Latest Entries »

Fisk

Reklamer

Folk som ikke selv kan ta ansvar for eget forbruk og livsførsel, bør få hjelp til å begrense egen families behov. Dette kan gjøres både ved generell moderasjon og ved ansvarlig familieplanlegging.

Perspektivene den nasjonalkonservative politikeren Christian Tybring-Gjedde bringer til torgs i et intervju med Dagsavisen 13. april under tittelen «Frp-topp: Folk med dårlig råd bør få færre barn», kunne vært interessant og tankevekkende om han hadde avstått fra å snu problemet på hodet og i stedet vært villig til å stikke fingeren i jorda, snakke om den berømmelige elefanten i rommet og kalle en spade for en spade, selv om det er politisk ukorrekt.

 

De rike er en belastning for jordkloden

Hvert år har jordas befolkning et forbruk av ressurser som tilsvarer om lag en og en halv gang jordas bæreevne når det gjelder ressursuttak. Verdens ti prosent rikeste står for mer enn halvparten av forbruket. Uten deres overforbruk ville jordas befolkning forbrukt langt under 75 prosent av det maksimale av det som det er forsvarlig å bruke. Det betyr at naturen ikke tåler de rikes overforbruk, men den tåler forbruket til de øvrige 90 prosent av befolkningen.

 

Ansvar for egen livsførsel

Økonomien og samfunnet er strukturert slik at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere. Da de fattiges forbruk ikke er et problem, mens de rikes voldsomme forbruk er et stort problem, så er det de rikes forbruk det må gjøres noe med; de rike må redusere sitt forbruk radikalt, om de ikke klarer ved egen innsats, så må de få hjelp. Som Tybring-Gjedde påpeker: «I Norge har man et ansvar for egen livsførsel, og da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» Rett nok er det de fattige han ikke vil gi penger, så han adresserer feil gruppe. Om vi i stedet ser utsagnet i forhold til de rikeste, så har han nesten helt rett. Forbeholdet om at det er i Norge man har «et ansvar for egen livsførsel» snevrer det hele for mye inn, alle har et ansvar for egen livsførsel, uavhengig av hvor i verden man bor. Det blir feil at de rike uanfektet kan fortsette sitt overforbruk; om ikke de rike tar grep, så bør samfunnet, slik Tybring-Gjedde går inn for (når det gjelder de fattige), gripe inn med regulerende tiltak og redusere de rikes forbruk og formue.

 

Familieplanlegging

Videre sier Frp-politikeren: «Familieplanlegging er helt vanlig blant nordmenn flest. Man tenker over hva man har råd til.» Av hensyn til menneskehetens overlevelse må man ikke bare tenke over hva man har råd til, man må også tenke over hva som er et rimelig forbruk, hva kloden tåler av uttak av naturressurser. Derfor bør de rike tenke over hvor stort forbruk deres barn vil komme til å ha, og planlegge antall barn deretter.

 

Bærekraftig forbruk

Foreldre med god råd har jevnt over et høyt forbruk. Store deler av dette forbruket kommer barna til gode. Foreldrene kjøper seg minst en bil hver, barna får ikke bare en sykkel hver, de får sykler til ulike typer bruk, det samme med ski, annet sportsutstyr og alle andre eiendeler. Barn av foreldre med dårlig råd får i høyden en sykkel og et par ski, av billigste merke eller kjøpt brukt. Foreldre med god råd tar familien med på hytta, enten den på fjellet eller den ved sjøen, eventuelt drar de til ferieleiligheten i Syden. Foreldre med dårlig råd tar bussen til stranda noen ganger i løpet av sommeren, slik at også deres barn får en fornemmelse av å ha ferie. Det er ikke vanskelig å få øye på hvem som har et bærekraftig forbruk.

 

De økonomiske mekanismene må struktureres annerledes

Den nasjonalkonservative ideologen «mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv». Selv om jeg ikke er noen tilhenger av formynderstaten, tilsynelatende i motsetning til den aktuelle politikeren, så må jeg her gi ham rett, selv om han neppe siktet til det jeg gir ham rett i. Regjeringer i alle land må gripe regulerende inn for å begrense de rikes uvettige overforbruk. Pengestrømmene i samfunnet må kanaliseres bort fra de rike, slik at deres voldsomme forbruk blir moderert betraktelig, og over til fattige som har et langt mer nøkternt og bærekraftig forbruk. Dette kan like gjerne gjøres ved dereguleringer som av reguleringer; man kan fjerne de økonomiske samfunnsstrukturene som kanaliserer det meste av verdier og forbruksgoder til de rike og bort fra de fattige. Norge og resten av verden trenger en ny «New Deal».

