Han slet seg oppover mot den ubevegelige skapningen som sto halvt bortvendt på toppen av den lange bakken. Det begynte å bli mørkt, men omrisset av den mørke skikkelsen der oppe var fortsatt for tydelig mot de svarte granleggene. De så ikke på hverandre, begge visste hvor den andre var, hvor de hadde hverandre. Det hjalp ikke at han hadde helt nye treski med gresshoppabindinger, de kjentes like bakglatte som de gamle. Hjertet hamret i vei, blodsmaken i munnen ble stadig sterkere, luften presset seg smertefullt gjennom luftrøret. Han gispet i den kalde luften. Hadde han klart å ha en eneste klar tanke i hodet, ville han kanskje lurt på hvorfor han var der, i vinterskogen, den kvelden. Hodet hans svømte. Ryggen var badet i svette. Armene verket. Knærne var visne.

«Bare noen meter til nå, så endelig en pause,» surret det i hodet hans. Han gjorde en siste kraftanstrengelse for å nå frem til gubben der oppe. «Heng i!» sa den mørke stemmen. Helt utslitt sto han et øyeblikk og så etter den brede ryggen som forsvant inn mellom trærne i det han selv nådde toppen av bakken. Det var ikke like bratt videre innover. Han hang på stavene og pustet ut for å komme seg litt til hektene igjen før han sleit seg videre. «Når vi kommer frem, får jeg solbærtoddi,» tenkte han. Det hadde han blitt lovet.

Sportshytta lå der i halvmørke på den lille åsen i skogen, halvt nedsnødd, utilnærmelig og mørk. Den var stengt. Det ble ingen toddy, det ble ingen pause. «Vi får dra tilbake. Ingen grunn til å bli her. Heng i!» brummet han før han satte av sted nedover bakken. Faren ble borte rundt svingen før sønnen fikk snudd skia sine. Han hadde mest lyst til å legge seg ned i snøen og bli liggende der, lage en engel, bli en engel. Bare ligge der og se opp mot stjernene. Han visste ikke om det var stjerneklart. Det kjentes ikke sånn ut. Han hadde lyst til å ligge der i snøen, men han skyndte seg etter.

Det var blitt mørkt. Greinene strakte seg grådige og truende inn over skisporet. Han visste det. Derfor så han rett frem og ned på sporet hele tiden. Etter et stykke delte skisporet seg. Han hadde ikke lagt merke til at to løyper løp sammen akkurat der da de var på vei oppover. Han stanset og lyttet, rådvill. Først var det helt stille. Det hørtes ut som om det var noe som beveget seg inne i skogen. Det var umulig å vite hva det var. Noe farlig. Det måtte være noe farlig. Først på den ene siden. Så på den andre siden. Til slutt syntes han det var et eller annet som tasset sakte nærmere på begge sider. Han visste ikke hvor faren var. Det gjaldt å ikke se innover i den sorte tomheten mellom trærne. Ikke se faren i øynene.

Han valgte sporet som gikk nedover og håpet at det var det riktige. Han satte utfor og staket det han kunne, han følte at noe kom etter ham. Små busker tett ved skisporet nappet i trinsene på stavene. Han visste hva det var som nappet i dem, men helt sikker kunne han aldri være. Var han på galt spor, ble det langt å gå opp igjen. Opp mot det som ikke jaget etter ham. Det som jaget i ham. Rett etter en sving holdt han på å kjøre inn i en diger skygge. Det var faren som var der. Han klarte så vidt å svinge ut av løypa og gikk på hodet fremover da en av skia kjørte over en rot som var skjult i snøen. Senere skulle de begge oppdage at det hadde blitt en dyp ripe under den nye treskia.

«Hei! Se deg for!» Det farlige var ikke lenger bak ham. Det var rett ved ham. «Så, du har endelig fått opp farta? Kom igjen! Det er snart mørkt.» Han kastet et kort blikk på ham før han la i vei med sinte stavtak og var ute av syne igjen. «Det blir ikke snart mørkt, det er mørkt,» tenkte han da han skyndte seg etter ham. Her kjente han seg i det minste igjen. Trodde han, men trygg følte han seg ikke.

Så ble han borte noen dager. Sønnen kjente på uroen hele tiden. Da han kom hjem igjen ble han liggende og sove et par døgn. Sov i ett bortsett fra når han måtte tømme seg, eller reparere litt. Til slutt var han på beina igjen. Drakk en halv flaske tran og følte seg bedre.

