I ettertid fremstår det for meg som uforståelig at noe i det hele tatt kunne gå galt. Det hele hadde startet greit og helt etter planen. Livet har lært meg at planlegging er viktig når man etterstreber en friksjonsfri tilværelse, fri for ubehageligheter. Det er således viktig å tenke gjennom sannsynlige og usannsynlige faktorer som kan medvirke til å vanskeliggjøre gjennomføringen av det man har fore. Om noe inntreffer, som gjør det vanskelig å sette ens forehavende ut i livet, bør man ha en smidig handlingsberedskap for å improvisere – uten å miste målet av syne. Ingen skal kunne påstå at en vanlig handletur i seg selv innebærer noen særlig utfordring for meg, jeg er en mann med betydelig livserfaring, men denne handleturen ble noe helt utenom det vanlige. For si det mildt. Det gjelder å holde seg til rutinene og holde seg til en nøye planlagt og effektiv rute mellom reolene. Normalt går det, som sagt, helt greit, men den aktuelle gangen skulle jeg, helt utenom det normale innkjøpsprogrammet, kjøpe en vannkaraffel. Det var å be om problemer. Det burde jeg innsett på forhånd.

Hvorfor en butikk skal ha et bredt utvalg av vannkarafler, fant jeg, den gangen som nå, ingen mening i, der jeg sto foran et utvalg på fire forskjellige vannkaraffelmodeller.  Og, må jeg tilføye, den vannkaraffelen jeg hadde sett reklame for i butikkens reklameavis, og som jeg følgelig, etter moden overveielse, hadde bestemt meg for å gå til innkjøp av, var ikke å finne blant de fire variasjonene som sto utstilt på hyllen. Heldigvis kunne jeg med bare ett blikk konstatere at den ene modellen ikke var noe for meg. Det var jo alltids noe. Den virket uhensiktsmessig i bruk og den hadde en lite tiltalende design. Den praktiske bruken av en gjenstand er selvfølgelig det viktigste, men det er på ingen måte uten betydning hvordan en vare ser ut.

Av de andre karaflene var det helt klart en modell som pekte seg fordelaktig ut. Det var, ikke overraskende, den dyreste modellen. Dens tilsynelatende funksjonalitet og åpenbart hensiktsmessige og tiltalende design tilsa likevel at den ville kunne vært et godt valg. Ikke minst det at den hadde en hendig innsats som ville hindre søl i form av dryppende vanndråper fra tuten etter at man har gjort seg ferdig med å helle. Innsatsen var godt designet den også. Imidlertid var det, ikke overraskende, et svært godt tilbud på en av de billigere. Man kunne få kjøpe to for prisen av en. Normalt har man bare bruk for en vannkaraffel, men de er jo laget av glass, så de kan knuse, jeg innså straks det poenget. Dermed ville tanken om at det kunne være en fordel å ha en i reserve, være fornuftig. På den måten kunne man eventuelt unngå å ta en ekstra tur til butikken på et senere tidspunkt, om et hendelig uhell med glasskaraffelen skulle gjøre det nødvendig. I mitt stille ga jeg honnør til butikkjedens markedsavdeling for et godt gjennomtenkt tilbud.

Valget jeg sto overfor, og måtte vie min fulle oppmerksomhet, gjorde at tidsskjemaet, som nøye fulgte den standarden jeg tidligere hadde fastsatt for handleturer generelt, allerede var i ferd med å sprekke. Stresset dette medførte førte unngåelig til en viss perspirasjon, så jeg måtte tørke noen svettedråper av pannen. Jeg kjente at hendene skalv som følge av det ikke ubetydelige mentale presset, da jeg tørket dråpene bort. Valget sto mellom kvalitet og god pris. Kvalitet og god pris. Estetikk og god pris. Det litt overdådige og det grå hverdagslige. Luksus og fornuft. Et valg mellom fornuftig luksus og et noe klønete design til en rimelig pris.

Etter hvert som tiden gikk og presset for å ta en gjennomtenkt avgjørelse ble stadig større, ble det stadig vanskeligere å tenke rasjonelt over alternativene. Til slutt valgte jeg god pris og god kvalitet. I tillegg la jeg et eksemplar av det siste alternativet i handlevognen også. Jeg pustet lettet ut. Problemet var løst. På et vis. Jeg gjenvant fatningen og kunne fortsette min forsinkede tur rundt i butikken.

