I følge nykonservative ideologer har kristne europeere en erfaring som gjør oss unike og radikalt og evig annerledes enn ikke-europeiske muslimer. Denne koden er så obskur og vanskelig å forstå at også vi, europeerne, heller ikke kan forstå den. I følge ideologene.

Som en direkte følge av kristen-jihadistenes provokasjoner under ytringsfrihetens fane, går det igjen en bølge av voldelige protester gjennom en rekke land der islam er den dominerende religionen. Provokasjonene finner gjenklang hos muslimske jihadister som fremstår som kristen-jihadistenes åndelige brødre. Volden går forutsigelig nok ut over moderate blant både kristne og muslimer, dermed er ekstremistene fornøyde; de har alle oppnådd sine hensikter. De nykonservative korsfarerromantikerne kroer seg, det er dette de vil.

I lederartikkelen i Dagsavisen lørdag 15. september, med tittelen «Mye står på spill», oppsummerer avisen tildragelsene slik: «Dette er ekstremistenes kamp mot hverandre». Det er en måte å se det på. Imidlertid er det mer nærliggende å tolke også disse hendelsene som ekstremistenes ukoordinerte kamp mot alle moderate i muslimske og kristne land. Muslimske og kristen-kulturelle ekstremister jobber alle for å rive sine land i filler. Europeiske nykonservative kristen-jihadister jobber målrettet for å få Europa til å rive seg selv i filler i en blodig borgerkrig. Muslimske ekstremister jobber for det samme i sine hjemland. Rent faktiskt.

Dagsavisen har helt rett i at mye står på spill, mer enn redaksjonen har tatt inn over seg. For Europas vedkommende er det demokratiet, velstanden og freden som står på spill.

Sancho Panza

Fredag 7. september i år hadde Nils Rune Langeland en kronikk i Dagsavisen under tittelen «Holocaust og multikulturalismen». Til tider kan det være vanskelig å forstå hva som er agendaen til forfattere av slike kronikker, da forfatterne til tider viser at de er for lite reflekterte og det de produserer kan være uklart formulert og kun nødtørftig gjennomarbeidet til å gi god mening. Uklart uttrykte meninger er som regel uttrykk for uklare tanker. Langelands kronikk fremstår som et produkt som befinner seg usedvanlig langt inne i den ideologiske tåkeheimen.

Langeland esler seg til å ri sitt esel ut i striden i sitt mentale univers i den hensikt å skape en ideologisk overbygning for de bedrøvelige kristen-jihadistiske korsfarerne som går mer håndgripelig enn ham ut i den samme kampen, kampen for å ødelegge vår relativt siviliserte sivilisasjon. Prosjektet er det samme; vokabularet er det samme; fiendebildet er det samme. Likevel forventer han å ikke bli assosiert med sine meningsfeller.

Ved å benytte seg av begrep som «multikulturalisme» og «kulturmarxisme», signaliserer han rimelig klart at han tilhører den relativt entydig ekstreme, nykonservative bevegelsen av utopiske monokulturalister. Begrepet for det ikke-eksisterende fenomenet «multikulturalisme» er et sentralt signalord for denne bevegelsen. Begrepet refererer til noe ikke-eksisterende, til ideer de vil tillegge andre, dette forhindrer ikke de nykonservative fra å slå vilt rundt seg i skodda for å forsøke å ramme de spøkelser de selv hjemsøkes av.

