Miguel de Unamuno

Sitater fra Miguel de Unamuno (1864-1936):

 

Jeg ville verken velge det menneskelige eller menneskeheten, verken det enkle adjektivet eller det substantiverte adjektivet, men det konkrete substantivet: mennesket. (s. 35)

Verden er til for bevisstheten, for hver bevissthet. (s. 45)

(…) mennesket, ved å være menneske, ved å ha bevissthet, er, i forhold til eselet eller krepsen, et sykt dyr. Bevisstheten er en sykdom. (s. 49)

Samfunnet utgjør en tilleggsans, den virkelige sunne sans. (s. 55)

Handle slik at dine handlinger kan tjene som norm for alle mennesker,” forteller Kant oss. Godt, men hvorfor det? Vi må søke en hensikt. (s. 59)

Det gale med Descartes’ Avhandling om metoden er ikke den forutgående metodiske tvil; det er ikke det at han begynte med ønsket om å tvile på alt, noe som ikke er annet enn et rent kunstgrep; det er at han ønsket å begynne med å se bort fra seg selv, fra Descartes, det virkelige menneske, det av kjøtt og blod, det som ikke ønsker å dø, for å være kun en tenker, det vil si, en abstraksjon. Men det virkelige mennesket vendte tilbake og smatt inn i filosofien. (s. 63)

Det opprinnelige er ikke at jeg tenker, men at jeg lever, for også de som ikke tenker, lever. (…) Sannheten er sum, ergo cogito, jeg er, derfor tenker jeg, selv om ikke alt som er, tenker. (s. 64)

Jahve, den jødiske Gud, begynte med å være én gud blant mange, guden til Israels folk, åpnebart i skrallet fra tordenværet på Sinai berg. Men han var så skinnsyk, at han krevde at de bare dyrket ham alene, og det er gjennom monokulturen at jødene kom fram til monoteismen. Han ble tilbedt som en levende kraft, ikke som et metafysisk vesen, og han var slagenes gud. Men denne guden, av sosial og krigersk opprinnelse, (…) ble mer inderlig og personlig i profetene, og ved å bli mer inderlig og personlig, ble han også mer individuell og universell. (s. 84)

For arianerne var Kristus fremfor alt en lærer, en morallærer, det mest fullkomne menneske, og følgelig en garanti for at vi alle kan oppnå den høyeste fullkommenhet. (s. 88)

I Nikea, slik som senere i Vatikanet, seiret altså idiotene (…) de enfoldige, udannede og egensindige biskopene, representanter for den genuine menneskeånd, den folkelige, den som ikke vil dø, uansett hva fornuften ville si, og som søker garantier, så håndfaste som mulig, for sin lengsel. (s. 89)

Protestantismen, (…) besatt av spørsmålet om rettferdiggjøring (…) ender med å nøytralisere og nesten utviske det eskatologiske, og forlater den nikenske symbolikken, faller i konfesjonelt anarki, i ren religiøs individualisme og vag estetisk, etisk eller kulturell religiøsitet. (…) Det jordiske kall og den passive tillit til Gud gir lutheranismen sin klossethet. (s. 91)

(…) det finnes ikke noe menneske som vet hva det gjør. (…) det har vært nødvendig å forvandle religionen til et slags politi, til beste for den sosiale orden, og derav Helvetet. (…)

Den alvorligste synd er å ikke adlyde Kirken, hvis ufeilbarlighet beskytter oss mot fornuften. (s. 93-94)

(…) den thomistiske rasjonalismens triumf. Det er ikke lenger tilstrekkelig å tro på Guds eksistens, for selv om man tror på Hans eksistens, så blir man bannlyst om man ikke tror på at denne eksistensen kan bevises med rasjonelle argumenter, eller om man tror at den ennå ikke er blitt ugjendrivelig bevist med rasjonelle argumenter. (s. 98)

Sannheten er at katolisismen vakler mellom mystikken og rasjonalismen. (s. 98)

