Det er mange som mener noe om skolen, det er mange som vil noe med skolen; det er ingen grunn til å tro at alle har det samme målet for sitt engasjement. Tenketankene Civita og Manifest analyse har ventelig ulike beveggrunner for å engasjere seg i skoledebatten.

Filosofen Platon (ca. 427- ca. 347 fvt) diskuterte i sin tid, i boken Staten, betingelsene for å skape et best mulig fungerende samfunn. Han anså det som svært viktig å sørge for at de beste talentene i befolkningen fikk mulighet til å få den beste utdannelsen, slik at de senere kunne inneha de viktigste vervene i samfunnet. Et av problemene han så, var foreldres ønske om å få sine egne barn opp og frem, uavhengig av om barna var talentfulle eller ikke. Han foreslo drastiske tiltak for å hindre at foreldre med store ambisjoner på egne barns vegne, skulle kunne hjelpe dem i kampen for tilværelsen, til tross for manglende talenter, og dermed ville korrumpere samfunnet. At de talentfulle barna på den måten kunne bli utkonkurrert av de mer eller mindre talentløse barna ville være til skade for samfunnet som helhet, mente Platon. Han var nok inne på noe der.

Den liberalistiske ideologien har tatt opp i seg disse tankene fra Platon, at alle må få konkurrere på like vilkår slik at de beste talentene vinner frem. Derfor er det en grunnleggende liberalistisk tanke at alle skal ha de samme mulighetene for å hevde seg i konkurransen om den beste utdannelsen og de mest attraktive jobbene. Dermed blir slikt som fordeler knyttet til familiebakgrunn og arv av penger og andre materielle goder en uting. Aristokrati, der den enkeltes muligheter styres av familiebakgrunn, skulle erstattes av meritokrati, at den enkeltes egne meritter, den enkeltes prestasjoner, skulle være bestemmende for vedkommendes muligheter i samfunnslivet. En ting er teori, noe annet er virkelighet.

Både Platons idealstat og den liberalistiske ideologien er utopier. I vår tid er det ingen politiske retninger som like systematisk som liberalistene jobber for å fremme familiære og standspregede privilegier.

Den liberalistiske tenketanken Civita jobber målrettet for å fremme privilegier knyttet til sosial tilhørighet, til klassetilhørighet, i sin kamp for størst mulig privatisering av skolene. Civita, ved blant annet Ove Vanebo, har argumentert for å fremme en økt overgang fra statlig/kommunal skoledrift til privat drevne skoler. Dette har fått den venstreorienterte tenketanken Manifest analyse, ved blant annet Ebba Boye, til å reagere.

I et innlegg i Dagsavisen 10. juli 2012 argumenterer Boye mot Vanebos påstander om at elever ved både de offentlige og de private skolene er tjent med økt konkurranse i form av et økende antall privatskoler. Hun skriver at «ingenting tyder på høyere kvalitet i privatskoler, men mye som tyder på at de tiltrekker seg barn av ressurssterke foreldre». Selv om hun her påpeker nettopp noe av hovedpoenget med privatskoler, å være en arena der foreldre kan gi sine barn et privilegert utgangspunkt i konkurransen om utdannelse og jobber, ser hun forbi dette momentet i sin argumentasjon. Hun diskuterer som om liberalistene primært er interessert i utdannelsens kvalitet. For  liberalistene er det primære ikke om økt bruk av privatskoler vil føre til en totalt sett bedring av kvaliteten på undervisningen, liberalistene er primært opptatt av forskjellen i kvalitet mellom privatskoler og offentlige skoler. Om undervisningsresultatet er bedre i privatskolene enn i de offentlige skolene, at barn av privilegerte foreldre får et konkurransefortrinn, så er liberalistene fornøyde. Det er forskjellen de primært er interessert i, ikke i kvaliteten. De er nok for at kvaliteten til undervisningen i de private skolene skal være best mulig, men kvaliteten blir likevel sekundær.

Boye mener de norske liberalistene må lære av feilene som hun mener har blitt begått i det svenske skolesystemet, feil knyttet til økt bruk av profittbaserte privatskoler. De norske liberalistene har nok lært en hel del av den liberalistiske utviklingen i skolesystemet i Sverige, men det som Manifest analyse fra sitt ståsted oppfatter som «feil», som fiasko, oppfatter nok Civita som «riktig», som suksess. Den totale kvaliteten på undervisningen i det svenske skolesystemet har gått ned, mens kvalitetsforskjellen mellom private og offentlige skoler har økt. For liberalistene er dette ikke en fiasko, men en suksess.

At økt bruk av profittbaserte skoler fører til økte overføringer fra staten til spekulanter, penger som kunne vært brukt på å sikre økt kvalitet på undervisningen i skolen, betyr at også et annet av liberalistenes mål er innfridd; mest mulig av skattebetalernes penger skal havne i lommene på private aktører, minst mulig skal gå til sosiale formål.

Advertisements