Media elsker reaksjonære fusentaster

Langeland har åpenbart fått status som en ny reaksjonær medieyndling i det Dagsavisen fredag 14. september bringer et koselig baksideintervju med ham. Der fremstår han som en lettere forvirret kosebamse. Om avisen har noen klar tanke med å anstrenge seg for å bringe hans ekstreme synspunkter ut til offentligheten, og dertil bringe koseintervjuer med ham ut til sine lesere, kan man bare spekulere om. Imidlertid bekrefter det et generelt inntrykk av at man i media ikke er interessert i å bekjempe høyreekstreme meninger, slik som man det siste året har skrytt av i høystemte vendinger, man er såre fornøyd med å spre deres høyreekstreme propaganda. I denne sammenhengen er det Langelands uttalelse på Facebook om «genetisk svake analfabeter fra Punjab», som er det lille halmstrået avisen benytter seg av for å kunne bringe hans meninger ut til sine lesere. At mannen er ekstrem og fordomsfull er jo ingen nyhet. At han også er det på sosiale medier, er heller ikke mye å skrive om. Selv sier han at hvis han «hadde sagt ett eller annet om svensker, hadde ikke en kjeft reagert.» Hvorfor skulle han si noe negativt om svensker? De er jo «germanere», som han kaller sine slagsbrødre, og dertil antatt å være på hans side i den europeiske borgerkrigen han fabler om. Hans hatobjekter kommer ikke fra Sverige, de kommer fra Punjab og andre land med en muslimsk befolkning. Om han i skrift eller tale hadde gått løs på sine forbundsfeller, svenske «germanere», ville det vært et internt anliggende for den nasjonalistiske bevegelsen som ingen utenforstående kunne mobilisert interesse for.

Og selvfølgelig er fantasifigurene Ivanhoe og Robinson Crusoe, som han så koselig forteller i det lille portrettet, hans barndomshelter. Ivanhoe var jo en korsfarer, som vi vet. Og Crusoe var en mandig mann fra Europa som tok innersvingen på «de ville». To fantasifulle uttrykk for det noble Europa, det Europa som er så nobelt at Langeland ikke ønsker at det skal angre på noen av sine historiske miserer.

Reaksjonær modernisme

I boken Reactionary Modernism – Technology, culture, and politics in Weimar and the Third Reich, beskriver Jeffrey Herf fenomenet reaksjonær modernisme, et fenomen som har gitt seg utslag i ulike høyreekstreme politiske bevegelser. Begrepet reaksjonær modernisme blir en betegnelse for et knippe gjenkjennelige trekk som vi finner igjen i politiske retninger som nazisme, fascisme – og i vår tids ytterliggående nykonservatisme.

På slutten av 1800-tallet vokste det frem idestrømninger som dels hyllet teknologiske fremskritt, noe som kan tolkes som modernisme, dels ga uttrykk for romantisk svermeri for fortiden av en slik grad at disse idestrømningene ikke bare kan tolkes som konservative, men som direkte reaksjonære. De konservative nøyer seg normalt med å ønske seg tilbake til nær fortid.

Et vanlig trekk ved den reaksjonære modernismen var romantiseringen av den spektakulære kampen, den voldsomme og mandige striden mot en eller annen fiende. Rett nok var mange av de reaksjonære modernistene noen pyser, den gangen som nå, men det hindret dem ikke fra å tenke store og modige tanker om kamp og strid, og å skrive oppglødd om den store striden mot Fienden. En strid de gjerne ville sende andre ut i. Hvem fienden måtte være var underordnet; fienden burde være en verdig motstander, uten en verdig motstander ville man ikke kunne høste ære fra striden. Å gå løs på forsvarsløse og harmløse mennesker ble, i teorien, sett på med den største forakt. De ulike strømningene innenfor den reaksjonære modernismen har hatt og har ulike fiendebilder. Nazistene hadde blant annet jødene som sine dødsfiender. Den moderne nykonservative, kristen-jihadistiske bevegelsen, hevder å solidarisere seg med Israel. Deres hovedfiende er islam. De er villige til å bekjempe islam til den siste israeler. Fiendene er ulike, men i hovedtrekk er nazismen og den nykonservative bevegelsen uttrykk for den samme reaksjonære modernistiske idestrømningen, bare mindre detaljer skiller deres tankespinn.