Reolene var, i denne butikken som i butikker flest, hensiktsmessig plassert, uten noen form for unødig plassbruk, slik at varevognene så vidt kunne passere hverandre mellom dem. Varene var plassert i en såpass ulogisk rekkefølge at man var nødt til å ta noen ekstra turer rundt blant varehyllene, om handlelisten var komponert etter alminnelig sunn fornuft og ikke etter den spesifikke butikkens strategisk ordnete hyller. Samtidig som plasseringen var ulogisk, så ga plasseringen av varene inntrykk av en viss orden. En kaotisk orden. Et bedrag. At vanlig te var plassert sammen med kaffen, fruktteen var å finne i fruktavdelingen og urteteen sammen med krydderet, var forståelig nok. Det at den grønne teen sto ved siden av grønnsakene og den hvite teen ved siden av hvite stearinlys, forekom meg noe søkt.

Dette var ikke min første tur rundt i denne butikken, for å si det sånn. Jeg hadde for lengst funnet ut av reollabyrinten, så å si gjennomskuet de lumske markedsføringstriksene som lå bak det strukturerte kaoset, og hadde på forhånd planlagt den minst tidkrevende ruten gjennom lokalet. Også tidspunktet for besøket i butikken var nøye vurdert for å unngå et lengre opphold i lokalene enn strengt tatt nødvendig.

Det var ikke så mange folk i butikken, så runden for å finne resten av varene kunne gå forholdsvis effektivt, uanstrengt og smidig, men ikke helt. Når ting begynner å gå på tverke, baler det gjerne på seg. En eldre kar tasset like bak en dame på tilsvarende alder som ham selv. Han hadde et fraværende blikk der han grå i ansiktet puffet en handlevogn, som langsomt ble fylt, foran seg. Med faste skritt og en alvorlig mine marsjerte damen mellom varereolene mens hun, med hektisk rødfarge i kinnene, plukket frem vare etter vare som alle fant veien ned i vogna. Om handlevognpufferen ikke holdt korrekt avstand til en hver tid, fyrte hun av en kort kommando som brakte ham på plass. Jeg passerte dem et par ganger, det var tydelig at han ikke helt forsto de uskrevne kjørereglene for handlevogner. Det er vanskelig å forstå hvorfor urutinerte amatører uten den minste forståelse for stormarkedets uskrevne trafikkregler uten videre slippes inn blant butikkhyllene. Kjøpesentrene bør kjenne sin besøkelsestid og arrangere kurs i korrekt atferd i butikkene. Vogna hans var stadig i veien for oss andre handlende. Dette var åpenbart ikke hans naturlige biotop, det var definitivt konas territorium.

Noe ved varene de hadde i vogna, som jeg uforvarende kom til å betrakte da den gamle ved en anledning hadde parkert den på tvers av kjøreretningen, til heft for meg, fikk meg til å tenke at de nok regnet med å få barnebarn på besøk med det første. Ellers bar innholdet preg av at det var knalltilbud på økologisk frukt og grønnsaker den dagen. Både deres og min handlevogn inneholdt et rikt utvalg av markens fargerike og usprøytede grøde. Grøden tok seg delikat ut der den lå sammen med mye annet sunt og godt i vognene. Nåja, i deres vogn lå det en del snop også.

– Ernst! Ikke stå der og sov. Slipp den unge mannen forbi, glefset den rødkinnede damen. Alder er relativt, tenkte jeg da jeg smøg meg forbi dem etter at situasjonen med den feilparkerte vogna var avklart. Den grå mannen så enda litt gråere ut. Jeg bestrebet meg på å holde et nøytralt uttrykk i ansiktet da jeg passerte dem.

Snart var de siste varene på plass blant alt det andre i vognlasset mitt. Oppholdet i butikken nærmet seg slutten, hvilket var en lettelse, som alltid. Humøret var så godt som det kan bli, når man har utsatt seg for shoppingens alle vederstyggelige anstrengelser. Til tross for forsinkelsene på grunn av handlevognamatøren og episoden ved hyllen med vannkaraflene, var jeg på plass ved kassa etter rimelig kort tid, men det ble ingen ny personlig rekord i effektiv handling. Det eldre paret var de eneste som sto foran meg, så det var ingen kø å snakke om, heldigvis. De hadde da også begynt handlerunden før meg.

