Olav II Haraldsson tok på seg å innføre kristenretten som gjeldende lov og katolsk kristendom som eneste lovlige religion i landet. I 1030 gikk han til strid for sin sak på Stiklestad. I vår tid har vi fått en strid om hva Stiklestad skal symbolisere. Stiklestad har til nå først og fremst symbolisert tvangskristiningen av landet. Det bør være et mål å gi stedet et nytt og mer humant symbolinnhold.

Mot slutten av  bronsealderen sto den første kjente, monoteistiske, profeten Zarathustra frem.  I en verden der den mangfoldige polyteismen dominerte, forkynte han at det kun finnes en sann gud, Ahura Mazda. Alt ondt i verden mente han stammet fra Løgnen. Løgnen ble senere personifisert i Ahriman. Zarathustra avviste ikke alle de andre gudene hans samtidige tilba, han tolket dem som ulike uttrykk for den ene sanne guden, Ahura Mazda. Ikke ulikt slik mange hinduer tolker hinduismens mange guder som uttrykk for brahman.

Zarathustra forkynte at  alle har en fri vilje til å velge mellom det gode og det onde. Valgte man å  følge rettferdighetens vei, ville man bli frelst. Han gikk i mot tomme ritualer og ofringer. Han oppfordret sine tilhengere til å etablere et personlig forhold til Guden, Ahura Mazda. Som grunnleggere av andre religioner, som Jesus og Muhammed, ville nok også Zarthustra blitt forbauset over hvordan meningsinnholdet i religionen han grunnla endret seg med tiden. Kjernebudskapet hans var at man skal bestrebe seg på det gode gjennom ord, tanker og gjerninger. Alt annet er underordnet dette idealet.

Før jødedommen og  kristendommen var mer enn et glimt i øynene til de gammeltestamentlige gudene Asjera og Jahve, trodde zoroasterne, Zarathustras tilhengere, på den gode guden  Ahura Mazda, som de tilbad, og den onde guden Ahriman, som de fryktet. Livet og  religionen deres handlet om kampen mellom det absolutt gode og det absolutt  onde. Med sin dualistiske gudelære skulle zoroasterne komme til å sette spor etter seg i de tre yngre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og islam, da særlig i kristendommen. Troen på godt og ondt, engler, en djevel, himmel og helvete, en kommende frelser og verdens ende, er alt tanker som først
ble formulert av Zarathustra. Tanken om himmel og helvete slo aldri an innen jødedommen. Djevelen ble en monumental skikkelse kun innen kristendommen.

Fra Jesus til Paulus

I avvisningen av alle andre guder enn ens egen ligger det en kime til mye intoleranse og selvrettferdighet. Av de monoteistiske religionene skulle den retningen innen kristendommen som vant frem som ”sann” kristendom, vise seg å bli særlig intolerant overfor andre religioner og avvikende religiøse oppfatninger innen egen religion.

Det fantes mange kristne  retninger de første århundrene av vår tidsregning. Kirken var ingen enhet de  første tusen årene av sin historie. Paulus var bare en av flere misjonærer innen en av mange kristne trosretninger. De tidlige jødisk-kristne trosretningene ble, som andre jødiske trosretninger, tidvis forfulgt av den  romerske staten. Å lide martyrdøden ble av kristne tidlig regnet som en sikker  vei til frelse. Så stor prestisje fikk martyriet at kristne meldte seg selv til øvrigheten i håp om å bli martyr. Noe som skapte irritasjon og hodebry for lokale representanter for den romerske staten. Lidelse og forfølgelse tolket også Paulus som tegn på rettroenhet.

Er de (misjonærer  fra andre kristne retninger) Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd – jeg er det enda mer. Jeg har arbeidet mer enn de, vært oftere i fengsel, fått flere slag  og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg  fem ganger fått de trettini slagene. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang
et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg  måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant  landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske brødre, i arbeid og slit, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. (2 Kor. 11, 23-27)

Å bli forfulgt, å lide, ble et uttrykk for å ha rett i teologiske spørsmål. Misjonærene fra andre kristne retninger led mindre enn ham, derfor tok de feil.

