Igjen har det blusset opp en debatt i Nittedals lokalavis Varingen om kirkens adgang til å drive misjonsvirksomhet i barnehager og skoler. Igjen forsøker representanter for Den norske statskirken å innta den lite kledelige rollen som en forfulgt minoritet i samfunnet. Det er en rolle som vanskelig kan kle en organisasjon med over 80 % av befolkningen i Norge som medlemmer. En av de fremste fanebærerne i denne omgang er sokneprest Torbjørn Olsen.  Foranledningen for den nye debatten er at presten føler å ikke ha fri nok adgang til barnehagene som misjonsmark og hans påstand om å drive ikke-misjonerende misjon.

Da statskirkens lære ble undervist i grunnskolen

Undertegnede gikk i grunnskolen fra 1965 til 1974. Den gangen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap. I det faget lærte vi at det finnes to hovedtyper religioner i verden, det er de hedenske på den ene siden og kristendommen på den andre siden. Vi lærte at de hedenske religionene er primitive og latterlige; hedninger tilba steiner. Det var nok ingen av oss som reflekterte over at de kristne tilber to pinner i kors.

Vi fikk også vite at det finnes to typer kristendom, den luthersk reformerte protestantiske kristendommen på den ene siden og andre kristne retninger på den andre. De andre kristne retningene var gale og forkynte kristendommen på en måte som krenket religionen. Den galeste av dem alle, fikk vi vite, var katolisismen. Vi lærte om en verderstyggelighet som het avlatsbrev. Ellers sang vi mange salmer med et innhold som sjelden eller aldri ble forklart for oss, men såpass forsto vi at Gud var en slags ridderborg. Vi bare sang. Og sang. Lærerne, som alle var kristne, fortalte oss de samme historiene, med utgangspunkt i Bibelen, igjen og igjen. Det er et tankekors at man i undervisningen hvert år kvernet rundt de samme fortellingene fra en bok som er så mangfoldig og rik på mange ulike og spennende fortellinger. Det er fortsatt til å undre seg over at kirken, som fremhever den rike fortellerarven vi har i Bibelen, ikke benytter seg av flere av dens fortellinger.

Nåja, den gangen leste vi sjelden eller aldri i Bibelen i kristendomstimene. Noe har skjedd siden den gangen.

Vår kulturarv

I dag er jeg selv RLE-lærer og er som sådan forpliktet til å gi elevene best mulig forståelse av flere religioner og livssyn. Den religionen vi jobber mest med er kristendommen.  Slik er det, selv om enkelte forsøker å gjøre seg løyerlige ved å hevde noe annet. At kristendommen vektlegges mer enn andre religioner har sammenheng med at kristendommen er en sentral del av vår europeiske kulturarv, er den største religiøse retningen i verden i dag, rundt 33 % av verdens befolkning er kristne (hvilket også betyr at dobbelt så mange ikke er kristne) og vi lever i et land som har den lutherske retningen innenfor protestantismen som statsreligion. Da skulle det bare mangle at elevene får inngående kjennskap til kristendommen. Som presten skriver i Varingen 7. mars 2012, ”Bibelen er ”Den store koden” for å forstå vestlig litteratur”. Her kunne han like gjerne skrevet ”vestlig kultur” i stedet for ”vestlig litteratur”, da hadde han fått med mer av det store bildet. Så langt støtter jeg presten, men jeg mener bestemt at han ikke går langt nok. Vår kultur har dypere røtter enn som så. Bibelen er igjen innskrevet i en enda større ”kode”. Bibelens historier trekker veksler på et rikt kulturtilfang som foregriper den kristne tidsalder med flere tusen år og har røtter som strekker seg langt videre enn det lille området rundt Jerusalem, Betlehem og Nasaret.

Presten skriver at ”animasjonsfilmen ”Wall-e” egentlig er bygget på fortellingen om Noas ark”. Han har helt rett i at det er et poeng å kjenne Bibelens fortelling om Noas ark for å ha full glede av den nevnte filmen. Imidlertid bygger Bibelens fortelling om Noas ark på en lang og mangfoldig mytologisk arv om katastrofale oversvømmelser. Det er det også viktig å ha kunnskaper om, for å ha fullt utbytte av fortellingen i Bibelen om Noas ark. Norske skoleelever trenger kunnskaper om dette for bedre å kunne forstå sin verdenskulturarv.

Elevene bør også kjenne til at enkelthetene i fortellingene om Jesus ble fortalt om mange mytologiske skikkelser både i århundrene før og etter at vår tidsregning begynte. Her kan nevnes ”standardmytologiske” elementer som jomfrufødsel, gjøre vann til vin, gå på vannet, helbrede syke, gjenoppvekke døde, drive ut ånder og å dø for vår frelse.

