I Dagsnytt 18 31. mai 2012 deltok Lars Gule i en debatt om skillet som har blitt gjort i terrorrettssaken mellom vitner og sakkyndige. Vitnemålene til vitnene vil ikke bli kringkastet mens vitnemålene til de sakkyndige vil bli kringkastet. I likhet med Ole Jørgen Anfindsen, som står bak den høyreekstreme bloggen med det misvisende navnet honest thinking, finner Lars Gule dette skillet problematisk. Årsaken til at dette angivelig er problematisk for Gule, er at dette vil føre til at aktører som deler terroristens politiske forestillinger, ikke vil få en talerstol under rettssaken, slik de og terroristen hadde håpet på. I klartekst betyr dette at rettssaken ikke vil få karakter av å bli et propagandaforum for høyreekstremister.

Det Lars Gule glemmer, er at det ikke er den høyreekstreme ideologien som er under tiltale i rettssaken; rettssaken er ingen politisk prosess. Rettssaken omhandler grusomme forbrytelser – omfattende brudd på norske lover. Til tross for sin spesielle og oppsiktsvekkende karakter, dreier dette seg om kriminalitet og ikke politikk. Av den grunn er alt snakk om å la politiske aktører ”komme til orde” under rettssaken, fullstendig forfeilet. En rettssak er ikke et politisk debattforum for spesielt interesserte.

Gule ser ut til å leve i en forestillingsverden der det meste handler om interessante debatter om livssyn, ideologi og religion. Utenfor en slik fantasiverden, eller ”boble” som det i vår tid har blitt politisk korrekt å kalle det, finnes en høyst materiell verden som må hanskes med ulike former for virkelige forbrytelser. Når man er realitetsorientert blir det vanskeligere å la seg forføre av argumenter om ytringsfrihet i denne sammenhengen. At en forbryter motiverer sine forbrytelser politisk, endrer ikke forbrytelsenes karakter. Massedrap er massedrap, og ikke noe annet, uavhengig av massemorderens politiske eller religiøse overbevisning. Å ”underkjenne” de politiske sidene ved denne saken, blir i dette perspektivet helt korrekt.

De politiske sidene ved saken er bare interessante for å belyse i hvor stor grad massemorderen er sinnssyk. For å belyse hans galskap behøver man ingen ideologisk debatt, til det behøver man kun informasjon om at det finnes et forrykt politisk miljø som deler hans vrangforestillinger.

Det ”kontrajihadistiske”, ”antikulturmarxistiske”, ”snikislamiseringsteoretiske” og rasistiske politiske miljøet forbryteren tilhører, er i utgangspunktet paranoid og finner næring ved å spre konspiratoriske teorier. Dette vil de gjøre om de ikke får bruke rettssaken til en talerstol, og dette vil de gjøre om de får bruke rettssaken som en talerstol. Gules bekymring, og Anfindsens ”bekymring”, om at ekstremistene vil fremme konspiratoriske teorier om de ikke får slippe til i media via rettssalen under denne rettssaken, blir av den grunn tilgjort og tøvete.

Imidlertid skal man ikke se bort fra at rekken av talehandlinger som førte frem mot hendelsene som er tema for den aktuelle rettssaken, bør få et rettslig etterspill for dem som støttet og støtter massedrapsmannens politiske forestillinger, forestillinger som utgjør en mer enn potensielt terroristisk ideologi.

De som deler hele eller deler av massedrapsmannens virkelighetsforståelse har ingen problemer med å slippe til i media. Enkelte av dem har til og med ”klippekort” for deltakelse i Dagsnytt 18 og andre nyhetsmedier. Norske media er jevnt over overivrige etter å formidle disse ekstremistenes forrykte virkelighetsforståelse. Også av den grunn blir argumentene for å gjøre rettssaken til et politisk debattforum, forfeilet.

Advertisements