Nok en gang har forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn blitt tema i nyhetsbildet. Som vanlig er deler av konklusjonen om årsaken til forskjellen, gitt før man har undersøkt hva grunnen til den rent faktisk kan være; kvinner har større sykefravær fordi de har større omsorgsevne og omsorgsbelastning enn menn.

Det antydes pliktskyldigst flere forklaringer på forskjellen i sykefraværet, uten at forklaringene er forskningsbaserte, de er som vanlig ideologibaserte, som de gjerne er når forskjeller mellom kvinner og menn tematiseres. Det antas uten videre at kvinnene lider og tar ansvar, mens menn mer eller mindre sluntrer unna de viktige omsorgsoppgavene i livet.

En forklaring som oppgis på forskjellen i jobbfraværet er at kvinner i større grad enn menn «bekymrer seg syke». De bekymrer seg om barn og foreldre, som de føler stor omsorg for. Forskning som faktisk tilsier at kvinner virkelig bekymrer seg mer enn menn for nær slekt som de drar omsorg for, finnes ikke. Der vi burde møte vitenskapelige forklaringer, blir vi avspist med synsing og kvinnesjåvinistiske fordommer.

Min erfaring er at det i liten grad er godtatt at menn snakker om sine bekymringer for barns og gamle foreldres helse. Heller ikke for eventuell ektefelle/samboers eller, aller minst, egen helse. Her er det altså en forskjell. Kanskje er det sunt å måtte brenne inne med sine bekymringer. På den andre siden finnes det ikke noe belegg for påstanden om at menn bekymrer seg mindre enn kvinner, men det er mulig at de har lært seg i mindre grad å gi uttrykk for sine bekymringer.

Det anføres også at kvinner gjerne vil gjøre en god jobb, når de først jobber og at høye ambisjoner på egne vegne er en belastning i seg selv. Finnes det noen indikasjoner eller statistikk på at det samme ikke gjelder for menn?

Det man uten tvil har entydig statistikk om, er at kvinner oftere oppsøker lege enn det menn gjør. Å oppsøke lege er gjerne det første skrittet for å ende som sykemeldt. Jeg antar at gruppen av de som oppsøker lege, uavhengig av kjønn, oftere blir sykemeldt enn de som ikke gjør det. Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for påstanden, men intuitivt virker det logisk.

For min yrkesgruppe, grunnskolelærere, er fraværet for kvinner 6.5 % og for menn 3.9 %. Hvilket er en ganske stor forskjell, tatt i betraktning at vi i utgangspunktet gjør nøyaktig samme jobb. Forklaringen på forskjellen skal ventelig finnes i et eller annet fantasifullt som setter kvinner i et positivt lys og menn i et negativt lys. At menn tradisjonelt får de mest utagerende og utfordrende elevene på skolen i sine klasser, og dermed kan antas å ha mer slitsomme arbeidsdager enn kvinner, skal vi ventelig se helt bort i fra.

Det er noen år siden sist jeg var borte fra jobben; jeg har ikke lenger små barn som trenger en voksen hjemme når de blir syke. Aksepten i arbeidslivet for at menn er hjemme med syke barn, er fortsatt lavere enn for at kvinner er det. Det å bli møtt med manglende forståelse for behovet for å være hjemme med sykt barn, gjør ventelig ikke belastningen ved å være borte fra jobben, og måtte ta igjen det forsømte når barnet er friskt igjen og man er tilbake på jobb, noe mindre.

Kvinner lever lenger enn menn. Dette enkle faktum er fra tid til annen tema for reportasjer i nyhetsbildet. Det er utfordrende å skulle gjøre denne forskjellen til uttrykk for kvinnediskriminering, men for all del, det er ikke alltid stas å bli svært gammel. Ved en minneverdig anledning ble det vist en reportasje fra et eldresenter der tilårskomne kvinner ble intervjuet om hva de trodde kunne være årsaken til forskjellen i livslengde. Kvinnene var samstemte om at forskjellen måtte komme av at kvinner tar så godt vare på mennene. Logisk sett skulle en tro at forskjellen kom av at de var flinkere til å passe på seg selv enn på sine menn. Alternativt at mennene var flinkere til å ta vare på kvinnene enn på seg selv.

Hadde det ikke vært for at jeg jobber på en kvinnedominert arbeidsplass, ville jeg aldri satt mine bein på et spa. Da jeg mot min vilje havnet på et spahotell i jobbsammenheng, ble jeg raskt slått av den skjeve kjønnsfordelingen blant dem som var på spaet frivillig. Av de tjuetalls frivillige var alle kvinner, med ett unntak. En mann tøflet rundt i badekåpe sammen med alle kvinnene. Slagordet for spaet var selvfølgelig: «Fordi du fortjener det!» Nytelse og hvile sto i høysetet. Man drar ventelig på spa fordi man vil vise omsorg – for seg selv.