På sporet av en reaksjonær modernist

I et intervju i anledning boken Europa – Ei krossferd, som er gjengitt på Dagbladets nettside 15. juli 2011, under tittelen «På sporet av det krigerske Europa», glir Nils Rune Langeland friksjonsløst inn i rollen som reaksjonær modernist. Med korsfarer-motivet i bokens tittel signaliserer han både en forankring av sitt prosjekt tilbake til den opprinnelige korstogstiden og han knytter an til de nykonservatives bestrebelser på å erobre korset og korsfarerne som symbol for en terroristisk kamp mot islam. For de nykonservative korsfarerromantikerne ser det latinske korset ut til ha samme funksjon som hakekorset hadde for nazistene. Det er, i deres bruk, et symbol tømt for opprinnelig meningsinnhold, et symbol som de forsøker å gi en ny funksjon, som et symbol på krig og terror. Slik hakekorset ble et symbol på hat og terror i midten av 1900-tallet, slik blir korset av kristen-jihadistene forsøkt gjenoppfunnet i vår tid som et ondskapens symbol.

Langeland knytter svært bokstavelig an til korstogene og den terror det kristne Europa brakte over jøder og kristne med avvikende trosoppfatninger i Europa, og over jøder, muslimer og ikke-katolske kristne i Midtøsten. Han skriver: «10. juni 1099 var den dagen da korsfarerhæren brøt gjennom murene i Jerusalem under det første korstoget og satte i gang en massakre på muslimer. Da var krigen i gang. Og den krigen står vi i fortsatt.» At korsfarerne samtidig massakrerte jødiske og kristne innbyggere i Jerusalem, nevner han ikke. Det ville forstyrret hans politiske prosjekt.

For Langeland, som for kristne og muslimske ekstremister, må all europeisk historie siden 1099 sees som en vedvarende europeisk kamp mellom kristendommen og islam. Dette er forestillinger uten fundament i den faktiske historien. Han viser med dette at han i likhet med andre reaksjonære modernister har funnet sin fiende. En fiende han er monomant opptatt av.

Den evige viking

Gjennom de stolte vikingene finner han sitt slektskap med de første korsfarere: «Krigerne som er avbildet (på Bayeux-teppet) er norske og danske vikinger, som er blitt normanniske riddere i løpet av én generasjon. Så blir de en del av det første europeiske forsøket på å erobre verden. Vi har del i dette.» At han her har glemt makedoneren Alexander den stores erobring av store deler av verden, en langt større del enn det korsfarerne klarte å underlegge seg, er en ting, at han også synes å ha glemt eksistensen av Romerriket er enda mer oppsiktsvekkende, men slike detaljer passer ikke inn i korstogsfantasiene til Langeland. Da eksisterte ikke islam, da eksisterte ikke kristen-fundamentalismen som en maktfaktor i verden. Slike «detaljer» passer ikke inn i de reaksjonære modernistenes univers. Greit, for dem startet historien i 1099. Første brikke er på plass, islam er den «evige» fienden i hans univers.

Forakten for freden og det gode livet

En reaksjonær modernist forakter freden, velstanden og tilfredsheten. Han vil krig og strid. Også Langeland fantaserer om et Europa i krig, kanskje borgerkrig: «Jeg tror Nord-Europa blir slagmarken. Husk at det ikke finnes ett vellykket eksempel på integrering av andre kulturer i Nord-Europa. De norske innvandringshistorikerne lyver.» Noe belegg for påstanden om løgn har han ikke. I sitatet knytter han an til det nynazistene for noen tiår siden laget begrepet ‘fremmedkulturell’ for å beskrive. Tanken om inkompatible kulturer er en del av den idemessige ryggraden til den reaksjonære modernismen. Skillelinjene mellom de uforenlige kulturene kan trekkes hvor som helst, mellom «germanere» og «slavere», mellom tyskere og franskmenn – eller mellom kristne og muslimer. Skillene er primært mentale barrierer, de er fiktive, men de kan være funksjonelle for en høyst reell streben etter å skape splittelse i en befolkning. De reaksjonære modernistene setter de kristne, korsfarere eller ikke, på den ene siden, og jøder, romfolk, muslimer eller andre på den andre siden. Eller de forfekter uoverstigelige skillelinjer mellom tilfeldige nasjoner. For Langeland er fienden i kampen og målet for striden klart: «Den europeiske ideologi er reconquista, som går ut på å gjenerobre Europa fra Islam». Det er verdt å merke seg at han bare slenger om seg med løse påstander, noen harde historiske fakta bringer han ikke til torgs. Det er ikke til å undre seg over. Slike fakta er det vanskelig å konstruere.

