Latest Entries »

Det var allerede sent på høsten da jeg for to år siden fant en død sommerfugl på gulvet i et hjørne av min innglassede balkong. Hvilket ærend jeg ved den anledningen egentlig hadde på balkongen, kan jeg ikke lenger erindre. Jeg plukket sommerfuglen forsiktig opp og la den i vinduskarmen. Den ligger der ennå. Etter hva jeg forstår dreier det som et eksemplar av arten neslesommerfugl. Det er en art som visstnok er svært vanlig her til lands.

Hva som var årsaken til at den døde, vet jeg ikke. Det kan nok helst ha hatt en sammenheng med at det var høst. At den hadde forvillet seg inn på balkongen og åpenbart ikke fant veien ut igjen, var nok heller ikke gunstig for dens overlevelsesmuligheter. Hva som kan være grunnen til at jeg har latt den ligge der den ligger, i snart to år, vet jeg heller ikke. Hvor lenge den kommer til å bli liggende der, avhenger ikke bare av meg. Uansett så ligger den der ennå og er fortsatt død. Enn så lenge.

20170518_202611

 

Det finnes politiske krefter i Norge som forsøker å tilta seg en rett til å definere hvordan vi alle skal være, hva som er vår kultur, samtidig som de vil gjøre den til sin kultur, til en evig uforanderlig kultur, en kultur de kan invitere oss andre inn i. Det er ingen grunn til å la seg fange av deres kulturforståelse. Kulturene vi lever i, og den enkelte av oss, er hele tiden underveis, vi er hele tiden i utvikling, vi lar oss ikke definere en gang for alle.

Så lenge folk ga «keiseren hva keiserens er», brydde ikke den romerske sentralmakten eller dens provinsguvernører seg stort om hvilke guder innbyggerne av Romerriket tilba, hvilke kulturelle særtrekk de ulike områdene som romerne hadde erobret hadde, eller om hva som foregikk inne i den enkelte borgers hode. Om noen opptrådte på måter som keiseren og hans folk oppfattet som provoserende, kunne represaliene komme raskt og være nådeløse. Det fikk blant annet tilhengerne av ulike kristne kirker erfare. Hva de brede lag av befolkningen tenkte, interesserte ikke den romerske overklassen. Ikke bare det, de brede lag av befolkningen interesserte ikke overklassen, den gangen som nå, som til enhver tid.

 

Religiøs og kulturell ensretting

Da en av de mange retningene innen kristendommen etter hvert ble statsreligion i Romerriket, startet en ny form for kristenforfølgelse. Denne gangen var det kristne som sto for forfølgelsene av annerledes troende og tenkende. Det gikk ut over andre kristne med konkurrerende former for kristen tro og tilhengere av ulike «hedenske» religioner, samt ulike verdslige filosofiske skoler. «Hedensk» religionsutøvelse ble forbudt og templene ble endelig stengt i år 391.

Mithras-kulten, som var den tidens sterkeste konkurrent til kristendommen, var det vanskeligere å nedkjempe enn de fleste andre religiøse strømningene, for de kristne makthaverne. En utfordring i så måte var alle fellestrekkene mellom denne kulten og kristendommen, en enda større utfordring var at kulten sto sterkt blant de romerske soldatene, og selv keiseren vegret seg for å legge seg ut med sine soldater. Mithras-kulten hadde lenge vært det sosiale limet som skapte enhet blant soldatene, den var en del av deres identitet som soldater.

 

Folkekultur og parallellsamfunn

På samme tid startet begynnelsen på slutten for Vestromerriket; sentralmakten brøt sammen og de tidligere romerske provinsene ble mer og mer overlatt til seg selv. Dette førte til en styrking av et kulturelt mangfold med mange lokale religiøse uttrykk og styrking av de mange parallellsamfunnene som hadde stått i mot forsøkene på å skape religiøs og kulturell ensretting. Enkelte lokale kulturer, med sine spesielle kulturelle uttrykk og religiøse forestillinger hadde ganske enkelt overlevd fordi de befant seg i avsidesliggende strøk, skjermet for makthavernes blikk.

Representantene for høykulturen, overklassen, utviklet en egen ideverden som avvek fra forestillingene de brede lag av folket hadde, selv om over- og underklassen kunne leve forholdvis tett på hverandre rent fysisk. De brede lag av befolkningen fortsatte å utvikle sine ulike religiøse og kulturelle forestillinger og praksiser, mer eller mindre i fred for innblanding fra øvrigheta. Overklassen og øvrigheta var interessert i verdiene underklassen skapte, ikke tankene de tenkte.

Blant de folkelige kulturelle uttrykksformene, som avvek fra høykulturens relativt enhetlige kultur, fantes det ulike former for religiøse forestillinger som både kunne være kjetterske typer av kristendom, religiøse forestillinger som tok opp i seg elementer både fra kristendom og ulike tradisjonelle «hedenske» religioner, rent «hedenske» religioner som levde videre i folkedypet og i ulike avkroker av Europa, og forholdsvis originale nyskapninger som sprang ut av folks egen fantasi og forestillingsverden.

 

Folkekultur

Kloke koner utviklet et repertoar av behandlingsformer for ulike sykdommer, deres helbredelsesvirksomhet ble langt mer avansert enn den legevirksomheten som var godtatt av kirken. Den godtatte legevirksomheten besto for en stor del i årelating. Kvinnenes forståelse av hvordan kroppen fungerer og hvordan sykdom oppstår og utvikler seg, kan oppfattes som en del av en virkelighetsoppfatning som avvek fra kirkens lære.

