Latest Entries »

Moderne krigføring

Putin og Assads fly bomber Syrias sivilbefolkning, selv blir de bombet med twittermeldinger fra Trump og Macron. Det hadde vært flott om de to førstnevnte massemorderne også begrenset krigføringen til det virtuelle rom.

Reklamer

heksejakt m1, f1 jakt på hekser; i overført betydning; kritikk av Frp eller Frp-politikere
media og opposisjon har satt i gang heksejakt Frpstatsråd

Det dukket opp en kommentar i et kommentarfelt formulert av en irritert og forurettet kar:

Er jeg en rasist bare fordi jeg er mot innvandring fra land med en befolkning der flertallet er muslimer, har en annen kultur enn oss og en annen hudfarge?

Selv om spørsmålet nok var retorisk ment, innbød det til et utfyllende svar: Ja!

Det er ikke alltid at den som føler seg krenket har grunn til å være fornærmet.

Det skal koste å forurense, heter det. Om man virkelig mener at forurenser skal betale, så bør det gjøres gjeldende for alle som bidrar til miljøødeleggelser.

En bil bidrar til forurensning fra råvarene den består av blir utvunnet, via produksjon, transport til utsalgsstedet, energien den forbruker, vei- og dekkslitasje, reparasjon og vedlikehold, og helt fram til den skal skrotes og forhåpentligvis materialgjenvinnes.

Det er ingen grunn til at noen bileiere skal slippe å betale for den belastningen de ved sin bilbruk påfører miljøet. Elbiler er ikke like miljøskadelige som vanlige biler, men det betyr ikke at de er miljøvennlige. Det bør ilegges avgifter og bompenger for elbiler som samsvarer med den miljøbelastningen de rent faktisk representerer. Derfor er det på tide at avgiftsfritak og fri passering gjennom bomringer avvikles for elbiler. Redusert betaling i forhold til fossilbiler, ja. Betalingsfritak, nei.

Frps nye eldreminister (viss navn skal være unevnt) lover de eldre god mat, slik partiet tidligere har lovt bomfrie veier. Så da vet vi hvordan maten blir.

Lovlig og ulovlig kreativitet hva gjelder reiseregninger fra Frp-eres side, har ventelig ført til fortsatt behov for bompenger og billigst mulig mat til de eldre.

Når Frp-eliten er opptatt av å plyndre statskassa, bli det mindre penger til andre formål.

Når den nasjonalkonservative populisten Listhaug blir satt på plass av den nasjonalkommunistiske populisten Moxnes på selveste 1. mai, er det selvfølgelig underholdende, det er mye de er uenige om, men nasjonalismen er de felles om. Deres påstand om at det å betale bompenger belaster budsjettene til folk med dårlig råd mer enn økonomien til de med mye penger, er ikke oppsiktsvekkende, og slett ikke revolusjonerende, sånn er det med alle utgifter. Det er kanskje enklere for populistene å mobilisere mot miljøtiltak enn mot klassesamfunnet?

Senil lystløgner

Donald Trump, som tidligere har uttalt at han elsker WikiLeaks og oppfordret Julian Assange til å offentliggjøre flest mulig e-poster fra Demokratene, erklærer at han ikke kjenner til WikiLeaks og Assange. Det er usikkert om han med dette bekrefter at han er en lystløgner eller bare viser at han er senil. Muligens har USA, verdens mektigste land, en senil lystløgner som president. Han blir nok gjenvalgt.

Sylvi Listhaug, som tidligere har uttalt at pedofile er monstre, altså en slags fæle eventyrfigurer, uavhengig av om de begår overgrep eller ikke, er innstilt som ny nestleder i Frp sammen med Terje Søviknes. Det blir sikkert helt eventyrlig for henne å jobbe sammen med ham.

Politisk løvejakt

Forsøker man å forstå naturen ved hjelp av en ideologisk betinget analyse, er man enda lenger fra å begripe virkeligheten enn når man benytter det samme analyseverktøyet for å forstå menneskene og deres samfunn.

Det er lenge siden jeg har opplevd dokumentarfilmer om løvenes liv på Serengeti-slettene som særlig spennende. Filmene bringer sjeldent nye kunnskaper til seerne. Det er nå en gang ikke så stor variasjon i løvenes daglige gjøremål. De ligger og sover, krangler seg i mellom, men framfor alt så strever de med å skaffe mat nok og å ta vare på ungene sine, i film etter film. Imidlertid kan kommentarene til filmene være mer underholdende enn det som vises om løvenes faktiske liv. De kan fortelle oss noe om oss selv og den tiden vi lever i. Det som filmskaperne mener at de viser oss, blir ofte preget av deres egne teorier og politiske overbevisninger, som igjen har opphav i deres samtid eller nære fortid.

Den konservative mannssjåvinisten som kommenterte en av de første filmene om løvenes jakt som jeg har sett, hadde den samme klokkertroen på egen overbevisning som konservative pleier å ha. De konservative anser som regel i praksis konservatismen som sannhet, ikke som ideologi.

