Latest Entries »

Mobilulykke

Eller: Alt var så meget bedre før i tiden.

Som kjent er mobiltelefoner angivelig årsaken til det meste som har gått galt i verden fra og med Svartedauden og til i dag og elendigheten tar visst aldri slutt; forleden dag ble nok en mobiltelefonulykke omtalt i en herværende avis.

En dame som brukte mobilen som speil for å betrakte seg selv mens hun sto i en rulletrapp, oppdaget ikke at hun hadde kommet så langt rulletrappen gikk og tok ikke det avgjørende skrittet i det hun nådde veis ende. Dette resulterte i at hun falt og slo seg. Dette ville definitivt ikke skjedd i gode gamle dager, da ville hun utvilsomt betraktet seg selv i et speil i stedet.

Reklamer

Trumps ærlighet

Norsk sikkerhetspolitikk er knyttet til troen på NATO-solidariteten. Når USAs president gjentatte ganger har understreket at denne solidariteten kun er en illusjon, bør norsk og europeisk forsvars- og utenrikspolitikk endres i tråd med denne realitetsorienteringen.

USAs nåværende president, Donald Trump, har gjort seg bemerket som en notorisk lystløgner, det han sier bør man ikke uten videre ta for pålydende. At Trump produserer propagandaløgner i høyt tempo, betyr ikke at alt han sier er løgn eller sprøyt; det en mektig mann som Trump sier kan ikke uten videre avvises.

 

Illusjon om solidaritet og trygghet

Den amerikanske presidenten vekker oppsikt hver gang han sier at USAs allierte ikke uten videre kan regne med militær støtte fra USA om de skulle trenge det. For Norges vedkommende betyr det selvfølgelig i klartekst at om vi skulle trenge det, så vil vi, i likhet med alle andre NATO-allierte, ikke kunne regne med militær bistand fra USA, kanskje vil vi få det, kanskje vil vi ikke få det. Hvem vet? Det vet hverken vi eller USAs president. Det vil han og vi først finne ut av om behovet for bistand skulle oppstå.

Dette kan oppfattes som ekstra ille med tanke på at Norges forsvar i vår tid er basert på at det skal kunne holde en invasjonshær stangen i noen dager inntil alliert hjelp er på plass. Vårt forsvar er ikke robust, det har ingen dybde, det har i hovedsak to hensikter, det skal stå til disposisjon for USA i forbindelse med utenlandsoperasjoner, i den forbindelse bestreber Norges regjering seg på at vi skal være best i klassen ved å støtte opp amerikanske militæroperasjoner rundt forbi i verden. Tanken er at om i et og alt er lojale mot USA, så vil USA føle seg forpliktet til å hjelpe oss om vi skulle trenge det. Mon det? I tillegg skal forsvaret i noen dager kunne utføre oppholdende strid mot invaderende hærer, fortrinnsvis russiske antar man, inntil vi får solidarisk hjelp fra våre allierte. Og så skal forsvaret selvfølgelig gi befolkningen en illusjon om trygghet.

 

Trump har rett!

Alexander Dumas gjorde i sin roman De tre musketerer fra 1844, slagordet «En for alle, alle for en» populært. I nyere tid har dette som vi vet blitt slagord for den militære alliansen NATO som Norge er en del av. I Dumas’ fiksjon ble slagordet tatt på høyeste alvor av de brave musketerer, i den virkelige NATO-verdenen har slagordets fiksjon neppe noen gang vært alvorlig ment som annet enn garnityr til bruk ved festlige anledninger og som trussel mot antatte fiender. Et slagord er tross alt ikke noe annet enn et slagord.

Det har aldri vært slik at vi uten videre har kunnet stole på bistand fra USA, det er en enkel sannhet som Trump har bekreftet på en forbilledlig åpen og redelig måte. USA blir ofte omtalt som den frie verdens, som de demokratiske landenes, forsvarer. Troen er at USAs ledelse er besjelet med en sterk demokratisk overbevisning og ikke vil finne seg i at noen demokratisk stat i hele verden skal lide overlast. For det demokratiske USAs ledelse er ethvert diktatur en vederstyggelighet. Skal vi tro.

 

America first!

Om man setter seg inn i etterkrigshistorien, ser man at USA ikke på noen måte entydig har vært demokratiets forsvarer. USA har like gjerne veltet demokratier, som å beskytte dem; USA har like gjerne beskyttet diktaturstater, som å velte dem. Hvorvidt USA har hatt et positivt eller negativt forhold til andre stater, har først og fremst vært avhengig av om disse statene har vært USAs venner, om de har ivaretatt USAs økonomiske interesser i den enkelte stat.