(…) undertrykke de troendes mentale behov for å bruke sin voksne fornuft. Det kreves av dem at  de tror alt eller intet, at de aksepterer hele dogmatikken, eller at de mister alt de har opparbeidet av fortjeneste hvis de forkaster selv den minste lille del av helheten. (s. 99)

Den fryktelige faren (…) er å ville tro med fornuften og ikke med livet. (s. 99)

Tanken er ikke én, men sammensatt, og sjelen er for fornuften ikke annet enn rekkefølgen av innbyrdes koordinerte bevissthetstilstander. (s. 105)

Det er min levende kropp som lever og tenker, vil og føler. (s. 105)

Ideen om meg selv er meg selv. (s. 107)

(…) sannheten er at fornuften er livets fiende. (s. 110)

Det rasjonelle er i virkeligheten det relasjonelle; fornuften begrenser seg til å forbinde irrasjonelle elementer. (s. 111)

(…) fornuften er en mistrøstig og oppløsende kraft. (s. 115)

(…) begynnelsen til visdom er en eller annen frykt. (s. 125)

(…) å tro, det er i første instans å ville tro. (s. 130)

(…) å tro på Gud fremfor alt er å ville at han finnes. Og slik er å tro på sjelens udødelighet å ville at sjelen er udødelig, og å ville det så sterkt at dette ønsket overkjører fornuften når den støter sammen med den. (s. 131)

(…) livets mål er å leve, ikke å forstå. (s. 133)

Vi vil ikke ha noen ting å si om den simple og nedrige frasen ”hvis ikke Gud fantes, måtte vi finne ham opp.” Denne frasen er et uttrykk for den urene skeptisismen til de konservative, som anser religionen for en styringsmekanisme, hvis interesse ligger i at det i det andre livet finnes et helvete for dem som i dette livet motsetter seg deres verdslige interesser. (s. 138)

Sannheten er at våre doktriner ikke pleier å være annet enn en a posteriori rettferdiggjøring av våre handlinger, eller måten som vi forsøker å forklare dem for oss selv på. (s. 143)

Og om det er smertefullt en dag å opphøre å være, ville det kanskje være enda mer smertefullt å fortsette alltid å være seg selv, og ikke annet enn seg selv, uten samtidig å kunne være en annen, uten å kunne være alt annet, uten å kunne være alt. (s. 151)

(…) all bevissthet er bevissthet om død og smerte. Bevisstheten (…) er meddelt erkjennelse, den er medfølelse, og å med-føle er å med-lide. (s. 152)

Fordi vi er bevisste føler vi at vi eksisterer, som er noe helt annet enn å vite at vi eksisterer, og vi vil føle eksistensen til alt annet, at også hver og en av alle andre ting er et jeg. (s. 158)

(…) det gamle ord om at (…) å virke følger av væren, modifiseres ved å si at å være er å virke, og bare det som virker, det som er aktivt, eksisterer, og bare for så vidt som det virker. (s. 158)

Selve navnet Israel er krigersk og betyr ’Gud (El) kjemper,’ og Jehova i Det gamle testamentet er Iahwè Cebãôth, Israels hærs Jehova.” (Sitat fra Robertson Smith s. 169)

(…) eksistensen avledes av essensen, og å si at Gud eksisterer, uten å si hva og hvordan Gud er, er det samme som ikke å si noe som helst. (s. 170)

Strengt tatt utleder vi Skaperens eksistens fra det faktum at det skapte eksisterer, og Hans eksistens blir ikke rasjonelt bevist. Fra et faktum kan man ikke utlede en nødvendighet, i så fall er alt nødvendig. (s. 171)

Å ville definere Gud er å forsøke å begrense ham til vår forstand, det vil si, å drepe ham. Så snart vi forsøker å definere ham, møter vi intetheten. (s. 177)