 

Forsvarlig forbruk

«(D)u har ansvar for din egen livsførsel, og det kan ikke være sånn at hvis du ikke klarer å styre deg, så skal det offentlige komme og redde deg», hevder Frp-politikeren, men som han også påpeker, så er det politikernes, altså statens, oppgave å «sette ned foten» når folk rent faktisk ikke tar det ansvaret vi må forvente at de tar. Jorda tilhører oss alle, derfor er det urimelig at en liten gruppe mennesker bruker opp dens ressurser. Gruppen av dem som forbruker alt for mye bør bli mindre; folk med god råd bør få færre barn. I tillegg bør regjeringene gripe deregulerende og regulerende inn for å endre strukturene i økonomien og i samfunnet, slik at et moderat og bærekraftig forbruk blir noe alle kan ta del i.

 

DSC00155

Blendingsgardina

Ho undra seg over kvar det blei av mora, det byrja å bli seint. Mora skulle vitje ein bonde som ho hadde høyrd om av ei kjenning. Han hadde visstnok flesk og poteter å selje. Dei fleste handla svart når dei trong noko særskilt, det gjekk som regel bra, men nokre gonger blei ein lura av ein og annan som ikkje var gode nordmenn.

Det hadde vore litt knapt etter at far hennar hadde hamna på Grini, men det var snart sekstenårsdagen hennar og mora ville gje ho ei fin feiring, sjølv om det kanskje vart litt for dyrt. Dei vaksne syskena skulle kome og vere med på feiringa, unntatt eldstebroren som hadde rømt til Sverige, og alle skulle skaffe noko til middagen.

Ho vakna brått av tankane da ho høyrde tunge steg i trappa. Det kunne ikkje vere stega til mor hennar. Naboen deira var tung i sessen, det var helst han ho høyrde, tenkte ho, men det var liksom noko framandt med lyden.

Det banka kort og hardt på døra. Ho skvatt til og kom seg på beina, blei ståande i uvisse ein augneblink. Det var noko ved bankinga som baud ho opne tvert. Med heftig bankande hjarte gjekk ho mot døra.

Ein soldat med ein diger schæfer ved sida si, mønstra ho merksamt. Ho stira rett inn i opninga til løpet på maskinpistolen hans. Han retta våpenet ein annan veg, han vart litt mindre trugande. Han såg ikkje lengre på ho, han såg mot stova deira. Han gjekk mot ho utan å ensa ho, ho rygga og kom seg or vegen. Soldaten forsvann inn i stova, retta på gardina, snudde på hælen og gjekk ut att. Ikkje eitt ord sa han, ikkje eit blikk til fekk ho.

Ho sette seg ende ned og blei sitjande og sjå på merket etter hæljarnet på stovegolvet. Så kom tårene. Eimen av mannesveitte og våt bikkje hang igjen. Ho skulle gjerne ha lufta ut, men våga ikkje.

Det er grunn til å tvile på at planter generelt og blomster spesielt, har et politisk engasjement. Dermed blir det mer enn uklart hva som måtte ligge i det nye begrepet ‘naziblomst’.

Varingen, lokalavis for Nittedal, kan i sin utgave onsdag 21. mars 2018 melde at «Lærer postet hatmelding mot Listhaug», som det heter i overskriften til en liten artikkel i avisa. Det viser seg at en lokalt ansatt lærer, som tydeligvis i likhet med den avgåtte justisministeren, har en forkjærlighet for Facebook når det gjelder å skrive kontroversielle og usaklige ting på nettet, hadde skrevet en oppfordring til Listhaug på sin Facebook-side. «Kos deg med naziblomstene, Sylvi», skrev han/hun. Og det er da vi kan lure på hva vedkommende egentlig kan ha ment med den underlige oppfordringen. Om han/hun hadde nøyd seg med å skrive «Kos deg med blomstene, Sylvi», ville vi i det minste forstått oppfordringen, men da ville den neppe blitt omtalt i en avis, ikke en gang i en lokalavis.