Stater er ikke venner; stater er konkurrenter, heter det, og det er greit nok; stater ivaretar først og fremst egne interesser. Det gjelder ikke minst USA, det har de ulike presidentene og regjeringene i USA gjentatte ganger vist og det har Trump på en overtydelig måte understreket igjen og igjen; den amerikanske elitens økonomiske interesser kommer først: Rich Americans First!

 

Økonomisk støtte til amerikanske investorer

Å omtale USAs interesser som om det finnes noe slikt som et USA som har interesser, som om USA var en entitet, en selvstendig tenkende størrelse, er illusjonsskapende. Befolkningen i USA har ikke enhetlige interesser. Når man snakker om «USA» og hva som er i USAs interesse, tilslører man at den amerikanske staten i første rekke ivaretar interessene til de rike og mektige i landet. Den amerikanske politiske og økonomiske eliten ivaretar bare den amerikanske befolkningens interesser i den grad det er hensiktsmessig og regningssvarende for dem selv å gjøre det.

I blant annet presidentene Obama og Trumps krav om at alle NATO-land skal innfri målet om å bruke to prosent av BNP på militærmateriell, uansett hvordan BNP i det enkelte landet utvikler seg, uansett hvor stor økonomien i landene er, ligger det implisitt en forventning, eller krav, om at dette materiellet fortrinnsvis skal kjøpes fra amerikanske våpenprodusenter og dermed stimulere amerikansk næringsliv og sørge for fortjeneste for dem som har investert i konsern som produserer våpen. Trumps krav om at Norge og andre europeiske land skal øke utgiftene til innkjøp av våpen opp til to prosent av BNP, uten hensyn til faktisk behov for økt opprustning, viser forretningsmannen Donald Trump med all ønskelig tydelighet. Han har gjort sine investeringer, nå krever han at kundene handler mer våpen av ham og hans venner. At Norge kjøper amerikanske våpensystemer er ikke nødvendigvis i Norges interesse, det er først og fremst i amerikanske investorers interesse.

 

Løp og kjøp?

I stedet for å gi etter for kjøpepresset, er det å håpe at Norge og andre europeiske NATO-land starter et edruelig nordisk eller europeisk forsvarssamarbeid. Situasjonen med en på dette området ærlig og oppriktig amerikansk president vil forhåpentlig føre til en europeisk tilnyktring, europeiske politikere må utfordre sine egne illusjoner, illusjoner som de blant annet har bygget den europeiske forsvarspolitikken på, før en mer taktisk og veltalende president igjen overtar i Det hvite hus og bygger opp igjen illusjonene som Trump så effektivt har revet i stykker.

Økonomikunnskap for barn

I vår tid får barn lommepenger overført til sine bankkonti og bruker dem ved hjelp av små plastkort. Dermed ser de aldri pengene og får av den grunn ingen forståelse av penger og økonomi; de får ingen kunnskaper om hvor pengene kommer fra. Heter det.

Da var det bedre før, da kunne barna se hvordan pengene kom ut av en sprekk i en maskin som satt fast i en vegg.

Reprise

Der de diskret sto plassert en snau meter bak hvert sitt vindu, halvveis skjult av gardinene, kunne de se ham komme sjanglende. De hadde vel ventet på at han skulle komme, som de ventet ham hver fredag. Hans hjemferd var en av de faste begivenhetene i løpet av uka.

Ustø satte han seg ned i grøfta, han hadde nok drukket mer enn vanlig. Han trengte en hvil før han tok fatt på det siste lille veistykket hjem. Han vaiet sakte fram og tilbake en stund, så seg han over på den ene siden og ble liggende. Bak gardinene ristet de på hodet og mumlet noe om at det fikk være grenser.

Lattermilde og litt engstelige sto noen barn et lite stykke unna og betraktet ham. De hvisket litt sammen mens de kniste. En av dem hentet en pinne og pirket borti den snorkende mannen. Ingen reaksjon. De skiftet på å pirke, alle ville prøve. Etter en stund sluttet han å snorke og begynte å mumle. Da trakk de seg litt unna. Det ble stille. Så tok den eldste av dem pinnen og hev den på ham. Han satte seg opp og snøvlet et eller annet. Barna løp hylende og leende sin vei i skrekkblandet fryd.

Like etter at han hadde gått inn i huset, kom ungene hans løpende ut. De kunne se de bleke ansiktene deres hver gang barna engstelig så seg tilbake, mens de løp nedover veien. En høylytt krangel kunne høres fra de åpne vinduene. En kvinne skrek, så ble det stille.