For å gjenerobre noe fra noen, må disse «noen» på et tidspunkt ha erobret det man setter seg fore å gjenerobre. Ettersom Europa rent faktisk ikke er erobret av muslimske styrker, kan Langeland neppe ha annet siktemål enn å fjerne alle muslimer fra Europa. Og klarer de å «fjerne» muslimene, står neste gruppe som kristen-jihadistene misliker, for tur. Det vil vel ventelig bli «kulturmarxistene».

Kampen for renhet

I intervjuet kommer Langeland med følgende kraftsalve: «Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.» Legg merke til at han her griper til en retorikk vi kjenner igjen fra nazistisk og annen høyreekstrem propaganda. Fienden, det mangefasetterte samfunnet, er noe skittent, det positive som holdes frem er at «de germanske folkene» skal reise seg til strid – nok en gang. Forrige gang «de germanske folkene» reiste seg var vel da «reisningen» i 1939 til 1945? Eller «den andre verdenskrig» som vi andre kaller det.

Vittig blir han først når han også sier: «Jeg vil ikke være dommedagsprofet.» Enten vil vi komme til å leve i skitten, altså i det de nykonservative vil betegne som et «multikulturelt» samfunn, eller så vil «de germanske folkene» reise seg nok en gang. Å reise seg i den sammenhengen kan neppe forstås som annet enn den europeiske borgerkrigen som kristen-jihadistene drømmer om og jobber for, i et de facto samarbeid med de muslimske jihadistene, å provosere frem. Noen dommedagsprofet vil Langeland altså ikke fremstå som? Ham om det.

Kristendommens «svik» mot nazismen

Det å nyte livet og ikke hige etter kamp mot en eller annen fiende, fremstår for Langeland, som for en hver annen reaksjonær modernist, som dekadent og bløtaktig. Også her følger han den reaksjonære modernismens tankeunivers tett. Han fnyser over dekadansen, men ser håp: «korsfarernes egentlige arvtagere er USA og Israel.» Det ville jo vært tidenes mest groteske historiske ironi – israelere, jøder, de som i århundrer har fått kjenne korsfareråndens brutalitet på kroppen, skulle bringe korsfarernes blodige faner med seg inn i en ny strid, en strid for kristendommen og for undertrykkelse av alle andre religioner enn kristendommen.

Langeland glir inn i den mest åpenbare ideologiske tanketåken: «Europa forlot kristendommen på førtitallet, da biskop von Galen talte nazismen midt imot, og har slått inn på en annen vei. Det er jødene som tar opp korsfarersverdet og vender det mot øst.» I sin omtåkethet blir han sannferdig. Han fortviler over at en del fremtredende representanter for kristendommen i Europa ikke gjorde felles sak med nazismen! Det er nok her hunden ligger begravet…

Quisling

Vidkun Quisling er et godt eksempel på en norsk reaksjonær modernist. I sin bok Gud, det er meg – Vidkun Quisling som politisk filosof, påviser Else E. Barth hvordan Quisling tidlig skrev sine høystemte kampskrift, uten å kjenne sine fiender, men ett visste han – en fiende måtte man ha for å kunne gå ut i en drabelig og mandig strid. Før han fant ut hvem fienden hans var, lot han det være tomrom i sine manuskript, slik at han senere kunne fylle ut med rett benevnelse på sin fiende, på et senere tidspunkt, så snart han fant en. Som vi vet falt hans valg av fiender først og fremst på tilhengerne av jødedommen. Som nazistene oppfattet han etter hvert jødene som ikke bare tilhengere av samme religion, men også som tilhørende en og samme folkegruppe. Resten er historie.

