Den fremste ideologen innen det kristenjihadistiske miljøet undrer seg over om det å fremme en voldelig retorikk, å mane frem forestillinger om truende borgerkrigstilstander i Europa, kan inspirere andre til å begå voldshandlinger.

I løpet av de seneste tiårene har det vokst frem en ny høyreekstrem bevegelse i Norge, som i resten av Europa. Denne bevegelsen går under betegnelser som «antiislamister» og «antijihadister». Begge disse betegnelsene liker bevegelsens tilhengere selv, kanskje fordi begge betegnelsene er upresise og tilslørende. Bevegelsen retter seg ikke bare mot ytterliggående islamister, den retter seg mot muslimer generelt. Bevegelsen maner i sin propaganda frem et enormt spøkelse av muslimske hellige krigere, jihadister, samtidig som de selv også representerer en gruppe av hellige krigere, av korsfarere – eller jihadister. De bruker kristendommen som sitt merke, ikke nødvendigvis fordi de selv er kristne i religiøs forstand, men fordi de vil knytte an til den kristne kulturen. Dermed kan de meningsfullt betegnes som kristenjihadister.

Innen det kristenjihadistiske miljøet finnes det mange aktører og organisasjoner i Norge. En av de mest aktivistiske er Norwegian Defence League, som blir styrt av utenlandske krefter. Dette er bajasene innen miljøet. De startet ut som en muslimfiendtlig organisasjon med fascistiske trekk. I dag har gruppen langt på vei blitt overtatt av nynazister, skal vi tro tidligere leder for organisasjonen, Lena Andreassen. Gjennom hele sin eksistens har denne gruppens talspersoner utmerket seg med slett retorikk og lavt saklighetsnivå.

Ideologen

I følge ryktene finnes det folk innen det kristenjihadistiske miljøet med atskillig større intellektuell tyngde. Den fremste blant disse skal være ideologen Peder Jensen, alias Fjordman. I likhet med andre talsmenn i miljøet har han blitt tilgodesett med atskillige spaltekilometer i dagsavisene. Dette til tross sutrer også han over at han føler han ikke slipper til i media i tilstrekkelig grad. Han misliker også å bli kritisert, i likhet med de fleste av sine åndsfeller. Som et uttrykk for denne misnøyen, har han et kort innlegg under tittelen «Mangel på selvkritikk» i Dagsavisen 8. mai, på frigjøringsdagen, upassende nok, dagen da Norge ble frigjort fra okkupasjon og høyreekstremisme. Det man kan lese ut av hans innlegg er lite imponerende. Han plasserer seg på et høyst gjennomsnittlig saklighetsnivå, innen den kristenjihadistiske bevegelsen.

Høyreekstremister

Jensen undrer seg over at muslimske jihadister oppfattes som høyreekstreme, at de i det hele tatt oppfattes som tilhørende den politiske høyresiden. Muslimske jihadister utmerker seg med et konservativt, eller direkte reaksjonært, ideologisk ståsted. De vender seg mot det moderne, de vil gjenopprette en tidligere samfunnstilstand, tidligere tiders moral, de uttrykker kvinnefiendtlighet, de vil innføre arkaiske sharia-lover og straffemetoder, de vil i det hele tatt avskaffe dagens samfunn og erstatte det med forgagne tilstander. Og ja, dette kvalifiserer til å bli betegnet som å være høyreorienterte, eller rent ut sagt høyreekstreme.

Jensens eget ideologiske miljø har utmerket seg med xenorasistiske fordommer, de vil innføre arkaiske lover og straffemetoder, de har et reaksjonært kvinnesyn og tumler med tanker om etnisk rensing, skjult som ønske om kulturell renhet, av det norske samfunnet. Mye av tankegodset minner om klassisk fascisme.  I utgangspunktet var italiensk fascisme ikke entydig høyreorientert, den favnet mer eller mindre hele den politiske skalaen, men endte ettertrykkelig som en konservativ og ekstrem bevegelse, som høyreekstrem. Vanskeligere er ikke Jensens gåte om hvordan både hans bevegelse, og den bevegelsen de påstår å bekjempe, kan betegnes som høyreekstreme. Hvor Jensen har det fra at Stalin, Mao og Pol Pot ikke oppfattes som onde, vet jeg ikke, men det er vel ett av flere uttrykk for at han ikke har fulgt med i timen og ikke er helt oppdatert på det som skjer i den virkelige verden.

