Man kan ikke legge skylden på terrorhandlinger på andre enn terroristene, men samfunnsutviklingen er det et langt stykke på vei politikere som har ansvaret for.  Carl I. Hagen var tidlig ute med å fremmane et skremmebilde av muslimer, et bilde som har inspirert mange høyreekstremister til ekstreme handlinger. Motbøren han fikk for dette på 80- og 90-tallet var relativt tam sett i forhold til virkemidlene han brukte, han unnslo seg ikke en gang for å bruke falske brev, og de alvorlige følgene hans virksomhet kunne få – og fikk.

Ivrige journalister løp til stadighet skoene av seg for å få fordomsfulle og dårlig begrunnede uttalelser fra Hagen og andre Fremskrittspartipolitikere, hver gang noe som hadde en tilknytning til innvandrere, og da særlig innvandrere med muslimsk bakgrunn, var fremme i media, uansett hvor marginal tilknytningen kunne være. De samme innvandrerne fikk selv sjelden slippe til i media.

Hagen trengte ikke en gang å anstrenge seg for å dominere mediebildet i Norge. Norske journalister sørget for en jevn strøm med fordomsfulle og vridde kommentarer fra Hagens side, mens han slappet av på sine mange og lange ferier i Spania. Samtidig hevdet han at han systematisk ble sensurert av avisene og at han nesten ikke slapp til i media. Sannheten er at han i år etter år var den norske politikeren, etter landets statsminister, som fikk boltre seg på flest spaltekilometer i avisene og i flest timer i radio og på fjernsyn. Denne påstanden, om å bli systematisk sensurert, har samtlige høyreekstreme miljøer i dag overtatt. Mange i det ekstreme miljøet i Fremskrittspartiets politiske omland, trodde på Hagens påstander og hentet en del av næringen til sitt voldsomme hat mot det norske samfunnet, fra dem. De føler sympati med ham når han, og Siv Jensen, med gråtkvalt stemme hykler om at han i alle år har vært en forfulgt uskyldighet. Evnen til forsert sutring ser ut til å være en del av kvalifikasjonene man må ha for å kunne lede Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets knefall for ekstremismen

Politikere må ta sin del av ansvaret for den samfunnsutviklingen vi har fått, det betyr at Fremskrittspartiet, med sin hets mot muslimer og som premissleverandør til debattene i den norske offentligheten, må ta et stort ansvar både for fremveksten av radikal islam og for fremveksten av det ekstreme nykonservative kristen-jihadistiske miljøet i Norge. I dag er det en del av Fremskrittspartiets strategi å presse overvåkningspolitiet til kun å befatte seg med radikal islam og ikke med Fremskrittspartiets politiske omland. Ved sine utspill bidrar partiet, som et ledd i sin bevisste politiske strategi, til at pressens fokus i for liten grad rettes mot høyreekstremisme, mens det lille muslimske jihadistiske miljøet overfokuseres. I sum bidrar dette til å svekke terrorberedskapen i Norge i betydelig grad.

Partiet må ta ansvaret for de debattene de har tatt, de argumentene de har fremmet, og hvordan det har innvirket på samfunnsutviklingen. Mange av tilhengerne og medlemmene av Fremskrittspartiet er fredelige mennesker. De av dem det er viktig å sette søkelyset på, er de konkrete miljøene i og rundt partiet som har blitt en utfordring for det norske demokratiet. Unnlater et parti å møte de utfordringene som oppstår som en følge av dets politikk, og gjør knefall for en negativ utvikling, så må partiets politikere ta ansvaret for de problemene en slik utvikling har skapt.

Fremskrittspartiets naivitet

Vi må se at denne problematiske gruppen, i og rundt Fremskrittspartiet, er sammensatt av tre grupper. Det er de som er demokratisk sinnede og som, i alle fall i ord, støtter opp om det norske demokratiet og menneskerettighetene, og det er de som tilhører de mest ekstreme og ytterliggående miljøene i og rundt partiet. Det er i disse miljøene som inspirerer til ekstreme handlinger, og det er også i disse miljøene de potensielle terroristene kan finnes. Disse miljøene stiller stadig flere og mer ekstreme særkrav. De vil avvikle likestilling mellom kjønnene, de vil at kvinnene skal være underdanig mennene. Hvis vi gir etter for disse kravene, sier vi samtidig til disse miljøene at det er helt okay å ringeakte de verdiene det moderne norske samfunnet er tuftet på, vi viser i praksis at vi vil la oss drive fra skanse til skanse, helt til de helt har omdannet samfunnet og avskaffet det norske demokratiet, som de mener er feministisk, noe de oppfatter som negativt, de vil på sikt avskaffe den norske kulturen og sivilisasjonen – og erstatte det med et kvasireligiøst tyranni. Det er viktig at vi står fast mot disse gruppene og er klare på hvordan vi vil at det norske samfunnet skal utvikle seg.