Mens løvene han hadde filmet var i gang med sitt blodige forehavende, forklarte han at hannløven tillot løvinnene å forestå det meste av jakten, selv nøyde hannløven seg med å delta under den siste delen av jakten med selve nedleggelsen av byttet og avlivingen av det. Deretter delte han maten med løvinnene og ungene, etter selv å ha spist seg mett. Den konservative framstillingen ble stående uimotsagt lenge. Naturvitenskap var tidligere stort sett forbeholdt menn, også når den tok form som kvasivitenskap.

En feminist gikk senere skarpt i rette med dette mannsperspektivet. Hun forklarte at løvinnene danner et søsterfellesskap der de samarbeider om jakt og det å ta vare på ungene. Hannløvene har bare funksjoner som genbank, beskyttelse mot andre hannløver og som en skruppelløs snylter på resultatet av løvinnenes jakt. De fant seg i å ha ham som en del av flokken, fordi han hadde en viss nyttefunksjon, om enn marginal sådan. Generelt sett ville de klart seg bedre uten ham, sa hun.

En liberalist forklarte noen år senere at det ikke er noe egentlig samarbeid i en løveflokk, alle forsøker å bidra minst mulig under jakten og å få størst mulig del av byttet, akkurat som med oss mennesker.  Dette gjelder både hannløvene og løvinnene. De som forestår det meste av jakten, er de svakeste individene, de som også er mest desperate av sult. Når de har nedlagt byttet, må de vike plassen for de sterke og forholdsvis uthvilte løvinnene, foruten hannløven. Deres andel av byttet blir alltid liten, dermed blir de vedvarende holdt i den samme posisjonen nederst i flokken. Noe løvesamfunn eksisterer ikke, noe egentlig samarbeid eksisterer ikke, bare sult, desperasjon og fysisk styrke. Denne framstillingen fikk meg til å spekulere over hvordan mon en sosialistisk versjon av løvejakten kunne være.

Inntil nylig måtte jeg avfinne meg med tanken om at sosialistisk overbeviste mennesker kanskje ikke er opptatt av livet i en gruppe rovdyr på Serengeti-slettene. I en film om grensesprengende forskning om Tyrannosaurus rex, dukket det nylig opp et kort innslag om løvenes jaktstrategi, som minnet om en form for praktisk sosialisme.

Den sosialistiske forklaringen viste til fysiske forskjeller mellom løvene knyttet til deres ulike alder. Ungdyrene er lette, raske og utholdende, men ikke så sterke. De eldre løvene er ikke så raske, men de er langt tyngre og sterkere enn ungdyrene. Av praktiske årsaker er rollefordelingen under jakten, som gruppen utfører sammen, slik at de raske ungdyrene jager byttedyrene mot de sterkere, voksne dyrene, som ligger i bakhold og kaster seg over byttet når det kommer i nærheten av dem. Deretter kan de dele det uheldige nydrepte dyret, søsterlig.

Nåja. Ofte ender jakten med at byttedyret unnslipper. Da må de alle gå sultne, hver for seg eller sammen, uavhengig av om de har en politisk ideologi som basis i tilværelsen, eller ikke. Og vi ser det vi tror vi ser.

SAM_0951

Til alle tider har det irritert mange voksne grenseløst å bli kritisert av ungdom, så også i vår tid med de unges klimaaksjon.

Klimaaksjonen til de unge har møtt en hoverende kritikk fra en del voksne. Disse kritikerne mener at de unge er bortskjemte og bør holde munn. De har helt rett i at de unge er bortskjemte. Det store flertallet i vårt land tilhører nå en gang de fem prosent rikeste i verden, følgelig er vi bortskjemte alle sammen; å bo i Norge er å være bortskjemt, uansett alder. Imidlertid er de unge klimaaktivistenes kritikere helt på jordet når de ber de unge holde munn. Vi trenger de unges opposisjonelle stemmer mer enn noen gang.

De som kritiserer klimaaksjonen ramser gjerne opp alt de unge har av materielle goder og som de bør klare seg uten, om de ikke holder opp med sin irriterende kritikk av forbrukersamfunnet. For å ha lov til å aksjonere mot ødeleggelsen av den verden vi lever i, mener de at de unge aldri må bli kjørt i bil om de kan gå dit de skal, ikke spise godteri, redusere kjøttforbruket radikalt, spise mer frukt og grønnsaker med mindre miljøgifter i, slutte å fly eller reise på sydenferie, klare seg med naturgress på fotballbanene i stedet for plastgress, bytte ut mobiltelefonene sjeldnere og kle seg i selvlagde klær av bark.

Velbehagelig klapper de unges kritikere seg på ølmagene sine etter å ha fortært enda noen store og saftige biffer og kjenner på noen sure oppstøt, mens de furtent tenker på alt de unge bør være takknemlige for: Vi bygde landet. Vi oppdro dere til det samme vettløse overforbruket som vi har. Og vi har ødelagt den verden dere skal leve i.

DSC00155