Det finnes neppe blomster som engasjerer seg i politikk, som har tatt et ideologisk standpunkt på den ytterste høyrefløyen, så uttrykket «naziblomster» kan neppe være brukt for å si noe om blomstenes tenkte politiske engasjement. Blomstene den fordums justisminister mottok var nok ikke nazister. Derimot var enkelte av dem som sendte blomster erklærte nazister, det la de ikke skjul på. Det er da mulig at uttrykket «naziblomster» skal bety «blomster som er kjøpt og sendt av nazister», som om den nazistiske overbevisningen til kjøperne smitter over på blomstene.

Nå kan ingen automatisk lastes for holdningene eventuelle blomstersendere har. Det er også på det rene at den fallerte justisministeren tok avstand fra de av sine blomsterelskende beundrere som har en nasjonalsosialistisk overbevisning; hun ville ha seg frabedt deres oppmerksomhet. Og det er jo positivt.

Imidlertid er det grunn til å spørre den aktuelle politikeren, som nå skal fortsette sin rolle som politiker i posisjon, samtidig som hun fortsatt er i opposisjon til flertallet av folk flest i Norge, om hun noen gang har tenkt over hva det kan komme av at hun som en ihuga nasjonalkonservativ politiker åpenbart vekker begeistring og anerkjennelse fra nazister og andre høyreekstremister.

Det er liten grunn til å anta at en slik ydmyk øvelse er noe for den korsbærende nasjonalkonservative politikeren, der hun strekker armene ut til sidene og spør hvilken historisk person hun ligner mest på. For skyggen som avtegner seg i blitzbelysningen på veggen bak henne, mens hun ser ut over havet av politisk uengasjerte blomster, ser ut til å ha horn.

SAM_1671

Om enn fargen er uomtvistelig blå, begge blomstene er helt uten interesse for politikk.

Sylvi Listhaug ga Terje Søviknes en god klem på regjeringskonferansen, hun er glad i monstre når alt kommer til alt, men hun forbeholder seg retten til å kalle en spade for en spade og et monster for et monster. Eller Terje.

Sånn går dagene i Fremskrittspartiet, eller Monsterfabrikken som det også kalles. Det er ikke bare seksualforbrytere blant de «monstrene» det partiet har skapt. De har langt verre ting på samvittigheten. Men selvkritikk tar de ikke. De er ikke en gang selvkritiske nok til å være forsiktige med å bruke begrep som ‘terrorister’.

Atle Simonsen, statssekretær fra Fremskrittspartiet i Kunnskapsdepartementet (!), mener at trøtte skolebarn bør drikke energidrikk, som ikke er annet enn flytende søppel, for å kvikke dem opp om morgenen.

I beste fall gjør energidrikk brukeren hyper og ukonsentrert, i verste fall fører konsum av drikken til helseskader. At FrP ønsker å gjøre det helseskadelige sølet mer tilgjengelig for barn og øke barns konsum av det, er ikke egnet til å forbause, men man kunne håpe at politikere fra Høyre og Venstre ville ta initiativ til å korrigere det lite edruelige innspillet fra FrPs representant i Kunnskapsdepartementet.

Man kan alltids håpe, men serviliteten overfor de ytterliggående populistene er vel for stor.

DSC00155

Trusselvurdering: Demoner som demoniserer kan utgjøre en trussel mot sikkerheten til alle norske borgere.

Det å velge navn til sitt nyfødte barn, er noe de fleste foreldre tar svært alvorlig. Hensynet til barnets eget ve og vel bør jo komme i første rekke når valget tas, det er ikke alle navn det er like lett å bære gjennom livet. Om slekt og venner også vil ha et ord med i laget når det viktige valget skal treffes, blir det ikke enklere for de nybakte foreldrene å bestemme navn. Når man også må vurdere om navnevalget kan oppfattes som et innspill i samfunnsdebatten, som et politisk eller religiøst uttrykk som noen kan ta anstøt av, da blir det kanskje litt vel komplisert det hele.

Muhammed og Jesus

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge A. Njåstad er skremt over at over hundre guttebarn født i Oslo i fjor, fikk navn som er variasjoner over navnet Muhammed. Dette mener han er uttrykk for at integreringen har gått galt og at vi er i ferd med å få svenske tilstander i Norge, og at Oslo, om ikke Norge, er i ferd med å bli «snikislamisert». Han har heldigvis ennå ikke oppdaget at det i hele den norske befolkningen kun er rundt åtti menn som bærer navnet Jesus. Det kan vel bare, i Fremskrittspartiets verden, være uttrykk for at Norge er i ferd med å bli avkristnet.

