Andor Normann har i Dagsavisen 14. mai 2012 en kort notis med tittelen «Historien gjentar seg». Notisen  synes å ha til hensikt å forsvare Israel ved hjelp av et angrep på det han oppfatter som islamister og politiske ekstremister. Etter hva jeg kan se er det korte innlegget belemret med flere unøyaktigheter, tendensiøse fremstillinger og faktafeil.

Normann skriver:

Vi som har kommet godt opp i åra har opplevd både fascismen, nazismens og kommunismens massemyrderier av mange titalls millioner uskyldige mennesker.

Dette at han ”opplevde” disse tragediene i samtid, må bety at han var en voksen mann på 1930-tallet, hvilket skulle tilsi at han må være nærmere 100 år nå. Vi trenger absolutt aktive samfunnsdebattanter fra denne aldersgruppen.

Normann er litt slurvete når han trekker inn den italienske fascismen i det han skriver om ”titalls millioner” drepte. Fascismen er ingen trivelig ideologi, men rett skal være rett. Den italienske fascismens ofre kan, i motsetning til nazismens, leninismens/stalinismens og maoismens ofre, ikke telles i millioner. Sammenlignet med de andre ideologiene, var de italienske fascistenes voldsutøvelse beskjeden, men må selvfølglig fordømmes den også.

Normann skriver:

Jødene som et lite folk, ble forsøkt utslettet gjennom nazismens Holocaust der cirka seks millioner ble drept. De grusomhetene ble støttet av datidens islamske ledere og av store grupper på de politiske ytterfløyer.

I likhet med polakker, romfolk og andre, ble jødene forsøkt utryddet av nazistene. Vi må aldri glemme Holocaust, men vi må heller ikke glemme Porajmos!

Påstanden om at ”datidens islamske ledere” og ”store grupper på de politiske ytterfløyer” støttet nazistenes grusomheter mens de pågikk, vil det være vanskelig å finne belegg for. Omfanget og arten av grusomhetene var ikke allment kjent i samtiden. De italienske fascistene, som må betegnes som ytterliggående, var i utgangspunktet prinsippfaste motstandere av antisemittisme og andre former for rasisme. De sto i mot nazistenes press om å sette i gang jødeforfølgelser, til de tyske nazistene overtok kontrollen i Italia. De italienske fascistene hadde da også flere jøder blant sine ledere.

Vi ser i dag at enkelte politiske strømninger, som ideologisk står de italienske fascistene nært, stiller seg positive til staten Israel og er militante motstandere av antisemittisme, i alle fall den delen av antisemittismen som retter seg mot jøder. Noe annet er det ofte med den som retter seg mot arabere.

La oss fordømme all antisemittisme, både den som retter seg mot jøder og den som retter seg mot arabere!

Det var heller ikke slik at antisemittisme var noe som bare fantes på de politiske ytterfløyene før krigen. Antisemittisme på 1920- og 1930-tallet, ja helt frem til langt inn i etterkrigstiden, finner man representert i hele det politiske spekteret. Forstemmende nok var fordommer mot jøder relativt utbredt i Europa på den tiden. Bildet var ikke helt svart. Det fantes også betydelig motstand mot rasisme, både blant ekstremister og moderate.

Det fantes ”islamske ledere” som støttet og samarbeidet med nazistene, men å skaffe belegg for at alle ”datidens islamske ledere” gjorde det, er ikke bare vanskelig, det er umulig. Ganske enkelt fordi påstanden ikke er korrekt.

Normann skriver:

For om lag 30 år siden ble millioner av mennesker myrdet i Kambodsja av regimet til Pol Pot. Den gang skamroste våre kommunister i AKP-ml Pol Pot til tross for de grusomme meldingene som jevnlig kom om dette skrekkregime. De innrømmer fremdeles ikke sine feilslutninger fra den gang.

Antall kambodsjanere som ble drept av Røde Khmer har blitt anslått til 4,2 millioner. I tillegg kommer alle dem som ble påført store fysiske og psykiske skader av regimet. Det er forkastelig å ikke ta entydig avstand fra disse grusomhetene. Grusomhetene fortsatte til Vietnam grep inn og innvaderte Kambodsja og knuste Røde Khmer. Vietnam fikk liten støtte for sin invasjon av Kambodsja. I Norge var det kun SV som ga støtte til invasjonen. USA og USAs allierte ga støtte til Røde Khmer i FN og forlangte at Vietnam skulle trekke seg ut av Kambodsja og at Røde Khmer-regimet skulle bli gjeninnsatt.

