Det fortelles at fanatiske antikommunister ikke ble vurdert som pålitelige i rollen som vestlige agenter under den kalde krigen. Grunnen skal ha vært at folk med en sterk, engasjert motvilje mot kommunismen lettere lot seg omvende til å bli troende kommunister, enn folk uten slike sterke følelser. Kjærlighet og hat er pasjoner som muligens ikke ligger alt for langt fra hverandre. Begge er uttrykk for sterkt engasjement i forhold til objektet de er rettet mot.

Flertallet i Norge er oppdratt i en form for kristen tro. Noen blir engasjerte kristne, de fleste blir mildt sagt ikke ”sterke i troen”, ser det ut til. Konfirmasjonstiden ble viktig for meg i mitt personlige forsøk på å bli sterk i min kristne tro. Lunkenhet fremsto ikke som et holdbart alternativ. Et par år etter min kristne konfirmasjon var jeg utmeldt av Statskirken, innmeldt i Hedningesamfunnet og en relativt militant ateist. Enkelt sagt fremsto kirken i mine øyne som selve Ondskapens opphav.

Tiden går og vi med den. I dag fremstår ateismen som like uantagelig som det kristne idéunivers for meg. De to idéstrømningene har liten tiltrekningskraft. Jeg opplever meg selv som absolutt ikkereligiøs. Likevel vil jeg ikke avskrive religiøsiteten som ubrukelig eller unyttig.

”Det kan komme en dag da du har behov for å tro,” er en formaning som vantro fra tid til annen kan få fra kristent hold. Det kan ikke utelukkes at disse kristne sannsigerne kan få rett i sin påstand. Riktignok er deres antakelse om at deres tro vil være det som best kan fylle et slikt trosbehov, ikke nødvendigvis riktig. Det finnes heldigvis mer avanserte og sjarmerende religiøse alternativ enn kristendommen. Alternativ som ikke har en like blodstenket og barbarisk forhistorie.

For meg er religioner, ideologier, livssyn og andre idéstrømninger, noe som bare har en mening i forhold til deres nytteverdi for oss mennesker. De er til for oss, ikke vi for dem. Vi bør bruke de ideer vi til en hver tid har bruk for. Om man på et eller annet tidspunkt har behov for noen religiøse forestillinger, bør man ikke nødvendigvis forsøke å nekte seg selv å gi seg hen til dem. Selv om man i utgangspunktet er blottet for religøse følelser.

Å tenke seg inn i buddhismens, zoroasterismens eller Tolkiens religiøse univers er ikke bare lekfull underholdning, det kan også være en spennende intellektuell øvelse. Likeså kan det å spekulere over implikasjonene av forskjellen mellom synet på frelse hos Paulus og Matteus være givende. Er de gode gjerningers forståelige vei (Jesus), eller den ufortjente nådes uforutsigelighet (Paulus), mest antagelig? Er kristendommens grunnlegger (Paulus) på kollisjonskurs med Guds ord (Jesus)? Sluttet Paulus noen gang å være Jesu fiende? Er teologi en øvelse som bare prester skal kunne more seg med?

Det er sjelden min mangel på religiøs tro provoserer noen. Andre av mine holdninger provoserer mer. Den mest støtende av dem er av en slik karakter at man helst ikke ytrer den offentlig; jeg bruker ikke rusgift. Det kan være sjokkerende nok, men det stopper ikke der. Jeg mener det er galt å bruke rusgift. Rett og slett etisk forkastelig. Vår vestlige ruskultur byr meg i mot. Likevel, om man på et gitt tidspunkt skulle få et kvalitativt bedre liv av å bruke rusmidler, så bør man etter min mening overveie å ta i bruk den rusgiften man føler at man trenger. Bruk av rusgift er i de fleste tilfeller negativt, men den kan i noen sammenhenger gi et bedre, et mer verdig liv. Retten til et verdig liv bør fremstå som viktigere enn retten til en verdig død.

Vi fødes, utvikles, eldes og dør. Livssyklusen er ikke bare en dans på roser. Deler av den kan være direkte ubehagelig, fylt av psykisk og/eller fysisk smerte og ubehag. Noe ubehag kan være knyttet til tenårene og det å takle utviklingen fra barn til voksen. Annet ubehag er knyttet til alderdomssvekkelse og smertefulle sykdomstilstander. Når ubehaget er som størst, er det mulig at både religiøsitet og rusgift, smertedempende medisiner er nå en gang gjerne ikke noe annet enn narkotika, kan gi et kvalitativt bedre liv. Skulle bruken av en av delene, eller begge for den del, gi et bedre liv, så står de til vår disposisjon.

At man i utgangspunktet avviser bruken av fenomen som religion og rusmidler, fordi bruken av dem ofte bringer noe negativt med seg, trenger ikke gjøre en blind for at de kan ha en funksjon på et eller annet tidspunkt i livet, i en eller annen sammenheng. Det er vel der den vesentligste forskjellen på ateisme og fritenkeri ligger. Ateisten vil forsverge at han/hun noen gang kan bli religiøs. Fritenkeren vil ikke nekte seg gleden av å leke med eller ta i bruk gitte religiøse forestillinger. Deri ligger visstnok fritenkerens feighet. Det i en hver sammenheng å søke å opptre med et antatt mentalt mot og unngå feighet, vil lett kunne hemme tenkningens frihet. Dogmatikk er nå en gang det lekfulle resonnementets fiende. Religiøsitet er noe fritenkeren helst forholder seg til med en overbærende interesse, ikke med glødende kjærlighet eller hat.

Advertisements