Den mest synlige folkelige kulturelle uttrykksformen, som var hjertelig til stede i det meste av Europa, var vel helst karnevalskulturen med sine støyende opptog og langvarige karnevalstider, de kunne samlet strekke seg over en tredjedel av året i enkelte strøk av Europa, det var tider der mye i verden ble snudd på hodet, ikke minst de sosiale hierarkiene. Kirken, som var en del av høykulturen, en del av overklassen, brydde seg i det store og hele ikke alt for mye om det som rørte seg i parallellsamfunnene i folkedypet, under senantikken og middelalderen, men på 1500-tallet skulle alt bli annerledes.

 

Fra mangfoldighet til enfoldighet

På begynnelsen av 1500-tallet bar den katolske kirke preg av åndelig forfall, vellevnet og korrupsjon. Ulike kirkelige reformbevegelser vokste frem, noen av dem knyttet seg til lavkulturen, til folkekulturen, og mobiliserte deler av befolkningen. En ny kamparena ble dermed skapt. Ulike fraksjoner av overklassen søkte støtte i befolkningen for sine interesser, for sine verdslig og religiøst motiverte interesser. Ved dette startet en interesse for hva som foregikk i folks hoder; det var ikke lenger nok at befolkningen ytre sett tilpasset seg kirkenes ritualer og høytider, de skulle også tilegne seg deres religiøse forestillinger, deres ideologier.

Undertrykkelsen av avvikende virkelighetsoppfatninger, religiøse forestillinger og atferd skulle bli intens. Europas befolkning startet på en tvungen utvikling fra flerkultur og parallellsamfunn til en monokultur og en stadig sterkere kirkelig og statlig kontroll. Kristne kjettere ble forfulgt, kloke koner ble oppfattet som hekser og djeveldyrkere, religiøse ikke-kristne minoriteter ble knapt tålt, den folkelige karnevalskulturen ble aktivt bekjempet; fest og moro var ikke forenlig med kristen lære, særlig ikke når den inneholdt spøkefulle «blasfemiske» innslag.

Alle uttrykk for den levende folkekulturen ble hardt bekjempet, ofte med bålet som det ultimate virkemiddel. I løpet av 1500-tallet ble folkekulturen utryddet av kirken, både av den katolske og de protestantiske, og andre representanter for høykulturen. Europa hadde blitt et kulturelt fattigere sted. Det fantes ikke lenger noen folkekultur; det fantes ikke lenger noe kulturelt mangfold av betydning.

Etter trettiårskrigen fra 1618 til 1648, ble det bestemt at befolkningen i de ulike statene skulle ha den samme troen som statsoverhodet, statslederen skulle bestemme hvilken retning innen kristendommen den enkelte skulle følge.

 

Et nytt mangfoldig Europa

For Norges del førte reformasjonen til en sterk ensretting av den kristne forkynnelsen, lenge var bare den luthersk reformerte protestantismen tillatt i landet. Frem til 1800-tallet hadde samenes religion og kultur fått være i fred for innblanding fra den norske stats side. Da samenes sjamanistiske kultur først kom under et systematisk press fra kirke og stat, tok det ikke så mange tiår før den var behørig undertrykket.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det gradvis åpnet opp for et større livssynsmangfold i Norge, i alle fall et større mangfold av kristne kirker. Jødedommen ble formelt tillatt i landet. Under dansketiden hadde jøder en viss mulighet for å komme til Norge og reise rundt i landet, men de hadde ikke lov til å slå seg ned i byene. Grunnlovens jødeparagraf er en annen historie, og heldigvis, den er historie. Først i 1956 ble den siste offisielle restriksjonen rettet mot katolikker fjernet, da ble jesuittparagrafen i Grunnloven tatt vekk.

I Oslo-området opplevde man både på 1800- og 1900-tallet stadig tilflytting fra andre deler av landet, og selvfølgelig også før den tid. Innflytterne ble tolerert, så lenge de tilpasset seg østlandskulturen og «lærte seg å snakke norsk», altså å snakke østlandsdialekt, rimelig raskt. Dialektord ble lenge ikke tålt, men på slutten av 1900-tallet ble det større aksept for at folk holdt på dialekten sin, selv om de flyttet til Østlandet. Språket og kulturen i området ble rikere ved det.

 

Arbeidsinnvandring

Det ble knapphet på arbeidskraft i Norge og norske arbeidskraftkjøpere sendte sine representanter ut i verden på 1970-tallet for å rekruttere arbeidskraft. Deres anstrengelser bar frukter, dermed startet arbeidsinnvandringen til landet. Folk kom hit, som kjent, både fra nære og fjerne himmelstrøk. Til å begynne med ble innvandrerne oppfattet som et spennende og eksotisk innslag i de store byene, men etter hvert oppsto det en bekymring hos enkelte grupper av nordmenn, knyttet til innvandrernes kulturelle bakgrunn og religiøse tilhørighet. Noen forventet at de skulle «bli som oss», andre bekymret seg for at de kunne påvirke Den norske kulturen og bidra til at den endret seg, som om den noen gang har ligget fast som en uforanderlig størrelse.

 

Norske verdier

I vår tid møter vi stadig tanker om at det finnes et bestemt sett av norske verdier, vaner og tradisjoner som alle uten unntak skal bekjenne seg til. Hva disse verdiene, vanene og tradisjonene er, er det mange som sliter med å definere, særlig har dette vært utfordrende for de som roper høyest om å verne om det opprinnelig norske. Det gjelder både hva disse verdiene, vanene og tradisjonene består i, og hva som er spesifikt norsk ved dem.

I bunn for mye av denne bekymringen ligger en forestilling om at den norske kulturen er og må være, uforanderlig, ensartet og monolittisk, at det finnes en spesifikk og snever måte å være norsk på, og et krav om at vi alle må dele virkelighetsoppfatningen til de fremmedskeptiske politikerne, i sin helhet, om vi vil at de skal akseptere oss som «gode nordmenn».