Måten Fremskrittspartiet møter disse gruppene på er, langt på vei, å gi dem rett. Partiets politikere lukker øynene for den forferdelige samfunnsutviklingen vi vil få, om vi ikke tar disse gruppene på alvor, står opp mot dem, og treffer tiltak for å hemme den negative utviklingen vi kan få i landet om vi gir etter for ekstremistenes krav, og fremmer en politikk som holder døren åpen for deres krav og virksomhet, slik Fremskrittspartiet gjør. Da er det trist å se at partiet ikke tør å stå for følgene av partiets egen politikk, som nettopp er fremveksten av stadig mer ekstreme politiske og religiøse bevegelser i Norge.

Fremskrittspartiet må ta avstand fra kvinneundertrykking

Samtidig er det viktig å understreke at de fleste medlemmer og tilhengere av Fremskrittspartiet er ærlige, skikkelige mennesker, som oppriktig ønsker å bidra til det norske samfunnet, selv om måten de forsøker å gjøre dette på ikke er konstruktiv. Det forhindrer ikke at det finnes et mindre miljø, knyttet til dette større miljøet, som ikke ønsker et slikt samfunn vi har i Norge i dag, som ikke anerkjenner norske verdier, som ikke ønsker likestilling mellom kvinner og menn, som vil ha et skille mellom kjønnene på skolen, i utdanningsinstitusjonene, på arbeidsplassene. Denne typen undertrykking av kvinner må vi, som støtter opp om demokratiet, menneskerettighetene og like muligheter for alle uavhengig av kjønn, legning, geografisk opphav og religion, ta skarp avstand fra.

Det hadde vært en fordel om Fremskrittspartiets politikere også hadde stått sammen med oss i denne kampen. Derfor er det beklagelig at verken Carl I. Hagen, Siv Jensen eller andre av paritets politikere erkjenner de utfordringene vi står overfor og ikke støtter et eneste tiltak som kunne vært gjort for å hindre fremveksten av den livsfarlige høyreekstremismen. Røstene i partiet som har tatt avstand fra denne utviklingen har vært utydelige og tvetydige.

Vi husker alle, er burde huske, det hjerteskjærende drapet på småbarnsmoren Marwa som ble drept i 2009 med 18 knivstikk i en tysk rettssal i Dresden. Hun ble drept av en kristen-jihadist fordi hun bar hijab og var muslim. Mannen hennes ble utrolig nok skutt av politiet da han forsøkte å redde henne, noe som også kan ha bekgrunn i fordomsfullhet. En fordomsfullhet som blant annet er skapt av hatefull retorikk fra visse politikere. Drapet er det bare morderen som har ansvaret for, men politikere som fremmer hets mot mennesker fordi de har en spesiell religion eller bærer bestemte hodeplagg, må ta ansvaret for den samfunnsutviklingen de har fremmet, som har skapt de holdningene som ligger bak slike groteske gjerninger. Når skal Fremskrittspartiet på en utvetydig og tydelig måte ta avstand fra slike handlinger?

Terroristene er ikke frikoblet fra sitt politiske omland

Ekstremistgrupper som Human Rights Service, Gates of Vienna, Norwegian Defence League, ulike nykonservative, fascistiske og nynazistiske grupper, trives i partiets omland og blir, takket være partiets propaganda og virkelighetsbeskrivelse, mer og mer oppfattet som verdige premissleverandører i vår samfunnsdebatt. Dette er i seg selv bekymringsfullt, men like ille er det at påvirkningen ikke bare går en vei.

Fremskrittspartiet radikaliseres som en følge av disse gruppenes argumentasjon og virksomhet. Det er fra dette miljøet, som Fremskrittspartiet er en vesentlig del, at de potensielle terroristene går sine politiske barnesko, det er der de henter sin virkelighetsforståelse, det er der de har sitt ideologiske utgangspunkt. Vi kan ikke isolere dette til en liten gruppe terrorister, akkurat som om de henger fritt i luften og ikke har noen tilkobling til noe som helst. At de ikke har grunnleggende kunnskaper om det samfunnet de lever i, betyr ikke at de mangler noen form for kontakt med den verden de lever i. Når den kontakten med virkeligheten de har, er den som blir filtrert av Fremskrittspartiets politikere, vil det gjerne kunne gå fryktelig galt.

.oOo.

Til slutt en varm takk til Siv Jensen for inspirasjon til argumentasjonen i denne artikkelen. Den følger i hovedsak hennes argumentasjon i programmet Debatten på NRK 1. november 2012. I det aktuelle programmet fulgte hun opp Carl I. Hagens tokerier fra sendingen Aktuelt på NRK 29. oktober 2012, der en patetisk sutrende Hagen ble verbalt rundjult av den politiske lettvekteren Audun Lysbakken. Og NRK følger med den største selvfølgelighet opp pressens tradisjon med å være villige mikrofonstativ for Fremskrittspartiets politikere.

Som leseren selv kan se, passer retorikkens logikk, slik den ble fremført av Hagen og Jensen, langt bedre på Fremskrittspartiets politikere enn på politikere og andre mennesker som er litt mer velvillig innstilt en dem selv, til medmennesker med innvandrerbakgrunn i Norge.