Det sies at arbeidere som meldte seg som frivillige soldater til nordstatenes side under den amerikanske borgerkrigen, gikk i krigen med militante slagord ikke bare mot slaveri, men også mot lønnsarbeid. Jeg kan forstå dem. Man er ikke helt fri som  lønnsarbeider, eller lønnsslave som det også kaltes for noen tiår siden.

Men når en først selger sin arbeidskraft, så bør det være en selvfølgelig sak at ens arbeidsgiver ytrer meninger ikke bare i forhold til hvilke arbeidsoppgaver en skal utføre, men også gir en og annen retningslinje for hvordan arbeidet skal utføres, rent ut sagt blander seg inn i ens metoder for å få jobben gjort. På de fleste arbeidsplasser er det stor aksept for dette, men ikke riktig slik i skolen.

Det har lenge forundret meg at den minste retningslinje fra Utdanningsdepartementet, som er underlagt Regjeringen, som igjen er underlagt Stortinget, som igjen henter sitt mandat fra befolkningen i Norge, blir underkastet en nærmest prinsippiell skepsis fra skolens fagforeninger. Ofte akkompagnert av en sterk motvilje mot alle former for styring og endringer. Det har lenge irritert meg at Utdanningsforbundet tiltar seg en myndighet, som de ikke har, til å motarbeide de mest selvfølgelige utviklingstrekk i skolen. Nymotens døgnfluer som datamaskiner og Internett bør det, etter hva jeg forstår av Utdanningsforbundets holdninger lokalt og sentralt, være opp til den enkelte lærer å bestemme om elevene skal få lære å bruke eller ei i skolesammenheng. Lojalitet mot arbeidsgiver og endringsvilje er fy-fy ved mange skoler. Da jeg ikke er enig i denne holdningen, følte jeg det som en stor lettelse å melde meg ut av Utdanningsforbundet og inn i Lektorlaget.

Men hvor lenge var egentlig Adam i Paradis? Se det kan man alltids spekulere over! Det tok ikke lang tid før jeg begynte å gjenkjenne mange av de samme forestillingene, som Utdanningsforbundet forfekter, i Lektorbladets spalter. Som for eksempel i siste nummer, nummer 4/2011, temanummeret om ytringsfrihet.

I nevnte nummer av Lektorbladet fremhever Lektorforbundets leder Gro Elisabeth Paulsen det som problematisk at skolen som arbeidsgiver spør ”etter lojalitet og såkalt endringsvilje” i stillingsannonser og ved ansettelseintervjuer. En skal lete lenge etter en arbeidsgiver som ikke har et uttrykkelig ønske om at arbeidstakerere skal utvise en viss lojalitet og at de  er innstilt på å henge med i svingene når endringer skjer på arbeidsplassen, men altså ikke riktig slik i skolen. I skolen er nok særlig ’endringsvilje’ et fy-ord. Paulsen er bekymret for ”en lydighetskultur der personer med motforestillinger mot de ensrettede, reformpedagogiske vindene ble irettesatt for å være ”privatpraktiserende”.” Nå er det vel sjelden der skoen trykker på de tusen lærerværelser. Det er ikke der maktutøvelsen kommer sterkest til uttrykk. Det er heller de endringsnysgjerrige i personalet som blir holdt i ørene, ikke av skolens ledelse, men av den ofte konservative, herskende holdningen blant personalet, med Utdanningsforbundet i spissen.

Det forefaller meg som noe underlig at det å være ”privatpraktiserende” er et honnørord, ikke bare for Utdanningsforbundet, men også for Lektorlaget. At helten på personalrommet skal være den som gir blaffen i  retningslinjer fra arbeidsgiver, og skaper merarbeid for utviklingsinteresserte kolleger ved å lempe arbeidet med skoleutvikling over på dem alene, ser jeg på med lattermild undring. Og med forbannet irritasjon.

Paulsen er også bekymret for ”metodetvangen som følger av påbud om at elever skal bruke pc’er i undervisningen”. Jo takk, det har jeg hørt om. Men tar elevene virkelig så stor skade av at de i en til to skoletimer i uken bruker pc’er som arbeidsredskap? Det er det som er omfanget av elevers pc-bruk, i beste fall, ved de skolene jeg har kjennskap til. Ha meg unnskyldt; jeg tror heller problemet ligger i at de får for lite tid til å bruke det som er vår tids fremste arbeidsredskap. I  stedet for å utvikle datakompetanse, får elever med ”stygg” (kall det heller ”effektiv”) håndskrift tilbud om å lære skjønnskrift, ved en del skoler. For pen håndskrift er vel svært etterspurt på arbeidsmarkedet i vår tid?

I Lektorbladet spørres det om ”skolen (har) en kultur som betegner alle motstemmer som mindre kompetente”. Det vil jeg virkelig ikke håpe, men det jeg vet er at lærere med solid datakompetanse regnes som mindre kompetente enn lærere som ikke har ”kastet bort tiden” på å skaffe seg den slags unødvendig kompetanse. På mange skoler vurderes den enkelte lærers dyktighet som omvendt proporsjonal med datakompetansen og endringsviljen. Utdanningsforbundet er ikke en fagforening for datakompetenteog endringsnysgjerrige lærere. Når heller ikke Lektorlaget synes ville ivareta denne lærergruppens interesser, hvilken fagforening kan en naiv sjel så vende seg til?

I Dagsavisen 23. september 2011 står det en artikkel om at norske lærer følges dårlig opp. Når det synes å være fagforeningenes ønske at lærerne skal være ”privatpraktiserende” og suverene til å gjøre som de vil i undervisningen i ”eget” klasserom, så er det vel lite rom for å få fulgt dem opp. I artikkelen står det at ”(d)et finnes ingen klare retningslinjer for hva en lærer er forventet å kunne og hvordan undervisningen bør være”. Nei vel. Vil fagforeningene godta slike retningslinjer? Neppe!

Lektorlaget mener at det er liten takhøyde for lærere når det gjelder å ta del i den offentlige debatten om skolen. Det er jeg enig i, men det er ikke arbeidsgiverne som er den som sterkest begrenser læreres ytringsfrihet, etter min erfaring; fagforeningene har liten takhøyde for endringsnysgjerrige lærere. Om det kommer noen reaksjoner på denne artikkelen, så kommer det neppe fra arbeidsgiverhold, de vil heller komme fra fagforeningene.

Når man ikke vil jobbe etter arbeidsgivers arbeidsintruks, så vil det på de fleste arbeidsplasser bli oppfattet som et problem. Slik bør det også oppfattes i skolen. I tillegg er skolen underlagt demokratisk kontroll, eller skulle i det minste ha vært det.  Dermed blir det også et demokratisk problem om arbeidstakerne, undervisningspersonalet, ikke vil følge sin arbeidsinstruks, altså læreplanen og andre instrukser fra departement, fylkeskommune og kommune. Å ha motforstillinger mot den og ene og den andre teoretiske pedagogiske retningen og ulike praktiske metoder, er helt greit. Det er bra å være kritisk, men å ikke ville utføre jobben i henhold til retningslinjer fra arbeidsgiver bør definitivt være problematisk, i skolen som ellers i arbeidslivet.