Latest Entries »

Til alle tider har det irritert mange voksne grenseløst å bli kritisert av ungdom, så også i vår tid med de unges klimaaksjon.

Klimaaksjonen til de unge har møtt en hoverende kritikk fra en del voksne. Disse kritikerne mener at de unge er bortskjemte og bør holde munn. De har helt rett i at de unge er bortskjemte. Det store flertallet i vårt land tilhører nå en gang de fem prosent rikeste i verden, følgelig er vi bortskjemte alle sammen; å bo i Norge er å være bortskjemt, uansett alder. Imidlertid er de unge klimaaktivistenes kritikere helt på jordet når de ber de unge holde munn. Vi trenger de unges opposisjonelle stemmer mer enn noen gang.

De som kritiserer klimaaksjonen ramser gjerne opp alt de unge har av materielle goder og som de bør klare seg uten, om de ikke holder opp med sin irriterende kritikk av forbrukersamfunnet. For å ha lov til å aksjonere mot ødeleggelsen av den verden vi lever i, mener de at de unge aldri må bli kjørt i bil om de kan gå dit de skal, ikke spise godteri, redusere kjøttforbruket radikalt, spise mer frukt og grønnsaker med mindre miljøgifter i, slutte å fly eller reise på sydenferie, klare seg med naturgress på fotballbanene i stedet for plastgress, bytte ut mobiltelefonene sjeldnere og kle seg i selvlagde klær av bark.

Velbehagelig klapper de unges kritikere seg på ølmagene sine etter å ha fortært nok en stor biff og kjenner på noen sure oppstøt, mens de furtent tenker på alt de unge bør være takknemlige for: Vi bygde landet. Vi oppdro dere til det samme vettløse overforbruket som vi har. Og vi har ødelagt den verden dere skal leve i.

DSC00155

Reklamer

Skirenn som underholdning

Hva er egentlig så spennende med et skirenn? Man vet jo på forhånd at noen kommer til å vinne. Det spiller jo ingen rolle hvem vinneren er, gleden er den samme uansett.

Folk må da få lov til å se på TV i arbeidstida når det for en gangs skyld vises en sportssending!

Nasjonalismens hovedtanke er at det i et land skal finnes ett folk som tilhører samme nasjonalitet. Nasjonalistene vil definere hvem som har tilhørighet i et land. Og hvem som ikke har det.

Nasjonalismens kjerneide er at et folk skal bestemme i eget land. Man regner gjerne den franske drømmeren Jean-Jaques Rousseau som tankens opphavsmann. På hans tid var Frankrike, i likhet med de fleste andre land, et monarki. En av flere drivkrefter bak den franske revolusjonen, skal ha vært denne tanken om folkesuvereniteten. En annen og sterkere drivkraft bak revolusjonen var akutt sosial nød. Etter den franske revolusjonen kom Napoleon til makten. Han ledet erobringen av en rekke andre land og på den måten inspirerte til en motstandsånd mot fremmed okkupasjon i disse landene. Som en konsekvens av at Danmark-Norge hadde vært på Napoleons, den tapende parts, side under krigene, måtte Danmark avstå Norge til Sverige.

Blant den norske overklassen på den tida var det en del som ikke ønsket dette bruddet med Danmark og konspirerte med den danske prinsen for å hindre at Norge skulle bli en del av Sverige. Resultatet kjenner vi, Norge fikk en viss selvstendighet som del av broderfolket i Norge-Sveige. En av tankene bak den norske Grunnloven fra 1814, var at nordmenn skulle bestemme i Norge. Spørsmålet ble da hvem som var nordmenn, hvem som faktisk skulle få bestemme i landet. Kvinner er som kjent ikke menn, derfor fikk de ikke medbestemmelsesrett. Det samme gjaldt store deler av den mannlige befolkning, bare de med en viss eiendom og formue fikk bestemme. Samtidig var det forholdsvis opplagt for dem som bestemte, at både kvinner og fattige menn som oppholdt seg i landet, for det meste, var deler av den norske befolkningen.

Når man definerer et nasjonalt «vi», forsøker man å finne ut hvem som logisk hører til i den aktuelle nasjonen. Man konkluderer eksempelvis med at polakker hører hjemme i Polen, tyskere hører hjemme i Tyskland og nordmenn hører hjemme i Norge. I demokratiets navn er det de som hører hjemme i landet som skal bestemme. Det neste man oppdager er at det ikke er alle som bor i landet som passer inn i definisjonen av det nasjonale «vi». Allerede i Norges Grunnlov ble det slått fast at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket, de var fremmede, uansett om de faktisk bodde i landet eller ikke. Grunnloven slo likeledes fast at den luthersk reformerte kristendommen var den eneste religiøse retningen som hadde offisiell aksept i landet. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble det gradvis mer liberalt når det gjaldt religionsutøvelse, likevel var det først i 1956 at jesuitter fikk adgang til riket. Toleransen for og inkluderingen av religiøse minoriteter ble gradvis større, imidlertid var ikke behandlingen av alle minoriteter knyttet bare til deres religion.

