Det var den forsommeren det året da det var fem år siden vi sluttet på gymnaset, jeg tenkte det burde markeres på en eller annen måte. Da jeg ringte henne og spurte om vi skulle treffes for å mimre litt i forbindelse med det lille jublieet, var hun udelt positiv til forslaget uten at det kunne høres på stemmen hennes. Hun sa at hun syntes det var en virkelig god idé. Vi visste at ingen fra gymnasklassen kom til å ta initiativ til at vi alle skulle treffes igjen. Ikke hun. Ikke jeg. Heller ingen andre. Vi avtalte å treffes noen dager senere for å spise middag sammen – et eller annet sted.

Jeg hadde ingen planer om hvor vi skulle gå da jeg dro for å treffe henne som avtalt, men jeg kjente at jeg var sulten allerede. Som vanlig var jeg litt tidlig ute. Som vanlig var hun litt seint ute. Det føltes som en gammel seremoni, et gammelt ritual som ikke kunne brytes. Det brakte minnene frem. Vi smilte begge fra øre til øre da hun kom og vi fortalte hverandre at det var hyggelig å treffes igjen. Hun roste meg for at jeg hadde tatt initiativ til å treffes. Rosen var kanskje litt forsert. Jeg har likt smilet hennes så lenge jeg har kjent henne.

Vanligvis fester jeg meg ikke ved klærne folk har på seg, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til at hun var helt kledd i svart. Mens vi gikk på gymnaset var hun, i likhet med alle de andre jentene i klassen, unntatt en, stort sett alltid kledd i klær med jordfarger. Selv hadde jeg for anledningen på meg en eller annen representativ skjorte og ny jakke. Hva slags bukse jeg hadde på meg, husker jeg ikke. Den kan ha vært sort. I det antrekket ville jeg sluppet inn selv på Grand kafé. Sist vi var ute sammen, hadde vi bestemt oss for å spise der. Vi ble stoppet i døren med beskjed om at vi ”ikke passet”. Håret hennes var halvlangt og bustete som før. Mitt var ikke lenger langt og bustete. Det var ikke bare alderen som hadde endret seg.

Hun spurte hvor jeg ville gå for å spise. Jeg husket spillet fra tenårene og kom med et par forslag uten å legge noe særlig arbeid i dem. Det var så allikevel bare en øvelse som ikke hadde utsikter til å øve innflytelse på de videre hendelsene. Hun visste hvor hun ville. Det har hun alltid visst. For meg er det greit å bare se ting skje. Det er god underholdning i å betrakte begivenhetene mens de skjer. Kjedelig blir det først når man prøver å påvirke dem. Snart var vi på vei mot Blitz-huset. Det ble mitt første og siste besøk der.

Vi tok oss forbi noen oljetønner og andre sperringer på fortauet utenfor, kom oss innenfor og trasket sakte opp trappene mens hun interessert studerte plakater som var klistret opp over alt på veggene. Mine forsøk på å vie dem interesse var bare solidariske og egentlig ganske bortkastet. Plakatene var fulle av ukjente tegn og koder fra en, for meg, fremmed verden. Jeg tilla dem ingen mening; de ga meg ingen mening. Etter å ha vært inne på et rom øverst i bygningen, der det så ut som om det var en utstilling av noe slag, eller kanskje det bare var et lager, uansett så det ut til at hun fant det hele interessant, så trasket vi nedover trappene igjen og inn i et dunkelt rom som minte svakt om en slags kafé. Det hang en ubestemmelig lukt av mat i luften. Bak en disk sto det to karer i svarte klær. Den ene sendte oss et skeptisk blikk og gikk inn på kjøkkenet da vi kom bort til disken. Den andre så ut som om han så uten å se. Vi kikket på menyen. Valget var ganske greit, det sto mellom en kjøttrett og en vegetarrett. Egentlig var det den samme retten, med eller uten kjøtt.

– To middager med kjøtt, takk!

