Vår tids silkeramp er opptatt av å gjøre livet surt for tiggere og andre fattige. Kriminelle som undergraver verdensøkonomien er de derimot begeistrede beundrere av.

I et innslag i Dagsnytt 18 tidligere i år, hevdet Høyre-politikeren Ine Marie Eriksen Søreide at pensjonsalderen i Hellas er 50 år. Det viste seg at hun var klar over at det hun sa ikke medførte riktighet. Grunnen til at hun fremsatte påstanden, som hun visste ikke var riktig, var ventelig at hun ville bygge opp under forestillingen om at krisen i Hellas skyldes ansvarsløse, late og udugelige greske arbeidstagere.

Befolkningen i Hellas er blant Europas mest arbeidsomme. De jobber flere timer per dag, og har høyere gjennomsnittlig pensjonsalder, enn gjennomsnittet for Europa. De som jobber minst er tyskere og belgiere. Følgelig er det ikke grekerne som fortjener å bli kalt Europas «latsabber», om nå noen fortjener å bli kalt det. Årsaken til de økonomiske problemene i Hellas ligger ikke i latskap.

De økonomiske problemene i Hellas, som i andre europeiske land og i USA, skyldes utviklingen de seneste tiårene der en mikroskopisk gruppe ekstremt velstående mennesker har klart å strukturere samfunn og økonomier slik at stadig mer av verdiskapingen havner i deres lommer og stadig mindre hos vanlige arbeidstakere, arbeidsløse, pensjonister og marginaliserte grupper. Greske politikere har blitt forført av tyske franske og, ikke minst, nordamerikanske banker.  Det skal sies at de neppe har vært vanskelige å forføre.

I vår tid lar politikere fra de fleste partier seg forføre av storfinansen og lederne for multinasjonale konsern. Grunnen til at Høyre, ved her representerte ved Søreide, forsøker å tilsløre sammenhengene, er den samme som den alltid har vært for konservative partier. De ønsker å avlede folks frustrasjoner og angst over tingenes tilstand, slik at eventuelle aggresjoner rammer svake og uskyldige tredjeparter og de som sitter med den virkelige skylden og den virkelige makten, finansfyrstene og deres villige tjenere fra den politiske klassen. Hun er ikke alene om dette politiske prosjektet til Høyre. Et mer makabert eksempel på det samme ga Høyre-politikeren Michael Tetzschner under et debattprogram i mai i år.

Et studium i dårlig retorikk.

I debattprogrammet Debatten 10. mai 2012 gikk Tetzschner til angrep på det han, og tydeligvis store deler av Høyres politikere, mener er den største trusselen mot verden i vår tid, tiggere fra Romania. Tiggerne fra Romania tilhører for det meste romfolket, en gruppe som opp gjennom historien har blitt stigmatisert og forfulgt på det groveste i Europa. I vår tid har særlig høyreorienterte politikere, både «moderate» og ekstreme, forsøkt å kanalisere folks bekymringer for den økonomiske krisen i Europa og USA over på ulike minoriteter i de europeiske og amerikanske befolkningene. Tetzschner gjorde heldigvis en stakkarslig figur under debatten.

Tetzschners bidrag under debatten ble et studium i dårlig retorikk og enda dårligere argumenter. Han brukte et hvert mulig retorisk triks på en kvalifisert elendig måte. Hans første påstand under debatten var at tiggerne kommer hit som følge av organisert «tiggeindustri», en virksomhet som skal være organisert av kriminelle. Denne påstanden har blitt tilbakevist før, under og etter den aktuelle debatten, en rekke ganger, men Høyres politikere fortsetter enfoldig å terpe på den. I Dagsavisen 11. mai 2011 skriver Nikolai Astrup, som er stortingsrepresentant fra Høyre, at det er «svært ofte kyniske bakmenn som utnytter fattige mennesker på det groveste i en form for organisert kriminalitet», som står «bak» tiggingen. Noen troverdig dokumentasjon for påstanden har han, selvfølgelig, ikke. Kynismen står han selv for.

Som kjent blir ikke en løgn sannere av at man gjentar den ofte, men alle gjentagelsene kan føre til at flere begynner å tro på den. At det er ulogisk at en rumensk mafia kan være tjent med å organisere flaskeinnsamling og tigging i Norge, plager ikke Tetzschner, Astrup og deres likesinnede, men de har ikke tatt alle sine forestillinger rett ut av luften.

Rett skal være rett. De siste årene har vi sett flere eksempler på at politifolk selvfølgelig også har politiske meninger og deler mange de fordommene som en del politikere ønsker å spre. Dette har ført til flere eksempler på fortegnede fremstillinger av kriminalitetsstatistikk, noe som viser at også politiet er en politisk aktør.

