I Dagsavisen onsdag 4. april har Maren Sæbø en artikkel om Jerusalem med tittelen ”Til Golgata”. Det er en i store trekk uproblematisk artikkel med ett unntak, bruken av begrepet ’gjenerobret’. Hun skriver: ”Israel gjenerobret Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967.” Så vidt meg bekjent hadde Jerusalem som helhet ikke tidligere vært en del av Israel, følgelig kan landet ikke ha gjenerobret byen. De erobret den. Å gjenerobre noe man tidligere har eid peker mot å gjenopprette en tidligere, legitim, tilstand. Å erobre noe gir assosiasjoner i retning av å tilegne seg noe som ikke er ens eget.

Begrepet ’gjenerobre’ brukes gjerne i propagandaøyemed til å gi legitimitet til en erobring. Hensikten bak bruken av det aktuelle begrepet i artikkelen blir uklar, i og med at artikkelen ellers tematiserer uretten som ligger i staten Israels erobringer av andre folks landområder.

Å gjenerobre noe betyr å erobre noe på nytt. For å kunne erobre noe på nytt, må man ha kontrollert det erobrede tidligere. Byen Jerusalem og området rundt har vært kontrollert av mange folkegrupper med mange ulike religioner, folkegrupper som sikkert alle kan gjøre historisk motiverte krav på området. Det er å håpe at de fleste avstår fra å gjøre nettopp det.

I dag er Jerusalem under kontroll av folk med hovedsakelig europeisk bakgrunn. De har europeiske forfedre som på et tidspunkt i historien konverterte til jødedommen. Noen av dem konverterte som resultat av møter med jødiske misjonærer med bakgrunn fra Palestina-området, men de fleste ble trolig påvirket av jøder som selv var konvertitter. Å la seg påvirke av folk med en bestemt religion betyr ikke at man overtar religionens geografiske røtter som sine egne, at det er ikke slik at man ved å konvertere får nye biologiske forfedre og får en rett til en ”arv” etter dem.

Mange av dem som i dag er kjent som palestinaarabere har forfedre som konverterte til islam, fra jødedommen. De har, ved sin avstamning, geografiske røtter i området rundt Jerusalem, selv om de tilhører en relativt ny religion.