Latest Entries »

I kjølvannet, eller kjølevannet, av #metoo-kampanjen, har, forutsigelig nok, argumenter om at en del folk ofte oppfører seg dårligere når de er fulle enn når de er edrue, dukket opp i debatten som forklaringsmodell eller unnskyldning for slett oppførsel.

Den angivelig frapperende forskjellen i oppførsel og moralsk vurderingsevne, når man er full i forhold til når man er edru, tenkes gjerne som unnskyldning for dårlig oppførsel i fylla. Tanken er at man egentlig ikke er den man framstår som når man er full og oppfører seg dårlig, man er egentlig et godt menneske tvers igjennom. Det antas dermed å være alkoholen som styrer handlingene og ikke en selv, når man har drukket, og det er jo komfortabelt, man slipper gjennom uelegante argumenter å ta ansvar for egne handlinger. I verste fall kan man påstå at man ikke husker noen ting av det hele. La oss anta at det er slik; la oss anta at fylla tilsynelatende har skylda.

Når noen gjentatte ganger oppfører seg dårlig i fylla, så bør vedkommende før eller senere innse at alkoholinntaket fører til dårlig atferd og ta konsekvensen av denne innsikten. Før man begynner å drikke må man antas fortsatt å være sitt normale moralske selv og ønsker formodentlig ikke å komme i den situasjonen at man begår overgrep eller på andre måter opptrer moralsk forkastelig. Når man overveier å ruse seg på alkohol og kjenner de negative følgene av det, burde man klare å ta det eneste fornuftige valget og avstå fra å drikke, for man er tross alt edru før man begynner å ruse seg.

Fylla har ikke skylda; man er edru når man velger å drikke. Dermed må man uansett ta ansvaret for det man gjør når man er påvirket av alkohol. Beruselse kan ikke frata noen ansvar for det de måtte finne på å gjøre mot andre i beruset tilstand. Når man er edru bør man være edruelig nok til å innse at man ikke bør ruse seg, om man altså ikke kan styre seg når man er beruset. Vanskeligere er det ikke, kunne man tro, men så enkelt er det likevel ikke.

I vår kultur er ikke bare det å spise svin, men også det å drikke som et svin, innarbeidede deler av vår kulturelt betingede identitet. Dermed blir det å formane noen om ikke å drikke, lett å betrakte som ensbetydende med å utvise mangelfull respekt for kulturen. Og det er jo trist å tenke på når fylla ikke bare forvandler enkelte til fyllesvin, men også til svin som bruker fylla som påskudd for å kunne neglisjere andres grenser for hva de vil finne seg i.

 

Reklamer

He’s Got The Whole World In His Hands

I nostalgiske og svake øyeblikk kan de fleste si seg enig i den konservative tesen om at «alt var så meget bedre før i tiden». I avglansens lys framstår den fortidige virkelighetens fasade som forbilledlig sammenlignet med vår nåtidige virkelighet. Det er ikke så rart. Var det noe man var bedre på i tidligere tider enn nå, så var det å holde på fasaden.

En av mine tanter, som var av det sparsommelige slaget, pleide å gi oss brukte julepresanger. Stort sett holdt hun orden på hvem som hadde gitt hennes barn hva, men det hendte vi fikk nettopp det som hennes barn hadde fått av våre foreldre året før, eller året før der igjen, hennes barn var tross alt litt eldre enn oss, i presang. Barna hennes hadde lært seg ikke å åpne bøker mer enn nitti grader, på den måten kunne man nesten ikke merke at de var lest før. Blant de tidsriktige bøkene vi fikk av dem, var de populære bøkene om indianergutten Hjortefot.

 

Indianske insektsjeler

Indianergutten Hjortefot var en flink og snill gutt som alltid hjalp sine to hvite venner. Hjortefot var frelst må vite, og gikk alltid rundt og leste i Bibelen. Gårdsgutten til familien til de to hvite vennene hans, var en voksen neger. Han var feig, dum og lat, som seg hør og bør for en slik stereotypi. De primitive indianerne som lusket rundt i buskene i nærheten av de hvites gårder, var blodtørstige rovmordere med et sjelsnivå på høyde med insekt. De var alltid ute etter å massakrere de uskyldige og hardtarbeidende hvite, men de hvite ble heldigvis advart og beskyttet av Hjortefot, som hadde Gud på sin side. Når noen av de blodtørstige og primitive indianerne fikk høre om Jesus og ble frelst, utviklet sjelene deres seg, som ved et mirakel, fra insektsnivå til hvitt og kristent nivå.

