Det var en mørk og regnfull aften helt i slutten av oktober, da slike forpliktelser som vår moderne tilværelse er full av, hadde sendt meg ut på en biltur i retning Lillestrøm. Trafikken i motsatt retning, ut av metropolen, denne vakre hovedstaden i Akershus, stod nesten stille, det var rushtid. I retningen jeg kjørte gled trafikken imidlertid tålelig greit. Da jeg passerte broen over Sagelva, la jeg merke til en mengde brannbiler og noen politibiler som fylte det som var av parkeringsplasser i området. Utrykningskjøretøyene hadde lysene avslått og virket tilsynelatende folketomme, alle sammen. Tomme og malplasserte. I det jeg svingte inn på Strømsveien var det plutselig full stopp, før den nydannete køen etter en tid begynte å snegle seg fremover. På fortauet dukket det med jevne mellomrom opp skilt der det stod: «Politi Beredskapsøvelse». Regnet fortsatte å plaske mot frontvinduet. Vindusviskerne gjorde jobben sin. Tankene begynte å vandre.

Tankene brakte meg et kvart århundre tilbake i tid, til en vinternatt på heimevernsøvelse. Vi skulle nok en gang øve på å tape forrige krig. Selv var jeg utnevnt til skarpskytter, det var opplagt, for jeg sto på den plassen i rekka der skarpskytterne står. Plassen i rekka ble på sin side avgjort av høyden. Det var enkel matematikk, selvfølgelig var jeg skarpskytter. Til fingerspissene! Bokstavelig talt. At jeg var den eneste i troppen min på rekruttskolen som ikke klarte skyttermerket, var saken uvedkommende. Siden den gangen jeg var rekrutt, hadde jeg fått meg briller, så jeg var blitt i stand til å se blinken også med det høyre øyet, det jeg som høyrehendt brukte når jeg skulle sikte. Det å se blinken gjorde det definitivt lettere å treffe den. Nåja, jeg hadde, som et ledd i militærøvelsen, marsjert ut i vinterskogen med mauseren, et av disse praktfulle og moderne våpnene som hadde blitt beslaglagt fra tyskerne i 1945, hengende over skulderen. Bare det beste var godt nok for en norsk skarpskytter. Vi var klar for første oppdrag.

Vi opprettet en provisorisk veisperring på en blindvei inne i skogen. Vi hadde ikke stått og hoppet opp og ned lenge før det kom en militær jeep kjørende. Vi stanset jeepen. De som satt oppe i den påsto først at de bare var ute for å inspisere og ikke var en del av dem som deltok i øvelsen. Det kunne de ikke bevise, så vi ropte bang, bang, mens vi siktet på dem med geværene våre. Da lo de godt og fortalte at jeepen skulle markere en tanks og dermed kunne vi ikke skade dem med våre håndvåpen. Det gjorde meg irritert. Ingen hadde rett til å le av min praktfulle mauser. De kjørte videre. Og vi var klar for neste oppdrag.

Vi gikk noen kilometer videre i vinternatten, mens stjernene lyste oppmuntrende over oss. Vel fremme på ukjent bestemmelsessted, ble vi plassert litt inne i skogbrynet rundt en parkeringsplass. En medsoldat og jeg fikk anvist plass nede i et snøfylt hull i bakken og jeg fikk beskjed om at mauseren min deretter markerte et maskingevær. Hullet i bakken skulle symbolisere en bunkers, fikk vi vite. Tre timer senere kom noen andre heimevernssoldater fra en annen tropp, ruslende. De ble stående for å prate sammen to meter fra vår antatt livsfarlige bunkers. For sikkerhets skyld ropte vi bang, bang, gjentatte ganger, inntil vi fikk beskjed om å slutte med ropingen fordi vi hadde tapt kampen. Vi ble litt forbauset med det samme, for vi hadde vel egentlig ikke fått med oss at det hadde vært noen kamphandlinger. En times tid senere gikk vi for å legge oss i teltene våre. Dagen etter fikk vi beskjed om at øvelsen hadde vært en suksess.

Det var en mørk og regnfull allehelgensaften da jeg satt i bilen og lot tankene vandre tilbake i tid mens bilen rullet sakte forbi underlig parkerte utrykningskjøretøyer og klynger med mennesker iført mørke uniformer av ubestemmelig type. Dagen etter leste jeg i avisen at den omfattende beredskapsøvelsen stort sett hadde vært vellykket, men at man ikke ville konkludere før alle sider ved øvelsen var grundig evaluert og den endelige rapporten ville foreligge. Det er underlig hvordan hendelser i nåtid kan få tankene til å vandre tilfeldig rundt i fortiden. Akkurat som om de to hendelsene hadde noen som helst forbindelse eller likhet?

Ved en annen anledning i forgangen tid, stod jeg ytterst på Sjursøya, under en annen heimevernsøvelse, med min mauser, klar til å skyte ned eventuelle fiendtlige jagerfly eller like fiendtlige raketter med atomstridshoder. Alltid beredt! Sov trygt!

Advertisements