Mitt Innlegg ”(Gjen)erobringen av Jerusalem” har avstedkommet noen kommentarer på Dagsavisens nettsider Nye meninger. Tre av dem er skrevet av Jarle Mathiassen og Øystein Hansen. Det de skriver har marginal tilknytning til mitt innlegg, følgelig har det ingen hensikt å kommentere dem i denne sammenhengen. Å debattere handler om kommunisere med hverandre og ikke å kommunisere forbi hverandre.

Torgeir Sahli Thorgersen derimot knytter sitt innlegg til innholdet i det jeg skrev, derfor er det meningsfullt å knytte noen kommentarer til hans kommentar. Først må jeg oppklare en liten misforståelse. Jeg skriver ikke i mitt opprinnelige innlegg at alle dagens beboere av Israel, som er tilhengere av jødedommen, har europeisk opphav. Jeg skriver at Jerusalem, og for den del Israel, i dag er under kontroll av folk med europeisk opphav. Disse har sin tilknytning til jødedommen fra forfedre som på et tidspunkt i historien, som et resultat av møte med dyktige jødiske misjonærer, konverterte til jødedommen.

De fleste jøder i dagens Israel er enten ashkenazier, etterkommere av tilhengere av jødedommen som historisk bodde i Mellom- og Øst-Europa, sefarder, med bakgrunn fra Spania og Portugal, og mizrahim, jøder med forfedre som alltid har bodd i Midtøsten, men alle har ikke nødvendigvis opphav i Israel. I tillegg kommer en mindre gruppe falasha, jøder fra Etiopia som har røtter til en av de mest opprinnelige former for jødedom. En retning som enkelte anslår har eksistert uavhengig av området som i dag utgjør Israel, i 2500 til 3000 år.

Min påstand er at det er jøder med europeisk opprinnelse, i første rekke ashkenazier, som i dag dominerer styre og stell i Israel. Det burde ikke være noen kontoversiell påstand. At man har tilhørighet til en bestemt religion, som i perioder har vært dominerende i et område, betyr ikke at man har noen historisk rett til det samme området. Kristendommen har også dype røtter i området i og rundt Jerusalem, men kristne har heller intet evig krav til området.

Den israelske historikeren Shlomo Sand redegjør i sin bok The Invention of the Jewish People, blant annet for jødisk misjonsvirksomhet de siste 2000 årene og dens fremgang i Europa. Særlig fremstår omvendelsen av khazarene til jødedommen som relevant i den aktuelle sammenhengen. Spredningen av jødedommen kom som resultat av dyktig misjonsvirksomhet, i skarp konkurranse med kristne misjonærer, ikke av masseutvandring av en liten folkegruppe fra et begrenset geografisk område.

I tillegg skriver Sand om de mange konvertittene fra jødedommen til islam etter at området ble erobret av arabiske styrker. Tradisjonelt har tanken om arv vært knyttet til familiebånd og ikke til religiøs tilhørighet. Dermed har familierøtter større relevans enn religion i en vurdering av hvem som har ”arveretten” til Palestina/Israel. Jødedom handler primært om religion og kultur, ikke om geografi. Thorgersen må gjerne mene at dette er irrelevant i sammenheng med vurderingen av bruken av begrepet ’gjenerobringen’. Det er en uenighet jeg regner med at vi begge kan leve godt med.

At det å være jøde handler om religiøs tilhørighet, og ikke til nasjonalitet eller etnisitet, var man fullstendig klar over i tidligere tider. Som det eksempelvis kommer til uttrykk i Bibelen, i Apostlenes gjerninger:

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 5-11)

Tilhørighet eller ikke tilhørighet. ”Retten” til et landområde handler når alt kommer til alt, om makt. Makten er det israelerne som har og har hatt, med en overlegen militær styrke, atomvåpen og støtte fra USA og USAs allierte. I realpolitikken er det makt som gir rett.