Er alle mennesker kriminelle når ett menneske begår en kriminell handling?

Det neste retoriske knepet Tetzschner tyr til er å hevde at alle romfolk i Norge er potensielle kriminelle fordi noen av dem skal ha begått straffbare handlinger i Norge. Her bryter han med det liberale prinsippet at hvert enkelt individ skal behandles ut fra det det selv gjør, ikke ut fra hva andre med en sammenfallende gruppetilhørighet gjør. Det er grunn til å minne Høyres politikere om at en rekke Høyre-politikere opp gjennom årene har blitt tiltalt og straffet for kriminelle forhold, betyr det da at alle med medlemskap i Høyre er kriminelle? Jeg tror ikke det, hva tror Tetzschner?

I løpet av de siste årene har det vært en registrerbar økning av romfolk som kommer til Norge. I samme periode har forekomsten av småkriminalitet økt. Må det da være en sammenheng mellom disse to fenomenene? Kriminalstatistikken viser at folk fra Litauen er overrepresentert i statistikken over hvem som har begått kriminaliteten, men i Norge har vi heldigvis ingen tradisjon for å stigmatisere litauere, vi er heller ikke opptatt av problemet med litauisk mafia. Derimot har vi en tradisjon for å hetse romfolk.

Under den aktuelle Debatten viste Tetzschner en stor opptatthet av en rapport fra Europol som i sammenhengen var helt irrelevant. At rapporten er irrelevant bekymrer ikke Tetzschner. Beklageligvis for ham ble han under debatten hele tiden sekundert av Fremskrittspartiets Carl I. Hagen, som i en årrekke har bløffet under debatter ved å vifte med dokumenter av tvilsom karakter eller perifer betydning for det som har vært debattert. Ingen har vel glemt da Hagen brukte et forfalsket brev som angivelig var fra en person med innvandrerbakgrunn, under en valgkamp? At Hagen viftet med de samme dokumentene under debatten som ham, bidro til å svekke Tetzschners troverdighet ytterligere. Å kunne vurdere sammenhengen en inngår i, tilhører de mer banale tingene er retoriker må passe på å gjøre.

Frivillig fattig

Direkte komisk ble Tetzschner først da han påsto at tiggerne og flaskesamlerne langt fra var særlig fattige. Ufrivillig vittig ble han også da han sammenlignet det å låne penger med trafficking. Dermed er vi stort sett alle ofre for menneskehandel, skal vi tro Tetzschner, enten vi nå har tatt opp lån fra en bank eller fra Statens lånekasse for utdanning. Ikke fullt så morsomt er det at han oppfordret folk om ikke å hjelpe mennesker i nød. I henhold til Tetzschners skrudde logikk er den beste måten å hjelpe fattige på, å ikke hjelpe dem, for da blir de nødt til å reise hjem igjen til den samme nøden de forsøkte å komme ut av. For ham blir det et slags poeng at folk som drar til Norge for å forsøke å komme ut av den nøden de lever under, frivillig må ha havnet i den elendige situasjonen å måtte ty til tigging i et fremmed land. Det er vel ingen som frivillig er fattige? Normalt hyller vi dem som aktivt gjør noe for å bedre sin egen situasjon, ikke dem som tiltaksløst sitter med hendene i fanget.

Stolt over å være norsk

Utviklingen i det siste gir grunn til bekymring. Hatretorikken flommer over på nettsider og høres på gater og streder. Trusler om vold mot romfolk og dem som forsøker å hjelpe dem øker. Bjønnulv Evenrud, en av vår tids modigste norske folkehelter, som har trått inn i den humanistiske tradisjonen fra Nansen, en som, ved sin forbilledlige innsats, virkelig gjør at man blir stolt over å være norsk, blir utsatt for drapstrusler fra høyreekstremister.

De samme ekstremistene som gikk amok mot muslimer på kvelden 22. juli i fjor, har igjen begynt å røre på seg og har startet med voldelige angrep på romfolk. En ung rom har blitt slått med jernstang, en romleir har blitt angrepet med raketter og tiggere fra Romania og andre land blir trakassert daglig. Oppe i det hele har byrådsleder fra Høyre, Stian Beger Røsland, forståelse for folks reaksjoner mot romfolkene. Ham om det.

Porajmos

Rasismen har en lang historie i Europa og Nord-Amerika. Blant dem som har fått kjenne ekstreme utslag av rasisme og fremmedfrykt, er romfolk. I norske lærebøker står det en del om Holocaust, Porajmos blir knapt nevnt. Strømninger innen konservative partier har tradisjonelt vært ledende blant dem som har fremmet hat og rasisme mot minoriteter. Heldigvis har det blant de konservative også, like tradisjonelt, vært prinsippfaste antirasister. De konservative antirasistene har en jobb å gjøre i kampen om de konservative partienes sjel.