Dersom (…) ånd (…) hadde vært hunkjønn istedenfor intetkjønn, hvem vet om Jomfru Maria i så fall ikke allerede var blitt gjort til en inkarnasjon eller humanisering av Den hellige ånd? (s. 181)

I hans måte å vurdere og dømme menneskene på har han handlet som en mann, ikke som en menneskelig person hinsides kjønn; det har vært Farens handlemåte. (s. 181)

Den aristoteliske Gud, de logiske bevisenes gud, er ikke annet enn Guddommeligheten, et begrep, og ikke en levende person eller en som kan føles, og som mennesket kan kommunisere med gjennom kjærligheten. (s.183)

(…) å tro på Gud er, i det minste i første instans, å ville at han finnes. Å lenges etter Guds eksistens. (s. 193)

(…) er det utstrekningen, materien, som tenker eller åndeliggjør seg, eller er det tenkningen som strekker seg ut og materialiserer seg? (s. 224)

Hvordan kunne nyte uten noe slags legeme? Den rene sjels udødelighet, uten noe slags legeme eller sjelskappe, er ikke sann udødelighet. I grunnen er det vi lengter etter å forlenge dette livet, dette og ikke noe annet, dette av kjød og smerte, dette som vi iblant forbanner bare fordi det tar slutt. (s. 232)

Det som har gyldighet for oss, eller enda sterkere, det som har realitet for oss, er det differensielle, som er det kvalitative; den rene kvantitet, uten forskjeller, er som om den ikke eksisterte for oss, for den handler ikke. (s. 235)

Kan ikke denne apokatastasis, denne alle tings tilbakevending til Gud, snarere være et ideelt mål som vi uten stans nærmer oss – noen med raskere skritt enn andre – men som vi aldri når? (s. 241)

Når våre katolske teologer søker å rettferdiggjøre rasjonelt – det vil si, etisk – dogmet om helvetesstraffenes evighet, fremlegger de noen bevisgrunner som er så bedragerske, latterlige og barnslige at det synes utrolig at de noensinne har oppnådd utbredelse. De hevder at ettersom Gud er uendelig, er en krenkelse begått mot Ham også uendelig, og at denne følgelig krever en evig straff; ikke bare er ideen om uendelig krenkelse ubegripelig, de unnlater også å se at når det gjelder menneskelig moral, om ikke på området for jordisk ro og orden, måles krenkelsens alvor mer i forhold til krenkerens intensjon enn i forhold ti den krenkedes verdighet, og at forestillingen om en uendelig intensjon om å krenke er fullstendig latterlig, og ikke noe annet. (s. 242)

Det er faktisk mange som forestiller seg menneskeslekten som ett vesen, et kollektivt og solidarisk individ der hver legemsdel representerer eller kan komme til å representere hele kollektivet, og de forestiller seg også frelsen som noe kollektivt. På samme måte med fortjenesten, og også synden og frelsen anses for å være noe kollektivt. Enten så frelses alle eller så frelses ingen, ifølge denne måten å føle og forestille seg tingene på; frelsen er total og den er gjensidig; hvert menneske er en Kristus for sin neste. (s. 246)

Saligheten er altså i følge mange et samfunn, et mer fullkomment samfunn enn denne verdens samfunn, det er det menneskelige samfunn forvandlet til en person. (…) Etter som ingen lever isolert, kan heller ingen overleve isolert. Den som ser sin bror lide i helvete kan ikke nyte Gud i himmelen, for både synden og fortjenesten er felles. Vi tenker med den andres tanker og vi føler med deres føleleser. (s. 250)

Vi tenker for å leve, har jeg sagt; men det er kanskje mer treffende å si at vi tenker fordi vi lever, og vår tankes form svarer til vårt livs form. (s. 255)

(…) arbeidsgiverne for sin del er hundre ganger mer skyldige enn sine arbeidere, for neimen om de betaler mer til arbeideren som gjør en bedre jobb, eller fremmer arbeidernes generelle og tekniske utdannelse, og i enda mindre grad sørger de for produktets vesentlige kvaliteter. (s. 267)