Quisling, som bekjempet «den kapitalistiske jødebolsjevismen», og de nykonservative kristen-jihadistene, som bekjemper muslimer, «multikulturalisme» og «kulturmarxister», er to variasjoner innen samme bevegelse. Også uttrykket «kulturmarxisme» er et ord Langeland har tatt opp i sitt vokabular, inspirert av det nykonservative kristen-jihadistiske miljøet. På samme måte som nazistene oppfattet jødene som en absolutt fremmedartet folkegruppe, som ikke kunne eksistere side om side med kristne i land med en dominerende kristen kultur, ser kristen-jihadistene på muslimer som en absolutt fremmedartet folkegruppe som heller ikke kan eksistere side om side med kristne i en kristen kultur i Europa. Og som Nasjonal Samling er de berett til å fremprovosere og å utøve vold, ikke bare mot sine utpekte fiender, de er også berett til å gå løs på alle andre som står i veien for prosjektet deres, som de som har vokst opp innen en kristen ramme, men som ikke deler de nykonservatives virkelighetsoppfatning; de er berett til å gå løs på folkeflertallet i sitt eget land. Og dermed er også de, ja nettopp, potensielle quislinger.

Multikulturalismen

I følge den nykonservative bevegelsen skal det eksistere «multikulturalister» som skal mene at det innenfor et samfunn er mulig å bevare en rekke ulike kulturer uforandret over tid. Som om verden har sluttet å forandre seg, har sluttet å utvikle seg. Så vidt meg bekjent finnes det ingen slik «multikulturalistisk» tankestrømning i Norge. Alle kulturer i alle verdens land, det gjelder minoritetskulturer som majoritetskulturer, er i uopphørlig endring. Dels påvirker de hverandre gjensidig alle sammen, dels skjer endring som følge av den enkelte kulturs egen selvutvikling. Det ideelle samfunnet for de nykonservative er et samfunn uten endring, uten utvikling. Slike statiske samfunn eksisterer ikke, de kan ikke eksistere, minst av alt i vår tid. Alle samfunn er i utvikling; alle samfunn er dynamiske.

Monokulturalismen

De nykonservative er monokulturalister og ønsker et homogent samfunn, et samfunn uten utvikling, et stagnert samfunn. Et slikt samfunn kan ikke eksistere. Ideen om et slikt samfunn er den umuligste av alle utopier. I monokulturalistenes fiksjoner kan motsetningen til denne monokulturalismen bare være en «multikulturalisme». I tråd med dette har de konsturert sin fiende. For Langeland fremstår, pussig nok, Holocaust-senteret som en brukbar fiende, som et eksempel på (den fiktive) «multikulturalismen». Hva han selv vil stille opp som alternativ, hva han selv står for, forblir relativt uklart i kronikken hans. Han var klarere i sine skriverier for en tid tilbake.

Monokulturalistens budskap

I den aktuelle kronikken fra 7. september i Dagsavisen i år, spinner Langeland videre på sitt gamle engasjement for å fremme tankegodset til den ekstreme nykonservative bevegelsen, som han utrolig nok mener å ikke være en del av, en bevegelse som de siste årene har blitt litt av en medieyndling. I intervjuet som er gjengitt på Dagbladets nettside 15. juli 2011, slår han til lyd for den kristen-jihadistiske saken, som for ham altså er «gjenerobringen» av Europa fra islam. I intervjuet plasserer han seg dermed effektivt innenfor rekken av borgerkrigsforkjempere i Europa, de som vil ha en blodig borgerkrig i Europa. At reaksjonære modernister hyller krig og destruksjon er som tidligere beskrevet, ikke noe nytt, det er en tradisjon som går tilbake til 1800-tallet.