Det finnes politiske krefter i Norge som forsøker å tilta seg en rett til å definere hvordan vi alle skal være, hva som er vår kultur. Å definere hvem, hva og hvordan den enkelte av oss er, er opp til hver enkelt av oss. Kulturene vi lever i, og hver især av oss, er hele tiden underveis, vi er hele tiden i forandring, vi lar oss ikke definere en gang for alle, hverken som gruppe eller som individer.

 

Typisk norsk å være annerledes

For Norges del ville det være usigelig trist om vi skulle vende ryggen til et mulig rikt og mangfoldig samfunn, med mange spennende kulturuttrykk, og monomant insistere på at bare de er ekte norske som jevnlig sitter og soler seg ved hytteveggen ikledd bunad, mens de spiser brødskiver med brunost og bacon på, avrunder måltidet med Kvikk lunsj og appelsin og skyller det hele ned med rikelige mengder sprit. For hvem vet; kanskje er det det å være annerledes enn naboen som er mest typisk norsk?

 

1

Innvandringsmotstandere hevder at de kjemper for å bevare norsk kultur og demografi, samtidig er deres motstand mot innvandring vår tids største trussel mot kulturens og befolkningens overlevelse. Uten innvandring vil både kulturen og befolkningen gå under.

 

For at en kultur skal bestå, må det være noen som bringer den videre. For at en befolkning skal bestå, må den reprodusere seg, enten ved at et tilstrekkelig antall barn blir født og lever opp, eller ved at befolkningen får et jevnt tilsig av nye individer utenifra. Fruktbarhetstallene for hele verden, fra Statistisk sentralbyrå, viser at fruktbarheten i verden som helhet er synkende. Tallenes tale er klar også for Norges vedkommende; 1996: 1,89 fødte i gjennomsnitt per kvinne; i 2000: 1,84; en liten oppgang i 2006: 1,90 og i 2016 var tallet sunket til 1,71 fødte barn i gjennomsnitt per kvinne.

Fruktbarhetstallene for Norge viser at landets befolkning og kultur vil være avhengig av innvandring fra «fremmede kulturer» i all fremtid, om det ikke skjer en dramatisk økning av barnefødsler her i landet, hvilket er usannsynlig, for å bestå. Bare Afrika kan på sikt hjelpe dem som arbeider for å bevare Norge sånn omtrent som det er i dag. Uten afrikanernes og andre innvandreres hjelp, ingen fremtid for Norge.

 

Norges demografiske utvikling uten innvandring

I Norge fødes det færre barn enn det som skal til for å opprettholde befolkningen på dagens nivå, uten innvandring ville vi i enda større grad enn i dag, stått overfor en situasjon med en raskt økende gjennomsnittsalder i befolkningen. Det ville blitt stadig færre yrkesaktive som kunne fylt de jobbene som trengs for å holde samfunnet i gang. Vi ville fått en kronisk situasjon med en aldersmessig topptung befolkning, der antall mennesker i alle aldersgrupper ville krympe i takt, mens aldersfordelingen ville vært konstant, med for mange pensjonister, for få i yrkesaktiv alder – og alt for få barn. Dystre utsikter, men heldigvis redder innvandrerne oss fra denne mørke situasjonen.

 

Den demografiske overgangen

Den demografiske overgangen utgjør en utvikling i en befolkning fra en situasjon med høy barnedødelighet og høye fødselstall, hvilket gir en lav vekst i befolkningsstørrelsen, via en situasjon med lav dødelighet og fortsatt høye fødselstall, som gir en befolkningseksplosjon, til en situasjon med lav barnedødelighet og lave fødselstall, med avtagende befolkningsvekst som i mange land i vår tid har gått over i en befolkningsnedgang.

En befolkning er avhengig av å fornye seg selv ved at barn blir født og at barna lever opp til å nå reproduktiv alder. I land der familier er avhengig av hverandre og ikke har noen velferdsstat av betydning, som kan ta vare på folk når de blir syke eller gamle, trenger man yngre slektninger, fortrinnsvis egne barn, som kan ta seg av sine foreldre. Når barnedødeligheten er høy, må man sette flere barn til verden i håp om at noen av dem overlever frem til voksen alder. Å få seks, sju eller flere barn var ikke uvanlig i gode gamle dager i Norge og andre vestlige land; det var heller ikke uvanlig at halvparten av barna døde i tidlig barndom.

Når ernærings- og helsesituasjonen blir bedre i et land, går barnedødeligheten ned. Det tar tid før befolkningen justerer reproduksjonen til den nye situasjonen; kvinnene føder fortsatt mange barn, og det resulterer i en befolkningseksplosjon, i det de fleste i de store barnekullene overlever. I neste fase justeres antall barn familiene får, det blir en ny balanse mellom dødstall og fødselstall; befolkningen stabiliserer seg.

I tillegg til bedret ernærings- og helsesituasjon, spiller utdannelse, og da særlig kvinnenes tilgang til utdannelse, inn på fødselstallene. Kvinner (og menn) under utdanning utsetter som regel det å få barn til utdannelsen er endt. Dermed får de så å si færre år på seg til å reprodusere seg. Et økt utdannelsesnivå gir også bedre forståelse for betydningen av familieplanlegging.

 

Befolkningsnedgangen

I vår tid har det oppstått en ny ubalanse mellom fødsels- og dødstall, og da særlig merkbart i Europa og deler av Øst-Asia, men trenden slår stadig mer merkbart til for den øvrige verden; det fødes stadig færre barn. Det er bare ett land i Europa der fruktbarhetstallet er over 2,1. Den samme situasjonen er det i Øst-Asia, bare i Mongolia fødes det nok barn til at befolkningen i teorien kan opprettholde seg selv på dagens nivå, uten innvandring, men Mongolia er også et fattig land, så barnedødeligheten er ventelig større der enn i for eksempel Japan, som har et fruktbarhetstall på 1,33 (2000).