Fyren bak disken så ettertenksomt på oss. Han plukket litt på en av ringene han hadde i det venstre øret. Han hadde ringer i det høyre også, men de fikk henge i fred. Blikket hans gled sakte som snegler fra skjorta og jakken min og opp til det nyklippede håret mitt. Øynene hans ble fjerne og glassaktige. Han var neppe uvant med situasjonen, men var likevel ikke bekvem med den. Til slutt så det ut som om han gransket et eller annet som ikke befant seg rett over hodet mitt.

– Vi har ikke mer kjøtt igjen. Det er en som er ute for å kjøpe mer. Det vil ta en god stund før hun er tilbake.

Han så vurderende på oss. Vi utvekslet blikk. Vi hadde tilsynelatende bare ett alternativ om vi skulle få oss noe å spise innen overskuelig fremtid. Jeg ante ikke hvordan det var med henne, men min sultfornemmelse begynte å bli påtrengende. Det rumlet svakt i magen.

– Da kan vi vel like gjerne ta vegetarretten, foreslo jeg. Hun var enig i det selvfølgelige.

– Da tar vi to vegetarretter, sa hun til kaféverten. Han hadde satt seg opp på en høy benk som sto inntil veggen bak disken. Han hang tilbakelent med armene over kors. De magre armene hans fikk meg til å tenke at han nok for ofte hadde valgt vegetarretten. Han klødde seg langsomt og ettertenksomt i det svartfargede håret sitt, så sukket han tungt og oppgitt.

– Vi har ikke mer grønnsaker heller. Hun som er ute for å handle skal kjøpe det også. Det vil ta en god stund før hun er tilbake.

Den siste setningen sa han med ettertrykk og hevede øyenbryn. Pupillene hans gled sakte oppover mot taket. Vi så på hverandre. Jeg tror jeg gliste, for hun sendte meg et irettesettende blikk, eller kanskje hun bare trodde at jeg kom til å glise, i alle fall la jeg ansiktet i alvorlige folder. Tror jeg. Det er sånn jeg husker det, i det minste.

– Da tar jeg en kopp kaffe mens vi venter, sa hun og smilte høflig til verten bak disken. Denne gangen hadde hun ikke det smilet jeg likte. Han lente seg fremover og så ned på beina sine som dinglet formålsløst frem og tilbake. Noe på den venstre hånden hans fanget oppmerksomheten hans. Han strøk over den med den høyre flere ganger, ovenfra og ned. Akkurat da tausheten hadde vart så lenge at det begynte å bli pinlig, svarte han.

– Kaffen er ikke klar. Vi har akkurat satt den over.

– Greit, da venter vi så lenge.

Stemmen hennes kan nok ha hatt en klang av irritasjon, jeg husker ikke helt. Det er ikke viktig. Vi satte oss ved et bord midt i lokalet. Praten gikk som ventet om tiden på gymnaset og om hva vi hadde drevet med siden den gang. Vi hadde ingenting å si hverandre; praten gikk ledig og uanstrengt. Sjelden har det tatt lengre tid for kaffen å ikke bli klar. Det tok sin tid før vi begge forsto det. Det rumlet hørbart i magen, men denne gangen var det ikke min. Hun flyttet urolig på seg.

Etter en stund ble vi var at det var flere enn fyren bak disken og oss i lokalet. Vi hadde omsider vendt oss til halvmørket i rommet. På sofaene under vinduene halvt lå, halvt satt det en håndfull sortkledde personer. De var ikke så lette å få øye på under solstrålene som kjempet seg gjennom de støvete vinduene og forbi de slitne gardinene. Ingen av dem sa noe. Ingen av dem beveget seg. Alle satt og så på oss med uttrykksløse øyne. Hun kjente meg jo fra før og så at jeg begynte å more meg litt for mye.

– Det tar visst svært lang tid med den kaffen, sa hun, skal vi gå?

Endelig var vi enige. Vi gikk.

Vel ute på fortauet kastet jeg et blikk opp mot vinduene til kaféen. Der sto kaféverten sammen med de andre og betraktet oss med tomme ansikter. Jeg smilte til dem og vinket. Ingen vinket tilbake. Jeg snudde meg bort før jeg begynte å le. Hva skulle vi nå gjøre?

