På samme måte som det er forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, så er det visst også store forskjeller på ulike typer veldedige innsamlingsaksjoner og lovligheten av gledene ved å gi til disse.

Politisk korrekte innsamlingsaksjoner

Regelmessig går store innsamlingsaksjoner av stabelen i kongeriket Norge. De aller største innsamlingene er TV-innsamlingene. Disse innsamlingene ledsages av masse underholdning og appeller om å «gi så det svir». Statistikk over hvor mye innbyggerne i ulike kommuner og fylker gir i gjennomsnitt dukker stadig opp på skjermen for å skape en lokalpatriotisk iver etter å gi enda litt mer. Intervjuer med folk som har samlet inn penger eller selv gitt store summer blir gjort til store nyhetsinnslag. Hele tiden ruller og går en undertekst på skjermen der det fortløpende kommer navn på glade givere sammen med opplysninger om hvor mye de har gitt. Alle får anledning til å vise seg selv og andre hvor rause de er; se hvor snill jeg er (og se hvor mange penger jeg har råd til å gi bort)! Surpomper som er kritiske til innsamlingens formål eller innsamlingens metoder, om de finnes, vil ikke bli viet oppmerksomhet. Ingen grunn til å tøye ytringsfriheten for langt.

Politikere, både konservative og radikale, understreker, til det kjedsommelige, under sendingene, hvor viktig og riktig det er å gi. I dagene som følger dukker oppfølgingsartikler opp i alle landets lokalaviser. Der kan man glede seg over at innbyggerne i kommunen en selv bor i, i gjennomsnitt ga mer enn det innbyggerne i nabokommunene ga. Og ligger man selv over gjennomsnittet i giverglede nasjonalt, kommunalt og fylkeskommunalt, så er lykken komplett. Da kan man være uforbeholdent fornøyd med seg selv, og det til og med med de konservative politikernes velsignelse. Om en sportsreporter dukker opp med sitt enfoldige «hva føler du nå?», trenger en ikke å svare det alle i sitt stille sinn håper at en eller annen idrettsstjerne som har vunnet olympisk gull før eller siden skal svare, «nei, dette var litt av en nedtur gitt, hva pokker skal jeg finne på nå som målet jeg har jobbet mot er nådd?», nei, man kan svare at denne min giverglede gjør meg skikkelig stolt av meg selv.

Suspekte innsamlinger og suspekt giverglede

I vår tid pågår det andre og ikke fullt så kostbare innsamlingsaksjoner. Disse pågår i mer beskjedent format. De som trenger penger samler inn pengene selv. Og de trenger pengene. Man skulle tro det å selv gjøre en innsats for å bøte på egen nød, skulle være aktverdig nok. Tydeligvis er det ikke slik når pengeinnsamlerne, eller tiggerne, tilhører en gruppe som har blitt forfulgt i Norge og ellers i Europa i uminnelige tider. Og når vi lever i en krisetid der man trenger syndebukker for den misæren finansfyrstene og deres klakører blant politikerne har skapt, er høyrevridde politikere selvfølgelig på rastløs utkikk etter brukbare lynavledere.

Tiggerne fra romfolket har i den senere tid blir utsatt for løgnaktige bakvaskelseskampanjer, trakassering fra ulike myndighetspersoner og hets fra, i første rekke, konservative politikere. De samme politikerne som i anledning av de store fesjåene i forbindelse med TV-innsamlingene gjør sitt beste for å fremme folks begeistring over egen raushet, fremstiller det å gi penger til tiggere fra romfolket som suspekt, for det kunne jo hende man følte at man er snill som gir dem penger, må vite. I denne sammenhengen blir den eventuelle gode selvfølelsen ved å gi bort litt penger plutselig noe høyst kritikkverdig, noe selvforherligende egoistisk, noe som utløser forbudte og syndige følelser. Ja, hva føler man egentlig?

Eksperimentelle rampestreker

Som et eksperiment, med meg selv som forsøksobjekt, tok jeg meg forleden en tur til sentrum av landets herlige hovedstad med det formål å gi penger til tiggere fra Romania. Det var ikke vanskelig å finne aktuelle tiggere. Etter en runde i sentrum var jeg blitt noen hundre kroner mindre rik. Det hele var rimelig fort gjort. På T-banen hjemover tenkte jeg over hva jeg egentlig hadde opplevd og hva jeg følte da jeg utførte handlingen å gi tiggerne penger og hva jeg følte etterpå.

En følelse var forbauselse over hvor til de grader takknemlige de var, ikke bare for pengene, men for et kort møte med en person som viste tegn på velvilje overfor dem. Øyekontakt, et smil, det tror jeg vi begge satte pris på ved hvert kortvarige møte. Det ble på en måte mer personlig, mer virkelig, enn å gi til de store, profesjonelle, og politisk korrekte innsamlingsaksjonene, der store deler av de innsamlede midlene går til innsamlingsapparatet, blir sølt bort på veien til dem de er samlet inn til, eller blir borte på grunn av korrupsjon eller rot. Ved å gi direkte til dem som trengte pengene, kunne jeg være forvisset at de kom frem dit de skulle. Noe euforisk glede må jeg innrømme at jeg ikke følte ved selve det å gi bort litt penger, men for all del, det var hyggelig nok. For tiggerne ble det en variasjon i det å bli, i beste fall, behandlet som luft, eller å bli skjelt ut, få pengekruset sparket vekk, bli slått eller å bli spyttet på.

Den udiskutabelt største gleden ved mine rampestreker, det å gi tiggerne fra Romania penger, lå i vissheten om at jeg utførte en kontroversiell politisk handling til ergrelse for mange, som for eksempel profilerte politikere fra blant annet Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Så svaret mitt til den fiktive idrettsjournalisten blir: Jeg følte meg skikkelig rampete, og jeg likte det. For å endre litt på TV-kampanjenes slagord: Gi, det er en svir!

Så får heller de som ønsker å deportere tiggerne, på folkerettsstridig vis, fortsette sine anstrengelser med å forsøke å få tak i transportskipet Donau. De er forhåpentlig noen tiår for sent ute. (Jeg vet at en viss politiker ikke har sagt at hun ønsker å deportere tiggerne fra Romania. Hun har overhodet ikke uttalt det ordet.  Hun har bare svart et ettertrykkelig ja på spørsmål om hun ønsker å deportere dem. Og det blir jo noe helt annet?) Og de renegatene som i bloggossfæren uttrykker voldsfantasier som viser ambisjoner om å bli vår tids Henry Rinnan-kloninger, får leve videre i sine perverse hallusinasjoner.

Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg

Det går rykter om at Norge er et kristent land, så det kan kanskje være en ide å konsultere den hellige skriften og høre hva den har å si når det gjelder tiggere fra Romania:

jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,42-46)

Nei, konsultasjonen med den hellige skriften var trolig bortkastet. Kristendommen blir i vår tid, i vårt land, mer og mer brukt som fremmedfiendtlig staffasje hver gang vi skal lage en fundamentalistisk og uoverstigelig grenseoppgang mellom dem og oss.

Advertisements