Dette betyr at fremtidens utfordring ikke blir å håndtere en stadig voksende befolkning, det er en forbigående situasjon, men hvordan en skal unngå at befolkningen krymper for raskt. Om et land, som Norge, ikke klarer å stabilisere antall fødte til litt over to per kvinne i gjennomsnitt, vil befolkningen uvegerlig synke, og på sikt avskaffe seg selv, om man ikke klarer å kompensere for de manglende fødslene ved hjelp av innvandring. For at innvandring skal kunne skje, må det finnes land med et overskudd av mennesker, og at en del av disse er folk som er villig til å flytte fra sitt eget land og bosette seg her.

 

Innvandring fra Norden

Når man påpeker at fruktbarhetstallene i Norge tilsier at man må akseptere en varig og relativt høy innvandring for å kompensere for landets forholdsvis lave fødselstall, for å holde befolkningsstørrelsen stabil, er det sedvanlige svaret fra innvandringsmotstandere at de under tvil vil akseptere innvandring fra land med en kultur som er lik vår egen. Hvor lik den må være forblir et åpent spørsmål.

Om vi antar at innvandrerne, for innvandringsmotstanderne, må være svært like den norske befolkningen i kulturell forstand, med hensyn til språk, religion, historie, klesdrakt, spise- og drikkevaner og andre kulturelle markører, for å få bosette seg i Norge, kan vi forsøksvis tenke oss at innvandring fra Norden ville være det mest akseptable. Vel nok ikke fra Finland, for de har Kalevala og ikke Den eldre og Den yngre Edda som sentral bærebjelke i sin kultur, og finsk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen og ikke den indoeuropeiske som norsk, svensk, dansk og islandsk. Vi står da igjen med Sverige, Danmark og Island som mulige leverandører av innvandrere til Norge, innvandrere som kan bidra til å kompensere for manglende norsk egenproduksjon av barn, og som gode hjelpere i «arbeidet» med å opprettholde norsk kultur og befolkning.

Om vi ser på fruktbarhetstallene for de tre landene, så ser vi at ingen av dem kan sies å ha noen mennesker å avse, de har for det meste større befolkningsmessige utfordringer enn vi. Vår nærmeste nabo, Sverige, ligger dårligst an med et fruktbarhetstall på 1,50 (2000), også Danmark ligger dårligere an enn oss med 1,73 (2000) fødte barn i gjennomsnitt per kvinne. Island, med 1,99 (2000) barn i gjennomsnitt per kvinne, er nesten i stand til å opprettholde egen befolkning, en befolkning som er så liten i utgangspunktet at de neppe har så mange innbyggere å avse til Norge.

Da kan innvandringsmotstanderne velge å bite i det sure eplet og utvide grensene for hvilke land de vil akseptere innvandring fra, og åpne for innvandring fra Finland, for det er da også kristendommen i form av den protestantiske varianten som er den dominerende religionen i landet, men heller ikke finnene er produktive nok for eget behov med sine 1,74 (2000) fødte i gjennomsnitt per kvinne. De mangler 0,36 for å nå minimumstallet for fruktbarhet på 2,1, som altså er det som skal til for å opprettholde befolkningstallet på nåværende nivå.

 

Innvandring fra Nord-Europa

Om vi leter videre i Europa, så er Tyskland en åpenbar kandidat til å bli godtatt som rekrutteringsmark for nye borgere av Norge. Da særlig Nord-Tyskland, der de fleste er luthersk reformerte protestanter, i likhet med 70 % av Norges innbyggere. Ser vi på fruktbarhetstallet for Tyskland, så oppdager vi at landet ligger dårligere an enn samtlige land i Norden, når det gjelder utsiktene til å ha en selvreproduserende befolkning. Deres fruktbarhetstall ligger på 1,36 (2000)! Ikke underlig da at tyske realpolitikere med begeistring ville ta i mot et stort antall syriske flyktninger. Tyskland trenger atskillige millioner med innvandrere de kommende tiårene, for at befolkningen ikke skal krympe raskt og dø ut etter hvert.

Det er et tankekors at tyske innvandringsmotstandere bruker så mye tid på å demonisere og demonstrere mot, og også terrorisere, innvandrere, det forekommer opp i mot ett tusen angrep mot asylsøkere og innvandrere i Tyskland per år, i stedet for å holde seg hjemme og gjøre en innsats for å fremme sin egen agenda, å bevare Tyskland for tyskere, ved å reprodusere seg og ta vare på egne barn.

 

Innvandring fra Europa

Europa er stort og det er mange felles kulturelle trekk ved mange land i Vest-Europa, men vi finner ikke et eneste land i vest som klarer å opprettholde egen befolkning ved egen hjelp. Tvert i mot er det flere land som ligger an til å avvikle sin befolkning og sin kultur, om de ikke får bistand i form av innvandring fra andre kontinenter; Italia, 1,19 (2000); Spania, 1,20 (2000); Tsjekkia, 1,13 (2000); Latvia, 1,16 (2000); Bulgaria, 1,23 (2000), for å nevne noen. Selv ikke det høykatolske Polen, som vi tidligere har fått befolkningsmessig hjelp fra, kan vi regne med for fremtiden. Polens fruktbarhetstall ligger på 1,37 (2000). Det ser dystert ut for Europas egen produksjon av innbyggere, og det er ingenting som tilsier at fruktbarheten kommer til å øke, snarer tvert i mot.

