Latest Entries »

Casino

Relanseringen av TV-programmet Casino på den reklamefinansierte kanalen TVNorge, har ført til diverse engasjerte og støyende debatter i både gamle og nye medier. Engasjementet rundt en programserie der det mest underholdende er en kvinne som er taus, er egnet til å forbause. NRK bør kjenne sin besøkelsestid og lansere programmet Taushet minutt for minutt. Verden har større behov for taushet enn for kasino.

SAM_0951

Reklamer

Å holde ut en tid

Når vi sto og ventet på bussen til Fredrikstad på holdeplassen ved kiosken, somrene for mer enn et halvt århundre siden, fikk vi tida til å gå ved å betrakte hønsene i den lille innhegningen ved de gamle gårdshusene på den andre siden av veien. Var det en stund til bussen skulle komme, gikk vi gjerne helt bort til hønsegården for å betrakte livet i den nærmere. Om vi bare skulle handle i kiosken, enset vi den knapt.

 

En gang hadde en av hønene klart å komme seg ut av inngjerdingen. Da banket vi på døra til et av husene rundt det lille tunet. En gammel kone åpnet opp, åpenbart glad for å få besøk. Snart hadde alle de gamle som bodde rundt gårdstunet kommet til, det var ikke hver dag de fikk besøk. Det var slik vi ble litt kjent med dem. Som takk for at vi hadde sagt i fra om den rømte høna, fikk vi et eple hver.

 

Vi så dem ofte inne i hagen når vi gikk forbi, der var de opptatt med å stelle med grønnsakene og frukttrærne, eller de bare satt i skyggen og hvilte. Vi pleide å vinke til hverandre når vi gikk forbi, om de så vår vei. Vi så dem aldri andre steder enn i hagen. På varme sommerdager så vi dem aldri. Da satt de i en krok i kjelleren i det største huset, ble vi fortalt. De hadde nok med å holde ut i varmen.

 

Sist sommer kom jeg forbi krysset der bussholdeplassen, kiosken, hønsene og de gamle hadde vært. Kiosken var nedlagt, bussholdeplassen var flyttet og husene hadde blitt pusset opp og modernisert. Hønsegården, grønnsaksbedene og de fleste frukttrærne var borte. I et av husene hadde det blitt salgs- og utstillingslokaler for brukskunst og andre unnværlige pyntegjenstander. I de andre husene bodde det nye generasjoner eller kanskje det var nyinnflyttede folk. Ukjente var de uansett. De gamle var for lengst forsvunnet. Det hender jeg synes det er plagsomt varmt om sommeren.

Malle og snegle

Fisk

Folk som ikke selv kan ta ansvar for eget forbruk og livsførsel, bør få hjelp til å begrense egen families behov. Dette kan gjøres både ved generell moderasjon og ved ansvarlig familieplanlegging.

Perspektivene den nasjonalkonservative politikeren Christian Tybring-Gjedde bringer til torgs i et intervju med Dagsavisen 13. april under tittelen «Frp-topp: Folk med dårlig råd bør få færre barn», kunne vært interessant og tankevekkende om han hadde avstått fra å snu problemet på hodet og i stedet vært villig til å stikke fingeren i jorda, snakke om den berømmelige elefanten i rommet og kalle en spade for en spade, selv om det er politisk ukorrekt.

 

De rike er en belastning for jordkloden

Hvert år har jordas befolkning et forbruk av ressurser som tilsvarer om lag en og en halv gang jordas bæreevne når det gjelder ressursuttak. Verdens ti prosent rikeste står for mer enn halvparten av forbruket. Uten deres overforbruk ville jordas befolkning forbrukt langt under 75 prosent av det maksimale av det som det er forsvarlig å bruke. Det betyr at naturen ikke tåler de rikes overforbruk, men den tåler forbruket til de øvrige 90 prosent av befolkningen.

 

Ansvar for egen livsførsel

Økonomien og samfunnet er strukturert slik at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere. Da de fattiges forbruk ikke er et problem, mens de rikes voldsomme forbruk er et stort problem, så er det de rikes forbruk det må gjøres noe med; de rike må redusere sitt forbruk radikalt, om de ikke klarer ved egen innsats, så må de få hjelp. Som Tybring-Gjedde påpeker: «I Norge har man et ansvar for egen livsførsel, og da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» Rett nok er det de fattige han ikke vil gi penger, så han adresserer feil gruppe. Om vi i stedet ser utsagnet i forhold til de rikeste, så har han nesten helt rett. Forbeholdet om at det er i Norge man har «et ansvar for egen livsførsel» snevrer det hele for mye inn, alle har et ansvar for egen livsførsel, uavhengig av hvor i verden man bor. Det blir feil at de rike uanfektet kan fortsette sitt overforbruk; om ikke de rike tar grep, så bør samfunnet, slik Tybring-Gjedde går inn for (når det gjelder de fattige), gripe inn med regulerende tiltak og redusere de rikes forbruk og formue.