– Blitz er vel ikke helt vår generasjon, akkurat. Skal vi dra på Spisestedet i Hjelms gate i stedet, spurte jeg. I det samme kom trikken mot Majorstua oppover veien. Jeg ventet ikke på svar.

– Kom igjen! ropte jeg og spurtet leende av gårde mot trikkeholdeplassen. Hun kom joggende etter uten å forhaste seg. Hun rakk trikken hun også. Så vidt. Mens trikken slingret av sted ble vi mer eller mindre enige om at Spisestedet kanskje passet bedre for vår aldersgruppe enn Blitz kafé. Kanskje var hun for sulten til å gjøre innsigelser.

Det er alltid litt underlig å se det lille huset i Hjelms gate 3 inne mellom alle høyhusene. Det ser ut som om det lille huset later som om det er en liten rødmalt stue ute på landet. Mest pretensiøst ser det ut om vinteren rett etter et snøfall. Da passer huset definitivt ikke inn, men det står der likevel. Som en malplassert protest uten forankring. Det kan være det samme. Jeg har ikke vært tilbake der siden den gangen.

Vel inne på Spisestedet traff vi noen bekjente av henne. Slik var det før også. Hun traff hele tiden noen hun kjente. Vi benket oss ved et langbord laget av tykke, slitte planker, med hver vår porsjon relativt smakløse, men muligens ganske sunne, vegetarmat. Ved langbordet satt også hennes kjenninger og et par ukjente. De ukjente var en mann som virket svært opptatt av maten sin, og en dame som så ut som om hun hadde havnet på feil sted. Tanken bak langbordene var nok at ukjente skulle spise mat side om side som om de var havnet i en bekvem situasjon, som var det å sitte og spise sammen med fremmede det mest naturlige i denne verden.

De to kjente hadde nettopp vært på et møte i en interesseorganisasjon for syklister. Ikke for slike syklister som deltar i konkurranser, men slike som bruker sykkelen som et langsomt og miljøvennlig fremkomstmiddel i byer, for hvem sykling handler om dyp politisk overbevisning og utføres som det synlige resultatet av et viktig eksistensielt valg. Antrekkene deres, som besto av velbrukte og bekvemme turklær, passet sikkert godt til en lengre sykkeltur i trivelig trilletempo. Etter at syklistene hadde underholdt oss, ikke uten en viss bitterhet, med en kunnskapsrik utredning om de magre utsiktene til etablering av nye sykkelveier i Oslo, fortalte hun dem om våre viderverdigheter på Blitz kafé. Da hun hadde fortalt om den manglende kaffen på kaféen, følte jeg at historien trengte en bedre avslutning, en avslutning som kunne gi fortellingen mer schwung.

– Da vi til slutt ba om et glass vann hver, svarte kaféverten at de ikke hadde vann, men at rørleggeren skulle komme snart, føyde jeg til og holdt stemmen ganske alvorlig. Effekten var litt uventet. Fremmedkaren som satt ved samme bord som oss, og nok hadde fulgt med på praten vår, fikk latterkrampe med det resulatet at maten sprutet ut av munnen hans. Halvkvalt og rødsprengt i ansiktet ba han gjentatte ganger om unnskyldning. Heldigvis satt jeg på samme side av bordet som ham. Den ukjente damen som var benket på motsatt side, tørket seg diskre på kinnet mens hun skeptisk betraktet tallerkenen sin, som for å forvisse seg om at mengden mat hun hadde foran seg ikke hadde økt. Det er ikke umulig at hun tenkte at hun virkelig hadde havnet på feil sted.

De to sykkelentusiastene forsvant etter en stund. De skulle sykle videre på sin farlige ferd gjennom byen, på de manglende sykkelstiene. På et eller annet tidspunkt forsvant vel også de ukjente. Folk kom og gikk ved de andre bordene. Vi ble sittende og prate en stund til. Tiden mellom hver setning ble langsomt lengre. Meningsinnholdet i dem forsvant mer og mer. Man skal kjenne hverandre godt for å være tause sammen.