Det eneste som er egnet til bekymring over at så mange gir sine barn navnet Muhammed, er at det tyder på at en del muslimer har dårlig fantasi når det kommer til navnevalg. Når det gjelder Njåstads reaksjon på valget av Muhammed som navn, framstår den som ekstrem og er egnet til å spre mistenksomhet og fordommer i befolkningen.

På sitt følge skal storfolk kjennes

Å se og høre PSTs leder framføre sine trusselvurderinger sittende ved siden av en justisminister fra Fremskrittspartiets rekker, et parti som gjerne kan omtales som Monsterbedriften, har blitt en del av den mer bisarre og skremmende siden av norsk underholdningsliv, men det satte en ekstra spiss på det hele da det i år for anledningen var Sylvi Listhaug som hadde inntatt rollen som minister i justisdepartementet.

Etter at PST-sjefen hadde understreket at ekstrem islamisme tradisjonelt utgjør den største trusselen mot norske borgere, etter PSTs vurdering, kom hun også inn på trusselen fra høyreekstreme, tilsynelatende uten å registrere det ironiske ved hvem hun hadde på sin høyre side under seansen.

PST-sjefen informerte også om at det per i dag ikke finnes noen trussel fra den ekstreme venstresida, men at den blir holdt under nøye oppsikt. Det må være en relativt enkel oppgave; finnes det i det hele tatt noen venstreside i Norge i dag, ekstrem eller moderat?

Demonisering

Justisministeren, som har gjort det til sitt varemerke å mistenkeliggjøre eller demonisere deler av befolkningen og dermed skape splittelse og grobunn for ekstremisme, tok pliktskyldigst et slags oppgjør med nazistiske bevegelser i Norden. Noen tanker om hva hatefull og fordomsfull retorikk fra politikere i mektige posisjoner kan inspirere til, kom hun naturlig nok ikke inn på. Ellers vil Listhaug selv ha seg frabedt å bli demonisert. Trolig er hun redd for å bli oppsøkt av eksorsister.

1

I kjølvannet, eller kjølevannet, av #metoo-kampanjen, har, forutsigelig nok, argumenter om at en del folk ofte oppfører seg dårligere når de er fulle enn når de er edrue, dukket opp i debatten som forklaringsmodell eller unnskyldning for slett oppførsel.

Den angivelig frapperende forskjellen i oppførsel og moralsk vurderingsevne, når man er full i forhold til når man er edru, tenkes gjerne som unnskyldning for dårlig oppførsel i fylla. Tanken er at man egentlig ikke er den man framstår som når man er full og oppfører seg dårlig, man er egentlig et godt menneske tvers igjennom. Det antas dermed å være alkoholen som styrer handlingene og ikke en selv, når man har drukket, og det er jo komfortabelt, man slipper gjennom uelegante argumenter å ta ansvar for egne handlinger. I verste fall kan man påstå at man ikke husker noen ting av det hele. La oss anta at det er slik; la oss anta at fylla tilsynelatende har skylda.

Når noen gjentatte ganger oppfører seg dårlig i fylla, så bør vedkommende før eller senere innse at alkoholinntaket fører til dårlig atferd og ta konsekvensen av denne innsikten. Før man begynner å drikke må man antas fortsatt å være sitt normale moralske selv og ønsker formodentlig ikke å komme i den situasjonen at man begår overgrep eller på andre måter opptrer moralsk forkastelig. Når man overveier å ruse seg på alkohol og kjenner de negative følgene av det, burde man klare å ta det eneste fornuftige valget og avstå fra å drikke, for man er tross alt edru før man begynner å ruse seg.

Fylla har ikke skylda; man er edru når man velger å drikke. Dermed må man uansett ta ansvaret for det man gjør når man er påvirket av alkohol. Beruselse kan ikke frata noen ansvar for det de måtte finne på å gjøre mot andre i beruset tilstand. Når man er edru bør man være edruelig nok til å innse at man ikke bør ruse seg, om man altså ikke kan styre seg når man er beruset. Vanskeligere er det ikke, kunne man tro, men så enkelt er det likevel ikke.

I vår kultur er ikke bare det å spise svin, men også det å drikke som et svin, innarbeidede deler av vår kulturelt betingede identitet. Dermed blir det å formane noen om ikke å drikke, lett å betrakte som ensbetydende med å utvise mangelfull respekt for kulturen. Og det er jo trist å tenke på når fylla ikke bare forvandler enkelte til fyllesvin, men også til svin som bruker fylla som påskudd for å kunne neglisjere andres grenser for hva de vil finne seg i.