 

Familieplanlegging

Videre sier Frp-politikeren: «Familieplanlegging er helt vanlig blant nordmenn flest. Man tenker over hva man har råd til.» Av hensyn til menneskehetens overlevelse må man ikke bare tenke over hva man har råd til, man må også tenke over hva som er et rimelig forbruk, hva kloden tåler av uttak av naturressurser. Derfor bør de rike tenke over hvor stort forbruk deres barn vil komme til å ha, og planlegge antall barn deretter.

 

Bærekraftig forbruk

Foreldre med god råd har jevnt over et høyt forbruk. Store deler av dette forbruket kommer barna til gode. Foreldrene kjøper seg minst en bil hver, barna får ikke bare en sykkel hver, de får sykler til ulike typer bruk, det samme med ski, annet sportsutstyr og alle andre eiendeler. Barn av foreldre med dårlig råd får i høyden en sykkel og et par ski, av billigste merke eller kjøpt brukt. Foreldre med god råd tar familien med på hytta, enten den på fjellet eller den ved sjøen, eventuelt drar de til ferieleiligheten i Syden. Foreldre med dårlig råd tar bussen til stranda noen ganger i løpet av sommeren, slik at også deres barn får en fornemmelse av å ha ferie. Det er ikke vanskelig å få øye på hvem som har et bærekraftig forbruk.

 

De økonomiske mekanismene må struktureres annerledes

Den nasjonalkonservative ideologen «mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv». Selv om jeg ikke er noen tilhenger av formynderstaten, tilsynelatende i motsetning til den aktuelle politikeren, så må jeg her gi ham rett, selv om han neppe siktet til det jeg gir ham rett i. Regjeringer i alle land må gripe regulerende inn for å begrense de rikes uvettige overforbruk. Pengestrømmene i samfunnet må kanaliseres bort fra de rike, slik at deres voldsomme forbruk blir moderert betraktelig, og over til fattige som har et langt mer nøkternt og bærekraftig forbruk. Dette kan like gjerne gjøres ved dereguleringer som av reguleringer; man kan fjerne de økonomiske samfunnsstrukturene som kanaliserer det meste av verdier og forbruksgoder til de rike og bort fra de fattige. Norge og resten av verden trenger en ny «New Deal».

 

Forsvarlig forbruk

«(D)u har ansvar for din egen livsførsel, og det kan ikke være sånn at hvis du ikke klarer å styre deg, så skal det offentlige komme og redde deg», hevder Frp-politikeren, men som han også påpeker, så er det politikernes, altså statens, oppgave å «sette ned foten» når folk rent faktisk ikke tar det ansvaret vi må forvente at de tar. Jorda tilhører oss alle, derfor er det urimelig at en liten gruppe mennesker bruker opp dens ressurser. Gruppen av dem som forbruker alt for mye bør bli mindre; folk med god råd bør få færre barn. I tillegg bør regjeringene gripe deregulerende og regulerende inn for å endre strukturene i økonomien og i samfunnet, slik at et moderat og bærekraftig forbruk blir noe alle kan ta del i.

 

DSC00155

Blendingsgardina

Ho undra seg over kvar det blei av mora, det byrja å bli seint. Mora skulle vitje ein bonde som ho hadde høyrd om av ei kjenning. Han hadde visstnok flesk og poteter å selje. Dei fleste handla svart når dei trong noko særskilt, det gjekk som regel bra, men nokre gonger blei ein lura av ein og annan som ikkje var gode nordmenn.

Det hadde vore litt knapt etter at far hennar hadde hamna på Grini, men det var snart sekstenårsdagen hennar og mora ville gje ho ei fin feiring, sjølv om det kanskje vart litt for dyrt. Dei vaksne syskena skulle kome og vere med på feiringa, unntatt eldstebroren som hadde rømt til Sverige, og alle skulle skaffe noko til middagen.