Når man først har definert et nasjonalt «vi», har man ikke bare funnet ut hvem som tilhører dette vi-et, man oppdager også at det bor folk i landet som ikke passer inn i definisjonen. I Polen «oppdaget» man at det blant annet bodde tyskere og jøder i landet, disse passet ikke inn i de polske nasjonalistenes forestilling om den polske identiteten. I Tyskland «oppdaget» man at det blant annet bodde polakker og jøder i landet, disse passet ikke inn i de tyske nasjonalistenes forestilling om tysk identitet. Norge hadde og har en rekke minoriteter. Fornorskningen av samene er et stygt kapittel i norsk historie. Det samme gjelder behandlingen av reisende folk, sigøynere, romani, tatere, fanter og andre. Det var også utfordrende å ha finsk bakgrunn i Norge. I vår tid er nasjonalistene fortsatt på jakt etter å definere det nasjonale «vi» ved hjelp av ulike utspill der man forsøker å skjule det rasistiske elementet i prosjektet. Diskrimineringen av dem som ikke passer inn i det nasjonale «vi» er og blir nasjonalismens skyggeside – dens hovedside.

Da Norge ble selvstendig i 1905, fikk dette internasjonal oppmerksomhet og ble støttet av blant annet den russiske revolusjonære Lenin. Senere formulerte han og Trotskij tanken om folkenes selvbestemmelsesrett som prinsipp, et prinsipp som ble vedtatt som en bærende tanke for bolsjevikene i 1915. Etter den russiske revolusjon i 1917, ble dette en del av offisiell russisk politikk. Først med Stalins russifiseringspolitikk på 1930-tallet, ble denne ideen forlatt. Da skulle hele Sovjetunionen gjøres homogent, en brutal undertrykkelse av nasjonale minoriteter fulgte, noe som blant annet kostet millioner av mennesker i Ukraina livet.

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson tok ideen om folkenes selvbestemmelsesrett til seg og gjorde den til en del av fredsslutningsavtalen etter Den første verdenskrigen. Tanken om homogene nasjoner var født og kan sees som startskuddet for den senere opptrappingen av den nasjonalistiske undertrykkelsen av minoriteter i mange europeiske land. Den amerikanske utenriksministeren Rober Lansing innså hvordan denne ideen kunne bli brukt og føre til død og elendighet for utallige mennesker, og advarte mot den. Den videre historien er til dels godt kjent, Lansing fikk rett.

I sitt essay «Klasse, nasjon og globalisering» i Dagsavisen 2. februar 2019, tar Stein Ørnhøi til orde for å redde nasjonalismen, eller nasjonalfølelsen som han kaller den, fra høyresida. Han maner fram en snill versjon av nasjonalismen til forskjell fra den vi kjenner fra nasjonalsosialismen og fascismen, og det vil i denne sammenhengen være naturlig også å tilføye nasjonalkonservatismen og nasjonalkommunismen. Han avlegger både Frp og Trump et besøk som eksempler på skadelig høyrenasjonalisme, før han kommer inn på sitt anliggende, som er å fremme sin snille, venstreorienterte versjon av nasjonalismen/nasjonalfølelsen. Denne følelsen definerer han som et «kulturelt fellesskap med dem du deler språk, historie, religion, og/eller landområde med». Bruken av «og/eller» er vel ment å gjøre påstanden hans mer uangripelig. Den truer med ikke å være hverken fugl eller fisk, og kan lett løse seg opp i et intetsigende ingenting.

Om vi legger ‘eller’ til grunn, blir dette en ganske så vid påstand, man trenger bare ett element for å bli en del av det nasjonale «vi». I så måte flyter hele hans identitetsprosjekt ut, definisjonen blir potensielt svært vid og kan omfavne store grupper i mange land. Om vi i stedet bruker ‘og’, vil noen og en hver av oss føle seg ekskludert. Har man innvandrerforeldre/-forfedre og dermed ikke slektsmessig deler historien med de andre i landet, har man konvertert eller av en annen grunn ikke deler den lutherske tro, eller om man har utvandret fra Norge til et annet land, er man utenfor det gode selskap.

