Ganske spontant stakk jeg innom pizzaen ved Jernbanetorget i Oslo. Det var middagstid og jeg var sulten. Det var noe over halvfullt i lokalet. Jeg fikk snart anvist bord av en hyggelig og effektiv svensktalende servitør. Mens jeg satt og betraktet menyen ble jeg i økende grad distrahert av de andre i lokalet og deres fremmedartede oppførsel. De ble mer og mer høyrøstet og virret til stadighet formålsløst rundt i lokalet. Slik virket det i alle fall på meg, at virringen var formålsløs, mener jeg. Snart hadde desibelnivået i rommet overskredet det som kan regnes som dannet på et offentlig spisested. Det gikk etter hvert opp for meg at de alle var fjernkulturelle. Da jeg tillot meg å betrakte dem, overveiende om jeg skulle be dem dempe seg, oppdaget jeg at de alle hadde et rødt merke på jakkeslaget – og det var ikke akkurat en rød knapp til støtte for aksjonen mot vold mot kvinner, for å si det sånn. Jakkemerkene viste knallrøde epler! Da jeg oppdaget det, var det som å få et slag i mellomgulvet. Jeg gispet etter luft.

Jeg kjente uroen øke i kroppen. Spisestedet var rett og slett okkupert av disse folkene. Det var ingen mennesker jeg kunne assosiere meg med i lokalet. Verken språklig eller kulturelt. Resolutt reiste jeg meg og gikk ut av pizzarestauranten. Vel ute kjente jeg skjelvingen i knærne. Hendene dirret da jeg febrilsk sjekket om lommeboka og klokka fremdeles var på plass. Lettet, men like sulten, innså jeg at jeg hadde sluppet helskinnet fra den sjokkerende hendelsen. Det er ikke hver dag man opplever å bli kringsatt av fjernkulturelle Fremskrittsparti-medlemmer med et inadekvat dannelsesnivå, regnet etter tradisjonell norsk standard.