Skolen trenger lærere og lektorer som er faglig kompetente, holder seg faglig og pedagogisk oppdatert, gir elevene den opplæring de etter læreplanen skal ha – og klarer å bygge et gjensidig tillitsforhold mellom seg og elevene.

Det skrives mye om nødvendigheten av faglig kompetente lærere og lektorer med en solid grunnutdanning, som en betingelse for at elevene skal kunne få godt læringsutbytte. En av de skolepolitiske aktørene som ofte og gjerne setter fokus på læreres og lektorers formelle kompetanse, er Norsk lektorlag. Av en eller annen grunn fremhever de gjerne særlig betydningen av dyktige lektorer i skolen.

God grunnutdanning for lærere og lektorer er selvfølgelig viktig, men ikke tilstrekkelig, for at elevene skal få faglig god undervisning. I tillegg må en kompetent lærer eller lektor legge betydelig innsats, gjennom hele sin karriere i skolen, på å ta vare på og fornye sin kompetanse, å holde seg faglig oppdatert. Undervisningspersonell må holde seg oppdatert ikke bare innen sine undervisningsfag, men også ved å utvikle sin pedagogiske kompetanse, herunder å skaffe seg adekvate kunnskaper innen bruk av data og andre nyere undervisningsmidler. De som jobber i skolen må i tillegg til dette, også evne å utøve tydelig ledelse i klasserommet. Alt dette er viktig, men likevel ikke nok for at god læring skal finne sted.

I Lektorbladet 06/2012 står en lesverdig artikkel med tittelen «Motivert for jobben?», om forholdet mellom skolens ledelse og den enkelte lærer eller lektor. Artikkelen omtaler et forskningsarbeid Dijana Tiplic, Eyvind Elstad og Christian Brandmo fra Institutt for lærerutdanning og skoleforskning har utført. Det jeg oppfatter som arbeidets viktigste konklusjon, oppsummeres slik:

«Det er tidens melodi at tydelig ledelse er det som skal til for at ansatte skal yte godt. Gjennom disse undersøkelsene ser vi imidlertid at det er den relasjonelle tilliten, både mellom ansatte og leder og mellom ansatt og kolleger, som er den mest signifikante faktoren når det gjelder ytelse og jobbmotivasjon. Her er det mye som kan forbedres, kommenterer Elstad.»

At en fagforening vesentlig er opptatt av forholdet mellom sine medlemmer og deres ledere, er ikke til å undres over. Det er blant annet der fokuset til en fagforening skal ligge. Mer allment interessant er det at erfaring tilsier at dette er direkte overførbart til klasserommets virkelighet. Det er den relasjonelle tilliten, både forholdet mellom lærere og elever og mellom elevene, som er den viktigste, og beklageligvis hyppig oversette, faktoren, når det gjelder å fremme elevenes ytelse og læringsmotivasjon. Den som har hovedansvaret for å bygge et slikt tillitsforhold i den enkelte klassen og overfor den enkelte elev, er selvfølgelig lærerne eller lektorene, med kontaktlærer i spissen, som underviser de aktuelle elevene.

Målet for en hver klasseledelse er å skape et trygt læringsmiljø, der alle tør å vise hva de kan i timene, der elevene kan stole på at pedagogene som underviser dem vil dem vel. Det første skrittet for å oppnå dette, er å bygge et forhold av gjensidig tillit mellom den enkelte lærer og den enkelte elev. Tillit kan bare fungere godt når den er gjensidig. Brytes tilliten fra den ene siden, vil ingen av partene kunne ha tillit til hverandre. Hovedansvaret for å bygge dette tillitsforholdet, og eventuelt bygge det opp igjen om det skulle bli ødelagt, påhviler den voksne, pedagogen. For at pedagogen skal makte dette, må han evne til en hver tid, både å være i situasjoner som måtte oppstå i skolehverdagen, og å være utenfor dem, å distansere seg analyserende fra dem, samtidig. Blir han restløst fanget i situasjoner som oppstår i klasserommet, vil han vanskelig kunne forstå dem godt nok til å håndtere dem på en god måte.

Et «ordtak» som beklageligvis er å høre, fra tid til annen, blant pedagoger, er: «Don’t smile before Christmas», gjerne sagt med tanke på oppstart med en ny klasse om høsten. I dette ligger en kontraproduktiv holdning om at det å vise vennlighet kan være skadelig for disiplinen på en skole. Uvennlighet er et dårlig utgangspunkt å bygge tillit på. Vi trenger mer politimester Bastian («Og jeg går omkring og passer på at alle har det bra, for det synes jeg at alle skulle ha») og mindre tante Sofie («Å huffamei å huffamei, jeg er så sint så fy! (…) Hvis bare alle var som jeg – så ville alt bli bra…») i skolen.

Beklageligvis er det slik at «det enkleste er pistol». Med det angivelige siktemålet om å få mer disiplin inn i skolen, er det lett for populistiske pedagoger og politikere å satse på tante Sofie-metoden, den er like enkel og lett forståelig, som den er dysfunksjonell. Heldigvis er det i virkelighetens verden slik at politimester Bastian-metoden fungerer best når målsettingen er god læring og trygge og selvstendige unge voksne. Den beste disiplinen er, tross alt, for elever som for alle andre, selvdisiplinen – og den bygges best i en tillitsfull atmosfære.