Det er kun ett land i Europa som klarer å opprettholde egen befolkning ved egen innsats, og det er lille Albania, som symptomatisk nok også ligger på bunn når det gjelder velstand og utdannelsesnivå. Albania har et fruktbarhetstall på 2,27 (2000), så de når over minimumstallet på 2,1 med god margin. Med en befolkning på litt over tre millioner, vil det være begrenset hvor mange innvandrere de vil kunne bidra med til Norge.

På den andre siden er nok Albania det landet i Europa som norske innvandringsmotstandere vil være mest skeptisk til å godta innvandring fra. 70 % av Albanias befolkning er muslimer, og er det noe de fleste ihuga innvandringsmotstandere er skeptiske til, så er det innvandring av muslimer til Norge. Med andre ord ser det håpløst ut for utsiktene om å supplere Norges befolkning med innvandrere kun fra europeiske land. Å se til vår store nabo i øst, og andre land fra det tidligere Sovjetunionen, er uten hensikt; land som Russland, 1,17 (2000) fødte i gjennomsnitt per kvinne; Armenia, med 1,10 (2000); Georgia, med 1,07 (2000) og Ukraina, med 1,10 (2000), nærmer seg kun ett barn i gjennomsnitt per kvinne. I flere av disse landene, som for eksempel Russland, er folketallet i fritt fall; det fødes for få barn og det er for få innvandrere som kommer til landene. I perioden 1993 til 2010 sank Russlands befolkning med seks millioner. Et paradoks da at innvandringsmotstanden synes å være så sterk i Russland. Vi for vår del må lenger ut i verden for å lete etter steder vi kan rekruttere nye borgere fra.

 

Innvandring fra Amerika eller Asia

Fra Nord-Amerika kan vi ikke vente noen stor innvandring, fruktbarhetstallene for Canada og USA er henholdsvis på 1,58 (2000) og 1,93 (2000). I flere av landene i Mellom- og Sør-Amerika ligger fruktbarhetstallene godt over 2,1, men antall barnefødsler er synkende, så det vil trolig bare være noen tiår før Amerika som helhet vil få et fødselsunderskudd. På sikt vil det kanskje bli landene i Mellom- og Sør-Amerika som vil vedlikeholde og opprettholde muren mellom Mexico og USA, og stille med vakter langs den muren som de i dag protesterer mot, som på en vennlig måte vil forsøke å overtale folk om å bli i sør og ikke flytte til USA.

Det samme gjelder landene i Asia, også de vil nok jobbe for å hindre utvandring. Japan er blant de asiatiske landene som allerede har et kritisk lavt fødselstall, som kombinert med en tradisjonell skepsis til innvandring, er i ferd med å føre landet ut i en akutt krise, i det befolkningen allerede har en for høy gjennomsnittsalder. Japan er så å si i ferd med å gå av med pensjon. På ett år faller befolkningstallet i Japan med 215 000 mennesker og denne reduksjonen i befolkningen øker år for år. Skepsisen til innvandring er synkende i Japan.

 

Afrika – den siste mulighet

På bare noen tiår har gjennomsnittet av barn verdens kvinner føder, sunket med to barn. I Norge får kvinner i gjennomsnitt ett barn mindre enn de gjorde på 1960-tallet. Den synkende tendensen er ens for alle kontinenter, men på ett kontinent har den demografiske overgangen kommet kortere enn i verden for øvrig; i Afrika var fødselstallene i alle land i 2000, med unntak av Mauritius (1,9) og Tunisia (2,1), over 2,1 i gjennomsnitt per kvinne. Det betyr at det trolig ut dette århundret vil være mulig å stimulere til innvandring fra Afrika til Norge og resten av Europa. Den store utfordringen blir da å motivere afrikanere til å flytte hit.

I Norge er det flere kvinner som blir mødre enn menn som blir fedre. Slik har det alltid vært i alle land; du har flere formødre enn forfedre. Om man skal se litt kynisk på det, er behovet på sikt større for innvandring av kvinner enn av menn, menn som ikke inngår i parforhold og dermed heller ikke blir fedre, har vi allerede en god del av i Norge, disse mennene bør få anledning til å bli mer produktive.

Den norske befolkningens behov for folk som jobber i helsesektoren vil etter alle solemerker fortsette å stige. Det er ingenting som tilsier at de som jobber i helsesektoren nødvendigvis trenger å være kvinner, men det er nå en gang slik at flertallet av de som jobber med pleie og omsorg for eldre, og vi vil i fremtiden ha et stort innslag av eldre i befolkningen, er kvinner. En utfordring blir da å få afrikanske kvinner med helsefaglig utdannelse, til å flytte til Norge.

 

Arbeidsinnvandring fra Niger

Det landet i Afrika med størst fødselsoverskudd er Niger med et gjennomsnitt på åtte fødte barn per kvinne (i 2000). Landet har fortsatt forholdsvis høy barnedødelighet, men dødeligheten er på vei nedover samtidig som fødselstallene holder seg høye. Med bedre helsetilbud vil levealderen for befolkningen øke og med høye fødselstall og lengre levealder, vil befolkningsveksten tilta. Derfor vil det være en god strategi om man fra Norges side allerede i dag investerer i utdanningstilbud for helsepersonell i Niger, noe ikke bare landets befolkning, men også Norges befolkning på sikt vil kunne dra nytte av. Om man i tillegg oppretter en stipendordning der deler av utdannelsen legges til Norge, vil mange av studentene få en tilknytning til landet vårt og sannsynligheten for at de velger å flytte hit, gjøre vårt land til sitt eget, vil øke. Om man supplerer med et godt og gratis kurs i norsk for de afrikanske studentene, vil suksessen være innen rekkevidde. Problemet vil bli at når de godt og vel har kommet til Norge og etablert seg her, vil de komme til å tilpasse seg kulturen i landet i løpet av en generasjon eller to, hvori inkludert antall barn det er vanlig å føde her. Behovet for ny innvandring vil dermed forbli konstant.

