Man undres. Og det skal man gjøre. Man skal ikke undres over hvorfor man skal undres, og man skal ikke undres over undringens rammer. Man skal undres. Hver gang det dukker opp nye påstander om overnaturlige fenomen, så skal man undres over dette angivelig nye, men akk så velkjente, fenomenet. Man skal ikke si at man har undret seg over den slags fenomener før, og i grunn er ferdig med å undre seg over akkurat det. Man skal hele tiden ha en våken undringsberedskap for å være klar til å si, med undring i stemmen: «Det er mer mellom himmel og jord…»

Filosofer er undringens mestere. De skal fremme og ikke hemme undringen. Det endelige svaret finnes ikke for dem. Man skal undre seg om nesten hva som helst. Men man skal ikke undre seg over om det er mulig å vite at den kristne guden ikke eksisterer. For det kan man visst ikke vite, slås det dogmatisk fast. Man undres likevel over hvorfor guden Gud, av alle de guder som har blitt eller som fortsatt dyrkes i større eller mindre omfang, med varierende overbevisning og varierende entusiasme, skal ha en slik særstatus. Hvis det å si at man vet at Gud ikke eksisterer, er galt, hvorfor er det da riktig av kristne å si at de vet at for eksempel den tykkmagede hinduguden Ganesha, han med elefanthodet, ikke eksisterer?

Selvfølgelig er det ingen forskjell mellom å hevde at man har viten om den ene eller den andre gudens ikke-eksistens. Den eneste forskjellen ligger i ens kulturelle ståsted. Ens ståsted endrer ikke verdens beskaffenhet. Ståstedet endrer bare vinkelen man ser verden fra.

Nå skal jeg sette frem en kjettersk påstand. Man kan vite at den kristne Gud ikke eksisterer. For å vite at Gud ikke eksisterer, må man ha kunnskaper om den kristne gudens tilblivelseshistorie. Det er en historie om menneskers maktkamp, undertrykkelse, blodige kriger og en diktning av hendelser der Gud blir tillagt en rolle. Selv blir jeg nok aldri ferdig med å lese Tanach, Bibelen og Koranen og bøker om dem og de tilhørende monoteistiske religionene. Så langt har jeg gjennom min lesning av Bibelen ikke funnet noen tegn som skulle tyde på eksistensen av en eller flere guder. Tvert om har mine studier vist meg at Gud ikke eksisterer. Og godt er det. Den kristne gud er ingen sympatisk gud. Da heller Ganesha. Han har i det minste en viss sjarm.

Når filosofer og andre sannsigere sier at man ikke kan bevise Guds ikke-eksistens, så tar de feil. De blander sammen to ting. Det ene er det å motbevise den kristne gudens eksistens. Det er mulig. Det andre er å motbevise at det finnes en eller annen form for gud eller guddommelig kraft i Universet. Det er ikke mulig. Det eneste man kan si er at så langt er det ingen tegn som tyder på eksistensen av en slik kraft. En slik kraft har så langt ikke åpenbart seg. En slik manglende åpenbaring er intet bevis på manglende eksistens, men man tenker jo sitt.

Snåsamannen har visstnok fått sine evner og varme hender av Guds nåde. Han er «helbreder». Det er Den Hellige Ånds hellige varme som angivelig stråler ut av hans hender. Healerne driver svartekunst og står vel, innen et kristent overbevisningsunivers, antakelig i ledtog med Satan. Deres varme hender er hedenske og henter nok sin varme fra Helvete. Likevel søker nå svartekunstnerne å profitere på den gudebenådedes idealistiske suksess. Om vi går til en helbreder eller tvert i mot oppsøker en healer, så er det ikke troen på Gud og Satan som er det vesentlige. Det er det å være undrende som er viktig. Om vi går til en naturmedisiner, må vi tålmodig høre på hans underlige utlegning om ying og yang. Når vi går derfra, med vår lille boks med foreskrevne sukkerkuler, så må vi passe på å være fylt av en dyp undring.

Vår tids kjettere ser ut til å være dem som ikke fylles av en ny og barnslig undring hver gang nye påstander om gamle, velkjente, «overnaturlige» fenomen settes frem. Jeg trives godt med å være kjetter. «Mindretallet er sannheten,» sa Søren Kierkegaard. Det er bare når man tilhører det underlige, kjetterske mindretallet at det koster noe å fremme sine meninger. Min underlige sannhet er fortsatt min sannhet.

Tidligere publisert i Dagsavisen 5. februar 2009