Et samfunns etiske vurderinger er et resultat av en historisk prosess. Våre holdninger og forestillinger preges av det samfunnet vi lever i. Det som er gjengs holdninger i et samfunn, i forhold til rett og galt, lovlig og ulovlig, etisk riktig eller etisk forkastelig, vil virke styrende på det enkelte individs tenkning. Vår tenkning er ikke totalt ”fri”, uansett hvor mye vi hyller tenkningens frihet. Denne hyllesten kommer blant annet til uttrykk i sanger som den vakkert naive ”Din tanke er fri”. Flytter vi en moralsk grensestein, vil vi samtidig påvirke våre egne og våre etterkommeres holdninger. Har vi først startet en endringsprosess i moralske spørsmål, vil det føre til endringer i våre vurderinger – både på godt og vondt.

I tidligere tider, i enkelte samfunn, har alderdom, sykdom, handikapp og lidelse blitt betraktet som uverdige tilstander for et fritt menneske. Om man ikke var fullt funksjonsdyktig, så levde man ikke et verdig liv, var holdningen. Et verdig liv skulle avsluttes med en verdig, gjerne selvvalgt, død. Det var mentaliteten i samfunnet.

Om vi i vårt samfunn gjør det å velge sin egen død til en selvfølgelig rett, vil vi samtidig endre vår mentalitet i forhold til en rekke etiske og praktiske spørsmål knyttet til slutten av livet. Det å velge sin egen død vil bli naturlig og selvfølgelig. Om man plages av at man ligger sine nærmeste og samfunnet til byrde, så vil den ”frie” tanken om å gjøre det slutt lettere kunne dukke opp. Denne tanken vil selvfølgelig lettere kunne dukke opp, om mentaliteten i samfunnet sier at man bør velge sin egen død om livet ikke lenger har noen ”verdi”, enn om holdningen er at livet uansett har en verdi. Å jobbe for en mentalitetsendring, som vil kunne føre til en ”humanistisk” dødskultus, der de syke og døende føler et press for å gjøre slutt på sitt eget liv, er ikke en verdig sak for humanister.

En av humanismens grunnholdninger er at menneskene er sosiale individer med et gjensidig ansvar for hverandre. Mennesket er et individ som med sine tanker og handlinger påvirker sine omgivelser. Dette gjelder i liv, som i død. Dette innbærer at det enkelte mennesket har et ansvar for å ta hensyn til konsekvensene av sine holdninger og handlinger i livet – også når det står overfor sin egen død.

Dette er det prinsipielle som må ligge til grunn i vurderingen av spørsmålet om selvbestemt død. Det naturlige standpunktet for en humanist i denne saken, bør være å motarbeide en mentalitetsendring som i sin konsekvens kan føre til dødspress.