Av og til lekte vi som barn snille og tøffe cowboyer som måtte kjempe mot primitive, blodtørstige og djevelske indianere. Det var spennende og gøy. Å, herlige barndom!

 

PK

I vår tid er det ikke lenger politisk korrekt å snakke nedsettende om amerikansk urbefolkning eller om folk som ikke har hvit/rosa hud. Det er til og med blitt en relativisering av religionene. Det har kommet så vidt at mange likestiller kristendommen, som jo i utgangspunktet skal oppfattes som den eneste riktige, som den eneste religionen som kan gi frelse og sjelefred til menneskene, med en hvilken som helst annen religion. I vår tid er det nærmest blitt like greit eller ugreit å tilbe en stein som å tilbe et trekors. Den tenkte religiøse likestillingen har kommet langt; enten tilber man den samme gud på ulike måter, hevdes det, eller så faller man på kne for avguder som alle er like dårlige. Om det er det ene eller det andre spiller en underordnet rolle; de troende er likestilte, det er det viktigste. Til og med tradisjonelle naturreligioner, som blant annet blir praktisert av amerikansk urbefolkning, blir vist en viss respekt.

Denne utviklingen kan ha sammenheng med at vi nå vet at det ikke var slemme indianere som snek seg rundt og drepte snille euroamerikanere; det var grusomme og griske euroamerikanere som massakrerte, slavebandt, voldtok og mishandlet den amerikanske urbefolkningen. Hele folkegrupper ble utryddet i både systematiske og usystematiske folkemord. Som et resultat av denne vår nye viten, er det mange som mener at vi bør omtale urbefolkninger og andre diskriminerte folkegrupper, med mer respekt og ydmykhet. Dette synspunktet har blitt møtt med en del sutring fra konservative nostalgikere som vil ha sine fordommer og skjellsord i fred. Fordommene og skjellsordene synes å være de viktigste delene av deres kulturarv. Foruten å drikke seg dritings mens de spiser svinekjøtt, selvfølgelig.

 

Kulturarv

Da jeg var barn fortalte en venn av meg ved en anledning at en venn av ham igjen hadde gått bort til en liten negergutt, trolig sønn av en amerikansk soldat tilknyttet NATO, som satt og lekte i en sandkasse, pekt på ham og sagt: «You are only a black boy». Min venn ga uttrykk for at han hadde syntes synd på den lille gutten, som hadde begynt å gråte, men som han la til, «det var jo riktig da». Det var noe med fortellingen hans som jeg reagerte på, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, den gangen. Jeg levde i de omgivelsene og den kulturen jeg levde i.

En av våre lærere klagde over at det hadde vært ekstra kjedelig å rette oppgavene vi hadde besvart og levert inn uka før. «Det hadde vært et ordentlig negerarbeid,» sa han, og ga ved det uttrykk for at det hele hadde vært et arbeid som egentlig hadde ligget under hans verdighet. Jeg tror ikke det var den læreren som bodde i Negerlandsbyen, et boligområde i nærmiljøet med små brune og ensartede hus, derav navnet det hadde fått på folkemunne. Det ble ikke regnet som spesielt fint å bo der.

«Hvor mange nasjonaliteter bor det i Norge?» spurte en annen lærer ved en annen anledning. «Det er samer, nordmenn og bergensere,» svarte en av de mer kunnskapsrike elevene i klassen. Læreren forundret seg over at eleven mente at bergensere ikke var norske. «De er egentlig tyskere og så kan de ikke snakke ordentlig norsk,» var forklaringen han fikk. At samer ikke var norske, var derimot en selvfølge. Den gangen.

Noen hadde brukt ordet ‘jøde’ som skjellsord, dette ble påtalt av en lærer. «Dere må ikke bruke navn på hele folkegrupper som skjellsord,» sa han. Da ble en av de formastelige opprørt og sa: «Men tatere og sigøynere er noe ordentlig fantepakk!». Læreren så på ham et øyeblikk, men sa ingenting. Så ble ‘tater’ det nye skjellsordet.