Konservative har som regel ikke selv stått bak voldelige handlinger mot minoriteter, men de har ved en rekke anledninger hjulpet høyreekstreme partier til makten, som Mussolinis fascister i Italia og Hitlers nazister i Tyskland, to bevegelser som ble begeistret omtalt av en del konservative politikere og aviser, med Aftenposten i spissen, i Norge i mellomkrigstiden.

Tetzschner, Røsland, Astrup og andre politikere fra Høyre, som bidrar til hetsen mot romfolkene, har, ved sin negative retorikk rettet mot romfolket, et medansvar for de overgrep romfolk har blitt utsatt for frem til nå og de overgrep de måtte bli utsatt for fremover. Om disse politikerne er det bare en ting å si; tilgi dem ikke, de vet hva de sier og de vet hvem sine interesser de tjener.

Farlige kriminelle

19. juli 2012 kan Dagsavisen melde at «den britiskbaserte banken HSBC (…) har tjent mexicanske narkotikabaroner, støttet en saudiarabisk bank med link til terrornettverk, gjennomført handler med Iran og medvirket til hvitvasking av penger». Ikke rare nyheten.

Siden vår tids økonomiske krise for alvor grep om seg, har ledelsen for den ene storbanken etter den andre vist seg å ikke være noe annet enn samvittighetsløse kjeltringer. De har ikke nøyd seg med å gjøre en elendig jobb for bankene sine og for samfunnet, og mottatt eventyrgasjer for det, de har også gjentatte ganger, nærmest vanemessig, funnet det tjenlig å bryte de få reglene som regulerer deres virksomhet.

Det er i hovedsak finanssektoren og konsentrasjonen av makt og penger i stadig færre multinasjonale bedrifter med omfattende, faktiske, monopolrettigheter på stadig flere produktområder, som har forårsaket den krisen vi nå er inne, for det har de alle blitt belønnet med milliarder, for ikke å si fantasilliarder, til sine skakkjørte finansimperier. Disse pengene hadde nok gjort mer nytte for seg om de hadde blitt bevilget til USAs og Europas fattige, som stadig blir flere og som stadig synker ned i større fattigdom i takt med at krisen utvikler seg og stadig mer penger strømmer fra statskassene og inn i alle mulige tvilsomme storkonsern.

I en melding fra NTB, gjengitt i Dagsavisen 23. juli 2012, kan vi lese følgende:

«Verdens superrike gjemmer unna minst 133 billioner kroner i hemmelige skatteparadis (…) 133 billioner er dessuten et konservativt anslag, i virkeligheten kan det dreie seg om over 190 billioner. (…) Mye av pengene sluses til Sveits og Caymanøyene via private banker som UBS, Credit Swiss og HSBC (…)»

Samfunnets økonomiske strukturer er strukturert slik at stadig mer penger havner hos verdens rikeste, mens verdens fattige utarmes stadig mer, også middelklassen sliter mer og mer økonomisk. Denne legale plyndringen av befolkningen er ikke nok for de få styrtrike, for å unngå en symbolsk beskatning av formuene tyr de også til ren kriminalitet. De forbryter seg også mot de få lovene som fortsatt kan regulere deres hemingsløse virksomhet.

Norske velferdsordninger under press

Det nærmer seg valg i USA. Velferdsstatene i Norge og noen andre europeiske land har lenge vært en torn i øyet for ideologene i Det republikanske partiet og for amerikanske investorer. Om Mitt Romney vinner valget, kan vi vente et ytterligere press mot norske velferdsordninger, press for å få dem privatisert og ødelagt. Skattetrykket for folk flest i USA er ikke ulikt det vi har i Norge. Store deler av skattepengene i USA havner i lommene på forsikringsselskap, banker og andre finansinstitusjoner, og i lommene på direktører og aksjonærer i skakkjørte bedrifter, i stedet for å komme innbyggerne til gode. De norske høyrepartiene ønsker det samme skal skje i vårt land.

I mens bekymrer VG seg for om den norske velferdsstaten tåler tilsiget av tiggere og av arbeidssøkere fra sydeuropeiske land. Nå gjør norske velferdsordninger det, men det er et åpent spørsmål om de tåler omfattende privatiseringer og innføring av et amerikansk system med all markedsmakt til storkonsern med omfattende, faktiske, forretningsmonopol, i Norge.

For å opprettholde feil fokus, spres feilaktige påstander om at utenlandske tiggere har omfattende trygderettigheter i Norge, så kan vi se skeivt på tiggerne i stedet for å rette blikket mot dem som jobber aktivt for å avvikle den norske velferdsstaten.