Legg merke til datoen for intervjuet. 15. juli 2011. På den tiden ble slike tanker som Langeland fremmer, ukritisk gjengitt av journalister, særlig i den konservative delen av pressen og andre nyhetsmedier. Ikke bare det, de var gangbar mynt blant også moderate konservative og liberalister, de var heller ikke helt fremmede blant enkelte på «venstresiden». Etter et års tid med et noe mer kritisk blikk på de nykonservatives jihadistiske propaganda, er vi i ferd med å gli inn i den samme kritikkløsheten igjen. Det er synd, for deres blanding av ideologi, fiksjon og manglende historieforståelse, er farlig. Ideologi basert på kvasivitenskap er farligere og mer effektiv enn ideologi tuftet på åpen og ærlig idioti.

De beundringsverdige pakistanske jentenes manglende forståelse for Langelands tankespinn

I intervjuet sier Langeland, når han blir presset litt, blant annet: «Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig.» Det er verdt å merke seg at han her retorisk elegant utelukker de pakistanske guttene. Det er tross alt først og fremst dem som media gjerne tegner et lite flatterende bilde av, i tillegg til muslimer som tar sin religiøse tro på alvor. Det er verdt å merke seg, men det er ikke det vesentligste i denne sammenhengen.

I det siterte knytter han an til den nynazistiske forestillingen om det absolutt fremmede, om de «fremmedkulturelle» og «oss», europeerne. Samtidig bringer han denne forestillingen opp på et rent alkymistisk nivå. Det er ikke det at de pakistanske jentene ikke er flinke eller arbeidsomme, deres flid kan han storsinnet berømme, problemet er at de alltid vil forbli fremmede fugler på det europeiske kontinentet. De kan aldri forstå «oss» europeere. Riktig nok er heller ikke vi europeere i stand til å forstå det særlige europeiske, men vi har en mystisk, for ikke å si mytologisk, intuitiv bagasje av erfaringer, i følge ham. Bedre kan ikke Langeland gjøre rede for det vi har eller er, og som ikke-europeere aldri vil eller bli. Den ideologiske tåkefyrsten, de facto talsmannen for de politiske høyreekstreme alkymistene, vet ikke hva Europa representerer, men han fornemmer at det finnes et eller annet unikt europeisk et eller annet sted i skodda, noe som må forsvares ved å gjenreise «korstogsidealene». Men han aner ikke hva det er! Intet å bli forundret over…

La oss ta det en gang til. I følge Langeland og hans meningsfeller har vi som har vokst opp innen en kristen, europeisk forståelseshorisont, en erfaring som gjør oss unike og radikalt og evig annerledes enn ikke-europeiske muslimer. De kan aldri bli med ett med oss fordi de ikke har denne erfaringsbaserte europeiske koden, denne fornemmelsen. Denne koden er så obskur og vanskelig å forstå at også vi, europeerne, heller ikke kan forstå den. Dette at både ikke-europeiske muslimer og kristne europeere har den samme manglende forståelsen som skal til for å forstå den europeiske koden, kan vel best forståes som et uttrykk for noe vi har felles, noe som forener oss. Vi står, om vi skal tro Langeland, alle måpende overfor dette ubegripelige, det europeiske.

Monokulturalistens kamp mot produktet av eget tankespinn

Vi skriver ikke lenger 2011, vi skriver 2012. Det er nok av den grunn at Langelands nye innlegg i Dagsavisen er langt mer tilslørt og tilsynelatende moderat enn hans svar i intervjuet på Dagbladets nettside i juli 2011. Mannen har trolig en form for rudimenter anstendighet, en beskjeden kontakt med virkeligheten. Hva er det så han forsøker å uttrykke i sin artikkel om Holocaust-senteret?

