I anledning påsken er det vel verdt å stoppe opp og tenke litt på ham, den ene disippelen, som gjorde det som var nødvendig for at Guds store plan skulle lykkes, planen for å redde menneskeheten fra evig fortapelse. Minnes ham som Gud allerede hatt forutsett skulle få en viktig rolle i planen. Takken for innsatsen hans ble evig fordømmelse, blant mennesker.

Som kjent er kirken bygget på Peter, den disippelen som forsøkte å forhindre den store redningsplanen, den eneste blant de tolv som Jesus fordømte for å gå Satans ærend, og ikke på ham som gjorde det som måtte gjøres for at Herrens vilje skulle skje, at Jesus skulle ofre seg for våre synder.

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16, 21-23)

Og senere skulle den samme Peter, forutsigelig nok, fornekte Jesus. Judas, han som i følge Det nye testamentet ikke bare døde en gang, men to ganger, han ble – og delte Jesu skjebne. Som Jens Bjørneboe presist formulerte det i diktet Ischariot: «Så var vi begge frukt – på hvert vårt tre. (…) De andre – flyktet: Bare vi to ble.»

At Judas hang seg, som en angrende synder, en angrende synder som kunne få tilgivelse, og delte Jesu skjebne, var ikke godt nok for Peter. Han hevdet senere for apostlene at Judas ikke angret, ikke forsøkte å gi tilbake sølvpengene, men tvert i mot gikk hen og kjøpte en åker for dem. På åkeren skal den samme Judas, med Peters ord, ha hatt en stygg fallulykke, en ulykke som viste Guds hevn over en forherdet synder. En synder som bare hadde en evighet i Helvete foran seg.

For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. (Apg. 1, 18)

Slik ble den som sikret gjennomføringen av Guds plan til en utstøtt i kristenhetens store fortelling, mens han som Herren fordømte som Satan, han er den fremste blant de hellige menn. Forstå det den som kan.