Paulus hadde betydelig  hodebry å slite med på grunn av alle de andre, konkurrerende kristne  retningene. For å sikre at hans egen flokk av kristne holdt seg til den ene rette lære, som han mente å forvalte, ble han nødt til å bedrive en hektisk reisevirksomhet og å forfatte brev med formaninger til sine menigheter. Paulus viktigste bidrag til kristen teologi var tanken om ufortjent nåde; tanken om ufortjent nåde står i skarp motsetning til Jesu budskap om fortjent nåde, nåde gjennom de gode gjerninger. Jesu budskap var enkelt og liketil. Gjør du gode gjerninger, blir du frelst; gjør du onde gjerninger, er du fortapt.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de  rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og  ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt.
25, 34-46)

Det avgjørende er ikke tro, bønn eller hellige ritualer. Det er ene og alene din omsorg for dine medmennesker som er vesentlig. Ikke en gang din religiøse tilhørighet er like viktig som dette. Kristen eller ikke kristen, gjør det gode, sky det onde. Aktuelt for vår tid blir kanskje særlig budskapet om å ta i mot fremmede med åpne armer og vise dem omsorg. Dette budskapet har blitt fortrengt til fordel for en smålig søken etter tegn på egen frelse, fordømmelse av annerledes troende og tenkende og en blind tro på egen kulturs fortreffelighet. Med dette som resultat av hans virksomhet, må man kunne si at Paulus gjorde større skade på Jesu budskap etter at han ble frelst enn før. For Paulus var det glade budskap, evangeliet, at kun Jesu død og lidelse kunne bringe frelse. Jesu budskap var at de gode gjerningers vei ville føre til frelse.

Gnostikerne hadde en helt annen forståelse av Jesus enn det Paulus hadde. De dyrket ham ikke som en avgud, de hadde ham som et ideal, et mål. For dem var målet for alle kristne å bli lik Jesus gjennom sine tanker, ord og gjerninger. Det var ikke Jesu død som var det viktige, men hans forbilledlige liv og oppførsel. De gnostiske tankene var seiglivede, men ble beklageligvis aldri noe annet enn en marginal retning
innen kristenheten.

Fra en forfulgt til en forfølgende kirke

I år 313 ble kirken lovlig i Romerriket. I år 325 ble konsilet i Nikea avholdt. Da var kristendommen blitt keiser Konstantins foretrukne religion, men han ønsket en enhetlig kirke. En form for enighet kom ut av konsilet og forfølgelsen av tilhengere av ikke-katolske, kristne retninger, og av ”hedenske” religioner, startet.

I det 5. århundret innførte kirken i vest et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, filioque (latin; ’og sønnen’) i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød ”Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen” i vest til ”Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen”. I østromerriket godtok man ikke denne endringen. Her lå noe av kimen til den senere splittelsen av kirken.

Kristendommen i Norge

De tidligste sikre arkeologiske funnene av kristne symboler i Norge stammer fra 700-tallet. Det er ikke urimelig å regne med at kristendommen var etablert i landet også tidligere, men så langt finnes det ikke funn som underbygger en slik antagelse. Religiøse retninger, kristne som ikke-kristne, som var i konflikt med den katolske ortodoksi, søkte til områder fjernt fra sentralmakten i Roma. Det er derfor naturlig å tenke seg at tidlig kristendom i Norge var av ikke-katolsk art. Det som skjedde i Norge på 1000-tallet var neppe innføringen av kristendommen i Norge; slaget på Stiklestad symboliserer katolisismens etablering i landet, flere hundre år etter at kristendommen først kom til i landet.

Bogomilene på Balkan

På Balkan vokste bogomilenes retning innen kristendommen frem. Der holdt de stand, til tross for tidvis skarp forfølgelse fra de dominerende kristne retningene, til osmanerne erobret Balkan. De fikk det betydelig bedre under muslimsk styre. De fleste av dem valgte etter hvert å konvertere til islam. Som muslimer har de fortsatt i dag trostrekk som man regner med stammer fra deres fortid som bogomiler. Bogomilenes tro overlevde de dominerende kristne kirkenes tvang og forfølgelse, men de fallt for muslimenes respektfulle toleranse.

Jødiske og kristne misjonærer

Med tanke på den sterke motstanden mot misjonsvirksomhet overfor ikke-jøder, som finnes blant dagens ortodokse jøder, kan tanken på at jøder i tidligere tider jobbet iherdig for å vinne nye tilhengere til sin religion, virke fremmed for oss, men slik var det. For to tusen år siden fantes det ingen enhetlig jødedom som kjettere kunne beskyldes for å avvike fra. Faktisk var religionen den gangen mer splittet enn
den noen gang senere har vært.