Damen la varene raskt opp på det bevegelige båndet, mannen forsøkte uvant å hjelpe til. Hver gang han var i ferd med å løfte en vare fra vogna og opp på båndet, nappet hun den fra ham. Til slutt var alle varene registrert og bare betalingen gjensto. Sakte og med et tilfreds smil, dro han frem lommeboka. Dette var hans stund; dette kunne han.

Tålmodig måtte damen i kassa gjenta hva det hele kostet tre ganger før han oppfattet hva hun sa. Han kontrollerte summen hun oppga mot det som sto på displayet. En etter en fisket han frem pengesedlene mens han forsøkte å starte en samtale med ekspeditøren. Jeg måtte undertrykke en akutt trang til å himle med øynene. Behovet for å himle med øynene var stort, men man er da dannet. Da han tilkjennega at han trodde han kanskje hadde mynter nok til å betale den forlangte summen akkurat, nappet kona, jeg antar i alle fall at hun må ha vært kona, lommeboken og pengene ut av hendene hans. Hun kunne selvfølgelig også ha vært en annen nærstående slektning, men det finner jeg i grunnen mindre trolig. Hun avsluttet betalingen raskt og effektivt. Den gamle mannen sank litt sammen. Like effektivt fikk hun alle varene opp i posene mens han virret litt rundt med vogna, før han fikk parkert den. De gikk mot utgangen. Hun i stolt marsj, han krumbøyd tuslende to meter etter med to poser i hver hånd. For hvert skritt han tok virket det som hele han søkte nærmere bakken. Det hadde gått opp for meg at rødfargen i kinnene hennes neppe var ekte.

– Hvor mange poser vil du ha, spurte den unge damen med en rutinert høflig og likegyldig stemme da hun var ferdig med å registrere alle varene jeg var i ferd med å kjøpe. Hun tygget langsomt på en tyggegummi mens hun så høflig uinteressert på meg. Jeg hadde en nagende følelse av at hun tenkte sitt om vannkaraflene. Jeg forsøkte å ikke tenke på hva hun tenkte på. Selvfølgelig var det beste å late som om alt var normalt.

– Jeg vil ha seks, svarte jeg, lettet over snart å være ferdig med handleturen. Det var akkurat som om hun våknet opp fra en annen verden, eller kom tilbake fra en annen planet. Hun sendte meg et undersøkende og irritert blikk, et blikk som endret betydningen av svaret mitt, og det ikke så rent lite. Det er mulig trykket på ordene kom galt ut. Jeg merket med ett at det var uutholdelig varmt i butikken og fikk det travelt med å betale og legge varene i posene og komme meg ut i frisk luft.  Vel ute på parkeringsplassen gjensto det bare å lesse varene inn i min nye elektriske bil. Den eneste ulempen med slike biler er, som kjent, at lastekapasiteten ikke er all verden, ellers er det bare fordeler med dem, spør du meg. Miljøvennlig, stillegående og behagelig å kjøre. Jeg måtte bruke hodet aktivt og godt for å få plassert alle varene på beste måte i bilen. Det tok litt tid å bli ferdig. Det var ikke så enkelt. Ved innlasting av varer i en bil må man som kjent både ta hensyn til trafikksikkerheten under den kommende kjøreturen og vurdere om den enkelte vare ville tåle vekten av andre varer oppå seg, om man skulle velge å legge noen poser oppå andre. Enklere ble det ikke av at det skjedde ting rundt meg, ting som var litt distraherende, selv om de strengt tatt ikke angikk meg. Slik er det ofte med uvesentlige hendelser, de tiltrekker seg oppmerksomhet.

Hun hadde bare så vidt rukket å tenne en sigarett, etter at hun hadde kommet ut av en dør i bygningen noen meter fra der jeg sto og lesset inn varene i bilen, før en mann som satt i bilen som sto parkert ved siden av min bil, ropte på henne. Hun oppdaget ham med det samme, hvilket ikke var så merkelig, alle i nærheten snudde seg da han brølte. Hun gikk raskt og rødmende bort til ham. De hilste hjertelig på hverandre med klem og glade stemmer. Snart var hun lik høyrøstet som ham. Barnevogna hun trillet ble stående i eksosskyen fra bilen hans. Motoren gikk på tomgang. Hun ble stående i en underlig stilling, lent ned mot det åpne bilvinduet. Ganske fort ble de enige om at det var alt for lenge siden sist de hadde sett hverandre.

