De politiske ideologiene har det til felles at de alle er utopiske. Det er denne manglende virkelighetsforankringen som gjør ideologiene utholdelige. En ideologis tilhengere fornekter i regelen den utopiske karakteren til sin foretrukne ideologi. Det er det som gjør ideologene uutholdelige.

Det sies at man som regel blir mer konservativ med alderen, dette forstås som en følge av at man gjennom livet tilegner seg stadig mer kunnskaper og erfaring. Den konservative tanken om at det er mulig å forsinke eller hindre at verden endrer seg, at vi gjennom å sinke endringer kan bevare det som var, kan bare fremstå som urealistisk og hinsides fornuft og erfaring.  Det som var har vært, det er ikke lenger; det kommer aldri tilbake. Å bli mer politisk konservativ med alderen, kan bare være et resultat av en redusert evne til å forholde seg til virkeligheten eller et ønske om distansere seg fra samtiden. Verden er i ustoppelig forandring. Å tro at man kan stoppe verden i å endre seg, er fullstendig utopisk og tåpelig. En slik tro kan, som vi vet, lett ende i voldelige eskapader.

I yngre år, for 35 til 30 år siden, forsøkte jeg å tro på diverse sosialistiske utopier. Ingen skal kunne hevde at mine forsøk ikke var helhjertede, som ung søker man ofte etter sammenheng og mening i den verden man har blitt en del av. Det ble med forsøket. Tanken om at et samfunn kan nå frem til et totalt demokratisk styresett og demokratisk fordeling av et lands og av verdens goder gjennom en lang periode med ufrihet og fremvekst av en ny privilegert elite, en ny ufordragelig overklasse, faller på sin egen urimelighet. Det er en farlig utopi.

Utopier kan være farlige, men det kan virkeligheten også være. I det siste har jeg fått sansen for en ny utopi, en utopi som jeg innser at trolig er den mest urealistiske av dem alle. Jeg har fått sansen for noe som kalles markedsøkonomi. Det finnes mange i vår tid som sier seg å være tilhengere av denne utopien, men deres tilslutning til markedsøkonomien er i beste fall ikke annet enn tankeløst ordgyteri. I verste fall er det uttrykk for bevisst løgnaktighet. Det er med ideologier som med Bibelen, dess flere som uttrykker begeistring over dem, dess færre vet hva de i realiteten innebærer. Det blir gjerne andres ideologier, eller Koranen – om jeg skal spinne videre på analogien med Bibelen, man underkaster kritisk analyse.

En verdensøkonomi der aktørene på like vilkår kan konkurrere om å vinne frem på markedet med sine produkter, der alle på like vilkår kan fremme sine egne interesser, ville kunne gi fattige mennesker mulighet til å jobbe seg ut av fattigdommen. Det kunne gi et fattig land mulighet til å bygge opp landets økonomi. Denne delen av teorien sier vår tids markedsliberalister seg å være tilhengere av, i teorien, imidlertid er verken teorien eller virkeligheten komplett med dette. I realiteten blir innovative mennesker raskt overkjørt av storkonsernene og deres rettighetsfanatisme eller hardhendte oppkjøpspolitikk.

For at markedet i et land skal kunne fungere, trenger landet en aktiv stat som kan hindre dannelsen av monopoler, hindre at enkelte markedsaktører blir enerådende innen større eller mindre deler av økonomien og derved setter markedsmekanismene ut av spill. De fleste av vår tids markedsliberalister, som Teselskaps-bevegelsen og de to politiske tvillingpartiene USA holder seg med, og de «markedsliberalistiske» partiene Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre her hjemme, ønsker en svak stat som ikke kan hamle opp med de mektige storkonsernene. Med en svak stat, som ikke har makt til å gripe regulerende inn i markedet, blir det frie markedet før eller siden erstattet av et markedstyranni, et tyranni som blir utøvet av nettopp de konsernene som gjerne hykler med å forfekte en markedsliberal ideologi, de også. Er det noe jeg må vedstå meg å ha blitt med alderen, så er det det å ha blitt mer moralistisk. Løgn og hykleri tåler jeg stadig dårligere.

Mens vi er inne på hykleri: Den vestlige verden, med USA i spissen, hevder å fremme markedsliberalisme og demokrati over alt i verden. I realiteten krever de åpne markeder for sine, ofte tungt subsidierte, produkter i utviklingsland. Samtidig gjør de sitt beste for å stenge produkter fra de samme utviklingslandene ute fra sine egne hjemmemarkeder. De rike landene er like prinsippløst proteksjonistiske på hjemmefronten som de er hemningsløst markedsliberalistiske ellers i verden.

Når det gjelder demokrati, så er preferansene klare. USA og resten av Vesten foretrekker medgjørlige diktaturer fremfor umedgjørlige demokratier i fattige land, demokratier som kan finne på å fremme egen befolknings interesser fremfor de økonomiske interessene til storkonsernene med base i USA eller andre land i Den vestlige verden, det har land som Haiti, Chile, Nicaragua og Iran, under Mossadegh, bittert fått erfare. Påstander fra vestlige politikeres side om å ville fremme demokrati og markedsøkonomi i verden, er lite annet enn hykleri. Det er ikke demokrati Vesten primært er interessert i å fremme i verden, det er egne økonomiske og strategiske interesser som står i fokus.

Mot hykleriet setter jeg reell markedsøkonomi. I Europa og USA, som ellers i verden, trenger vi demokratiske regimer som er sterke nok til å regulere markedet og slå ned på en hver markedsfiendtlig tendens til dannelse av storkonsern med vidtrekkende markedsmonopoler. Statene bør være mektige nok til å bringe slike storkonsern i kne og tvinge dem til å oppløse seg selv. I vår tid er ikke statene i stand til, eller villige til, å gripe inn på denne måten – de griper ikke inn i markedet selv når en inngripen ville vært til det beste for det frie markedet.

I forholdet statene imellom bør markedsøkonomien få fritt spillerom. De fattige landene bør riktignok en tid få mulighet til å bruke proteksjonistiske tiltak for å utvikle egen industri og produksjon nok til å kunne ta opp konkurransen med de rike landene på verdensmarkedet. De rike landene bør slutte med konkurransevridende subsidiering av egne produkter og gi fattige land fri adgang til de rike landenes egne hjemmemarked. Eksempelvis vil dette måtte bety slutten på dansk produksjon av sukker og USAs rolle som verdensledende produsent av (tungt subsidierte) landbruksprodukter.

Om noe, så bør fremskreden alder bringe med seg en mer nøktern holdning til den verden vi lever i. Jeg er fullstendig klar over at den markedsliberalistiske ideologien er den mest urealistiske av alle utopier. Etter min vurdering er det likevel verdt å fremme denne utopien, da først og fremst som en provokasjon mot de «markedsliberalistiske» ideologenes hykleri.

I vissheten om at det umulige ikke kan realiseres, erklærer jeg meg med dette som tilhenger av den umulige utopien om en totalt fri markedsøkonomi, beskyttet av demokratiske staters årvåkne inngripen mot en hver tendens til monopolisering innen deler av markedet og en slutt på et hvert forsøk fra rike lands side på å innføre proteksjonistiske tiltak for å skaffe eget næringsliv ufortjente fordeler på verdensmarkedet!

La den frie konkurransen begynne! La de mest innovative markedsaktørene vinne!

Advertisements