De første kristne misjonærene drev sin virksomhet ikke bare i konkurranse med hverandre, men også med jødiske misjonærer. Etter hvert som kristendommen ble dominerende i Romerriket, la kirken restriksjoner på jødenes misjonsvirksomhet. Følgelig søkte de jødiske misjonærene ut til utkantene av riket – og også til andre, tilstøtende, områder. I områdene ved det Kaspiske hav hadde jødiske misjonærer stor fremgang og jødedommen ble en av de dominerende religionene i området. Jøder med østeuropeisk bakgrunn er for en stor del etterkommere av alle dem som omvendte seg til jødedommen den gangen.

Mithraismen var populær blant de romerske soldatene. Kirken lot klokelig være å legge seg ut med soldatene; de fikk beholde sin tro. Inntil videre. England lå i utkanten av Romerriket og er i dag et av de områdene man har gjort flest arkeologiske funn etter kulten rundt Mithras.

Katarene i Sør-Frankrike hadde en forståelse av kristendommen med klare manikeiske, og zoroastriske, trekk. De trodde på to guder, en ond gud som hadde skapt det materielle (som menneskekroppen), og en god gud som hadde skapt det åndelige (som menneskesjelen). Katarene ble forfulgt av pavens korsriddere. Den siste hensynsløse massakren av katarene skjedde i 1209.

I år 1054 oppsto en splittelse mellom Østromerriket og Vestromerriket. I vest hadde kirken blant annet foretatt en endring av et sentralt trosdogme, om Den Hellige Ånds status innen treenigheten, en endring som ikke var diskutert med østkirken og som denne heller ikke ville akseptere. Dette diktatet, samt pavens krav om overhøyhet også i øst, førte til splittelse i kirken, noe som ga Europa det som vi i dag kjenner som Den katolske og Den ortodokse kirke.

Korstogene

Perioden 1095-1272 regnes som korstogstiden. Korstogene var rettet mot jøder, muslimer og ikke-katolske kristne retninger. Europas interne kriger hadde langt på vei ebbet ut og kontinentet hadde en overflod av arbeidsledige krigere som i stadig større grad reiste rundt som røverbander. Mange av dem fikk alvorlige forbrytelser på samvittigheten. Da paven lovte dem frelse, og en mulighet til å fortsette å røve og plyndre, ved å ”befri” Jesu grav, var det mange av dem som grep muligheten begjærlig. De første som ble overfalt av korsfarerne var europeiske jøder, så sto muslimer i Midtøsten og Spania for tur. Da Spania var erobret av de kristne, og korsfarerne hadde lidd sitt endelige nederlag i ”Det hellige landet”, ble krigshandlingene rettet mot ikke-katolsk kristne i vest og ortodoske kristne i øst.
Spania var, inntil de kristnes erobring, sin tids desiderte høykultur. Vitenskap, filosofi, teologi, kunt og kultur blomstret. Intelektuelle fra alle nasjoner og religioner fant der et fristed. I Midtøsten fant korsfarerne sin overmann i Saladin, både kulturelt, moralsk og militært.

I 1204 ble Konstantinopel, den religiøse hovedstaden i Østromerriket, erobret av korsfarere. Dette var i utgangspunktet ikke planlagt av pave Innocens 3., men han så med glede på det han oppfattet som gjenforeningen av Øst- og Vestkirken. På 1300-tallet organiserte pavekirken flere korstog inn i Russland med korsfarere fra flere nordeuropeiske land. De ortodokse kristne i Russland ble i perioder regnet som ”hedninger” av den katolske paven. Krig mot hedninger var en hellig plikt.

Norges vei fra religiøst enfold til mangfold

På 1300-tallet ble Norge og resten av Europa rammet av pesten. For Norges del førte dette til tap av selvstendighet og landet ble en underordnet del av Danmark-Norge.

I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Danmark-Norge og den katolske tro ble forbudt i landene. Mengder av katolske kulturskatter ble ødelagt. Med reformasjonen ble Bibelen oversatt til dansk. Preknene skulle ikke lenger leses på latin; kirken ville at befolkningen skulle forstå hva de skulle tro på og startet en systematisk opplæring i kristen tro. Da startet for alvor ortodoksiens, rettroenhetens, ensrettingens, tid. Danmark-Norge var et enevelde, et despoti eller diktatur etter dagens standard.