De må også lære å finlese bibeltekstene, sammenligne ulike bibeltekster som forteller forskjellige historier om de samme hendelsene og de bør vite at Jesu og Paulus lære ikke er sammenfallende på alle punkter. De bør gjøre seg sine egne tanker om hvilke læresetninger de selv vil følge, om de regner seg som kristne. Kunnskaper om Bibelen kan bare være positivt. Den tiden da lekfolk risikerte straff fra kirkens autoriteter for å lese i Bibelen er for lengst forbi.

Likeledes er det viktig å kjenne til hva som står i Bibelen for å forstå at mange av de populære fortellingene som fortelles i forbindelse med kirkens høytider, bare har overfladiske berøringspunkt med det som står i Bibelen. I min undervisning gjentar jeg stadig spørsmålet: ”Hva står det i Bibelen?” Når elevene blir svar skyldig, spør jeg: ”Hvordan skal vi finne ut hva som står i Bibelen?” De lærer fort at den beste måten å få kunnskaper om hva som står i Bibelen, er å lese i Bibelen. I min kristendomsundervisning er det å få elevene til å lese i Bibelen et sentralt mål. Leser de ikke i Bibelen vil de forbli uvitende om at det Juleevangeliet, som gjerne blir gjenfortalt på TV før jul, er et sammensurium av de to juleevangeliene vi finner i Bibelen. Da oppdager de at den berømte stallen i fortellingen ikke nevnes i Bibelen, da finner de ut av at det ikke dukket opp tre hellige konger fra alle verdens hjørner i Matteus fortelling, men at det kom noen stjernetydere fra østerland og de oppdager at Den Hellige Familie dro til to forskjellige steder etter fødselen. De dro både til Egypt (Matteus) og til Jerusalem (Lukas) – samtidig. Dette er selvfølgelig umulig, om man tar Bibelens tekst bokstavelig. Tolker man Bibelen billedlig, blir slike uoverensstemmelser i teksten uproblematisk.

Ved insisteringen på at elevene selv må lese i Bibelen, knytter jeg an til en tradisjon som blant annet startet med Martin Luther og hans opprør mot den katolske kirken og dens kunnskapsmonopol i religiøse spørsmål. Han gikk i gang med et stort oversettelsesarbeid av Bibelen fra latin til folks eget språk nettopp med det for øye at de skulle bli i stand til selv å sette seg inn i bokens innhold og dermed kunne gjøre seg sine egne tanker om religiøse spørsmål. Det 500 år gamle protestantiske kampropet har fortsatt sin gyldighet: Les Bibelen! Tenk selv! Det er viktig å ha kunnskaper om det man tror på; det er viktig å ha kunnskaper om det man ikke tror på.

Kunnskaper om religioner

Presten skriver: ”Vi lever i et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Et samfunn som det kan være krevende å orientere seg i og et samfunn som stiller store krav til komeptanse – også religiøs kompetanse.” Og det har han helt rett i. Samtidig kan dette bli for smått. I stadig større grad farter folk rundt om på hele kloden. Når hele verden blir vår tumleplass, ja så trenger vi kunnskaper om folk og samfunn på hele Jorda, ikke bare i Europa. Da er det vesentlig å vite hvilke religioner som er representert hvor, hva som er deres trosinnhold, hvilke religiøse minoriteter vi kan vente å finne i ulike land, og hvor respektfullt disse minoritetene blir behandlet av majoriteten? Blir de tvunget til å delta i religiøse seremonier i regi av majoritetsreligionen? Blir de sendt på gangen når majoriteten utfører sine ritualer i timene på skolen, eller får de et alternativt tilbud? Det er formidlingen av slike kunnskaper som gjør RLE til et viktig og riktig fag å undervise i i norsk skole.

Når flertallet av verdens befolkning tilhører andre religioner enn kristendommen, er det viktig å kjenne til trosinnholdet også i disse. Det er også sentralt å vite at folk i en del andre kulturer ikke er like lemfeldige med utlegningen av sine religiøse skrifter, som folk innen vår kristne kultur har en tendens til å være. Det er viktig å vite at religionen kan fylle en langt større plass i folks liv andre steder i verden, enn det den gjør for den gjennomsnittlige norske statskristne.