De store solbrillene hennes skjulte det meste, men ikke alt. Beskjemmet forklarte hun dem som spurte, at hun hadde gått på en dør. Det var ikke første gang. Folk trakk på skuldrene; som man reder ligger man. En uke er kort, så var det fredag igjen. De var som vanlig på plass bak gardinene.

Vindusvask

I dag vasket jeg vinduene.

– Hvorfor vasket jeg vinduene? spurte jeg.

– Det vet jeg ikke, svarte jeg.

Kanskje det å vaske vinduene er «vanlig for en mann på min alder»? Det er i alle fall den forklaringa jeg får på det meste for tida. Hva forklaringa forklarer er vanskelig å si. Det er mulig at den er ment å være selvforklarende. Den forandrer ingenting; den forklarer ingenting, men som forklaring er den åpenbart anvendelig i mange sammenhenger, derav den hyppige bruken av den, antar jeg.

Nåvel. Det var fortsatt mulig å se gjennom vinduene. Både før og etter.

Casino

Relanseringen av TV-programmet Casino på den reklamefinansierte kanalen TVNorge, har ført til diverse engasjerte og støyende debatter i både gamle og nye medier. Engasjementet rundt en programserie der det mest underholdende er en kvinne som er taus, er egnet til å forbause. NRK bør kjenne sin besøkelsestid og lansere programmet Taushet minutt for minutt. Verden har større behov for taushet enn for kasino.

SAM_0951

Å holde ut en tid

Når vi sto og ventet på bussen til Fredrikstad på holdeplassen ved kiosken, somrene for mer enn et halvt århundre siden, fikk vi tida til å gå ved å betrakte hønsene i den lille innhegningen ved de gamle gårdshusene på den andre siden av veien. Var det en stund til bussen skulle komme, gikk vi gjerne helt bort til hønsegården for å betrakte livet i den nærmere. Om vi bare skulle handle i kiosken, enset vi den knapt.

 

En gang hadde en av hønene klart å komme seg ut av inngjerdingen. Da banket vi på døra til et av husene rundt det lille tunet. En gammel kone åpnet opp, åpenbart glad for å få besøk. Snart hadde alle de gamle som bodde rundt gårdstunet kommet til, det var ikke hver dag de fikk besøk. Det var slik vi ble litt kjent med dem. Som takk for at vi hadde sagt i fra om den rømte høna, fikk vi et eple hver.

 

Vi så dem ofte inne i hagen når vi gikk forbi, der var de opptatt med å stelle med grønnsakene og frukttrærne, eller de bare satt i skyggen og hvilte. Vi pleide å vinke til hverandre når vi gikk forbi, om de så vår vei. Vi så dem aldri andre steder enn i hagen. På varme sommerdager så vi dem aldri. Da satt de i en krok i kjelleren i det største huset, ble vi fortalt. De hadde nok med å holde ut i varmen.

 

Sist sommer kom jeg forbi krysset der bussholdeplassen, kiosken, hønsene og de gamle hadde vært. Kiosken var nedlagt, bussholdeplassen var flyttet og husene hadde blitt pusset opp og modernisert. Hønsegården, grønnsaksbedene og de fleste frukttrærne var borte. I et av husene hadde det blitt salgs- og utstillingslokaler for brukskunst og andre unnværlige pyntegjenstander. I de andre husene bodde det nye generasjoner eller kanskje det var nyinnflyttede folk. Ukjente var de uansett. De gamle var for lengst forsvunnet. Det hender jeg synes det er plagsomt varmt om sommeren.

Malle og snegle

Fisk

Folk som ikke selv kan ta ansvar for eget forbruk og livsførsel, bør få hjelp til å begrense egen families behov. Dette kan gjøres både ved generell moderasjon og ved ansvarlig familieplanlegging.

Perspektivene den nasjonalkonservative politikeren Christian Tybring-Gjedde bringer til torgs i et intervju med Dagsavisen 13. april under tittelen «Frp-topp: Folk med dårlig råd bør få færre barn», kunne vært interessant og tankevekkende om han hadde avstått fra å snu problemet på hodet og i stedet vært villig til å stikke fingeren i jorda, snakke om den berømmelige elefanten i rommet og kalle en spade for en spade, selv om det er politisk ukorrekt.

