Mennesket er styrt av sin hang til å være et medmenneske. Selv når et menneske ser ut til å fremme sine egoistiske interesser, så handler det ut fra hensynet til sine medmennesker. Det er i allmennhetens interesse at enhver tar best mulig vare på seg selv. Et menneske som jobber hardt og målbevisst for å fremme sine egne interesser, handler til beste for menneskeheten. Overskudd til å gjøre en innsats for andre, får vi først når vi selv har det bra. Å ivareta sine egne interesser er ikke bare eller entydig egoistisk. Det er først når man tar skrittet fra egoismen til liberalismen, at man bevisst aktivt begynner å motarbeide andres ve og vel. Et iboende trekk ved liberalismen er troen på at man kan ha en egeninteresse av andres elendighet. Suksess måles i forskjellen mellom egen store velstand og andres mangel på velferdsgoder.

Mennesket har i begrenset grad oversikt over hva det har fordeler av og hva som er til dets ulempe. Stort sett hjelper vi gamle folk og små barn ut fra en automatisk etisk refleks og ikke ut fra kalkyler om personlig vinning og tap. Vi er utstyrt med en sterk «fellow feeling»; vi tenderer mot å hjelpe dem vi opplever som medlemmer av vår egen flokk. De vi identifiserer oss med.

I en hver populasjon, i en hver flokk, vil det være individer med ulike egenskaper. Det er denne ulikheten som gjør det mulig for en art å overleve. En høyt spesialisert art, med individer med helt ut identiske egenskaper, er dømt til å mislykkes før eller senere. Arten homo sapiens består av individer med svært ulike egenskaper. Vi finner grader av hjelpsomhet. Vi finner grader av egoistisk oppførsel. Eksistensen av de ulike tilbøyelighetene, de ulike evnene, de ulike adferdsmønstrene, er til hele flokkens beste. Diversiteten styrker flokkens mulighet til å klare de ufordringer den måtte møte. I et liberalistisk univers kommer kortsiktig vinning foran flokkens langsiktige mulighet for å overleve.

I det meste av sin eksistens har homo sapiens levd i flokker på 20-60 dyr. Disse flokkene sto i kontakt og samarbeidet med andre flokker. For at flokken skulle overleve, var det nødvendig med et samarbeid individene og flokkene  i mellom. Flokken var avhengig av individuelle forskjeller mellom flokkmedlemmene. Hos noen var tendensen til egoisme større enn hos andre. Noen av disse andre satte helst andre foran seg selv. Men ingen var så enkle at de kunne restløst defineres med et spinkelt lite begrep – det ene eller det andre, altruist eller egoist. Vi rommer ganske enkelt for mye til å kunne fanges inn i ett enkelt begrep. Om vi da ikke har gått oss vill i moderne ideologier.
Religionen var opprinnelig uttrykk for kollektivet. Urreligionen, sjamanismen, bygger på en overbevisning om at vi alle inngår i en sammenheng. Alle er avhengige av alle. Alle er en del av kosmos. I jødedommen og kristendommen kan vi finn noe av den samme tankegangen. Jesu budskap var entydig. Den som hjelper andre, blir frelst. Den som snur ryggen til dem som trenger hjelp, er fortapt. Dette budskapet gikk langt på vei i glemmeboken med Paulus. Med ham fikk vi i stedet en selvsentrert søken etter tegn på personlig, ufortjent nåde.

Katolisismen er, med sin autoritære struktur, fortsatt mer kollektiv i sin orientering enn protestantismen. Den religiøse opplevelse skal helst være en felles opplevelse for hele den katolske menigheten man måtte tilhøre. Martin Luther gjorde den enkeltes frelse til dets eget anliggende. Uavhengig av det kristne kollektiv. I forlengelsen av Martin Luthers lære ligger både egen-sjelsbeskuende egoisme og en potensiell ateisme. Bibelen – eller mer presist den protestantiske utlegning av den – kan i sin kjerne anses for å uttrykke et egoistisk budskap. Det er ens egen lille sjels frelse som blir det sentrale. Alt annet blir sekundært. Luther gjorde kristendommen til et individualistisk prosjekt. Enhver ble alene ansvarlig for sin egen sjels frelse. Hver enkelt skulle selv definere hvordan Gud er og hvordan Han skulle dyrkes.

Moderne egoisme startet på et vis med Martin Luther. Den spinner ut av den kristnes forsøk på å forholde seg til sin egne private Gud. Historien om Abraham og hans vilje til å ofre Isak blir dermed å forstå som et uttrykk for et egoistisk ønske om å redde sin egen lille sjel fra evig fortapelse. Men den kan også forstås som et uttrykk for å sette sine egne interesser til side. Av hensyn til å blidgjøre en Gud som hele hans folk var avhengig av for å overleve som folk. Dermed kan Abrahams handling tolkes som uselvvisk. En nestekjærlig handling for å redde Guds utvalgte folk. Selvfølgelig var fortellingen også, og først og fremst, dens forfatters måte å formidle at menneskeoffer ikke lenger skulle forekomme. Og den gjenspeilte den tidens patriarkat, da hustruer og barn var mannens eiendom på lik linje med husdyrene. En eiendom han kunne disponere over etter eget forgodtbefinnende. Men det er to andre historier.

Egoisme innebærer ingen fikserte ideer ut over det å bevare sin egen kontroll eller eierett til seg selv. En egoist vurderer hva hun eller han er best tjent med. En egoist søker de samarbeidspartnere hun eller han trenger. Hun eller han knytter seg til de ideologier eller religiøse retninger som best kan tjene hans eller hennes interesser. I det øyeblikket det ikke lenger er i hans eller hennes interesse å knytte seg til dem, så kaster hun eller han dem fra seg med et skuldertrekk. Ideologiens eller religionens krav om troskap bekymrer dem lite. Om egoisten trenger Gud, så ber hun eller han. Om hun eller han ikke trenger Gud, så kaster hun eller han Ham fra seg.

Svaret på spørsmålet om egoisten kontrollerer ideen om egoisme – eller om ideen om egoisme kontrollerer egoisten, er ikke gitt. Et generelt svar kan man ikke gi. Dette hun handler tross alt om individer som alle er unike og som alle har sin særegne måte å fungere på. Derfor må svaret gis av og for hver enkelt egoist. Men i lutter egeninteresse bør egoisten uopphørlig stille seg selv nettopp dette spørsmålet; er det jeg som styrer min egoistiske overbevisning, eller er det den som styrer meg? Ved å granske seg selv og sine egne ideer, vil man vinne viten om seg selv. For en egoist, som for en eksistensialist, vil det alltid være maktpåliggende hele tiden kritisk å granske sitt eget liv – og sin egen tenkning.

Egoisten har en erkjennelse av at hun eller han er unik. Og dermed på et vis usammenlignbar med alle andre. Neste erkjennelse bør ligge i at hver enkelt av alle de andre også er unike. Det blir dermed bare noe som vi alle har felles; ingen av oss er like.

Når ingen av oss er like, så betyr det også at ingen av oss kan forstås helt og holdent i lys av andre. Når et menneske ser inn i seg selv og oppdager en slags egoist der, så trenger ikke en annen å finne det samme i sitt indre.

Advertisements