Når kvinner får tilgang til utdannelse, vil de utsette det å få barn, hvilket betyr færre barnefødsler per kvinne. Økt utdannelsesnivå fører også til økt velstandsnivå. En økning i levestandarden bidrar til at man velger å få færre barn. Heldigvis er det et etterslep i forhold til hvor mange barn man får, det går gjerne en generasjon eller to før man har tilpasset seg en situasjon med lave dødstall og lave fødselstall, så afrikanske kvinner kan ventes å få noe flere barn enn norske kvinner, også etter at de har kommet til landet, men folk med innflytterbakgrunn vil snart tilpasse seg landets fødselsnivå, og vil dermed føde mindre enn 2,1 barn i snitt. Dette betyr at man må opprettholde trykket i arbeidet med å få folk til å flytte til Norge.

Niger vil også komme til å fullføre den demografiske overgangen, men egoistisk sett, det handler tross alt om å bevare kulturen og befolkningen, kan vi håpe på at landet vil kunne bidra med stadig nye statsborgere til Norge, i alle fall ut inneværende århundre, men selvfølgelig kan det hende at velstandsutviklingen i Niger går raskere enn man kanskje ser for seg.

 

To skal bli 1,71?

Vel kunne man som en og annen naturglad filosof tenke at livet i Norge, planter og dyr, i sin helhet, ville hatt det bedre om landets befolkning døde ut, og konkludert med at ingen mennesker burde bli far eller mor til mer enn ett barn, at to bokstavelig talt skal bli en, eller, for å være pirkete, at to skal bli 1,71 (i snitt), det ville kanskje vært rasjonelt ut i fra et snevert naturvernperspektiv, men vel ikke for de av oss som setter pris på mennesker generelt og innvandrere og andre nordmenn spesielt.

Imidlertid har ikke innvandringsmotstandere flest det å bevare naturen som en sentral prioritet, de vil bevare kulturen, den norske kulturen, fremfor alt. Påstår de. Da er det ikke rasjonelt for dem å gå i mot innvandring og slå seg til tåls med at den norske befolkningen og den norske kulturen vil forsvinne, slik de vil om det ikke kommer innvandrere til landet. For det er dette som vil bli resultatet av en effektiv og vellykket innvandringsmotstand; Norges befolkning og kultur vil opphøre å eksistere på sikt.

Et nærmere blikk på et torg i Kiel, Tyskland

Norges fremtid uten innvandring; en tom plass.

 

I vår tid er det en viss bekymring for de unges kunnskapsnivå når det gjelder elementær kristen teologi. Det er større grunn til å bekymre seg om det nåværende sentrale innholdet i den kristne teologien.

Fra tid til annen kommer jeg i snakk med konfirmanter som ikke bare har gjennomgått konfirmasjonsundervisning i regi av Den norske kirke, men som også har opplevd å møte Jesus, å bli frelst, på møter for barn og unge i regi av den samme kirken. Selv om jeg er sterkt kritisk til dette med å manipulere frem rystende frelsesopplevelser hos umyndige tenåringer, og særlig at slikt skjer på møter i kristne ungdomsklubber drevet av Den norske kirke, så har jeg innsett at det er en virksomhet kirken finner naturlig i vår moderne tid. Det jeg har funnet enda mer oppsiktsvekkende er at flere av disse unge nyfrelste «banner som gamle sjømenn». Når jeg bebreider dem deres språkbruk, ler de og sier at de som frelste allerede er tilgitt alt de har gjort og alt de kommer til å gjøre; de kan synde så mye de vil, fordi de har funnet troen på Jesus Kristus. Kristne kan, etter den forståelsen, banne, lyve, stjele, bedra, misbruke Guds navn, påkalle Djevelen, begå de verste forbrytelser, uten å frykte konsekvenser i det hinsidige; det er det de har lært av rudimentær teologi i løpet av konfirmasjonsopplæringen.

Da jeg selv gjennomgikk konfirmasjonsforberedelsene, var også troen på at Jesus Kristus døde for våre synder sentral, men vi lærte også om gjerningenes vei, at vi skulle gjøre gode gjerninger og avstå fra onde, at vi ikke skulle misbruke Guds navn, at vi ikke skulle banne og at vi skulle «frykte og elske Herren din Gud». I mine øyne har det skjedd et klart forfall når det gjelder hva som formidles i løpet av konfirmasjonsopplæringen, og da ikke først og fremst at det nå for tiden knapt skjer noen opplæring under forberedelsene til konfirmasjonen, men at man bare står igjen med det ynkelige budskapet om at det eneste som er viktig i denne verden, er egen personlige frelse. For meg fremstår tvert i mot tanken om de gode gjerningers vei som det mest sentrale i kristen tro, det var da også sentralt i Jesu etiske lære.

Ved noen tilfeller har jeg hatt anledning til å spørre prester om denne de unge nyfrelstes utlegning av kristen lære er korrekt etter deres syn som skolerte teologer. Til min skuffelse har de bekreftet at man som frelst i prinsippet kan oppføre seg nøyaktig som man vil, man kan bryte alle de fjorten budene og de 613 reglene som er å finne i Mosebøkene, så ofte og så grovt man vil, for man er allerede tilgitt ved troen på Jesus Kristus. Min skuffelse, rent bortsett fra at det jeg lærte som barn om gjengs kristen tro for det meste ikke lenger har gyldighet, bunner altså i at jeg holder insitamentet til å oppføre seg godt, utføre gode gjerninger, som det grunnleggende i en hver religion og i et hvert livssyn.

