I en generell filosofisk artikkel om etikk og moral får vi vite underlige ting om folk som kommer til landet. De biter seg fast i Norge, sørger for å få barn med fullt overlegg, sender barna på skolen med vilje og inngår i et tiggesystem.

I artikkelen «Ikke noe snikk-snakk gi oss mer etikk-takk», gjengitt i Lektorbladet nr. 2/2013, gir Gunnar Kopperud, magister i filosofi og tidligere lektor, noen betraktninger rundt etikk og moral. Han redegjør blant annet for forskjellen mellom normativ og deskriptiv etikk. I sine eksempler gir han inntrykk av å være balansert og beskrivende, hvilket han ikke er. Tvert i mot. Leser man artikkelen hans oppmerksomt, oppdager man at han på noen punkter er politiserende og unyansert, og har åpenbart underliggende politiske motiv for sin artikkel.

Kopperud gir til beste et eksempel om et tenkt afrikansk par som har søkt asyl i Norge. Han skriver blant annet: «Hvis paret derimot biter seg fast ulovlig, sørger for å få barn og sender barnet i barnehage og på skole,…» (Min kursivering.) I denne setningen signaliserer han sine meninger, uten saklig å argumentere for dem, han bare fremmer som om de var hogd i stein som absolutte sannheter. Det er etisk problematisk, ikke bare i en artikkel om etikk og moral, men særlig i den sammenhengen. Stort sett er det å bite seg fast, noe andre dyr enn mennesker er kjent for. Når en slik frase brukes om mennesker, er det en måte å understreke noe primitivt hos de aktuelle menneskene, i dette tilfellet afrikanske asylsøkere.

Ordvalget «sørger for å få barn», gir assosiasjoner i retning av at de tenkte asylsøkerne avler barn som en del av en sleip plan. Dette er ingen ukjent påstand i norske debatter om asylpolitikk. Hvordan «sørger» folk flest for å få barn? De har samleie, lar være å bruke preventiver og er seksuelt aktive i den perioden av livet hvor kvinnen er fruktbar. Normalt er det å ha en bevisst tanke bak det å få barn, noe vi applauderer. Det å få barn ved en tilfeldighet eller ved et «uhell» har ikke samme status. Når asylsøkere får barn, fordi de vil ha barn, så blir det i enkelte politiske (og filosofiske) miljøer oppfattet som ledd i en sleip plan for «å bite seg fast» i Norge.

Normalt er det «å sende» barn på skolen å oppfatte som del av alle foreldres plikt, skolegang er både en plikt og en rett i Norge. Om asylsøkere sender barn i skolen, blir det i noens hoder ledd i en skummel plan, i et komplott mot den norske stat.

I et senere eksempel legger Kopperud tiggerne en visitt. Åpenbart har han tiggere med rombakgrunn i tankene, selv om han velger å ikke gjøre det eksplisitt. I en innskutt bisetning skriver han: «…systemet bak tiggeren,…» Det odiøse uttrykket her er «systemet». Påstanden om at det er et system, fortrinnsvis et kriminelt sådan, bak tiggere fra Romania, har blitt gjentatt til det kjedsommelige og har mer eller mindre blitt etablert som en «sannhet». En løgn blir ikke sannere om den gjentas mange ganger, selv om den kan bli oppfattet som sann.

Når man lar en kontroversiell påstand gli inn i en tekst, og gir den en funksjon som sannhet i teksten, som om den var udiskutabelt sann, har man gitt seg ut på en form for retorikk som er etisk forkastelig. En ide bak retorikken er at formen et budskap får, er viktigere enn innholdet i det, for at budskapet skal bli trodd.

Filosofen har forsøkt seg på å fremme noen tvilsomme politiske standpunkt som selvfølgelig sannhet. Jeg synes ikke forsøket hans var særlig elegant utført. Særlig moralsk redelig var det heller ikke.