Trusler fra høyreekstremister

Jensen foregir å bekymre seg over at «(e)nkelte norske journalister, deriblant i Dagsavisen, er blitt truet av militante muslimer». Han mener de får skylde seg selv, siden de har uttrykt seg velvillig i forhold til den norske innvandringspolitikken. Hadde Norge opprettholdt det religiøse forbudet mot alle andre religiøse retninger enn de kristne, så ville vi ikke hatt ekstreme muslimer i landet, mener han. Og det har han helt rett i. Da ville vi i det hele tatt ikke hatt muslimer i Norge. Men vi ville like fullt hatt ekstremister, som kristenjihadistene, som ville truet norske journalister og andre, slik de gjør i dag. Det bekymrer ikke Jensen. Det er ikke truslene i seg selv han tar avstand fra. For ham er det eneste vesentlige hvem som fremmer dem. Trusler fra høyreekstreme islamister er forkastelig; trusler fra høyreekstreme kristenjihadister blir uproblematisk, i hans univers.

Han hevder at «voldstrusler fra muslimer og enkelte andre innvandrergrupper dessverre er blitt en del av dagliglivet til altfor mange mennesker i Europa». Voldstrusler fra mange politiske og religiøse grupper er en del av dagliglivet i Europa, men tilsynelatende bekymrer Jensen seg bare over om de som fremmer truslene er muslimer eller på annen måte har innvandrerbakgrunn. At den fremste politiske-religiøse trusselen mot europeere, uansett bakgrunn, kommer fra det høyreekstreme miljøet som står ham selv nært, nevner han ikke. I min verden er det vold og trusler om vold, i seg selv, som er det avgjørende, ikke hvem som fremmer dem. En hvit kristen kvinne som blir mishandlet og voldtatt av en hvit kristen mann, en mann med dype slektsrøtter i Norge, vil neppe uttrykke lettelse over at det tross alt er en felles kulturell identitet mellom voldsmannen og henne selv.

Noen er redde for innvandrere, andre er redd for vold

«Dagsavisen mottar årlig rundt 40 millioner kroner i pressestøtte», skriver Jensen. Disse pengene ønsker han at avisen i sin helhet skal svi av til en undersøkelse som Finansavisen allerede har foretatt. Undersøkelsen skal dreie seg om «innfødte» nordmenns bekymringer over «sjikane» fra innvandrergjenger. Hva som ligger i begrepet ‘sjikane’ i denne sammenheng synes uklart, men jeg antar at han her igjen er opptatt av voldstrusler og vold. Igjen blir utfordringen den samme.

Om vi stiller et spørsmål om folk er redd for trusler og vold fra innvandrergjenger, spør vi da om de er redd for innvandrere eller om de er redd for gjenger som utøver vold? Der kristenjihadistene er engstelige for innvandrere, vil jeg tro de fleste andre mest blir redd for voldelige gjenger. Blir man utsatt for vold fra en gjeng, så er det vel volden som er det skremmende og ubehagelige, ikke gjengens politiske, religiøse eller kulturelle bakgrunn? Voldssituasjonen i Norge som ellers i Europa, tilsier at den enkelte først og fremst bør bekymre seg over faren for å bli utsatt for vold fra kristenjihadister eller nynazister og ikke fra andre høyreekstreme grupper.

Indirekte skyld

Jensen skriver at Dagsavisen etter hans mening ikke er direkte medansvarlig for voldstrusler fra ekstreme islamister. Med det mener han vel å indikere at Dagsavisen er indirekte skyldig i slike voldstrusler, til tross for at den samme avisen aldri har forsøkt å hisse opp islamistiske miljøer med voldelig retorikk.

Med en slik tanke om indirekte skyld, burde det vel også være nærliggende å ta inn over seg at ideologer innen det kristenjihadistiske miljøet kan betraktes som indirekte skyldig i den volden andre innen miljøet utøver, når denne volden åpenbart er inspirert av disse ideologenes tanker?

Fjordman