Det er ikke så ofte jeg har gleden av å få besøk av misjonærer fra Jehovas vitner, disse som sies å være særlig bevandret i bokstavtro tolkning av Bibelen. Sist de kom på besøk startet de med å spørre om jeg trodde at Bibelen er Guds ord. De ble noe skuffet da jeg påpekte at Bibelen er skrevet av mennesker, den mest kjente blant forfatterne av Bibelens bøker, er som kjent Paulus, og det å påstå at Bibelen ikke er skrevet av mennesker men av Gud, er, etter alle solemerker feil, og etter mitt syn blasfemisk, om man da ikke mener at Paulus er Gud. Imidlertid endret jeg raskt fokus for samtalen over til det som den gang som nå opptok meg mer når det gjelder kristen teologi, og det er betydningen av gjerningenes vei.

Misjonærene sa seg enig med representantene for Den norske kirken; troen på Jesus Kristus er den eneste veien til frelse, gjerninger spiller ingen rolle over hodet i så måte. Da jeg siterte Jakobs brev, der det blant annet er skrevet at «som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger», med andre ord at det ikke er noen frelse uten gode gjerninger, var deres umiddelbare reaksjon at forfatteren av Jakobs brev må ha vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av gode gjerninger. At jeg minnet om og brukte det gamle argumentet om at «det står i Bibelen», gjorde for anledningen ikke inntrykk på de bokstavtro forkynnerne.

Brevet er skrevet i tradisjonen fra Jesu bror Jakob, lederen for den første kristne menigheten i Jerusalem, som, i motsetning til Paulus, holdt seg til Jesu lære. Brevet er et uttrykk for denne retningens forsøk på et kompromiss med Paulus’ og hans disiplers ensidige vektlegging ved frelsesopplevelsen og troen på at Jesus døde for våre synder, som veien til frelse. At også Jehovas vitner, i likhet med Den norske kirke, snur ryggen til Jesu budskap om de gode gjerningers vei, er bare trist.

Om en religion ikke gir et klart insitament til god oppførsel, til en vilje til å utføre gode gjerninger og avstå fra onde, å ville følge de gode gjerningers vei, så innfrir den ikke det som må være det første og sterkeste krav til en hver religion, til et hvert livssyn; å fremme god oppførsel, å fremme gode gjerninger. I så måte fremstår karmalæren som hinduismen og buddhismen forkynner, som klart forbilledlig i forhold til kirkens lære om at alt allerede er tilgitt; du kan oppføre deg så dårlig du bare vil, i henhold til dagens dominerende kristne teologi, så lenge du tror på personlig frelse gjennom troen på Jesus Kristus.

I dag som i stort sett hele kristendommens historie, finnes det en rik flora av kristne retninger. Noen kirkesamfunn har en mer tillitvekkende teologi enn andre. Om jeg har forstått Unitarkirken korrekt, så mener den at det mest grunnleggende for et menneske er å ha en vilje, og helst også en viss evne, til å gjøre det gode. Hva man måtte tro eller ikke tro på av religiøse læresetninger, spiller mindre rolle. Faktisk mener denne retningen innenfor kristendommen, at også spørsmålet om man er kristen eller ikke, er av marginal betydning i forhold til det å følge de gode gjerningers vei, i tråd med Jesu etiske lære. Så da er kanskje ikke alt håp for kristendommen, som en mulig etisk veileder for vår tid, ute.

1

Enkelte har undret seg over hva som er årsaken til minister Listhaugs selektive bruk av et smykke formet som et kors. De har oppfattet korset som et religiøst symbol som brukes av en militant motstander av at arbeidstakere som jobber med mennesker signaliserer egen tro, disse kritikerne har oppfattet ministerens bruke av korset som inkonsekvent og hyklerisk. Dem om det.

Imidlertid er det aktuelle smykket ikke et kristent kors, selv om det kan se slik ut; det er et korsformet fikenblad. Fikenbladet bruker ministeren for å skjule at hun tar avstand fra Jesus og hans ufravikelige krav om at vi alle må hjelpe medmennesker i nød, også om de har en annen tro enn vår egen, slik han understreket i lignelsen om den barmhjertige samaritan. Å ikke hjelpe medmennesker i nød, er ondskap.

Som alt for mange andre kristne mennesker, dyrker ministeren Jesus som en avgud og bryr seg lite om hans etiske budskap.

Trumps atomvåpen

Donald Trump har, også når det gjelder atomvåpen, kommet med flere utspill som har vært noe motstridende. De første kommentarene hans om atomvåpen under presidentvalgkampen, kom i form av spørsmål til militæreksperter om hvorfor man ikke brukte dem mer, i og med at de er såpass billige i bruk i forhold til konvensjonelle våpen. Så kom et utspill der han ville følge opp fredsprisvinner Obamas planer om å fornye og forbedre det amerikanske arsenalet av atomvåpen, blant annet ved å utvikle en ny generasjon atombomber med mindre sprengkraft, noe som ville gjøre dem mer anvendelige i bruk. Dette var planer også Clinton ga sin tilslutning til.

Da det kom forlydender om at Putin ville ruste opp og videreutvikle Russlands arsenal av atomvåpen, svarte Trump med å true med kapprusting. Det siste utspillet fra Trump, som må sies å være det, mildt sagt, minst truende, er å få til en nedrustningsavtale når det gjelder atomvåpen, med Russland, i bytte mot lettelser i, eller fjernelse av, de økonomiske sanksjonene mot Russland. Trolig vil han i så fall også legge en aksept av Russlands okkupasjon av deler av Ukraina på forhandlingsbordet.

Verden kan leve i spenning mens den venter på hva USAs nye president vil lande på. Vil det bli en begrenset atomopprustning, kapprustning eller nedbygging av atomvåpenarsenalet? Trump har allerede brutt en rekke av sine løfter eller propagandautspill, heldigvis; det eneste løftet vi kan være noenlunde sikre på at han vil holde, er det om å være uforutsigelig. Såpass forutsigelig er han.