Ho vakna brått av tankane da ho høyrde tunge steg i trappa. Det kunne ikkje vere stega til mor hennar. Naboen deira var tung i sessen, det var helst han ho høyrde, tenkte ho, men det var liksom noko framandt med lyden.

Det banka kort og hardt på døra. Ho skvatt til og kom seg på beina, blei ståande i uvisse ein augneblink. Det var noko ved bankinga som baud ho opne tvert. Med heftig bankande hjarte gjekk ho mot døra.

Ein soldat med ein diger schæfer ved sida si, mønstra ho merksamt. Ho stira rett inn i opninga til løpet på maskinpistolen hans. Han retta våpenet ein annan veg, han vart litt mindre trugande. Han såg ikkje lengre på ho, han såg mot stova deira. Han gjekk mot ho utan å ensa ho, ho rygga og kom seg or vegen. Soldaten forsvann inn i stova, retta på gardina, snudde på hælen og gjekk ut att. Ikkje eitt ord sa han, ikkje eit blikk til fekk ho.

Ho sette seg ende ned og blei sitjande og sjå på merket etter hæljarnet på stovegolvet. Så kom tårene. Eimen av mannesveitte og våt bikkje hang igjen. Ho skulle gjerne ha lufta ut, men våga ikkje.

Det er grunn til å tvile på at planter generelt og blomster spesielt, har et politisk engasjement. Dermed blir det mer enn uklart hva som måtte ligge i det nye begrepet ‘naziblomst’.

Varingen, lokalavis for Nittedal, kan i sin utgave onsdag 21. mars 2018 melde at «Lærer postet hatmelding mot Listhaug», som det heter i overskriften til en liten artikkel i avisa. Det viser seg at en lokalt ansatt lærer, som tydeligvis i likhet med den avgåtte justisministeren, har en forkjærlighet for Facebook når det gjelder å skrive kontroversielle og usaklige ting på nettet, hadde skrevet en oppfordring til Listhaug på sin Facebook-side. «Kos deg med naziblomstene, Sylvi», skrev han/hun. Og det er da vi kan lure på hva vedkommende egentlig kan ha ment med den underlige oppfordringen. Om han/hun hadde nøyd seg med å skrive «Kos deg med blomstene, Sylvi», ville vi i det minste forstått oppfordringen, men da ville den neppe blitt omtalt i en avis, ikke en gang i en lokalavis.

Det finnes neppe blomster som engasjerer seg i politikk, som har tatt et ideologisk standpunkt på den ytterste høyrefløyen, så uttrykket «naziblomster» kan neppe være brukt for å si noe om blomstenes tenkte politiske engasjement. Blomstene den fordums justisminister mottok var nok ikke nazister. Derimot var enkelte av dem som sendte blomster erklærte nazister, det la de ikke skjul på. Det er da mulig at uttrykket «naziblomster» skal bety «blomster som er kjøpt og sendt av nazister», som om den nazistiske overbevisningen til kjøperne smitter over på blomstene.

Nå kan ingen automatisk lastes for holdningene eventuelle blomstersendere har. Det er også på det rene at den fallerte justisministeren tok avstand fra de av sine blomsterelskende beundrere som har en nasjonalsosialistisk overbevisning; hun ville ha seg frabedt deres oppmerksomhet. Og det er jo positivt.

Imidlertid er det grunn til å spørre den aktuelle politikeren, som nå skal fortsette sin rolle som politiker i posisjon, samtidig som hun fortsatt er i opposisjon til flertallet av folk flest i Norge, om hun noen gang har tenkt over hva det kan komme av at hun som en ihuga nasjonalkonservativ politiker åpenbart vekker begeistring og anerkjennelse fra nazister og andre høyreekstremister.

Det er liten grunn til å anta at en slik ydmyk øvelse er noe for den korsbærende nasjonalkonservative politikeren, der hun strekker armene ut til sidene og spør hvilken historisk person hun ligner mest på. For skyggen som avtegner seg i blitzbelysningen på veggen bak henne, mens hun ser ut over havet av politisk uengasjerte blomster, ser ut til å ha horn.

SAM_1671

Om enn fargen er uomtvistelig blå, begge blomstene er helt uten interesse for politikk.

Sylvi Listhaug ga Terje Søviknes en god klem på regjeringskonferansen, hun er glad i monstre når alt kommer til alt, men hun forbeholder seg retten til å kalle en spade for en spade og et monster for et monster. Eller Terje.

