Når man sender en klovn inn på scenen, må man regne med at det blir sirkus. Det er det klovner skaper.

Sirkus og oppmerksomhet var vel nettopp det statskanalen NRK ønsket å oppnå da de sendte klovnen Harald Eia ut i verden for å politisere temaet arv og miljø ytterligere. Dette tiltaket skriver seg inn i rekken av desperate medieutspill fra ulike medieaktører som vi ser stadig hyppigere i vår tid. Dette er ikke noe annet enn tiltak for å skape blest rundt egen bedrift. Man lever dog av markedsandeler og ikke av anstendighet, må vite. Resultatet av Eias politiske prosjekt er neppe stort bedre enn Dagbladets tiltaksløse resirku(s)lering av islamofobe karikaturtegninger. Ei heller er resultatet av Eias prosjekt mindre politisk.

Om man ikke helt her sansen for den høypannede Eias lavpannede humor, vil nok det ha sammenheng med en motvilje mot denne humorens politiske prosjekt og manglende medmenneskelighet. Samtidig er det grunn til sette pris på NRK som et mer seriøst innslag i den populistiske medievrimmelen enn Frp-inspirerte kanaler som TV2 og TVNorge – til nå.

De fleste skuespillere og komikere har et begrenset repertoar av typer de er i stand til å spille. Eias repertoar begrenser seg til den noe enkle klovnens spillopper. Rollen som seriøs reporter klarer han ikke å fylle, men det tar han neppe tungt.

Klovnestrekene er lett gjenkjennelige fra hans forsøk på å lage komedie. Kryssklipping og timing er, sammen med en selvgod hensynsløshet, hele hemmeligheten bak programmet. De amerikanske heltene i Eias show «Hjernevask» fremstår som så veltalende og reflekterte at vi knapt får se dem puste mellom hver setning. Enn si nøle eller lete etter riktig formulering. Eias ofre synes knapt å gjøre noe annet enn å ta tenkepauser – og trekke pusten. Argumentasjonen til intervjuobjektene blir vanskelig å vurdere med en så åpenbart partisk klipping av materialet som Eia presterer. Formålstjenlig og effektivt er det, men god journalistikk er det ikke.

Eias prosjekt kunne hatt et poeng om han hadde gått ut over kardinaldyden til vår tids komikere – å latterliggjøre sakesløse personer på en mest mulig ondsinnet måte. Man kan undre seg over om denne komediemoten er et resultat av miljøet, eller ligger den latterlige ondskapen i genene til muntergjøkene? Svaret blir uansett galt – så lenge man hevder at vi er viljeløst styrt av det ene eller det andre.

De to trosforestillingene som sier at vi ensidig enten handler ut fra arv eller miljø, er begge blindt deterministiske. Om vi observerer hverandre og betrakter den atferden vi har, burde svaret på gåten om arv og miljø være rimelig enkelt. Vi er ikke viljeløst determinert – verken av arv eller av miljø. Både arv og miljø bidrar til både å begrense og mangfoldiggjøre våre muligheter. Imidlertid er vi i stand til, et stykke på vei, å overskride de begrensninger arv og miljø setter, nettopp fordi vi påvirkes av dem begge. Den enkeltes selvstendige egenvilje, som gjør denne overskridelsen mulig, har ingen plass i enkle teorier som legger ensidig vekt på innflytelsen den ene eller andre faktoren, arv eller miljø, tenkes å ha.

Når det gjelder hva vi mener om den innflytelsen arv og miljø har på oss, har meningene vi forfekter om dette, sammenheng med våre ulike politiske preferanser. Miljødeterministene er, eller tenderer mot å være, som Eia påpeker, politisk venstreorienterte. Eias prosjekt tenderer mot høyreorientert ideologi som finner det hensiktsmessig å hevde at vi er determinert av vår genetiske arv. Dermed har man bare sine gener og seg selv å forbanne om man har problemer med å klare seg i det samfunnet man lever i. Budskapet blir at man for all del ikke skal se etter samfunnsmessige årsaker til sosial nød eller andre problemer som eksisterer innenfor dagens samfunn.

Klovnen trives nok best med å søke tilflukt i den motsatte politiske grøften av det ofrene for hans journalistikk synes å befinne seg i. Grøfter som vel allerede er i ferd med å bli til skyttergraver. La dem more seg der med å kaste verbale bløtkaker på hverandre. Vi andre får gå videre mens vi forsøker å holde oss midt på veien med vår ballast av arv, miljøpåvirkning og egenvilje. Hvilket sikkert ikke har den samme underholdningsverdi som de ekstreme posisjonene, men det er en mer edruelig og virkelighetsnær posisjon.

For all del, jeg vil gjerne bli hjernevasket, men ikke med Eias såpeopera.