(…) arbeidet er den eneste praktiske trøst ved å være født. (s. 269)

Budet om at ”du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg”, oversetter individet til ”Jeg blander meg ikke i hva andre gjør; og andre skal heller ikke blande seg i hva jeg gjør”. Han skrumper inn, henger med nebbet og forgår i denne åndelige gjerrigheten, i denne anarkistiske individualismens motbydelige moral: enhver er seg selv nok. Og ettersom enhver ikke er ham selv, kan han knapt leve for seg selv. (s. 272)

Å være fullkommen er å være alt, det er å være jeg og å være alle de andre, det er å være menneskeheten, det er å være universet. (s. 273)

La Gud gjøre alt!”, vil noen si; men hvis mennesket legger armene i kors, legger Gud seg til å sove. (s. 277)

Anarkismen blir gjerne en slags ateistisk munkeorden, og mer av en religiøs enn en etisk eller sosialøkonomisk doktrine. Munkene tar utgangspunkt i at mennesket er født ondt, i arvesynd, og at det er nåden som deretter gjør det godt, hvis det noensinne blir godt; og anarkistene tar utgangspunkt i at mennesket er født godt og at samfunnet deretter perverterer det. Til slutt går det ut på det samme, for begge teorier stiller individet opp mot samfunnet, som om individet går forut for samfunnet, og følgelig må overleve det. Begge typer moral er en klostermoral. (s. 280)

(…) alle menneskesjeler er søskensjeler. (s. 285)

(…) Renessansen (…) Reformasjonen (…) og (…) Revolusjonen, deres datter, (…) har (…) brakt med seg en ny Inkvisisjon: vitenskapens eller kulturens inkvisisjon, som bruker latterliggjøring og forakt som våpen mot dem som ikke underkaster seg deres ortodoksi. (s. 290)

Et utmerket svar på det gjengse spørsmålet om ”hvordan står det til?” eller ”hvordan går det?” er i omløp blant folk flest i mitt land, og det lyder slik: ”Man lever!” Og slik er det faktisk; man lever, vi lever like mye som andre gjør. Hva mer kan man be om? (s. 291)

Mennesket er tilsynelatende ikke engang en idé. (s. 295)

Et språk er faktisk en potensiell filosofi. (s. 296)

Hver og en av oss har som utgangspunkt for å tenke, enten vi vet det eller ikke, vil det eller ikke, det de som har gått forut for oss og som omgir oss har tenkt. (…) Tenkningen hviler på for-dommer og for-dommene ligger i språket. (…) All filosofi er følgelig i grunnen filologi. (s. 297)

Kjærligheten oppdager ikke seg selv før den snakker, før den sier: ”Jeg elsker deg!” (s. 298)

Slik er det: alt det skapte ble skapt av ordet og ordet var i begynnelsen. (s. 298)

Å føle seg som menneske er mer umiddelbart enn å tenke. (s. 298)

Heltemotets høyeste nivå for et individ, som for et folk, er å vite hvordan en skal stå imot latterliggjøring; eller, enda bedre, det er å vite å gjøre seg til latter uten å føle frykt. (s. 301)

(…) det høyeste menneskelige behov er behovet for ikke å dø, behovet for å nyte for alltid ens egen individuelle begrensnings fylde. Den katolske doktrinen om nattverden lærer at substansen til Jesu Kristi legeme er helt og fullt i den velsignede hostien og i hver del av den, det vil si at Gud er fullt og helt i hele Universet, og fullt og helt i hver enkelt av individene som inngår i det. (s. 304)

Måtte Gud ikke gi deg fred, men salighet! (s. 312)

 

 

Sitatene er hentet fra: Miguel de Unamuno (2009): Om den tragiske livsfølelse hos mennesker og folkeslag, Gyldendal, Oslo

Advertisements