Av og til er en nyhetssending mer informativ enn reporterne selv er seg bevisst. I begynnelsen av juli hadde Dagsrevyen et nyhetsoppslag om sprøytenarkomane som hadde samlet seg på en liten tørr plen rett på utsiden av en pub med uteservering. Det eneste som skilte pubgjestene, der de satt og ruset seg på alkohol, og heroinistene som forberedte sin rus, var et lite pyntegjerde. På plenen satt de narkomane og gjorde sine sprøyter klare. På uteserveringen satt pubgjestene med sine halvlitere. Noen av pubgjestene hadde nok en viss kontroll over sitt alkoholforbruk, men langt fra alle.

Et av poengene i nyhetsreportasjen var at det er ubehagelig for ”skikkelige folk” å oppleve de narkomanes rusbruk på så kloss hold. For å verne om den lovlige rusbruken og slå ned på den ulovlige rusbruken, dukket politiet opp med regelmessige mellomrom og jagde vekk heroinistene, til lettelse for dem som satt og ruset seg på alkohol. Imidlertid dukket de sprøytenarkomane hele tiden snart opp igjen etter å ha blitt jaget vekk, til sjenanse for sitt publikum på uteserveringen.

Det vesentlige i reportasjen var, for meg, ikke nyheten om at sprøytenarkomane og alkoholikere ruser seg i all offentlighet, de første ulovlig og de andre lovlig, men det skrøpelige lille gjerdet som skilte dem. Et billig pyntegjerde og et sett sosiale konvensjoner var hele forskjellen på de to gruppene med rusbrukere der de satt i solsteiken. Et lite pyntegjerde som sto der som et nesten usynlig symbol på forskjellen mellom akseptabel og uaksetabel rusavhengighet.

Hvorfor ikke rive det skrøpelige lille gjerdet mellom dem og la de to gruppene gjenkjenne seg selv i hverandre som i et speil?