Av og til kan man bli usikker. Man kan begynne å lure på om man er helt norsk. Om man er norsk nok. Om man ikke deler verdiene til den norske nasjonalistiske høyresiden, er man visst ikke norsk – nok. Da tilhører man et mystisk og suspekt fremmedkulturelt innslag i landet.

Vel er man i slekt med norske krigshelter fra 2. verdenskrig, noen av mennene på Eidsvoll, Olav den hellige og trellen Kark, og trolig er man direkte etterkommer av familien Gnurk, som fulgte iskanten nordover i Europa for rundt 8000 år siden og bosatte seg et sted i det området som i dag utgjør Norge. Er det nok? I alle fall ikke om man selv gikk glipp av 50-tallet her i landet.

I et debattinnlegg i Ny Tid 22. oktober redegjør Hans Rustad for noen av sine merkelige forestillinger om hva som kreves for å være norsk nok. Et av kriteriene hans er at man skal vite hvordan Norge var på 50-tallet. Et snedig valgt tiår. Et tiår med god klaring til da den moderne innvandringen til landet startet. Den viten han mener at man trenger, går nok ut over det man kan lese seg til om tiåret. Man må ha opplevd det for å forstå det. Forstår man 50-tallet, så er man norsk. Selv om jeg er født i Norge på slutten av 50-tallet av rotnorske foreldre, så har jeg ingen egne erindringer om hvordan livet i Norge var den gangen. Ingen født i eller innvandret til landet etter 50-tallet, har den forlangte forståelsen for det tiåret. Etter Rustads logikk er man da heller ikke norsk. Det må bety at de som er ekte norske vil dø ut i løpet av noen få tiår.

Det samme gjelder, etter Rustads forvirrede kriterier, alle som er født i, eller har innvandret til, Tyskland etter krigen. De har ikke dype nok røtter i landet til å ha opplevd krigen og kan dermed ikke forstå verken den eller Holocaust. Følgelig er de ikke tyske. Også tyskerne er i ferd med å forsvinne fra jordens overflate, etter Rustads underlige nasjonalistiske logikk.

«Det er forskjeller og forskjeller betyr noe,» skriver Rustad. Og det har han helt rett i. Vi er heldigvis forskjellige, vi deler åpenbart ikke verdier, han og jeg. Å være norsk betyr visstnok at man deler de samme verdiene. Om Rustad er norsk, så er ikke jeg det. For øvrig i likhet med alle i landet som ikke opplevde 50-tallet. Jeg står fullstendig fremmed overfor hans logikk, men såpass har jeg forstått av tankegangen hans; om jeg er norsk, så er ikke han det.

Rustad synes «mennesker med kort fartstid» i landet ikke skal belære han og de andre i landet som har opplevd 50-tallet. Hvis vi det gjør, så åpner vi visst for den absolutte galskap.

Høyrenasjonalistene er redd for at «de andre» skal overta landet. Når «de andre» viser seg å være alle i landet under 60 år, så tror jeg faktisk vi vil klare å overta landet med tid og stunder… Kanskje vil det komme en tid da vi alle kan være norske på hver vår måte, uten at noen plages ved det.