Da min opprinnelige artikkel «Styrk kristendomsundervisningen i grunnskolen!» var fire ganger lenger enn Varingens maksimumsgrense for leserinnlegg, laget jeg denne forkortede versjonen:

Sokneprest Torbjørn Olsen skriver i Varingen 7. mars 2012, at ”Bibelen er ”Den store koden” for å forstå vestlig litteratur”. Det har han helt rett i, men vår kultur har dypere røtter enn som så. Bibelen er igjen innskrevet i en enda større ”kode”. Bibelens historier trekker veksler på et rikt kulturtilfang som foregriper den kristne tidsalder med flere tusen år og har røtter som strekker seg langt videre enn området rundt Jerusalem, Betlehem og Nasaret.

Presten skriver at ”animasjonsfilmen ”Wall-e” egentlig er bygget på fortellingen om Noas ark” og gjør et poeng av at man bør kjenne Bibelens fortelling om Noas ark for å ha full glede av den nevnte filmen. Bibelens fortelling om Noas ark bygger selv på en lang og mangfoldig mytologisk arv om katastrofale oversvømmelser. Det er det også viktig å ha kunnskaper om, for å ha fullt utbytte av denne fortellingen i Bibelen. Elevene bør eksempelvis også kjenne til at enkelthetene i fortellingene om Jesus ble fortalt om mange mytologiske skikkelser både i århundrene før og etter at vår tidsregning begynte.  Norske skoleelever trenger kunnskaper om dette for bedre å kunne forstå sin verdenskulturarv.

Presten skriver: ”Vi lever i et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Et samfunn som det kan være krevende å orientere seg i og et samfunn som stiller store krav til komeptanse – også religiøs kompetanse.” Dette blir for smått. I dag er hele verden blitt vår tumleplass, derfor trenger vi kunnskaper om folk og samfunn på hele Jorda, ikke bare i Europa. Da er det vesentlig å vite hvilke religioner som er representert hvor, hva som er deres trosinnhold, hvilke religiøse minoriteter vi kan vente å finne i ulike land, og hvor respektfullt disse minoritetene blir behandlet av majoriteten. Blir de tvunget til å delta i religiøse seremonier i regi av majoritetsreligionen? Blir de sendt på gangen når majoriteten utfører sine ritualer i timene på skolen, eller får de et alternativt tilbud? Land der flertallet ikke ivaretar mindretallets interesser er ikke demokratier, de er flertallsdiktatur.

Presten skriver at ”(t)rosformidling er ikke skolens (…) oppdrag og oppgave”. Det er jeg helt uenig i. Det er min oppgave som lærer å formidle til elevene hva religiøse mennesker tror på, inkludert de kristne. Videre skriver han at kirkens folk er mer kompetente til å undervise om kristendom enn lærerne. Det er jeg ikke uten videre enig i. I løpet av årene som RLE-lærer har jeg invitert representanter for statskirken og andre religioner og livssyn til mine timer. Det gjør jeg helst ikke lenger. For å si det enkelt – ingen av dem var pedagoger.

Skoleelevene skal, som ledd i sin allmenndannelse, i skolen, ha opplæring i kristendommens trosinnhold, de skal ikke ha opplæring til kristen tro. Den religionen vi jobber mest med i RLE er nå en gang kristendommen, selv om enkelte gjør seg løyerlige ved å hevde noe annet.