 

Akk! Tapet av vår barndoms grønne dal!

Fra tid til annen fortaper man seg i nostalgiske drømmer om en rosenrød men akk så fortapt fortid. Vi barna møttes til lek på dertil egnede plasser og opprettholdt lojalt foreldrenes møysommelig forsvarte fasader. Hva som var bak fasadene, det visste vi ikke så mye om den gangen, selv om noen av strøkets fedre av og til lå og sov full i grøfta, noen av mødrene hadde fått en blåveis etter å ha «gått på en skapdør» og en og annen unge kom løpende gråtende hjemmefra med hovne kinn, men som tida har gått har både fortida og fasadene falmet. De mange harmoniske fasadene skjulte rusmisbruk, barne- og kvinnemishandling og omsorgssvikt, foruten en del gode opplevelser.

 

Romantisering av en hildring

I vår tid er det en del som uroer seg over at fortida ikke er som nåtida, at det som var ikke lenger er. Og det har de jo helt rett i. Foreldregenerasjonen som strevde med sine og våre liv, er mer eller mindre utdødd. Vi som var barn er selv aldrende og har flyttet vekk fra barndomsstrøket, de fleste av oss, mange med en følelse av lettelse. Noen av husene som utgjorde viktige deler av vår barndoms kulisser, har blitt revet, andre har blitt bygd på og noen står der som før, uforandret, men med nye beboere. Og det er nettopp disse nye beboerne som uroer nostalgikerne, både de nye beboerne i de gamle boligstrøkene og de som bor rundt omkring i landet som helhet. Den fortida de konservative drømmer om, og som de vil ha tilbake, er ikke bare borte for godt, den har egentlig aldri eksistert.

 

Nytt møte med Hjortefot

Da jeg fant fram bøkene om Hjortefot for å lese for mine barn, valgte jeg å sensurere teksten fortløpende, litt forundret over at jeg ikke i tidligere tider hadde registrert det problematiske med bøkene, men for den del; i tidligere tider var de ikke oppfattet som problematiske, i tidligere tider gjenspeilte de samtidas tidsånd. Da vi var ferdige med den første boken, hev jeg dem alle sammen i papirsøpla. Jeg er mer opptatt av resirkulering av ressurser enn av å ta vare på utdaterte ideer.

Mange av de begrepene som før ble brukt med den største selvfølgelighet, som indianer, neger, svarting, fantepakk, soper og pakkis, passer ikke inn i en mer sivilisert tid. Sivilisasjonsprosessen pågår fortsatt. Den har ikke nødvendigvis kommet så langt; den er ikke nødvendigvis en uavbrutt parademarsj framover; den er ingen selvfølge.

1

Jensen og Frps partikultur

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har fått kritikk for å opptre i et karnevalskostyme som forestiller en parodi på en kvinnelig indianer. Det burde ikke forbause noen at hun ved dette fleiper med en urbefolkningsgruppe som ble forsøkt utryddet av hvite, kristne menn med europeisk opphav. Ved dette knytter hun an til den samme partitradisjonen som Per Sandberg gjorde da han harselerte med druknende båtflyktninger. Partikulturen er den samme gamle. Og er ikke egnet til å forbause.

Det er alltid hyggelig å ha med elever på biblioteket og denne gangen var intet unntak. Bibliotekarene levendegjør bøker beregnet for ungdom, på en så god og profesjonell måte, at flere enn lesehestene får lyst til å lese dem. Mens vi satt og hørte på det de hadde å fortelle, kom det elever fra videregående forbi. Noen av dem var tidligere elever av meg, de vinket diskret for ikke å forstyrre og jeg smilte og nikket tilbake. Da bibliotekaren hadde gjort seg ferdig med sine presentasjoner og svart på spørsmål fra elevene, fikk de gå rundt og titte på bøker for å vurdere om de ville låne med seg flere enn en av dem.

Selv ruslet jeg litt formålsløst rundt og kom forbi et bord der det satt flere jenter fra videregående og jobbet med hver sin pc, bøker og notater. Noen av dem var elever som jeg selv hadde hatt for et par år siden. Vi hilste og slo av en kort prat. De fortalte at de skulle ha historieprøve i den neste timen, så de brukte fritimen til å lese til prøven. Om enn det var hyggelig å prate med dem, ville jeg ikke forstyrre dem i arbeidet, så jeg gikk snart videre etter å ha ønsket dem lykke til med prøven.