 

He’s Got The Whole World In His Hands

I nostalgiske og svake øyeblikk kan de fleste si seg enig i den konservative tesen om at «alt var så meget bedre før i tiden». I avglansens lys framstår den fortidige virkelighetens fasade som forbilledlig sammenlignet med vår nåtidige virkelighet. Det er ikke så rart. Var det noe man var bedre på i tidligere tider enn nå, så var det å holde på fasaden.

En av mine tanter, som var av det sparsommelige slaget, pleide å gi oss brukte julepresanger. Stort sett holdt hun orden på hvem som hadde gitt hennes barn hva, men det hendte vi fikk nettopp det som hennes barn hadde fått av våre foreldre året før, eller året før der igjen, hennes barn var tross alt litt eldre enn oss, i presang. Barna hennes hadde lært seg ikke å åpne bøker mer enn nitti grader, på den måten kunne man nesten ikke merke at de var lest før. Blant de tidsriktige bøkene vi fikk av dem, var de populære bøkene om indianergutten Hjortefot.

 

Indianske insektsjeler

Indianergutten Hjortefot var en flink og snill gutt som alltid hjalp sine to hvite venner. Hjortefot var frelst må vite, og gikk alltid rundt og leste i Bibelen. Gårdsgutten til familien til de to hvite vennene hans, var en voksen neger. Han var feig, dum og lat, som seg hør og bør for en slik stereotypi. De primitive indianerne som lusket rundt i buskene i nærheten av de hvites gårder, var blodtørstige rovmordere med et sjelsnivå på høyde med insekt. De var alltid ute etter å massakrere de uskyldige og hardtarbeidende hvite, men de hvite ble heldigvis advart og beskyttet av Hjortefot, som hadde Gud på sin side. Når noen av de blodtørstige og primitive indianerne fikk høre om Jesus og ble frelst, utviklet sjelene deres seg, som ved et mirakel, fra insektsnivå til hvitt og kristent nivå.

Av og til lekte vi som barn snille og tøffe cowboyer som måtte kjempe mot primitive, blodtørstige og djevelske indianere. Det var spennende og gøy. Å, herlige barndom!

 

PK

I vår tid er det ikke lenger politisk korrekt å snakke nedsettende om amerikansk urbefolkning eller om folk som ikke har hvit/rosa hud. Det er til og med blitt en relativisering av religionene. Det har kommet så vidt at mange likestiller kristendommen, som jo i utgangspunktet skal oppfattes som den eneste riktige, som den eneste religionen som kan gi frelse og sjelefred til menneskene, med en hvilken som helst annen religion. I vår tid er det nærmest blitt like greit eller ugreit å tilbe en stein som å tilbe et trekors. Den tenkte religiøse likestillingen har kommet langt; enten tilber man den samme gud på ulike måter, hevdes det, eller så faller man på kne for avguder som alle er like dårlige. Om det er det ene eller det andre spiller en underordnet rolle; de troende er likestilte, det er det viktigste. Til og med tradisjonelle naturreligioner, som blant annet blir praktisert av amerikansk urbefolkning, blir vist en viss respekt.

Denne utviklingen kan ha sammenheng med at vi nå vet at det ikke var slemme indianere som snek seg rundt og drepte snille euroamerikanere; det var grusomme og griske euroamerikanere som massakrerte, slavebandt, voldtok og mishandlet den amerikanske urbefolkningen. Hele folkegrupper ble utryddet i både systematiske og usystematiske folkemord. Som et resultat av denne vår nye viten, er det mange som mener at vi bør omtale urbefolkninger og andre diskriminerte folkegrupper, med mer respekt og ydmykhet. Dette synspunktet har blitt møtt med en del sutring fra konservative nostalgikere som vil ha sine fordommer og skjellsord i fred. Fordommene og skjellsordene synes å være de viktigste delene av deres kulturarv. Foruten å drikke seg dritings mens de spiser svinekjøtt, selvfølgelig.

