I Varingen av 9. januar har nittedalspresten Kjell A. Skartseterhagen et tilsvar til mine bekymringer over hans teologiske betraktninger før jul. Jeg får være like raus som presten og si at han har helt rett i det han skriver! Han har helt rett, men han tar feil. Han har helt rett i at han inngår i en lang kristen kultur- og diktningstradisjon der en ikke har vært så nøye med å forholde seg til det som rent faktisk står i Den hellige skriften. I luthersk tradisjon har en, med vekslende hell, holdt på at tolkningen av Bibelen, og den alene, er det som skal danne grunnlaget for ens kristne tro og forståelse av den samme Bibelen. Selvfølgelig kommer vi alle med våre forutsetninger og fordommer om hva som står i Bibelen, når vi studerer dens bøker, men det er ikke vår kristne tradisjon, vår kristne kulturarv, som bør styre vår bibelforståelse. Det er studiet av Bibelen, og av den alene, som bør være førende for vår forståelse av dens innhold. Hva de glade diktere har funnet på opp gjennom tidene, bør være saken uvedkommende.

Når det gjelder hvor den berømte krybben sto, så vet vi selvfølgelig ikke noe om det. Den kan like gjerne være en litterær fiksjon som en historisk realitet. En kan, som Skartseterhagen langt på vei gjør, ta krybben fra Lukas evangelium og flytte den inn i huset fra Matteus evangelium, og med det forlate Bibelens innhold og knytte an til den kristne fortellertradisjonen. Eller en kan la krybben stå der den står, og forholde seg til evangeliene som fire forskjellige skrifter som en ikke kan ta helt bokstavelig, men som en kan tenke over og trekke religiøse eller moralske lærdommer fra.

For å argumentere for sin plassering av stallen, trekker Skartseterhagen frem sitater fra Det gamle testamentet. Det er slikt som kalles kristologi. En tolker skrifter fra GT i lys av ens kristne overbevisning og forsøker å få dem til å peke frem mot hendelser som blir beskrevet i evangeliene. Jeg deler ikke hans tro på at en kan finne sekvenser i GT som med noen rimelighet kan sies å peke frem mot personen Jesus. Denne delen av hans argumentasjon er korrekt i en tradisjonell kristen forståelsesramme, men feil etter min forståelse.

I evangeliene blir vi konfrontert med to Jesus-skikkelser, en som går døden på korset i møte med et overmenneskelig mot (Lukas), og en som møter den samme skjebnen med høyst menneskelig fortvilelse (Matteus og Markus). I kristen tradisjon har disse to skikkelsene skiftevis vært fremhevet. Når den ene ble fremhevet, ble den andre fortrengt. Imidlertid er begge skikkelsene vel verdt å gruble over. Om de blir blandet sammen til en fortelling, forminskes de begge.

Frasen om «at det går an å ha to tanker i hodet på en gang» er forslitt, men effektiv som del av en retorikk. Vi mennesker er nå en gang slik skrudd sammen at vi baler med en og en tanke av gangen. Det å forsøke å blande sammen to, eller flere, tanker på en gang, kalles gjerne å være ukonsentrert. Enten studerer en Bibelen, og interesserer seg for dens bokstav og innhold, eller så er en sysselsatt med andre ting. For luthersk reformerte kristne, også for oss som kun er kristne i kulturell forstand, bør det være Skriften, og Skriften alene, som har forrang foran all senere diktning og fortellinger, når vi skal forstå dens innhold, uansett om denne andre litteraturen har blitt en del av den kristne kulturtradisjonen eller ikke. Min oppfordring til alle forblir den samme: Les Bibelen!

Skriften alene

(Ovenstående bør leses i sammenheng med blogginnlegget «Guden i stallen».)