Ved et annet bord satt det en gruppe med gutter fra samme skole, de skulle ventelig også ha historieprøve den neste timen. De satt fordypet i hver sin pc, dypt konsentrert i dataspillenes verden. De var så hensunket i den virtuelle verden, at jeg ikke hadde hjerte til å forstyrre dem. Jeg ble gående og kikke på bøkene inntil jeg kom over en bok av Tolkien som jeg ikke hadde sett før. Mens jeg satt ved et vindu og leste i forordet til boken, hørte jeg en rar lyd som jeg valgte å overhøre. Etter en stund oppfattet jeg at lyden vedvarte og kom med et ganske fast tidsintervall; det var noen som til stadighet ropte «lol». Det hørtes ut som om ropet kom fra dypet av en plaget sjel.

Jeg satte boken tilbake på plass og ruslet videre, denne gangen for å finne mening i dette malplasserte ropet som stadig ble gjentatt. Joda, jeg er klar over hva det betyr, men det ga likevel ingen mening der og da. Borte ved det store vinduet med den storslåtte utsikten, satt tre tenåringsgutter som også var blant mine tidligere elever. En av dem ropte «lol» på nytt. Så jeg gikk bort til dem og sa «w t f». De gliste og hilste. På bordet sto det tre bokser med energidrikk, så jeg spurte dem om de ikke var klar over at drikken ikke er annet enn flytende søppel som bare har negativ innvirkning på dem, fysisk og psykisk.

I stedet for å svare på spørsmålet, begynte de å diskutere hvem av dem som hadde drukket energidrikkene. En av dem påsto at han som hadde ropt «lol» gjentatte ganger, hadde drukket alle tre. Selv hevdet han at de hadde drukket en hver. De to andre sa at de hadde i alle fall ikke spist, hvilket førte til at han trakk opp en bollepose fra sekken sin og slang den på gulvet. Det var en bolle igjen i den. Han gliste triumferende. For meg ga hverken den slappe krangelen om hvem som hadde drukket hva og om de hadde spist eller ikke, noen mening. Etter igjen å ha oppfordret dem til ikke å drikke flytende søppel, tok vi avskjed og jeg gikk videre blant bøkene. Det var ingen som ropte «lol» etter vårt korte møte.

Først da jeg la merke til et skilt som opplyste om at det var forbudt å spise og drikke på biblioteket, forsto jeg hvordan vi hadde snakket forbi hverandre. Ved å spise, drikke og rope på biblioteket, hadde i alle fall en av dem med vitende og vilje brutt tre av de helligste reglene et bibliotek har. Da innså jeg at jeg hadde stått ansikt til ansikt med noen hardcore badass-gutter på biblioteket, uten å forstå det. Nå vel. Jentene pakket stille sammen sakene sine, klare for historieprøven.

 

1

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne som peker mot en rik erfaring i formulering av virksom propaganda. Imidlertid undergraves det hele av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet og destruktive siktemål.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende artikkel, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere, fossile selskap og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører noen av de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, som er landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En fantasiverden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. De raskt voksende byene var i ferd med å kveles av forurensningen fra all hestemøkka, overgangen til bruk av biler løste det problemet, men etter hvert ble den kvelende forurensningen fra bilenes eksos, et vel så stort problem som møkka fra hestene.

Som han noe overflatisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land, var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt, koste hva det koste vil. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, så lenge de er drivverdige, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om hvorvidt Norge og Jorda skal fortsette å være et sted der liv er mulig.

Hva kan grunnen være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, kan være, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten, som er et flott produkt basert på olje, som flyter rundt i havet, er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans beste argumenter for fortsatt uhemmet utvinning og forbruk av norsk olje og gass, er ikke annet enn sentimentalitet; vi kan takke den fortidige utvinningen av fossile brensler for noe av vår velstand, derfor må vi fortsette med olje- og gassvirksomhet i stor skala.