 

De rike er en belastning for jordkloden

Hvert år har jordas befolkning et forbruk av ressurser som tilsvarer om lag en og en halv gang jordas bæreevne når det gjelder ressursuttak. Verdens ti prosent rikeste står for mer enn halvparten av forbruket. Uten deres overforbruk ville jordas befolkning forbrukt langt under 75 prosent av det maksimale av det som det er forsvarlig å bruke. Det betyr at naturen ikke tåler de rikes overforbruk, men den tåler forbruket til de øvrige 90 prosent av befolkningen.

 

Ansvar for egen livsførsel

Økonomien og samfunnet er strukturert slik at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere. Da de fattiges forbruk ikke er et problem, mens de rikes voldsomme forbruk er et stort problem, så er det de rikes forbruk det må gjøres noe med; de rike må redusere sitt forbruk radikalt, om de ikke klarer ved egen innsats, så må de få hjelp. Som Tybring-Gjedde påpeker: «I Norge har man et ansvar for egen livsførsel, og da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» Rett nok er det de fattige han ikke vil gi penger, så han adresserer feil gruppe. Om vi i stedet ser utsagnet i forhold til de rikeste, så har han nesten helt rett. Forbeholdet om at det er i Norge man har «et ansvar for egen livsførsel» snevrer det hele for mye inn, alle har et ansvar for egen livsførsel, uavhengig av hvor i verden man bor. Det blir feil at de rike uanfektet kan fortsette sitt overforbruk; om ikke de rike tar grep, så bør samfunnet, slik Tybring-Gjedde går inn for (når det gjelder de fattige), gripe inn med regulerende tiltak og redusere de rikes forbruk og formue.

 

Familieplanlegging

Videre sier Frp-politikeren: «Familieplanlegging er helt vanlig blant nordmenn flest. Man tenker over hva man har råd til.» Av hensyn til menneskehetens overlevelse må man ikke bare tenke over hva man har råd til, man må også tenke over hva som er et rimelig forbruk, hva kloden tåler av uttak av naturressurser. Derfor bør de rike tenke over hvor stort forbruk deres barn vil komme til å ha, og planlegge antall barn deretter.

 

Bærekraftig forbruk

Foreldre med god råd har jevnt over et høyt forbruk. Store deler av dette forbruket kommer barna til gode. Foreldrene kjøper seg minst en bil hver, barna får ikke bare en sykkel hver, de får sykler til ulike typer bruk, det samme med ski, annet sportsutstyr og alle andre eiendeler. Barn av foreldre med dårlig råd får i høyden en sykkel og et par ski, av billigste merke eller kjøpt brukt. Foreldre med god råd tar familien med på hytta, enten den på fjellet eller den ved sjøen, eventuelt drar de til ferieleiligheten i Syden. Foreldre med dårlig råd tar bussen til stranda noen ganger i løpet av sommeren, slik at også deres barn får en fornemmelse av å ha ferie. Det er ikke vanskelig å få øye på hvem som har et bærekraftig forbruk.

 

De økonomiske mekanismene må struktureres annerledes

Den nasjonalkonservative ideologen «mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv». Selv om jeg ikke er noen tilhenger av formynderstaten, tilsynelatende i motsetning til den aktuelle politikeren, så må jeg her gi ham rett, selv om han neppe siktet til det jeg gir ham rett i. Regjeringer i alle land må gripe regulerende inn for å begrense de rikes uvettige overforbruk. Pengestrømmene i samfunnet må kanaliseres bort fra de rike, slik at deres voldsomme forbruk blir moderert betraktelig, og over til fattige som har et langt mer nøkternt og bærekraftig forbruk. Dette kan like gjerne gjøres ved dereguleringer som av reguleringer; man kan fjerne de økonomiske samfunnsstrukturene som kanaliserer det meste av verdier og forbruksgoder til de rike og bort fra de fattige. Norge og resten av verden trenger en ny «New Deal».

 

Forsvarlig forbruk

«(D)u har ansvar for din egen livsførsel, og det kan ikke være sånn at hvis du ikke klarer å styre deg, så skal det offentlige komme og redde deg», hevder Frp-politikeren, men som han også påpeker, så er det politikernes, altså statens, oppgave å «sette ned foten» når folk rent faktisk ikke tar det ansvaret vi må forvente at de tar. Jorda tilhører oss alle, derfor er det urimelig at en liten gruppe mennesker bruker opp dens ressurser. Gruppen av dem som forbruker alt for mye bør bli mindre; folk med god råd bør få færre barn. I tillegg bør regjeringene gripe deregulerende og regulerende inn for å endre strukturene i økonomien og i samfunnet, slik at et moderat og bærekraftig forbruk blir noe alle kan ta del i.

 

DSC00155