Store deler av det politiske Norge sluttet seg til fordømmelsen av Vietnams invasjon. Selv om jeg ikke er like gammel som Andor Normann, så var jeg for 35 år siden gammel nok til å følge med i nyhetene. Personlig valgte jeg å fordømme både Røde Khmer og Vietnams invasjon. Når jeg ser i bakspeilet i dag, ser jeg at jeg burde uttrykt støtte til Vietnams invasjon, en invasjon som satte stopper for massedrapene.

Normann har helt rett i at de som på ulike måter ga sin støtte til Røde Khmer den gangen bør kritiseres, for de ”innrømmer fremdeles ikke sine feilslutninger fra den gang.” Det er også verdt å nevne at antall dødsofre blant kambodsjanerne for USAs krigføring i Kambodsja blir anslått til tre millioner. De som støttet det amerikanske regimets krigføring i landet bør også snart innrømme sine feil fra den gangen. Det hører også med til historien at det var USAs massive bombing av Kambodsja som drev folk til å støtte den i utgangspunktet marginale Røde Khmer-bevegelsen.

Normann skriver:

Mange av de samme folkene er nå opptatt av en ensidig fordømmelse av Israel i konflikten med den islamske militante terrororganisasjonen Hamas i Gaza. De har heller ikke et vondt ord å si om presteskapet i Iran, terrororganisasjonen Hizbollah i Libanon og dagens styre i Syria.

For det første er mange av de som markerte seg i samfunnsdebatten  i Norge for 30-40 år siden døde og er av den grunn ikke lenger så aktive som før. For det andre kunne det være interessant å vite hvem Normann egentlig sikter til. Når det gjelder dagens styrer i Syria og Iran, er det, så vidt jeg vet, ingen politiske grupper i Norge som støtter dem. Det samme gjelder Hizbollah i Libanon.

I de siste tiårene av forrige årtusen begynte Israel og USA en ny strategi for å svekke Al Fatah. De ga penger til muslimske hjelpeorganisasjoner blant palestinerne for å forsøke å kanalisere folks støtte fra Al Fatah til religiøst funderte organisasjoner. Strategien fungerte, som vi vet, over all forventning. Al Fatah er svekket, palestinerne er splittet og Hamas, som sprang ut av det islamistiske miljøet USA og Israel stimulerte frem som en opposisjon til Al Fatah, har blitt en betydelig maktfaktor i Gaza. De har kommet til makten gjennom demokratiske valg, valgt av velgere som var lei av PLO-ledernes korrupsjon og takknemlige for den, til dels, USA og Israel finansierte hjelpen de hadde fått fra islamistene i Hamas.

Normann skriver:

Religiøs fundamentalisme og diktaturer som styreform har de ingen kritikk mot. De har dessverre ikke lært noe av vår grufulle historie som kun strekker seg tiår tilbake i tid.

For det første, hvem er ”de”? Har de navn? Er de med i noen organisasjoner som har navn?

For det andre, strekker «vår grufulle historie» seg bare noen tiår tilbake i tid? Det var nytt for meg.

For det tredje, Normann har åpenbart også selv betydelige kunnskapshull. Demokrati og kapitalisme er langt å foretrekke fremfor autoritære ideologier, systemer og styreformer. Samtidig har noen av historiens verste grusomheter fått utspille seg gjennom nettopp forholdsvis demokratiske kapitalistiske regimers handlinger. Røde Khmer drepte 4,4 millioner kambodsjanere. Det demokratiske USA sto bak drap på tre millioner kambodsjanere. Glem heller ikke alle som ble drept av amerikanske soldater i Vietnam og Laos – og i en rekke andre land i verden etter den andre verdenskrigen.

25 millioner døde av sult som følge av Maos politikk i Kina. Flere titalls millioner døde av sult som følge av britenes vanstyre i India. Langt flere indere døde som en følge av det kapitalistiske systemet som ble etablert i landet, etter at India ble et selvstendig, demokratisk og kapitalistisk land.

I nazistenes konsentrasjonsleire ble det drept elleve millioner europeere. Belgia under kong Leopold II, drepte ti millioner kongolesere. Listen over grusomhetene og drapene, over bestialitetens historie, er tilnærmet uendelig, mørketallene er store.

Det er mange som ennå har mye de trenger å lære om vår ”grufulle historie”. Historien vil nok ikke gjenta seg, men enkelte tildragelser i nåtid kan minne om tidligere tiders hendelser. Fordomsfulle mennesker vil vi mest sannsynlig slite med i lang tid fremover, selv om fordommene ikke nødvendigvis retter seg mot de samme folkegruppene eller de samme religiøse retningene hver gang noen blir rammet som følge av en tilfeldig gruppetilhørighet som de måtte ha.