Hjerte og hjerne

Hjertets forvirrede følelser og hjernens uklare tanker bør utfylle hverandre og lede våre handlinger på rett vei. 

Det er gjort beregninger som viser at om alle i hele verden kom til Østfold, og sto tett, så ville det ikke blitt plass til alle. Noen millioner måtte rett og slett stått i Akershus. Undersøkelser har vist at det overveldende flertallet av jordas befolkning ikke har lyst til å komme til Norge, de trives der de bor. Det betyr at folk bosatt i Østfold ikke trenger å bekymre seg for utfordringer knyttet til logistikk, som det å motta hele jordas befolkning ville medført.

Vitenskapelige beregninger ut fra et stort faktagrunnlag, tyder på at folk som får landene sine ødelagt av krig eller andre katastrofer, ofte føler seg tvunget til å flykte fordi landene deres ikke lenger er beboelige og rett ut sagt oppleves som mildt sagt utrygge. Mye tyder på at det er en fordel for folk som må flykte, at de har et sted å flykte til.

Ut fra en politisk vurdering, er det ikke urimelig å anta at regjeringens juniorpartner også i fremtiden vil forsøke å skape unødvendige bekymringer i befolkningen ved å konstruere urealistiske fremtidssenarioer.

Helsinki & Stockholm 2009 005 - Kopi

Tilbakeblikk

For en lettelse!

USAs neste president, den gamle mannen som tapte valget, er i gang med å sette sammen sin regjering bestående av gamle hvite menn. Ihukommende George Bernard Shaws utsagn: «Old men are dangerous; it doesn’t matter to them what is going to happen to the world», er det betryggende å registrere at Sara Palin blir en del av regjeringen til ham viss navn bør være unevnt.

Bærums Verk 1

Sjokket!

November 2016 vil for all ettertid stå som det tidspunktet da verden nesten gikk av skaftet.

Da Tolletaten i begynnelsen av november 2016 gjorde oppmerksom på at Bjarne Melgaards malerier, etter forskriftene, som Tolletaten er pålagt av våre politikere å følge, ikke er kunst, var det som om hele verden stoppet i sjokklammet undring; valget på Island, som vi alle hadde fulgt så intenst med i, ble plutselig av sekundær betydning. Og verden ble stående der i det tiltakende novembermørket og måpe helt til landets handlekraftige justisminister grep inn og instruerte Tolletaten om at det er helt feil å ta instruksene angående fortolling av kunstlignende gjenstander, som tidligere er gitt, på alvor. Nå har Tolletaten fått en langt enklere instruks å forholde seg til; det kunstneren sier er kunst, er kunst.

Denne sjokkerende hendelsen brakte tankene mine hen på den gangen for noen år siden da en forhenværende venn av meg og undertegnede var en tur i Kiel. Min tidligere venn laget der i Nord-Tyskland, av materialer han selv hadde skaffet og med sine egne hender, en installasjon som han kalte «Ni flasker vodka i en eske». Etter selv å ha forseglet esken med tape, tegnet han en blomst utenpå den.

Da vi passerte tollen i Norge, gikk vi selvfølgelig begge på grønt, ingen av oss hadde noe å fortolle, jeg hadde ikke en gang kjøpt kvoten, som det heter, men ved en skjebnens ironi ble akkurat vi to vinket inn til kontroll av bagasjen. Det var da det hendte, akkurat det samme som skjedde Melgaard; tollerne påsto at mitt reisefølges installasjon ikke var kunst. Han fikk valget mellom å betale toll som om flaskene var helt vanlige vodkaflasker, eller å få kunstverket beslaglagt. Hvilket selvfølgelig var to helt absurde og uhørte alternativ. Ingen av delene var aktuelt for kunstneren, dette handlet jo om hans kunstneriske integritet. Etter at justisministeren nå har ryddet opp, ville han selvfølgelig ha sluppet tullet med tollen. Den gangen kunne det ha gått riktig galt, om ikke jeg hadde grepet inn.

Jeg gjorde tollerne oppmerksom på at den blanke væsken i flaskene ikke var sprit, men vann. Etter grundige tester fant de, til min fordums venn og tollernes egen overraskelse, ut at jeg hadde helt rett. Dermed slapp vi gjennom tollen uten videre viderverdigheter. På spørsmål fra mitt reisefølge, som kanskje fikk mistanke om at jeg var i besittelse av gudgitte evner, og kunne gjøre alkohol til vann, hvilket jo er ulike mer nyttig og mer imponerende enn å gjøre vann til vin, forklarte jeg at jeg hadde helt ut spriten i gågata i Kiel i forbindelse med en antialkoholdemonstrasjon jeg hadde deltatt i, senere erstattet jeg spriten, som hadde tjent et uvanlig godt formål til rusgift å være, med vann. Dermed kom spriten, som jeg antok allikevel ikke skulle drikkes, ettersom flaskene var en del av en kunstinstallasjon, til dobbelt nytte, både som en sentral del av en demonstrasjon mot vår tids ruskultur og som del av et banebrytende kunstverk. Til min forbauselse ble min tidligere venn forbannet, og jeg fikk et bestemt inntrykk av at sinnet var rettet mot meg. Han mønstret meg med et rasende blikk mens han forsøkte å ytre noe i sakens anledning, åpenbart ble ord for fattige for ham, det ble med forsøket, hvorpå han kastet hele kunstverket i en søppelkasse. Siden den gang har jeg hverken hørt eller sett noe til ham, min tidligere kunstneriske venn. Om han satte pris på mitt initiativ og min hjelpsomhet, det vet jeg fortsatt ikke.