Spøkelsene blir vi trolig aldri kvitt. Til det er de nok for rastløst dyktige til å tilpasse seg skiftende tider og skiftende behov. Spøkelsene er nå en gang døde som ikke vil eller kan finne ro. Derfor tar de kontakt med oss på ymse vis, slik at vi kan berolige dem. Samtidig uroer de oss.

Går vi tusen år tilbake i tid, til førkatolsk tid i Norden, herjet dauingene med de levende. En dauing var en avdød som trengte seg ut av graven fog gikk fysisk til angrep på levende mennesker. De forsøkte gjerne å trekke sine levende ofre med seg ned i graven. Dauingen var et levende lik som opptråtte i den grad av oppråttnelse det til en hver tid var i. I motsetning til zombiene, som er lik uten bevissthet og under kontroll av levende mennesker, hadde dauingen sin egen vilje. Uansett hvor fredsæl og trivelig den avdøde hadde vært i levende live, så var det ene og alene personlighetens nattside som viste seg i dauingen.

Dauingene var altså utrivelige, fysiske fenomen. I så måte passet de dårlig overens med den katolske tro. Troen på dauinger som på et vis nærmest hadde overlevd døden og romsterte rundt blant de levende med den samme, riktignok råtnende, kroppen, var ikke forenlig med katolsk lære. Med katolisismens inntog i Norden, forsvant dauingen. I stedet dukket de svevende, gjennomsiktige spøkelsene opp. Disse spøkelsene var nærmest for sjelene til avdøde mennesker å regne. Særlig tanken om dem som plagede, rastløse sjeler, passet greit inn med den katolske læren om Skjærsilden. Skjærsilden var som kjent stedet der man etter sin død skulle tortureres i med ild en viss tid før man kunne slippe inn i Himmelen blant de saliges skarer. Blant dem som så seg tjent med å fortelle spøkelseshistorier, var noen av den katolske kirkens egne prester. Prestene var villige til å be for plagede sjeler mot kontant betaling; de solgte avlatsbrev. Mot betaling kunne man få prestene til å be for ens avdøde kjære og dermed forkorte deres tid i Skjærsilden. Spøkelsene sto i kø for å hjemsøke de levende for å fortelle hvor fælt de hadde det hinsides. Og det fortsatte de med helt til de slapp fri fra sine plager.

Avlatshandel, det å tjene penger på folkelig overtro, var ikke akseptabelt i munken Martin Luthers øyne. I henhold til protestantisk lære finnes det ikke noe sted sjelen oppholder seg mellom dødsdagen og kjødets oppstandelse på den ytterste dag. Til tross for Luthers protester og protestantismens seiersgang i Nord-Europa, vedble folk med å fortelle om sine møter med spøkelser. Den reformatoriske munken ga etter hvert opp å trekke deres fortellinger i tvil. Han forklarte at det, ved siden av Gud og hans himmelske hærskarer, englene (noen av dem med et nært og godt forhold til hester har det vist seg), kun var én overjordisk kraft i virksomhet på Jorden. Det var Satan. Trodde man at man så en av sine avdøde venner eller slektninger, så var det Djevelen som drev sitt avskyelige og ondskapsfulle spill. Om man forsøkte å få kontakt med sine avdøde, så kom man Fanden nær. For andre enn satanister ansees det som kjent som upassende å pleie omgang med selve Gamle-Erik. Særlig bør troende protestanter unngå den slags selskap.

Det fortelles at Luther selv ble oppsøkt av Satan. Luther visste godt hva som var opp og ned både her i verden og hinsides. Han forsto straks hva det handlet om, hvem han hadde å gjøre med. Den handlekraftige munken grep sitt blekkhus og kylte det etter Mørkets Fyrste. Den Onde dukket og unngikk behendig å bli truffet, men flyktet skremt ut av Luthers arbeidsværelse. Blekkflekken der blekkhuset traff, er visstnok å se i hans gamle arbeidsværelse. Den er der fortsatt som et tydelig bevis på det som den gang skjedde. Spøkelser og det å ha kontakt med avdøde, er ikke i tråd med den luthersk reformerte norske statskirkens lære, men Fanden er. Forsøker man å komme i kontakt med døde, så er det Belsebub man kommer i forbindelse med. Til tross for kirkens kamp mot spøkelser, var det ikke enkelt å fordrive dem helt fra folketroen. Noe hang igjen i skyggene som det blafredende lyset fra talglysene og parafinlampene ikke klarte å trenge inn i.

I løpet av 1900-tallet kastet den elektriske lampen sitt blendende lys over skyggene der spøkelsene hadde lurt, i stadig flere hjem. Verken spøkelsene eller Djevelen kunne lenger gjemme seg i husenes mørke kroker. Slike kroker fantes ikke lenger. Dermed kunne alle og en hver over alt se det synlige fraværet av så vel spøkelser som djevler. Dette må ha kommet som et sjokk på dem som trodde på dem og ofte mente å ha sett dem.

Spøkelser hadde ikke vært spøkelser om de ikke hadde overlevd også dette tilbakeslaget. De sluttet ganske visst å vise seg frem. I stedet satset de i fortsettelsen på banking, knirking, sukking, , kulde, plutselig trekk eller merkelige lukter. Banke-, knirke-, sukke-, kulde-, blåse- og luktspøkelsene dukket opp og gjør sin iherdige innsats den dag i dag. I beste sendetid opptrer de via sine medier på fjernsynskanaler tilrettelagt for levende og døde spøkefugler, bare avbrutt av reklamepauser.

I vår tid har den gamle avlatshandelen funnet nye former og nye utøvere. Det å komme i kontakt med de døde ser ut til å ha blitt noe av et laugsprivilegium, forbeholdt de få. Selvstendig næringsdrivende selger kontakt med spøkelser etter avdød slekt mot kontant betaling. Har du ikke nok kontanter, går det greit med kredittkort også. ”Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av Skjærsilden springer,” var slagordet i katolsk tid i Norden for 500 år siden. Med litt fantasi kan man sikkert gi slagordet en moderne vri og ta det i bruk på nytt. Spøkelser eller djevler må romstere så mye de vil. Den gang som nå er de underlegne den gamle gud Mammon som i vår tid blir gitt den største pris og tilbedelse. I vårt århundre er det helt greit å drive gjøn med sørgende mennesker, bare man tjener penger på det. Verden vil fortsatt bedras og er villig til å betale godt for det.

Tradisjonell satanisme er på retur, men den nye hangen til å snakke med Satan i skikkelse av avdøde, brer om seg. Godt det bare er overtro.