Det overordnede temaet i artikkelen er at «vi» som europeere ikke bør føle skyld for noe Europa og europeere har påført seg selv eller andre av lidelse i tidligere tider eller helt nylig. Å være skyldig er greit, å føle skyld er ugreit for den reaksjonære modernisten. Uten å problematisere det, tillegger han alle som jobber ved Holocaust-senteret «multikulturalismen» som ideologi. Da fenomenet «multikulturalisme» ikke er noe noen tror på, men et tenkesett som høyreekstreme tillegger andre, er Langeland sin realitetsforankring fraværende allerede i utgangspunktet. De som jobber ved senteret bør vel selv få definere om de er så naive at de tror at folk fra ulike kulturer kan leve side om side gjennom lang tid uten å påvirke hverandre? Det er ikke uten videre slik at andre deler Langelands naive virkelighetsforståelse, der kulturer kan slutte å endre seg og fryse fast i en stivnet monokultur – eller i en like stivnet «multikultur».

Langeland forsøker å lage en liste over tre motiv som han påstår at han oppfatter som sentrale for Holocaust-senterets virksomhet. Det er at 1) «Massedrapet på dei europeiske jødane er eineståande i historia, ikkje berre i omfang, men òg i innhald, motivasjon og gjennomføring», 2) at «den jødiske minoriteten (i Norge utgjorde) ei samla livsform i eit tvitydig tilhøve til det norske samfunnet» og 3) at «den nasjonale grensa mellom overgripar og offer (blir) utfordra». Det mest utrolige ved å fremsette disse påstandene, er at Langeland ikke en gang gjør forsøk på å argumentere for at de er korrekte, altså at alle på Holocaust-senteret tror disse tingene.

Massedrapet på de europeiske jødene var ikke enestående. For det første utgjorde jødene ikke den eneste folkegruppen som ble utsatt for massedrap fra nazistenes side. Et svært aktuelt eksempel på en annen gruppe som ble utsatt for massedrap under krigen, er romfolk. Nazistene var også ute etter å utrydde mer eller mindre alle europeiske folkegrupper som har tilhold øst for Tyskland, samt alle «ikke-tyskere» i Tyskland. Metodene nazistene brukte under massedrapene er gjenkjennelige fra europeiske og japanske kolonier. Et nærliggende eksempel er de tyske myndighetenes folkemord og konsentrasjonsleirene i Namibia, lenge før nazistene kom til makten i Tyskland. Å påstå at de som jobber ved Holocaust-senteret ikke er klar over dette, krever dokumentasjon. Langeland må dokumentere at de som jobber ved senteret faktisk ikke vet det han påstår at de ikke vet. Lykke til!

Politiske parti med makt utøver makt

«Frå fyrste stund blei senteret møtt med politisk godvilje på aller høgste nivå. Det er grunn til å tru at Bondevik-regjeringa, men òg delar av eliten i Arbeidarpartiet, såg på HL-senteret som ein formidlingsinstans for ei fornya norsk historie og identitet i tråd med menneskerettar og realitetane som fylgde med innvandringa frå Asia og Afrika.» Dette har Langeland grunn til å tro. Han har grunn til å tro det, men han finner ingen grunn til å forsøke å dokumentere det eller argumentere for synspunktene sine. Han tror åpenbart at hans udokumenterte trosforestillinger er interessante for normale avislesere, de av dem som ikke tilhører menigheten hans av høyreradikalere som finner det suspekt at Arbeiderpartiet som sitter ved makten i Norge utøver makt i landet. En institusjon som Holocaust-senteret bør selvfølgelig ha et politisk prosjekt.

