Historieforfalskning er en gammel og utbredt disiplin. Det er ikke uten videre gitt at Israels propagandistiske bruk av en mildt sagt skjev historieformidling er spesielt oppsiktsvekkende eller særlig intelligent, men den er uten tvil temmelig adstadig. Og den ser ut til å fungere overfor svake hoder. Påstander om sensur av Israels (!) propaganda fremmes til det absurde av regimets trofaste støttespillere.

Bruk av terror for å fremme politiske mål, startet israelere med allerede før staten var en realitet. I utgangspunktet rettet terroren seg mot britiske statsborgere, bosatt i Palestina, og mot arabere, da først og fremst mot palestinere. En av de mest kjente israelske terroristene, den israelske statsministeren Menachem Begin, fikk senere Nobels fredspris. Massakrene i 1982 på ubevæpnede sivile, først og fremst kvinner og barn, i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila ble ledet av Ariel Sharon, som senere ble israelsk statsminister. Riktignok fikk han aldri noen fredspris. For egen del er det å si at massakren i 1982 var den siste ugjerningen fra Israels side som sjokkerte meg. Alt den israelske statsteorren har stått for siden, har jeg bare opplevd som mer av det samme. Hendelsene har vært sjokkerende i seg selv, men som handlinger utført av staten Israel har de ikke vært oppsiktsvekkende. De har vært typiske.

Tukling med historisk kronologi er viktig i israelsk propaganda. Alt Israel foretar seg skal regnes som gjengjeldelse for utholdt lidelse. Når enkle raketter blir skutt opp fra palestinsk område, som en reaksjon på massive militære operasjoner fra Israels side, gjøres disse rakettoppskytningene til selve årsaken til den israelske volden. Det samme enkle propagandaknepet har Israels propagandaapparat brukt i forbindelse med sin nylige piratvirksomhet i Middelhavet. Båter i internasjonalt farvann ble angrepet av israelske militære terrorister. Soldatene begynte å skyte fra helikopterne og i det de ble firt ned på dekk. På dekk ble de angrepet av desperate sivile som bare hadde plaststoler og stenger i lettmetall å forsvare seg med. I følge den israelske propagandaen begynte fortellingen først etter at de israelske terroristene hadde satt sine jernbeslåtte støvler på båtenes dekk.

Det kan virke påfallende at alle de drepte er tyrkere. Man må lure på hvordan soldatene, i det kaoset som oppsto, klarte systematisk å plukke ut ofre etter etnisitet. Det er nærliggende å anta at den israelske terroristorganisasjonen Mossad hadde sine infiltratører og provokatører plassert på båtene, med blant annet det for øye å hjelpe soldatene med å plukke ut sine ofre. Obduksjonene viser at flere av ofrene ble regelrett henrettet fra kloss hold. I tråd med de målrettede henrettelsene, uttaler Israels ambassadør i Norge at de ”takker Gud for at ingen nordmenn ble skadd” og at ambassaden forsikret seg om at ”nordmenn ble godt behandlet i fengslet”. De fengslede rapporterte, i tråd med dette, at fangene ble behandlet ut fra sin etnisitet. Folk som ble oppfattet som arabere, fikk den tøffeste behandlingen.

Israels ”venner” bruker den israelske etterretningens filmer av sjørøveriet for det de måtte være verdt. Og det er ikke stort. Som dokumentasjon har filmene liten eller ingen verdi. De er behørig redigert og manipulert for å dempe inntrykket av israelernes groteske handlinger. Symptomatisk sørget israelerne også for å fjerne alle muligheter for fredsaktivistene til å formidle sine egne filmer og inntrykk. Sannheten er farlig for det israelske regimet.

NATO-landet Tyrkia har opplevd et militært angrep, med dødelig utfall, på noen av sine borgere. Dette er Tyrkias 11. september. Da USA ble angrepet, slo NATO-solidariteten inn. Andre NATO-land sluttet opp om den folkerettsstridige krigen mot Irak, et land som ikke hadde noe med angrepet å gjøre, og mot Afghanistan, der noen av bakmennene hadde tilhold. USAs regjering har tilkjennegitt at de på sin side ikke vil foreta seg noe som resultat av Israels nylige angrep på andre NATO-lands borgere.

NATO-solidariteten kan ikke være ensidig. USAs manglende solidaritet bør få følger. Soldater fra europeiske NATO-land bør trekkes ut av Afghanistan og brukes til forsvar av europeiske båter i Middelhavet. Likeledes bør en del av de militære fartøyene som driver eskortetjeneste utenfor kysten av Somalia, omdirigeres til Middelhavet for å beskytte båter der mot israelske pirater, på samme måte som de nå beskytter båter utenfor Somalias kyst mot somaliske pirater. De somaliske piratene har vist at de tar større hensyn til sine fangers liv og helse enn det de israelske piratene gjør. Situasjonen i Middelhavet er mer prekær enn situasjonen i Aden bukta og Det indiske hav.