Sånn går dagene i Fremskrittspartiet, eller Monsterfabrikken som det også kalles. Det er ikke bare seksualforbrytere blant de «monstrene» det partiet har skapt. De har langt verre ting på samvittigheten. Men selvkritikk tar de ikke. De er ikke en gang selvkritiske nok til å være forsiktige med å bruke begrep som ‘terrorister’.

Atle Simonsen, statssekretær fra Fremskrittspartiet i Kunnskapsdepartementet (!), mener at trøtte skolebarn bør drikke energidrikk, som ikke er annet enn flytende søppel, for å kvikke dem opp om morgenen.

I beste fall gjør energidrikk brukeren hyper og ukonsentrert, i verste fall fører konsum av drikken til helseskader. At FrP ønsker å gjøre det helseskadelige sølet mer tilgjengelig for barn og øke barns konsum av det, er ikke egnet til å forbause, men man kunne håpe at politikere fra Høyre og Venstre ville ta initiativ til å korrigere det lite edruelige innspillet fra FrPs representant i Kunnskapsdepartementet.

Man kan alltids håpe, men serviliteten overfor de ytterliggående populistene er vel for stor.

DSC00155

Trusselvurdering: Demoner som demoniserer kan utgjøre en trussel mot sikkerheten til alle norske borgere.

Det å velge navn til sitt nyfødte barn, er noe de fleste foreldre tar svært alvorlig. Hensynet til barnets eget ve og vel bør jo komme i første rekke når valget tas, det er ikke alle navn det er like lett å bære gjennom livet. Om slekt og venner også vil ha et ord med i laget når det viktige valget skal treffes, blir det ikke enklere for de nybakte foreldrene å bestemme navn. Når man også må vurdere om navnevalget kan oppfattes som et innspill i samfunnsdebatten, som et politisk eller religiøst uttrykk som noen kan ta anstøt av, da blir det kanskje litt vel komplisert det hele.

Muhammed og Jesus

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge A. Njåstad er skremt over at over hundre guttebarn født i Oslo i fjor, fikk navn som er variasjoner over navnet Muhammed. Dette mener han er uttrykk for at integreringen har gått galt og at vi er i ferd med å få svenske tilstander i Norge, og at Oslo, om ikke Norge, er i ferd med å bli «snikislamisert». Han har heldigvis ennå ikke oppdaget at det i hele den norske befolkningen kun er rundt åtti menn som bærer navnet Jesus. Det kan vel bare, i Fremskrittspartiets verden, være uttrykk for at Norge er i ferd med å bli avkristnet.

Det eneste som er egnet til bekymring over at så mange gir sine barn navnet Muhammed, er at det tyder på at en del muslimer har dårlig fantasi når det kommer til navnevalg. Når det gjelder Njåstads reaksjon på valget av Muhammed som navn, framstår den som ekstrem og er egnet til å spre mistenksomhet og fordommer i befolkningen.

På sitt følge skal storfolk kjennes

Å se og høre PSTs leder framføre sine trusselvurderinger sittende ved siden av en justisminister fra Fremskrittspartiets rekker, et parti som gjerne kan omtales som Monsterbedriften, har blitt en del av den mer bisarre og skremmende siden av norsk underholdningsliv, men det satte en ekstra spiss på det hele da det i år for anledningen var Sylvi Listhaug som hadde inntatt rollen som minister i justisdepartementet.

Etter at PST-sjefen hadde understreket at ekstrem islamisme tradisjonelt utgjør den største trusselen mot norske borgere, etter PSTs vurdering, kom hun også inn på trusselen fra høyreekstreme, tilsynelatende uten å registrere det ironiske ved hvem hun hadde på sin høyre side under seansen.

PST-sjefen informerte også om at det per i dag ikke finnes noen trussel fra den ekstreme venstresida, men at den blir holdt under nøye oppsikt. Det må være en relativt enkel oppgave; finnes det i det hele tatt noen venstreside i Norge i dag, ekstrem eller moderat?

Demonisering

Justisministeren, som har gjort det til sitt varemerke å mistenkeliggjøre eller demonisere deler av befolkningen og dermed skape splittelse og grobunn for ekstremisme, tok pliktskyldigst et slags oppgjør med nazistiske bevegelser i Norden. Noen tanker om hva hatefull og fordomsfull retorikk fra politikere i mektige posisjoner kan inspirere til, kom hun naturlig nok ikke inn på. Ellers vil Listhaug selv ha seg frabedt å bli demonisert. Trolig er hun redd for å bli oppsøkt av eksorsister.

1