Om man har lyst kan man undre over om en bedrift er et menneske med medmenneskelig omsorg eller en person med personlige juridiske rettigheter. Eller man kan nøye seg med å slå fast at en bedrift er en bedrift. Uansett er nok det vesentligste å drøfte hvem som styrer bedriften.

I artikkelen «Bedrifter er ikke medmennesker», som ble publisert i Dagsavisen mandag 4. mars 2013, drøfter Tristan Dupré fra Fremskrittspartiets ungdom, hva bedrifter ikke er. Vi blir som regel ikke så veldig mye klokere av å få vite hva noe ikke er. Når noen redegjør for hva noe ikke er, venter man ofte at de skal gi et hint om hva det aktuelle noe er. Artikkelforfatteren røper ikke klart hva han mener en bedrift er, men det virker som han tror en bedrift ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre.

Idealistisk markedsliberalisme

Ikke for det, påstanden til Dupré, om at bedrifter ikke er medmennesker, kan være dristig nok, den er tilsynelatende kontroversiell innen den nykonservative bevegelsen, som han synes å tilhøre. I USA har den samme bevegelsen, gjennom sine aktivister i GOP (Det republikanske partiet) og Teselskapsbevegelsen, fått gjennomslag for at bedrifter er personer. Rettere sagt kan bedrifter velge om de er personer eller bedrifter, i juridisk forstand, alt avhengig av hva som til en hver tid måtte være i bedriftens interesse. Dette innebærer imidlertid ikke at personer kan velge å bli behandlet som bedrifter, om de skulle mene å ha noe å tjene på det. Friheten til å velge omfatter, som mye annet i vår liberalistiske verden, bare dem med stor økonomisk, og dermed også politisk, makt. I den grad Dupré er på kollisjonskurs med sine amerikanske forbilder, så får han ordne det internt i den internasjonale nykonservative bevegelsen. Vi kan i så fall imøtese resultatet av avklaringen med spenning.

Artikkelen til Dupré fremstår som ambisiøs og frembringer fragmenter av markedsliberalistisk tankegang. I likhet med ideologien markedsliberalismen, så har også hans artikkel bare svak forbindelse med virkeligheten. Artikkelen er med andre ord både virkelighetsfjern og usammenhengende, den er idealistisk.

Grådig veldedighet

Tilsynelatende er ambisjonen å fremme tradisjonell veldedighet, der den rike deler noen smuler av sin tilegnede eller tilranede rikdom, med et utvalg «verdige» fattige. Noe som i vår tid kalles CSR (Corporate social responsibility). I et lite avsnitt tegner forfatteren et riss av de siste 300 årenes historie der utviklingen mer eller mindre, etter hans mening, har blitt drevet frem av bedriftenes «rolle som profittmaksimerende institusjoner». Ikke ett ord om de ansattes innsats eller bedriftenes lettvinte adgang til naturressurser, ofte med svært begrenset behov for å betale for de ressursene som de utnytter. Han mener at «bedriftsstyrets ansvar utelukkende består i å tjene eiernes interesser» og har dermed ikke fått med seg at bedriftsstyrenes interesse i vår tid vesentlig er å bevilge seg selv og lederne for bedriftene store lønninger og bonuser, ofte på tvers av de faktiske eiernes interesser. Både lønningene og bonusene har blitt frikoblet fra den enkeltes talent, innsats og suksess, i vår tid. Det eneste gjeldende suksesskriteriet er størrelsen på egen bonus.

Nå er det mange bedrifter opp gjennom historien der eierne har lagt vesentlig vekt på de ansattes og lokalsamfunnets ve og vel, uten at de har tapt på det. Selv eiere av «profittmaksimerende» bedrifter, som tar hensyn til folk og samfunn, har gitt store bidrag til «framskrittet». Vår tids økonomiske tilbakeskritt er nå en gang langt på vei en følge av grådige bedriftsstyrers uansvarlige omgang med eiernes penger og samfunnets ressurser. Styrene i de store selskapene har vært mer opptatt av egne bonuser enn av bedriftenes overskudd.

En bedrift er en bedrift

Fremskrittspartipolitikeren gjør i et kort avsnitt et poeng ut av hvor smart det er med arbeidsdeling, at vi ikke alle melker kuer, fører regnskap, er piloter, syr klær, bygger hus, produserer biler eller oljeplattformer – og så videre, men at vi har hver våre spesialiserte arbeidsoppgaver. At dette er en «vinn-vinn-situasjon», har vi vel alle oppfattet. Så også økonomer av alle politiske avskygninger. Redegjørelsen hans mangler en klar sammenheng med neste korte avsnitt, som inneholder kjernebudskapet hans, som i sin helhet lyder: «Bedrifter er ikke flinke til å være medmennesker, bedrifter er flinke til å maksimere profitt og burde holde seg til det.» Rent bortsett fra at bedrifter kan kalle seg for mennesker i USA, så er vi vel alle innforstått med at bedrifter, kjedelig nok, er bedrifter og at mennesker er mennesker, mange av oss er til og med medmennesker. På samme måte er en stein en stein. Mennesker kan få steiner til å fly gjennom luften – og mennesker får bedrifter til å fungere. Bedrifter driver ikke seg selv. Bedrifter er det vi mennesker gjør dem til. De drives etter vår vilje. Vil vi gjøre bedrifter til menneskefiendtlige monstre, så kan vi det, men det er vi, menneskene, som gjør dem til hva de, og samfunnet, blir. Europa blir i dag ridd av arbeidsledighet og økonomisk krise, nettopp fordi grådige, bedriftskontrollerende mennesker bare tok, og tar, hensyn til egen vinning og ikke til bedriftens og samfunnets ve og vel. En bedrift henger ikke i luften, frikoblet fra virkelighetens traurige verden.

Markedet trenger en aktiv stat

Det er ikke samfunnets eller menneskenes ve og vel Dupré er opptatt av. Han ønsker å fremme en ytterligere avregulering av markedet, med en enda mer passiv stat. Noe som vil føre verden ut i enda verre økonomisk krise. For at markedsliberalismen, som han synes å hylle, skal fungere, er markedet avhengig av en aktiv stat som griper resolutt inn mot en hver tendens til dannelse av monopoler i deler av markedet. Med passivt maktesløse stater forvitrer det frie markedet og vi ender opp med markedsdiktatur der store selskap har en, bokstavelig talt, grenseløs makt.

Fpu-politikeren ønsker at bedriftene skal «kunne skape velstand i fred og ro». Det de umenneskelige bedriftsstyrene er i ferd med å skape i Europa i dag, er sosial nød, opptøyer og en stadig mer voldelig politisk virkelighet. Det kan rett og slett ende med revolusjon eller andre ubehageligheter i enkelte land.

Den elendigheten som brer seg i dag, og som enkelte økonomer mener også vil ramme Norge, kan neppe døyves ved veldedige sammenkomster i CSR-ånd, der steinrike mennesker holder overdådige selskaper under påskudd av å samle inn penger til noen av dem som har mistet alt de eier, som en følge av den håpløse virkeligheten styrene i mange av vår tids største konsern har bidratt til å skape ved sin inkompetanse, grådighet og fornektelse av muligheten av å være sanne medmennesker. For å komme ut av dagens økonomiske uføre er jobb nummer en å få på plass et realistisk skattetrykk for de store bedriftene og å få bukt med de latterlig høye lønningene og bonusene til styremedlemmer og ansatte konsernledere – og å sparke grådige og inkompetente folk ut av bedriftsstyrene. Og ikke minst å få statene til å gjøre jobben sin med å kontrollere markedet.