Israel blir ofte omtalt som Midtøstens eneste demokrati. Det er to grunnleggende forhold et regime må innfri for å kunne regnes som et demokrati. For det første skal flertallet bestemme. Dette kravet innfrir Israel. Riktignok er flertallet kunstig frembrakt ved systematisk forfølgelse og diskriminering av den arabiske delen av befolkningen, med det resultatet at store deler av den har flyktet. For det andre skal flertallet ivareta mindretallets interesser. Dette andre punktet synder Israel grovt mot. Det betyr at Israel ikke er et demokrati, men et flertallsdiktatur. Libanon var tidligere et godt fungerende demokrati. Dette demokratiet har blitt systematisk undergravd, for ikke å si henrettet, av Israel og Syria. Dels som følge av et samarbeid mellom de to landene, dels som følge av de to landenes konkurranse om kontroll over Libanon.

Tostatsløsningen har for lengst spilt fallit. På slutten av 1900-tallet startet USA og Israel et systematisk arbeid for å undergrave Fatahs innflytelse i den palestinske befolkningen. De to landene støttet opp om arbeidet til flere palestinske, religiøse organisasjoner. Organisasjoner som fikk penger til å drive veldedighetsarbeid blant palestinerne og ved det å vinne popularitet og oppslutning. De kunne tilby tjenester som det korrupte Fatah ikke klarte å drive. Ut av disse religiøse organisasjonene vokste blant annet Hamas. Resultatet ser vi i dag. Det sekulære Fatah er betydelig svekket. Hamas har fått makt på Fatahs bekostning. Israel og USA har oppnådd det de ville, men er likevel ikke fornøyd med resultatet. Resultatet er at situasjonen har blitt enda mer kaotisk. Den ligner mest på en umulig trestatsløsning: Israel, Vestbredden og Gaza.

Under Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan samarbeidet Saud-Arabia, Pakistan og USA om å bygge opp islamistiske motstandsbevegelser i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan. På kort sikt var resultatet vellykket. Grupper som Taliban og Al-Qaida, utstyrt med moderne våpen, viste seg å bli en formidabel motstander for russerne. I dag er slike islamistiske grupper lite populære i Vesten. Det gjelder også Hamas.

Den eneste farbare veien ut av uføret i Midtøsten ser ut til å være en enstatsløsning. De tre områdene, Israel, Vestbredden og Gaza, bør forenes til ett område, ett land av to nasjoner. Alle borgere av landet må få de samme fullverdige borgerrettigheter og behandles med den samme respekten. I en overgangsperiode bør FN ha en overordnet rolle i området. Ytringsfriheten bør begrenses noe ved at ytringer som er egnet til å spre hat og splid, bør forbys. Eksempler på ytringer som bør forbys er slike som oppfordrer til vold eller drap. Utvisning fra området kan være en egnet reaksjonsform når et slikt ytringsforbud blir brutt med forsett.

I dag blir Israels ”venner”, forståelig nok, sjokkert når arabere roper ”Drep jødene!” Når israelere roper ”Drep araberne!” lar de seg ikke sjokkere. Kan det ha sammenheng med at Israels ”venner” har ”rasistiske” fordommer? At de, i likhet med det israelske regimet, mener at et menneskelivs verdi er avhengig av en tenkt etnisitet og religiøs tilhørighet?

Å være jøde har ikke noe med etnisitet eller ”rase” å gjøre. Store deler av den nåværende jødiske befolkningen er ikke etterkommere av den opprinnelige jødiske befolkningen i Israel/Palstina. Mange av de som oppfattes som palestinaarbere har forfedre som tilhørte den opprinnelige jødiske befolkningen i området. De er etterkommere etter jøder som konverterte til islam. Det å være jøde er å ha jødedommen som religion. Religionstilhengere utgjør sjelden noen etnisk homogen gruppe. Å være antisemitt betyr at man har fordommer mot jøder og/eller arabere med avstamning fra semittisktalende folkeslag.

Valget står mellom fred i ett land eller krig mellom to-tre land. Det burde være et enkelt valg. Måtte muslimer, jøder, kristne og alle andre, som finner det attraktivt å bo i et område med en særs vanskelig forhistorie, få leve i fred med hverandre i samme land – i Abrahams land.