Jesus og Kaptein Sabeltann

Sokneprest Torbjørn Olsen sammenligner barns tro på Jesus med det å tro på Kaptein Sabeltann, julenissen og tannfeen. Mener han med det å si at Jesus har den samme manglende virkelighetsforankring som de tre andre? For så vidt er jeg som ikke-kristen enig i det. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes det er trist å høre noe slikt fra en kirkens mann. Troen på Jesus Kristus bør, for den kristne, for barn som for voksne, være noe mer og større enn troen på skikkelser som aldri har vært ment som noe annet enn del av mer eller mindre gode skrøner.

Kristne tar ikke skade av å lære om kristendom

Fra tid til annen havner jeg på samlinger for RLE-lærere. Der drøfter vi vår undervisning. Flere ganger har jeg møtt skepsis fra noen av mine kolleger over at jeg vier Bibelen så stor oppmerksomhet i timene. Jeg har aldri blitt kritisert for å lære mine elever for lite kristendom, men ved et par anledninger har jeg blitt bebreidet for å lære dem for mye. Nå har jeg for lengst lagt den religøse delen av min kristne kulturarv bak meg, og er i dag en ikke-religiøs fritenker og idéhistoriker, så jeg tar ikke disse bebreidelsene så tungt, særlig ikke når de, med all respekt, kommer fra kristent hold.

For øvrig underviser jeg med samme engasjement om alle religioner. Det er bare Human-Etisk Forbund jeg opplever som noe problematisk å undervise om med samme glød. Det kommer av at deres verdenssyn er svært likt mitt eget, selv om jeg distanserer meg fra deres ritualer og tendenser henimot en verdslig religion.

Kristnes manglende evne til å undervise i kristendom

Den pågående debatten i Varingen handler om prestenes ønske om å bruke barnehager og skoler som misjonsmark. Prest Torbjørn Olsen bedyrer at han ikke driver forkynning. Beklager, det har jeg vanskelig for å tro på. Har han ikke lest Bibelens misjonsbefaling? Den kristne misjonsbefalingen gir et entydig pålegg til alle kristne om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag kristne. Det er et imperativ! At en prest ikke skulle ta et slikt påbud høytidelig, det står ikke til troende.

Hver sommer drar mange av våre niendeklassinger på konfirmasjonsleir. Når de kommer tilbake til ungdomsskolen som tiendeklassinger på høsten, har mange av dem blitt flinkere til å spille badminton, dart og gitar. Noen av dem har fått seg kjæreste på leiren. Og det er vel og bra. Før hadde jeg, som RLE-lærer, en forventning om at de også skulle komme tilbake til skolen med større kunnskaper om kristendommen, som ressurspersoner på området. Den forventningen har blitt gjort til skamme år etter år.

For meg blir det et tankekors at kirken ikke benytter anledningen til å påvirke de unge i kristen retning, rett og slett gi dem kunnskaper om sentrale kristne trosdogmer, i løpet av konfirmasjonsleiren. De unge melder seg mer eller mindre frivillig på konfirmasjonsundervisningen og de fleste av dem gjør vel det med en forventning om å bli styrket i troen. Kirken vil gjenerobre barnehagene og skolene som misjonsmark, men når unge kommer til kirken frivillig for å bli påvirket i «riktig» retning, så forskusler kirken sin mulighet i redsel for ikke å være kul nok for de unge. Er det det dagens kirke ønsker å formidle i barnehager og skoler, at den er kul?

Lære om tro er skolens oppgave

Presten skriver at ”(t)rosformidling er ikke skolens (…) oppdrag og oppgave”. Det er jeg helt uenig i. Det er min oppgave som lærer å formidle til elevene hva religiøse mennesker tror på, inkludert de kristne. Videre skriver han at kirkens folk er mer kompetente til å undervise om kristendom enn lærerne. Det stemmer ikke, i det minste ikke for mitt vedkommende. I løpet av årene har jeg invitert representanter for statskirken og andre religioner og livssyn til mine timer. Det gjør jeg helst ikke lenger. For å si det enkelt – ingen av dem var pedagoger. Mine elever lærer mer kristendom av sin ikke-religiøse RLE-lærer enn av kristne misjonærer. Skoleelevene skal, som ledd i sin allmenndannelse, i skolen, ha opplæring i kristendommens trosinnhold, de skal ikke ha opplæring til kristen tro.

Med smått og stort finnes det flere hundre tusen, kanskje millioner, guder som noen har trodd på eller tror på. Om det virkelig finnes en gud, er det ikke gitt at den guden er den kristne Gud. Det er i god protestantisk ånd å overlate til den enkelte til selv å ta ansvaret for egen tro eller vantro. Da er det viktig å ha gode kunnskaper om alternativene. Disse kunnskapene er det skolens oppgave å gi.