Det var en gang for ganske så kort tid siden en skilt kone som bodde i en leilighet på Grorud. Kona hadde tre voksne sønner. De to eldste var tvillinger og het Per og Pål, den yngste het Espen. Per og Pål var begge i jobb, men Espen stakkar, han dugde ikke til stort, så han satt for det meste hjemme og rotet i asken fra pelletsovnen i stua. Derfor ble han kalt for Espen Askeladd. Faren til de tre brødrene bodde et sted langt, langt borte fra Grorud. Han bodde i en kommune vestenfor Oslo og østenfor Drammen, et sted på den andre siden av hovedstaden i kongeriket.

Tidlig en lørdag morgen en frostsprengt vinterdag, la brødrene i vei til Grorud T-banestasjon, de skulle på helgebesøk til sin far. Da de hadde gått vel og lenge, kom de frem til stasjonen. I det samme kom T-banetoget buldrende og brakende ut av tunnelen og inn på stasjonen. Per og Pål satte på sprang for å rekke toget. ”Vi ser deg vel igjen senere i dag”, lo de. De klarte akkurat å hive seg inn i den bakerste vogna før dørene smalt igjen. Borte var de og borte ble de. Per og Pål hadde månedskort må vite, mens Espen måtte kjøpe seg en enkeltbillett før han kunne gå om bord på T-banetoget. Han rotet rundt i lommene sine og fant noen skilling i den ene blant mye rusk og rask. Vel fremme ved en møkkete og slitt billettautomat, som ikke bare var gammel, men eldre enn eldst og tilsølt med masse rare tusjstreker, trykket han på knappen det sto ”voksen” på. Ingenting skjedde.

”Dette var da underlig”, sa Espen til seg selv. Han hadde en slik vane med å snakke med seg selv, han. Derfor trodde folk at han var tussete. Det var nok derfor både den ene og den andre kalte ham Espen Tusseladd. Selv mente han nok at det var best å snakke med seg selv, om man ville ha noe fornuftig ut av samtalen. Mens han sto der og diskuterte med seg selv, stoppet det en gammel kone, som opprinnelig var fra Voss, ved siden av ham. ”Automaten er nok i ustand”, sa den gamle kona, ”du får nok prøve den nye monstermaskinen, men da trenger du et Flexus-kort.” Det var ikke mye å høre av den gamle vossadialekten i talemålet hennes.

Espen takket høflig for hjelpen. Et nytt vogntog kom dundrende ut av tunnelen og inn på stasjonen, det stoppet, åpnet dørene, lukket dørene, og borte var den gamle damen fra Grorud. Espen rotet på nytt rundt i lommene sine og fant et Flexus-kort som han hadde kjøpt ved en tidligere anledning. Vel fremme ved den nye Flexus-monstermaskinen forsøkte han å finne ut hvordan monsteret virket. Maskinen var ikke bare ny, den var nyere enn nyest, den var så ny at det skinte av den så det syntes langt av lei. Espen hadde brukt Flexus-kortet en gang før, men da hadde den hyggelige mannen i kiosken ved stasjonen, som han hadde kjøpt det av, gjort noe rart med det for at det skulle bli gyldig. ”Nå er kortet validert”, hadde han sagt den gangen i det han rakte kortet til Espen. Han hadde ikke forstått hva mannen hadde ment med det, men han trodde det var noe koselig, så han hadde smilt sitt gladeste smil til ham.

”Kortet skal valideres før hver reise”, mumlet Espen Askeladd, mens han leste fra Flexus-kortet. ”Valideres, hva betyr nå det?” spurte Espen Tusseladd seg selv. Da stoppet det en rund liten mann, som opprinnelig var fra Somalia, ved siden av ham. Han sa at han godt kunne hjelpe Espen. Da ble Espen glad. ”Validere kortet betyr at man må gjøre det gyldig”, sa den runde lille mannen, ”det må gjøres før reisen begynner.” Han hadde vært på flere norskkurs og hadde bodd i Norge i mange år. Det var nesten ikke mulig å høre at han ikke hadde bodd på Grorud i hele sitt liv.

