For Fremskrittspartiets forhenværende formann og partieier, Carl I. Hagen, handler det meste om innvandrere og asylsøkere, også når han skal skrive om bruk av penger fra pensjonsfondet til sykehusbehandling og sykehjem.

Under tittelen «Fri adgang til pensjonsfondet», i Dagsavisen onsdag 13. mars 2013, har Carl I. Hagen en artikkel der han argumenterer mot statsministerens påstand om at Fremskrittspartiet vil gi sykehusene «fri adgang til pensjonsfondet». Debatten om pensjonsfondet og bruken av det, er sikkert en interessant debatt i seg selv, men det var ikke nettopp temaet om pensjonsfondet som vekket min interesse da jeg leste Hagens artikkel.

Verdige og uverdige trengende

I «gode gamle dager», da fattige var fattige og de rike var rike, delte man gjerne de nødstedte inn i verdige og uverdige trengende. De som var fattige på rett måte, de ydmyke og ydmykede, skulle få hjelp, de fattige som ble gjenstand for de velståendes forakt, gjerne de med selvfølelsen intakt, skulle ikke få hjelp. Denne tradisjonen skriver Hagen seg inn i. På behendig vis klarer han å dele inn vår tids mottakere av penger fra pensjonsfondet inn i de samme kategorier av verdige og uverdige trengende.

I gruppen som vi kan kalle for Hagens verdige, finner vi syke som får sykepenger, arbeidsledige på arbeidsledighetstrygd, studenter som får stipend og nybakte foreldre som får betalt svangerskapspermisjon. De som kommer i gruppen uverdige mottakere av penger fra pensjonsfondet er de som blir tiltalt for mord, ran eller voldtekt, her bruker han 22. juli-terroristen som eksempel, asylsøkere, utlendinger som trenger tolk og flyktninger.

Asylsøkere og mordere

For virkelig å understreke hvem som utgjør de verste av de uverdige, skriver Hagen i siste lille avsnitt av sitt innlegg om «asylsøkere og mordere» og setter disse to, for ham suspekte, gruppene opp mot «pleietrengende eldre og behandlingstrengende syke». Hvordan det å flykte fra krig eller politisk eller religiøst motivert forfølgelse, for så å søke asyl i et annet land, som for eksempel Norge, er sammenlignbart med å være mordere, må man nok dele Fremskrittspartiets underlige verdensbilde for å forstå. Ved å bruke en massemorder som var medlem av det nevnte partiet i det meste av sitt voksne liv, og som dermed fikk sin virkelighetsforståelse formet gjennom denne tilknytningen, som eksempel, vitner om dårlig dømmekraft og en sedvanlig frekkhet fra Hagens side.

Hagens artikkel