Det var dugurdstid. Jeg satt på Café Tid og drakk min vanlige kopp te og spiste mitt vanlige rundstykke med gulost, mens jeg leste i Koranen. Mitt tradisjonelle norske måltid ble avbrutt av en mann kledd i bunad som plutselig sto der foran bordet mitt.

      Er det ditt bord? spurte han høflig.

      Neida, det sto her da jeg kom, sa jeg forklarende.

      Kan jeg sette meg? spurte han prøvende.

      Det må du nesten finne ut av selv, sa jeg imøtekommende, de fleste klarer å sette seg, men slett ikke alle. Gjør et forsøk!

Han så undersøkende på meg, før han satte seg.

      Jeg heter Espen, Espen Askeladd, sa han, fortsatt like høflig.

Jeg så undrende på ham. Utseendet hans tydet på fremmedlandsk opphav. Sentralasia, vil jeg formode. Den prikkfrie uttalen hans tydet på at han var født i Norge. Tredjegenerasjons innvandrer, kanskje? Eller tolvtegenerasjons? Vanskelig å si. Han oppfattet nok undringen min.

      Jeg byttet navn for noen år siden, for å gli lettere inn i det norske samfunnet.

Det forklarte en del. Han pekte på boken jeg holdt i hånden.

      Er du muslim?

      Hva vil det si å være muslim?

Noen ganger er det best å besvare et spørsmål med et nytt spørsmål. Han så vurderende og anerkjennende på meg. Han lente seg over bordet.

      Jeg forsøker å snikislamisere Norge, og leter etter likesinnede, mumlet han og så seg forsiktig rundt.

      Javel?

      Jeg tror jeg står foran et gjennombrudd nå. Jeg studerer norsk folkekultur og skriver på en doktoravhandling der jeg vil vise at Espen Askeladd, altså min navnebror og åndelige halvbror, er muslim. Om norske folkeeventyr er inspirert av islam, vil det bety meget for vår oppfatning av det norske!

Han så megetsigende på meg, mens han rettet litt på bunaden. Blikket hans gled selvtilfreds rundt i lokalet. Plutselig stivnet han til. I et sprang var han borte ved døren. Han plukket noe opp fra gulvet.

      Hva er det, spurte jeg.

      En utgått skosåle!

      Æsj, kast den.

      Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel den. Skal jeg målbinde prinsesse Siv, imponere kong Carl og vinne hele kongeriket for islam, så trenger jeg vel den og mer til.

Litt undrende så jeg etter ham der han snek seg ut. Var han bare noe fra fremmedfrykteres overspente fantasier eller var han virkelig? Og hvorfor dannet tebladene på bunnen av koppen min, det arabiske skrifttegnet for Allah? Jeg trakk på skuldrene og leste videre. Dagen etter leste jeg atskillige norske folkeeventyr ved dugurdsleite.

Et lite stykke Norge