”Du setter kortet inn der, så putter du skillingene inn der. Sånn ja”, sa den runde lille mannen hjelpsomt, ”hvis den nye monstermaskinen virker, vil den spise skillingene dine samtidig som den gjør det slik at kortet ditt blir gyldig.” Sånn ville det altså ha gått om maskinen hadde virket, men det gjorde den ikke, enda så ny og gild den var. Ikke før hadde maskinen spyttet ut skillingene til Espen, før også Flexus-kortet kom susende ut. ”Ikke validert” sto det på skjermen. Askeladden samlet sammen skillingene og kortet før han stakk ti frosne fingre ned i selbuvottene sine.

Den lille runde mannen fra Grorud rakk så vidt å si til Espen at han nok fikk kjøpe en billett i kiosken, før et nytt vogntog kom dundrende ut av tunnelen, det stoppet, åpnet dørene og lukket dørene. Så var han også forsvunnet, like plutselig som han hadde dukket opp. Espen ruslet opp til den hyggelige mannen i kiosken ved stasjonen. Av ham fikk han kjøpt en gammeldags billett laget av miljøvennlig papir. Også denne billetten måtte gjøres gyldig, eller valideres som det sto på den, før reisen kunne påbegynnes. ”Ha en god dag og en riktig god reise”, sa mannen i kiosken. ”Takk det samme”, sa Espen, ”ja, ikke det med reise, men ha en fin dag i kiosken din.”

Espen gikk ut av kiosken og bort til en stemplingsautomat. Det kom ikke én lyd fra automaten da han stakk billetten inn. Han trakk billetten ut igjen og så på den. Det var ikke noe stempel på den. Han forsøkte på nytt for andre gang. Ingen ting skjedde. Heller ikke ved tredje forsøk skjedde det noe. ”Da virker vel ikke denne automaten heller da”, sa Espen til seg selv.

Enda et tog dundret ut av tunnelen. Denne gangen gikk Espen inn på banen han også. Han hadde etter mye strev fått kjøpt seg en billett, men den var nok ikke validert slik den skulle ha vært, må vite. Espen fant seg et ledig sete bakerst i vogna og så oppmerksomt ut på alle husene og industribygningene som suste forbi mens banen tok seg nedover Groruddalen. Det tegnet til å bli en vakker dag. Frostrøyken drev over dalen. Han satt og koste seg og nøt reisen i fulle drag.

På Veitvet kom det på tre billettkontrollører. Som du sikkert vet, så har billettkontrollører troll i yrkestittelen sin. Troll kan være skumle. De begynte jobben sin foran i vogna og jobbet seg bakover. Espen lurte på om de var trollete eller om de ville tro på historien hans. Langt om lenge var kontrollørene kommet bak til Espen. De lyttet oppmerksomt på ham mens han fortalte historien sin. De hadde nok hørt mange rare og fantasifulle historier i sin tid, de tre kontrollørene. Til slutt sa han at han håpet de trodde på fortellingen hans. Da lo de godt.

”Men kjenner du oss ikke igjen da”, ropte de alle i kor. Og der sto de, de tre gode hjelperne fra Grorud; den gamle konen som tidligere var fra Voss; den lille runde mannen som tidligere var fra Somalia; den hyggelige kioskmannen som fortsatt var fra Grorud. Det ble nok ingen bot på Espen, langt i fra; det ble klapp på skulderen og ros for iherdig innsats for å få betalt for reisen. Et sukkertøy fikk han også. Det var ikke noe godt, men Espen smattet likevel fornøyd på sukkertøyet resten av reisen. Han syntes det hadde vært en fin start på dagen og håpet at resten av den ville bli like flott.

Slik kan det gå. Hvordan det gikk videre vet jeg ikke, men en ting vet jeg, har ikke Espen klart å finne en automat som virker, så reiser han nok rundt uten validert billett den dag i dag.