Nasjonalismens grunnide er at det finnes et «vi» som hører til i et land, og dermed også et «de» som er et fremmedelement i landet. Da nytter det ikke med fromme ønsker om «en legitim følelse av fellesskap, men uten noen form for eksklusivitet». Har man først definert et avgrenset fellesskap, en nasjonal folkegruppe, så har man også laget en avgrensning mot deler av befolkningen i et land. Dette vil også gjelde om man forsøker å skape en venstreorientert, inkluderende og vennlig form for nasjonalisme.

Når vi tenker over våre følelser for andre folk, vår følelse av samhørighet med dem, så er hverken deres språk, historie, religion eller hvor vi befinner oss, noe som er egnet til å forsterke eller svekke vår følelse av samhørighet med dem. Det avgjørende er om vi kjenner dem, eller i det minste har en eller annen form for kontakt med dem. En buddhist med det meste av sin historie fra et land i Asia, som vi treffer Sverige og snakker engelsk med, står oss nærmere enn mennesker som vi aldri har møtt, som bor i Norge. Om vi så alle kan trekke våre historiske (slekts)røtter tilbake til familien Gnurg, som kom til landet etter siste istid, og snakker samme språk, spiller ingen rolle fra eller til. Det er møtene mellom mennesker som skaper samhørighet, ikke nasjonalismens ide, den er i det lange løp destruktiv og splittende, uavhengig av om den er høyre- eller venstreorientert.

I en annen tid og i en annen verden, midt under Den kalde krigen, var jeg rekrutt i det norske forsvaret. Vi sto på oppstillingsplassen og skulle avlegge «soldatløftet». Det var meningen at vi alle skulle rope et ja da slagordet ble ropt: Gud bevare konge og fedreland! Nåvel, jeg regnet meg som ateist, republikaner og internasjonalist og følte definitivt på et utenforskap ved anledningen. Slagordet var ment å forplikte oss og definere oss. Det vil alltid være noen som definerer det nasjonale, definerer hvem som er innenfor det kollektive «vi» – og hvem som er «de». Og «de» er utenfor.

Sammenheng?

I nyhetene:
Det vekker bekymring at vi forbruker mer av jordas ressurser enn naturen tåler.
Det vekker bekymring at veksten i verdensøkonomien har blitt mindre enn ventet.
Det er egnet til å bekymre at verdens rikeste stadig bemektiger seg en større andel av verdens verdiskaping og øker sitt luksusforbruk.

Man undrer seg over om verden egentlig henger sammen.

Respons

Håkon! ropte hun.
Han lå under toget.
Hun hadde nettopp slått opp.
Han overlevde.
Hun gråt.

«Å påpeke at det finnes raser og at det er forskjeller mellom dem, er ikke rasisme,» påsto tidligere leksikonredaktør i Store norske leksikon (snl) Aksel Braanen Sterri. Og der tok han helt feil. Det finnes ikke forskjellige menneskeraser annet enn i rasisters fantasi og propaganda.

Det å hevde at det finnes menneskeraser og at det er signifikante forskjeller mellom dem, er selve definisjonen på rasisme.

I følge mytologien er Wikipedia mindre pålitelig enn snl, fordi det hender at forfatterne av deres oppslag kan ha en politisk agenda som farger det de skriver. Dette angivelig i motsetning til dem som skriver i snl. Ingen forskjell der altså. Da burde også den myten være avlivet.

muren

Før sa julenissen: «Er det noen snille barn her?» I vår tid blir det et i overkant tøft spørsmål.

Nå skal julenissen si: «Er det noen slemme barn her, så har jeg med minst like mange pakker til dem som til de snille barna! Snill eller slem? Det spiller ingen rolle! God jul!»

Før prediket kristendommen at man måtte ha både tro og gjøre gode gjerninger for å bli frelst.

I vår tid trenger man bare tro. Om man gjør gode eller onde gjerninger, spiller ingen rolle, så lenge man tror. Bunnløs ondskap kan Gud tilgi, men Han tilgir ikke mangel på tro. Man kan være så god som bare det, uten tro havner man i Helvetet.

Det hevdes at den hedenske julefeiringen er en kristen høytid, så da er det godt at julenissen og Gud er samkjørte.

*

Og snøen må fases ut av julefeiringa. Omtalen av snø er diskriminerende for de av barna som bor steder i landet der det sjelden eller aldri er snø.

Frp-politiker mener Venstre-politiker er pysete fordi han sykemeldte seg bare fordi partilederen hans hadde skjelt ham ut.

Frp-politikere er tøffere; de sykemelder seg først når de blir etterforsket av politiet.

Uansett årsaken man sykemelder seg for, det er alltid skattebetalerne som betaler.

DSC00155