De var i det store og hele fornøyd med forholdene, de som jobbet i den afrikanske nasjonalparken. Det var god balanse mellom vegetasjon og beitende dyr, mellom rovdyr og byttedyr og været var stort som det skulle være. Til og med bestanden av utrydningstruede neshorn var i ferd med å ta seg opp, selv om den fortsatt måtte betegnes som kritisk liten. Alt var som det skulle være, nesten. Det var noe som manglet og dette noe var ikke småtterier heller. Naturen i reservatet var i tydelig ubalanse fordi en dyreart ikke lenger var å finne i parken. Det fantes rett og slett ingen elefanter der.

 

Ledelsen i nasjonalparken tok kontakt med andre nasjonalparker på kontinentet for å høre om noen av dem slet med tilsvarende problemer og i så fall om de hadde noen gode råd om hvordan man kunne få kompensert for elefantmangelen. Det skulle vise seg at en annen park også stod overfor store elefantutfordringer, men ikke helt av samme art. De hadde for mange elefanter i dyrereservatet sitt. Den naturlige balansen i området deres var truet av elefantflokker som hadde blitt for mange og for store.

 

Det var så mange elefanter i nasjonalparken deres at de vurderte å desimere bestanden noe ved rett og slett å åpne for lisensjakt på elefanter for godt betalende turister. Da kontakten mellom de to nasjonalparkene var opprettet, ga en bedre løsning, på de to elefantproblemene, seg selv. Lederne for de to parkene ble enige om å flytte elefantoverskuddet i den ene parken til parken med elefantmangel. Som sagt, så gjort. De som jobbet i parkenes elefantavdelinger, en avdeling som av naturlige årsaker var nyopprettet i den ene parken, valgte ut et antall unge hann- og hunnelefanter for migrasjon. Det er, som de fleste vet, ganske dyrt å transportere elefanter, derfor så de det alle som bortkastet å ta med gamle elefanter på flyttelasset. Etter mye slit og store utgifter var elefantene på plass i sitt nye område.

 

De som jobber i nasjonalparker vet at utfordringene ved driften av parkene står i kø. Så også med parken de unge elefantene kom til. Bare noen måneder etter at elefantproblemet var løst, dukket det opp et nytt problem. Det ble funnet et neshorn som hadde blitt brutalt drept, det var nærmest knust. Parkledelsen var en stund i villrede om hva som egentlig hadde skjedd og var mer eller mindre i ferd med å henlegge hele saken, da det på kort tid ble funnet tre neshorn til, alle drept på samme måte. Det hastet med å finne årsaken; man startet overvåking av de utrydningstruede neshornene både fra luften og fra bakken. Innsatsen ga resultater.

 

Snart ble misdederne knepet på fesk gjerning. Parkvokterne kom over en gruppe unge hannelefanter i ferd med å dytte og mose et neshorn mellom seg. Neshornet var allerede lettere skadet. Vokterne fikk skremt bort elefantene og det mørbankede neshornet luntet lettet sin vei. Gode råd var dyre. Bokstavelig talt. Transporten av løsningen ble ganske kostbar.

 

Noen uker senere var de unge hannelefantene atter ute med sin hardhendte neshornplaging. De var så opptatt med sitt at de knapt oppdaget hva som skjedde før det hele var over. En diger, gammel og gretten hannelefant kom brasende ut av buskene og skremte flokken av forvorpne ungelefanter fra sans og samling. Etter den dagen fikk neshornene gå i fred for elefantene. Og fikk noen av de unge hannelefantene lyst til å ta opp igjen gamle synder, kom de snart på bedre tanker. For på slettene i dyrereservatet hørtes stadig en mørk brumming som durte og buldret av sted mange kilometer fra lydens gretne opphav.

 

Da den gamle elefanten noen år senere hadde takket for seg, kunne den samme brummingen fortsatt høres fra mange kanter av nasjonalparken. Elefantflokken hadde lært. Nye læremestre hadde overtatt en viktig funksjon.

Advertisements