«Vil du ha en femmer eller to femmere?» spurte han og smilte innsmigrende til sønnen. «En femmer,» var svaret. Han forsto ikke at han alltid svarte at han bare ville ha en. Han lurte på om det var trass eller om gutten bare var litt dum. Trass fant han seg ikke i. Han betraktet ham mistenksomt med blodskutte øyne. Rart påfunn. Ti kroner var og ble dobbelt så mye som fem. Han kjente at han trengte å komme seg ut en tur for å få kroppen og hodet i lage igjen. «Det er så flott vær i dag, skal vi ta en skitur?» Gutten svelget tungt. Han visste det ikke var noen vei utenom. «Skal vi gå langt?» «Nei, det trenger vi ikke. Ikke i dag. Vi kan gå over jordene og bort til den gamle låven.»

De trasket av sted i veikanten med ski og staver på skuldrene. Skistøvler har aldri vært særlig gode å gå i. De gnagde. Han kjente mynten som et svik i lomma. Betalingen for at fortid var fortid og at alt var i orden.

Først gikk turen innom butikken. Det gjorde den alltid på denne typen skiturer. Appelsiner og Kvikk Lunsj skulle kjøpes, det hørte med. «Vil du ha sukkertøy? En eske Tyrol eller en ekse Kolibri?» Der kom det spørsmålet igjen. Alt var som det pleide. Han hadde allerede tenkt ut svaret. «Tyrol, takk.» Det gjaldt å ha svaret klart, å ha bestemt seg, for at han ikke skulle bli sur. «Jaså, Tyrol. Da blir det en eske Tyrol, da,» sa han nesten muntert mens han bøyde seg ned mot ham for å virke faderlig og jovial. Han kjente den underlige duften fra munnen hans. Det var noe eget ved den lukta. Om noen dager var den borte. Så ville det komme noen rolige dager, kanskje noen rolige uker. Han kunne håpe.

Ved kanten av jordet spente de på seg treskia og trasket sakte bortover. Hadde det ikke vært for den skarpe sola og refleksen fra snøen, ville han allerede kunnet skimte låven et stykke borte. Det var vanskelig å holde øynene åpne. Lyset var så sterkt at tårene begynte å renne. Det var nok lyset som gjorde det. De gled bortover det store jordet i rolig tempo. Snart var de fremme.

De satt ved siden av hverandre på låvetrappa. Far og sønn, side om side. Skiløperne som suste forbi syntes kanskje det så idyllisk ut, om de la merke til dem. Først skulle sjokoladen spises, så appelsinen. Alt i fast rekkefølge. Så ville han kremte og forsøke å få i gang litt kameratslig «mannfolkprat», som han kalte det. Du og jeg. Far og sønn. Det ble med forsøket. Det ble alltid med forsøket. Ingen av dem prøvde så hardt. Faren hadde aldri hatt noe behov for kontakt med andre enn seg selv, sønnen visste å holde seg unna. På alle vis. De satt der i stillhet. Det var ikke noe pinlig ved stillheten, den var bare ubehagelig. Sola varmet godt, vannet rant fra låvetaket. Innved veggen stakk det opp noe vissent gras. Noe puslet nede i gresset. Det luktet varmt av råttent treverk. Det var vår i luften. «Her var det deilig å sitte,» sa den store, strakte ut beina og lente seg fornøyd tilbake. Den lille lurte på hvor lenge de måtte sitte der. Han satt med armene hardt rundt beina og haken på knærne. Mynten falt ut av lommen. Han lot som han ikke merket det og lot den ligge. Det kjentes litt bedre.

Det hadde vært en fin skitur. Tungt føre, men han likte motstand, likte å slite i løypene, utfordre egne krefter mens han nøt synet av den vakre snøkledde naturen i fulle drag. Spurte opp bakkene med kraftige fraspark og harde stavtak, uten å bli for andpusten. Fylle lungene til bunns med frisk luft. Hvordan føret var, spilte mindre rolle. Vanskelig føre ga større utfordringer. «En skitur skal være en kamp og en seier,» tenkte han. Han visste ikke helt over hva. En seier over skituren? Det også, kanskje. Egentlig visste han hva han kjempet for, hva han alltid hadde kjempet for. Han satte glassfiberskiene med rottefellabindingene på plass i kjelleren. Ved siden av dem sto de korte gamle treskiene fra barndommen. Han lurte på hvorfor han hadde tatt vare på dem. De hadde blitt lite brukt, bare et par skiturer i måneden vinteren igjennom, en lang og en kort tur, om kvelden og om dagen, gjennom flere år, men nå var de ubrukelige. Ingen trengte dem. Ingen brukte treski med slike bindinger lenger. Tiden hadde gått fra dem. Han hadde vokst fra dem. De var heldigvis fortid. Hans fortid. Den dype ripen under den ene skia var like tydelig som da den ble laget. Hånden hans gikk uvilkårlig opp til kinnet mens han betraktet den. Farens ski hadde han kastet for lengst. Egentlig likte han ikke å gå på ski.