Hunden

Etter flere udokumenterte påstander knyttet til senterets virksomhet, kommer han omsider frem til det som er hans egentlige anliggende. Han er opptatt av at en forsker ved senteret «viser at den moderne antisemittismen og det ho omtalar som dagens islamofobi, har lik anatomi i måten dei konstruerer stereotype oppfatningar av minoritetar på». Og her ligger hunden begravet. Langeland reagerer mot at muslimer, som i likhet med Langeland, i følge Langeland, ikke forstår hva det vil si å være europeer, men som i motsetning til ham ikke har en udefinerbar følelse av at det å være europeer er noe veldig spesielt, i likhet med andre skal ha et vern mot overgrep, både i form av beskyttelse fra «den nasjonale liberale rettsstaten», men også fra Menneskerettighetene. Dette vil, for Langeland, føre til «nasjonalstatens mytiske daude». Det vil kunne føre til ærlige og «transnasjonale» forsøk på å påta seg den historiske skylden Europa har for grusomheter begått i europeiske kolonier og på det europeiske kontinent. Et slikt oppgjør med overgrep begått av tidligere europeiske regimer, som det belgiske under kong Leopold II, som på bestialsk vis tok livet av ti millioner kongolesere, frykter han vil kunne føre til større velvilje mot innvandrere generelt, og innvandrete muslimer spesielt. Det vil kunne føre til, og her bruker han to av de nykonservatives signalord sammen, «multikulturelle dekonstruksjonar» av rasistiske ideologier. Vi vil få en ny samfunnssolidaritet bygd på viljen til å lære av gammel urett begått av nasjonale majoriteter mot minoriteter. Dette liker han ikke og det er det han anklager Holocaust-senteret for: «HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilisasjon for å legitimere innvandringa til vesten.» Og det liker han ikke, særlig ikke når disse innvandrerne er muslimer, for de deler ikke med europeerne det som Langeland ikke vet hva er, men som han synes er veldig viktig å bevare. Uavhengig av om det eksisterer eller ikke.

Ingen fascist

I det lille intervjuet i Dagsavisen 14. september forteller Langeland at han ofte har blitt kalt for fascist. Det synes han er leit. Det er beklagelig at folk bruker fascistbegrepet på en så sleivete og upresis måte; det har for lengst gått inflasjon i bruken av begrepet. Sammenlignet med siktemålet til den nykonservative, kristen-jihadistiske bevegelsen i vår tid, å kaste Europa ut i borgerkrig og verden ut i en uforsonlig og langvarig krig etter religiøse skillelinjer, trolig med bruk av atomvåpen, fremstår den italienske fascismen fra 1920- og 1930-tallet, som et mer moderat uttrykk for den reaksjonære modernismen. Skjellsordet blir følgelig, i denne sammenhengen, en kompliment.

Historiker med mangelfulle idehistoriske kunnskaper

Morgenbladets hjemmeside 13. september i år, uttrykker Langeland bekymring over at han blir oppfattet som en del av det høyreekstreme miljøet av kristen-jihadister som jobber systematisk for å kaste Europa ut i en borgerkrig etter religiøse skillelinjer. Morgenbladets journalist spør ham: «Er du noen gang redd for at høyreekstreme nasjonalister eller rasister skal ta dine utspill til inntekt for sin egen sak?» og Langeland svarer: «– Jeg synes det er ubehagelig å havne i det selskapet, ikke minst fordi jeg har vært svært lite aktiv i disse nettdebattene om islam og innvandring.» Den profilerte historieprofessoren synes det er ubehagelig at han som premissleverandør til den høyreekstreme kristen-jihadistiske bevegelsen, blir oppfattet som en del av den samme bevegelsen. Man kan undre seg over om hans idehistoriske kunnskaper er så begrensede at han ikke engang er i stand til å identifisere sin egen propaganda i det politiske landskapet, og hvordan den intimt sammenfaller med den ekstreme nykonservative ekstremistbevegelsens tankeunivers, et idemessig sammenfall som han ikke vil vedkjenne seg. Det er ikke deltakelse på bestemte nettfora som viser ens politiske ståsted; det er gjennom det man sier og skriver, uansett forum, at en røper ens idemessige forankring.

Jeg håper Langeland har rett i at det i dag er vanskeligere å fremme ekstreme, rasistiske og voldsforherligende ideer enn det var før 22. juli 2011, men mitt inntrykk er at det har blitt lettere. De høyreekstreme kristen-jihadistene har blitt medias yndlinger og deres propaganda flommer i dag fritt gjennom det meste av nyhetskanaler. Hva som synes å ha blitt vanskeligere å slippe frem med er hard og uforsonlig kritikk av den samme bevegelsen. En slik kritikk er ikke salongfähig, ikke politisk korrekt, i vår tid.

Advertisements