– Jeg så du kom ut fra helsestasjonen. Har du vært på kontroll med dattera di?

– Ja, henne òg, jeg håpet på å få noen vettuge råd fra helsesøstera. Jentungen er så urolig og sover dårlig. Det blir slitsomme netter. Dagene er ganske slitsomme de også. Det går stort sett i ett, døgnet rundt.

– Stakkars deg! Og nå er det en til på vei, ser jeg. Han mønstret henne med et anerkjennende blikk.

– Tre måneder til, så har vi to, svarte hun og strøk seg over magen. Et ikke helt fornøyd smil blafret over det tungt sminkede ansiktet hennes.

– Vi får håpe andremann blir roligere enn den du allerede har, så du ikke sliter deg helt ut. Det blir vel litt fest og moro innimellom alt du har å gjøre med ungen? Han så oppmuntrende på henne.

– Jo, takk, jeg kan jo alltid håpe. Tror du ikke hu helsesøsterkjerringa begynte å mase om at jeg ikke måtte drikke, bare fordi jeg er gravid? Lite frekt! Det har vel ikke hun noe med. Jeg drikker det jeg vil, når jeg vil! En drink, litt øl eller et glass vin har aldri skadet noen.

Hun tok et solid drag av sigaretten før hun bøyde seg ned over vogna og rettet litt på dyna til ungen. Bevegelsene hennes var litt trege og famlende. Røyken blåste hun etter hvert generøst ned i vogna.

– Her bruker jeg ni måneder av mitt eget liv til å gi en unge liv, og så skal de komme her og gi meg dårlig samvittighet om ungen får helseproblemer, bare fordi jeg røyker og drikker litt under svangerskapet? Ni måneder!

Lyder fra vogna bar bud om at ungen begynte å bli urolig inne i skyen av eksos og røyk. Mora fant frem en tåteflaske med litt mørk væske i. Først ble jeg litt forbauset fordi jeg trodde hun hadde saft i tåteflaska hun ville gi den lille. Det ville jo vært uvanlig. Saft var det ikke. Med øvede bevegelser fisket hun frem en flaske med Cola, skrudde av korkene både på den og på tåteflaska, før hun fylte tåteflaska med brusende Coca-Cola. Ungen ble fort stille da den fikk flaska.

Jeg ble sittende for å puste ut litt før jeg kjørte. Jeg så tomt og distré etter henne mens hun tok farvel med karen i bilen og begynte å gå bortover med barnevogna. Det korte skjørtet hang skjevt på henne. De høye hælene på skoa hennes var nok ikke enkle å balansere på til vanlig heller, og slett ikke for en som uansett var ustø på beina. På veien hjem gjorde jeg pusteøvelser, som jeg hadde lært på det siste yogakurset jeg hadde vært på, for å roe meg ned.

Livet kan være så vanskelig innimellom.  Fullt av utfordringer man må takle på strak arm. Selv om det meste hadde gått greit på handleturen, gnagde den sjokkerende opplevelsen fortsatt et sted i bevisstheten. Å be om sju handleposer er nok det tryggeste for å unngå pinlige episoder, selv om jeg bare skulle ha behov for seks av dem. Jeg skal aldri mer be om sex. Jeg mener seks. Poser.

Vel hjemme nøt jeg nypresset jus laget av nyinnkjøpte appelsiner mens jeg vurderte om jeg rett og slett burde gå til anskaffelse av noen handlenett av tøy. Jeg skrev det ned på handlelisten med et spørsmålstegn bak, slik at jeg kunne skyve ideen, og beslutningen ikke minst, fra meg inntil videre. Bare det å tenke på å ta en ny handletur med det første ville vært en påkjenning. Lettelsen over å ha lagt det hele bak meg varte ikke lenge. Et nytt ubehag begynte å stige opp i meg. Neste utfordring ville bli å finne ut hvor jeg skulle gjøre av de fire vannkaraflene jeg hadde kjøpt. Det slo meg at jeg kanskje trengte et nytt kjøkkenskap. Hvilket kunne bety en handletur til IKEA. Tanken fylte meg med et visst ubehag. Jeg forsøkte å puste rolig inn og ut, slik jeg hadde lært.