Skal vi tro kristendommen, så har Gud skapt oss med fri vilje. Vi er frie til å ta våre egne valg, og vi er selv ansvarlige for valgene vi tar og må stå til rette for konsekvensene av dem. Skal vi tro eksistensialistene, så er vår oppgave her i verden å skape oss selv gjennom de valgene vi tar. Velg deg selv, heter det. Vi skal skape oss selv gjennom våre frie valg. Ikke bare det, vi må stadig velge å fornye våre valg. Vi kan ikke velge å ta valg som skal gjelde for resten av livet. Dette leder selvfølgelig til en strøm av problemer.

Problemene starter så fort man slår øynene opp om morgenen. Og det gjør man gjerne som et resultat av et valg man allerede har foretatt. Allerede kvelden før tok man en beslutning og avgjorde tidspunktet for vekkerklokkens mest aktive gjerning det aktuelle døgnet. Når klokken har ringt, står dagens første valg for tur. Valget kan for eksempel står mellom om jeg skal velge å dusje først og så spise frokost, eller spise frokost først og så dusje? Å spise er heldigvis uavvendelig. Man er jo sulten og man har mat i huset, forutsatt at man er noenlunde forutseende og tidligere har tatt en rekke valg. Det å spise er gitt. Problemet er å velge rekkefølgen til de kulinariske utskeielsene en tidlig morgenstund.

Så sitter man altså der ved kjøkkenbordet, uavhengig av om man allerede har dusjet eller om dusjingen gjenstår, og skal avgjøre hva man skal spise. Kulturelt betingede vaner gir ofte en del av svaret. Brødet ligger kanskje klart. Naturen setter andre begrensninger. Man orker kanskje ikke å spise mer enn tre stykker brød ved dagens første måltid. Kulturen og naturen gjør det dermed litt enklere. Noe er heldigivs gitt før serien av ustoppelige valg skal foretas.

Neste utfordring blir to raskt på hverandre følgende valg av hva man skal smøre på den enkelte brødskive. Skal man bruke margarin eller smør, eller velger man ikke å bruke slikt? Så til pålegget. Statistisk faller visst ofte valget i vår kultur på syltetøy når det gjelder pålegg på dagens første brødskive. Syltetøy, greit. Nå har det seg gjerne slik at det ofte finnes flere typer syltetøy i en norsk gjennomsnittshusholdning. Litt nærmere løsningen har man selvfølgelig kommet, når valget har falt på syltetøy, men man er altså nødvendigvis ikke helt i mål. Det blir neppe enklere å velge pålegg til de neste brødstykkene.

Hva om man etter å ha spist de tre brødskivene, som vanlig, likevel ikke føler seg komfortabelt mett? Skal man spise mer, eller klare seg med det man allerede har spist? Om man fortsatt er sulten, kan det kanskje være greit å avslutte måltidet med en fruktyoghurt. Har man først tatt dette valget, om å spise en fruktyoghurt i tillegg til de tre brødskivene, så er man prisgitt hvor forutseende man var da man foretok innkjøpet av yoghurten.

Da man sto i butikken foran utvalget av yoghurt, var det fristende enkelt å utsette det å ta avgjørende valg til senere. Der og da kunne man gjøre det valget å velge å kjøpe en hel rekke forskjellige yoghurttyper, til tross for at det eneste ansvarlige ville være å velge en type og bare en. Det å kjøpe flere forskjellige, er bare en måte å utsette det uavvendelige valget på. Å velge å utsette valget på denne måten, er det grunn til å advare mot. Det er neppe enklere å foreta de avgjørende valgene tidlig om morgenen, med trøttheten fortsatt hengende i hodet, enn å ta ansvar der og da, da man var i butikken. Man åpner kjøleskapdøren – og hva ser man? Ti forskjellige typer yoghurt! Da kan det være fristende å gi opp, men også det å gi opp er et valg som vil lede til en kjede av andre valg. Derfor er det ingen varig løsning å gi opp. Har man gitt opp, må man stadig på nytt og på nytt velge å opprettholde beslutningen om å gi opp.

Man har ikke annet valg enn å kjempe videre gjennom strømmen av stadig nye og utfordrende valg. La oss si at det ender med at valget faller på en jordbæryoghurt, skal man da ta lokket av yoghurtbegeret før man tar frem en teskje fra skuffen, eller skal man først ta frem teskjeen – for så å ta av lokket? Om man velger å ta av lokket først, bør man da ta turen bort til søppelbøtten og kaste lokket før man finner frem teskjeen? Eller bør man finne frem teskjeen først? Om man finner frem teskjeen først, øker da risikoen for at man i vanvare kaster teskjeen i stedet for lokket? Finnes det noen statistikk om dette som kan gjøre valget lettere? Det er så mange spørsmål å slite med. Så stort ansvar! Og enda har man ikke kommet seg ut av utgangsdøren om morgenen! Man har ikke en gang tatt noen beslutning om man faktisk skal begi seg utendørs for å ta fatt på arbeidsdagen eller hva man nå en gang har valgt å drive på med til daglig.

Har Gud eller eksistensialistene noen gang tenkt over alle de utfordringene man sitter igjen med som følge av den ustanselige strømmen av frie valg? Nettopp det er det grunn til å tvile på. Jeg håper det ligger en lapp med en oversikt klar på kjøkkenbordet i morgen tidlig som forteller meg hva jeg skal gjøre under ulike omstendigheter som kan oppstå tidlig om morgenen en helt vanlig dag.

Skal jeg i så fall velge å følge det som står på lappen? Tar det aldri slutt?

Advertisements