I Buddhas fortelling «Flåten» hører vi om en mann som bygger en flåte for å komme over en elv. Etter at han godt og vel har krysset elven på flåten sin, står han overfor et dilemma; skal han av takknemlighet over den hjelpen han har fått av flåten, bære den med seg, eller skal han ganske enkelt la den ligge? Det fornuftige er selvfølgelig å la den ligge, han trenger den ikke lenger. Sånn er det også med de fossile, ikkefornybare ressursene; de har bragt oss en del av den velstanden vi har i Norge i dag, beregnet til sju prosent, men for framtida vil vi klare oss best om vi avvikler det meste av norsk olje- og gassvirksomhet.

SAM_3140 (2)

Vil det fortsatt være liv laga på Jorda?

En undersøkelse viser at elitistiske populister ikke respekterer folk flest. Undersøkelsen viser med andre ord det vi allerede visste fra før. Det er alltid positivt å få bekreftet egen virkelighetsoppfatning, derfor er det all grunn til å ønske undersøkelsen velkommen.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB), foretatt en undersøkelse av elitistiske holdninger blant den norske makteliten. Undersøkelsen blir omtalt i Dagsavisen 5. september og viser blant annet at 27 prosent av Frp-politikerne var skeptiske til de norske velgernes kunnskaper og evne til å foreta kunnskapsbaserte vurderinger når de deltar i norske stortings-, kommune- og fylkestingsvalg.

En representant for ISF uttrykker overraskelse over dette resultatet og begrunner sin overraskelse med at «Frp er partiet som skal være stemmen til den lille mannen og som pleier å kritisere de andre partiene for å være elitistiske». Imidlertid er det ingen grunn til denne forbauselsen. På seg selv kjenner man andre.

Frp er et populistisk parti. Populistiske partier er kjennetegnet blant annet ved at de tilsynelatende er prinsippløse, de former sine standpunkter etter det de tror velgerne vil slutte opp om. Imidlertid er et av de fremste kjennetegnene på populister at de forveksler folkeviljen med egen vilje, de forveksler folkets fornuft med sin egen fornuft.

Populistene er marginalt interessert i hva folk mener når de selv kommer til makten, og har ingen motforestillinger mot å sette folkets vilje til side, da de selv mener å forstå og representere folkets vilje bedre enn folket selv. Med den forståelsen blir det logisk å sette egne standpunkt igjennom, på tvers av folkeviljen. Den populistiske folkeforakten er den samme uavhengig av det populistiske partiets politiske farge. De populistiske politikerne er ikke bare elitistiske, de er også grunnleggende udemokratiske i sine holdninger.

Bærums Verk 1

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne. Imidlertid undergraves dette av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende tekst, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En verden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. Som han noe overfladisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft i Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om Norge og Jorda skal fortsette å være en levelig plass i verdensrommet.

Hva grunnen kan være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten som flyter rundt i havet er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

SAM_0951

En uventet samtale

Da jeg kom inn på venteværelset, var det bare en eldre dame som satt der. Hun kan vel ha vært på min alder. En jakke lå på en av stolene. Det var seks stoler der. Jeg satte meg på en av de fire ledige stolene og tok fram siste utgave av Dagsavisen, som jeg hadde vært så forutseende å ta med. Ti minutter senere var jeg alene på venteværelset, men det skulle ikke vare lenge.

– Det er min VG du leser! Jeg gløttet opp fra avisa og så på en tungpustet og lettere oppbragt mann som nettopp hadde kommet inn i rommet. Jeg rakk ikke en gang å vurdere et svar før han fortsatte samtalen.

– Nei, der ligger den. Han fikk øye på avisa si i det han løftet opp jakka for å sette seg på stolen han behendig hadde reservert. Avisa lå under jakka. Den korte samtalen han hadde hatt med seg selv var over. Så satt vi der og leste i hver vår avis. Noen minutter senere var han åpenbart ferdig med avisa, han brettet den sammen og la den på stolen ved siden av seg. Han kremtet, jeg leste videre.

En stund senere kom jeg fram til sportssidene, det var med andre ord ikke mer av interesse å lese, så jeg brettet avisa sammen og la den på bordet. Vi ble sittende og stirre oppmerksomt på hvert vårt punkt på veggen. Om han hadde innsett at han hadde slynget ut en dobbel fornærmelse, var det umulig å ha noen sikker oppfatning om. Ikke hadde jeg tjuvlånt avisa hans og ikke leste jeg VG. Uanfektet betraktet jeg veggen en stund. Så ble det min tur.

SAM_3106