritert blikk mens han bannet for seg selv. Vel framme ved brakka ble han satt av, han takket høflig for turen, men fikk bare en uforståelig grynting til svar. Hans tidligere medreisende fra bussen satt fremdeles i vaktbua og ventet på transporten som snart burde være på vei langs den nybrøytede veien, så helt bortkastet hadde anstrengelsene ikke vært.

– Nå, hvordan var den bolivianske filmkvelden, spurte kapteinen da de møttes inne i fjellet dagen etter. Stemmen hans hørtes dyster ut, som om den skjulte en natts bekymringer.

– Den var avlyst på grunn av været, så det ble en film med Klintern i hovedrollene på kinoen i stedet.

– Ja, det var ingen dårlig erstatning. Eastwood er en fabelaktig amerikansk skuespiller, sa kapteinen med solid trykk på amerikansk. Han nikket anerkjennende. Skyene hadde lettet noe fra tonefallet hans.

– Filmen var grei nok den, sa han avvisende. Han var allerede lei av samtalen og så fram til at vaktskiftet skulle bli gjennomført. Det ble alltid for folksomt på kontoret på begynnelsen av vakta før de som skulle av skift hadde kommet seg ut.

– Du lo godt da apekatten ga dem fingeren. Det fortalte noen som satt bak deg på kinoen, sa en av de andre vernepliktige som uoppfordret brøt inn i samtalen.

– Det var ikke en apekatt, det var en orangutang.

– Det var ikke så rart at filmklubben avlyste, det var tross alt den verste stormen i manns i minne i går i følge nyhetene, sa kapteinen, de sivilt ansatte på kontoret nikket samtykkende. De hadde klokelig betraktet været fra sofakroken hjemme.

Da han overhørte vurderingen av snøværet dagen før, kjente han et stikk av skuffelse. Det hadde tross alt ikke vært verre enn en litt rufsete vinterdag i Nordmarka. Medlemskortet i Bodø filmklubb fikk han aldri brukt. Og det var ergerlig nok, med en dagslønn på tjueen kroner og førti øre, hadde medlemskortet kostet ham nesten en hel ukelønn.