Så er vi der igjen. PST har nettopp lagt frem en ny trusselvurdering. Vurderingen viser først og fremst at gapet mellom PSTs interne verden og virkeligheten utenfor deres lokaler, er like stort som før.

Som ung finner man på mye rart. Da jeg var tenåring leste jeg mye skjønnlitteratur, frivillig. Jeg var medlem av både Den norske bokklubben og Bokklubben Nye Bøker. Det er rart med det, de fleste bøkene jeg leste den gangen husker jeg innholdet av den dag i dag. Selv om ikke alle var like interessante. En av bøkene jeg stadig husker, og nylig ble minnet på som en følge av tildragelser i den norske offentligheten, er boken Vida av Marge Piercy, utgitt i 1980.

Vida handler om noen amerikanske venstreaktivister og deres viderverdigheter på 1960-tallet. Å være mer eller indre venstreorientert i USA har aldri vært lett, ei heller mens USAs terrorbombing i Vietnam, Laos og Kambodsja sto på som verst  Boken beskriver blant annet hvordan en venstreorientert gruppe ble infiltrert av en agent og provokatør fra FBI/CIA. Historien er ganske utrolig, men det utroligste er at den er inspirert av hvordan FBI/CIA faktisk opererte og ennå opererer i det virkelige liv, ikke bare i USA, men også i mange andre land rundt om i verden.

Den venstreorienterte gruppen boken handlet om, var ikke radikal og aktivistisk nok for den amerikanske etterretningstjenesten, de ønsket en farligere venstreside, derfor var det infiltratørens oppgave å provosere frem drastiske terrorhandlinger, handlinger som i utgangspunktet lå fjernt fra aktivistenes tenkesett. Det meste av utstyret til terrorismen skaffet provokatørens føringsoffiserer i FBI/CIA. Det gikk som det måtte gå.

Vida på norsk

Christian Høibø, PST sin infiltratør og provokatør på den politiske venstresiden gjennom ti år, viser ved sin virksomhet frem et klassisk eksempel på de metodene FBI/CIA har brukt i en årrekke, og som deres samarbeidspartnere i en rekke land, herunder Norge, har lært og kopiert. PST har tilsynelatende ikke vært bekvemme med at norske venstreekstreme ikke har vært mer voldelige. Reportasjen om Høibø i Brennpunkt på NRK 19. februar, viser en PST-agent som gjør sitt beste for å hisse opp venstreorienterte demonstranter til å begå ulovlige, voldelige og oppsiktsvekkende handlinger. Han arrangerte også selv flere demonstrasjoner som forutsigelig nok kom ut av kontroll.

Radarstøy

De siste dagers nyheter viser et bilde av et PST som er aktivt uinteressert i å holde øye med potensielle terrorister på den politiske høyrefløyen. Opplysninger om en høyreekstremists planer, eller våte drømmer, om å massakrere den norske regjeringen, fant PST uinteressant. Vi har lenge blitt fortalt at 22. juli-terroristen opererte «under radaren» for overvåkningspolitiet. Opplysningene om PST sin manglende interesse for voldelige høyreekstremister peker mot at terroristen meget vel kan ha befunnet seg radaren, men utenfor PSTs interessefelt.

Vi trenger ikke å se frem til PSTs neste pressekonferanse om trusselbildet mot det norske sivilsamfunnet, med naiv spenning. De vil igjen oppsummere at høyreekstremister ikke utgjør noen stor trussel mot Norges innbyggere. Og i den grad de utgjør en trussel, er de umulig å oppdage for den som ikke vil se, fordi de er dårlig organisert og, med unntak av alle sporene de etterlater på diverse nettfora, ikke etterlater seg mistenkelige spor ut over rare innkjøp. Trusselen, vil PST si, kommer fra radikal islam og fra ekstreme venstregrupper. Av sikkerhetshensyn vil grunnlaget for PST sine politiserte «vurderinger» være unndratt offentligheten. Vi må bare stole på vurderingene fra PST. Må vi?

Vi trenger en overvåkingstjeneste som uhildet er opptatt av reelle trusler mot befolkningens sikkerhet, uavhengig av om trusselen kommer fra høyreekstremister, venstreekstremister, radikal islam, kristenfundamentalister eller andre. Vi trenger ikke en politisert overvåkingstjeneste som overser reelle trusler som radarstøy, som oppfatter slike trusler som uinteressante fordi truslene ikke passer inn i eget virkelighetsbilde. Vi har fortsatt ikke den overvåkingstjenesten landet trenger, og vil neppe få det i overskuelig fremtid.

Oslo-politiet som politisk aktør

For et par år siden opplyste Oslo-politiet at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo i en avgrenset periode, med kjent gjerningsmann, var begått av asylsøkere og innvandrere. Politiet holdt tilbake opplysninger om at politiet kjente til at norske nordmenn fra Norge sto bak en rekke av de overfallvoldtektene som ikke var blitt oppklart. De nevnte heller ikke at overfallsvoldtekter utgjør en liten andel av alle voldtekter som begås i Norge. Koblingen mellom «voldtekt» og «asylsøkere og innvandrere» ble fremhevet, alt annet ble underkommunisert. Man kan ikke utelukke at politiets prioriteringer av hvilke saker de prioriterer å etterforske, er noe av grunnen til de «oppsiktsvekkende» opplysningene fra det samme politiet.

Det har kommet frem at Oslo-politiet har som praksis å kidnappe romfolk fra gatene i hovedstaden og kjøre dem langt ut av byen. Vel ute av byen blir de fattige tiggerne satt av på ulike steder, steder der de ikke er kjent, og må så på egenhånd ta seg tilbake til byen. Det rapporteres også om atferd fra politiets side mot romfolk, som vanskelig kan betraktes som annet enn pøbeloppførsel. Romfolk bøtelegges for de underligste ting, for så å bli registrert som lovbrytere, som kriminelle, i politiets registre. Slik kan politiet skaffe seg selv ryggdekning når de, til glede for politikere fra blant annet Høyre og Fremskrittspartiet, fremstiller de fattige tiggerne fra Romania som skumle kriminelle i sine rapporter til pressen. Det er gjennom det vi gjør, at vi forteller hvem vi er.

Norge trenger kvinnelig politi med hijab

Vi ser at PST ikke står i noen særstilling som premissleverandør til den offentlige politiske debatten. Store deler av politikorpsets ledelse er politiske aktører. Om jeg noen gang skulle trenge assistanse av politiet, håper jeg politifolkene som kommer meg til unnsetning er kvinner iført hijab, så vil jeg i det minste kunne stole på hva de ikke er.