’Tredevårskrigen’ varte fra 1618-1648. Dette var en periode med usammenhengende krigshandlinger mellom protestanter på den ene siden og katolikker på den andre. Tilhengere av andre kristne retninger ble også rammet. Både i katolske og protestantiske land økte antallet prosesser mot kjettere og ”hekser”, mot folk som ikke fulgte den enkelte statens lære. Slutten på krigshandlingene ble enigheten om at fyrsten i den enkelte stat skulle bestemme den gjeldende religiøse retningen for hele befolkningen.

I 1736 ble tvungen konfirmasjon innført i Danmark-Norge og i 1739 innførte regimet skole for alle, både gutter og jenter. Hovedmålet var å sikre rett tro. Opplæringen besto i lesning og læring av katekismen. Sentrale trosdogmer skulle læres og aksepteres av alle. Den offisielle pietistiske tro ble en lovpålagt forståelse av kristendommen. Det ble påbudt å møte til gudstjeneste hver søndag. I tråd med dette ble konventikkelplakaten vedtatt i 1741; det ble et absolutt forbud mot kristne møter uten prestens godkjennelse og overoppsyn.

I 1814 ble Norge som kjent frigjort fra det danske despotiet. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet; det ble tillatt også for legmenn å forkynne den lutherske lære. I 1845 kom dissenterloven som innebar at også andre kirker enn Den norske kirke ble tillatt. Man kunne tro på hva man ville, så lenge man var kristen. I tiårene som fulgte fikk Norge et mangfold av kristne samfunn, men full formell religionsfrihet fikk landet først i 1964.

På 1960-tallet lærte vi på skolen at tilhengerne av andre religioner enn kristendommen var primitive hedninger. Og at katolikkene var en slags kristne, men at de ikke trodde på rett måte. Vi forsto det slik at gal kristentro nesten var verre enn å være hedning. I 1961 fikk Den norske statskirken sin første kvinnelige prest, i 1993 den første kvinnelige biskop og i 2010 den første kvinnelige preses. Dermed har kirken kommet langt på veien mot likestilling mellom kjønnene, en likestilling mange norske kristne samfunn fortsatt er motstandere av.

Slaget om Stiklestad

Den korte gjennomgangen ovenfor av høydepunkt fra kristendommens historie, viser at religiøs toleranse innen kristne samfunn er et nytt historisk fenomen. Historisk sett er toleranse ikke det mest iøynefallende trekket ved de retningene innen religionen som kom seirende ut av kampen om å definere de kristne lærene. Den intolerante tradisjonen står nå en aksjonsgruppe frem for å forsvare. På Stiklestad. Dette illustrerer to utviklingsretninger for kristendommen i Norge.

I Norge har det nå vært full formell religionsfrihet i snart 50 år. Det er ikke så lenge. Religionsfriheten er et demokratisk gode vi ikke kan ta for gitt. Det finnes i dag fortsatt krefter som jobber for å innskrenke eller avskaffe denne friheten. Derfor må demokratiske krefter ta kampen for å forsvare friheten og skape stadig nye fora for dialog mellom representanter for ulike religioner og livssyn.

I vår tid ser vi gledelige tendenser til stadig større romslighet overfor utøvere av andre religioner og folk med bakgrunn i andre kulturer enn de kristne. Dermed skulle det være mulig å redefinere Stiklestad fra et symbol på religiøs undertrykkelse i tidligere tider, til et senter for toleranse og fredelig sameksistens i vår tid i tråd med tidligere biskop Gunnar Stålsetts forslag.

Kristendommens fremtid og fortid

Mahatma Gandhi fremmet idealet om absolutt ikke-vold i tanke, ord og gjerninger. Zarathustra oppfordret til godhet i tanke, ord og gjerninger. En kristendom som, i tråd med Gandhi, Zarathustra og Jesus, fremmer de gode gjerningers vei, vil være en religion for fremtiden og vil nok også kunne finne støtte blant ikke-religiøse mennesker.

En kristendom som følger ondskapens geitetråkk har forhåpentligvis bare en fortid.