 

Kulturarv

Da jeg var barn fortalte en venn av meg ved en anledning at en venn av ham igjen hadde gått bort til en liten negergutt, trolig sønn av en amerikansk soldat tilknyttet NATO, som satt og lekte i en sandkasse, pekt på ham og sagt: «You are only a black boy». Min venn ga uttrykk for at han hadde syntes synd på den lille gutten, som hadde begynt å gråte, men som han la til, «det var jo riktig da». Det var noe med fortellingen hans som jeg reagerte på, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, den gangen. Jeg levde i de omgivelsene og den kulturen jeg levde i.

En av våre lærere klagde over at det hadde vært ekstra kjedelig å rette oppgavene vi hadde besvart og levert inn uka før. «Det hadde vært et ordentlig negerarbeid,» sa han, og ga ved det uttrykk for at det hele hadde vært et arbeid som egentlig hadde ligget under hans verdighet. Jeg tror ikke det var den læreren som bodde i Negerlandsbyen, et boligområde i nærmiljøet med små brune og ensartede hus, derav navnet det hadde fått på folkemunne. Det ble ikke regnet som spesielt fint å bo der.

«Hvor mange nasjonaliteter bor det i Norge?» spurte en annen lærer ved en annen anledning. «Det er samer, nordmenn og bergensere,» svarte en av de mer kunnskapsrike elevene i klassen. Læreren forundret seg over at eleven mente at bergensere ikke var norske. «De er egentlig tyskere og så kan de ikke snakke ordentlig norsk,» var forklaringen han fikk. At samer ikke var norske, var derimot en selvfølge. Den gangen.

Noen hadde brukt ordet ‘jøde’ som skjellsord, dette ble påtalt av en lærer. «Dere må ikke bruke navn på hele folkegrupper som skjellsord,» sa han. Da ble en av de formastelige opprørt og sa: «Men tatere og sigøynere er noe ordentlig fantepakk!». Læreren så på ham et øyeblikk, men sa ingenting. Så ble ‘tater’ det nye skjellsordet.

 

Akk! Tapet av vår barndoms grønne dal!

Fra tid til annen fortaper man seg i nostalgiske drømmer om en rosenrød men akk så fortapt fortid. Vi barna møttes til lek på dertil egnede plasser og opprettholdt lojalt foreldrenes møysommelig forsvarte fasader. Hva som var bak fasadene, det visste vi ikke så mye om den gangen, selv om noen av strøkets fedre av og til lå og sov full i grøfta, noen av mødrene hadde fått en blåveis etter å ha «gått på en skapdør» og en og annen unge kom løpende gråtende hjemmefra med hovne kinn, men som tida har gått har både fortida og fasadene falmet. De mange harmoniske fasadene skjulte rusmisbruk, barne- og kvinnemishandling og omsorgssvikt, foruten en del gode opplevelser.

 

Romantisering av en hildring

I vår tid er det en del som uroer seg over at fortida ikke er som nåtida, at det som var ikke lenger er. Og det har de jo helt rett i. Foreldregenerasjonen som strevde med sine og våre liv, er mer eller mindre utdødd. Vi som var barn er selv aldrende og har flyttet vekk fra barndomsstrøket, de fleste av oss, mange med en følelse av lettelse. Noen av husene som utgjorde viktige deler av vår barndoms kulisser, har blitt revet, andre har blitt bygd på og noen står der som før, uforandret, men med nye beboere. Og det er nettopp disse nye beboerne som uroer nostalgikerne, både de nye beboerne i de gamle boligstrøkene og de som bor rundt omkring i landet som helhet. Den fortida de konservative drømmer om, og som de vil ha tilbake, er ikke bare borte for godt, den har egentlig aldri eksistert.

 

Nytt møte med Hjortefot

Da jeg fant fram bøkene om Hjortefot for å lese for mine barn, valgte jeg å sensurere teksten fortløpende, litt forundret over at jeg ikke i tidligere tider hadde registrert det problematiske med bøkene, men for den del; i tidligere tider var de ikke oppfattet som problematiske, i tidligere tider gjenspeilte de samtidas tidsånd. Da vi var ferdige med den første boken, hev jeg dem alle sammen i papirsøpla. Jeg er mer opptatt av resirkulering av ressurser enn av å ta vare på utdaterte ideer.

Mange av de begrepene som før ble brukt med den største selvfølgelighet, som indianer, neger, svarting, fantepakk, soper og pakkis, passer ikke inn i en mer sivilisert tid. Sivilisasjonsprosessen pågår fortsatt. Den har ikke nødvendigvis kommet så langt; den er ikke nødvendigvis en uavbrutt parademarsj framover; den er ingen selvfølge.

1