Fra tid til annen oppstår diskusjoner om hva som er norsk kultur – og hva som ikke er norsk kultur. Hensikten med slike debatter er som regel å utdefinere enkelte personer eller grupper fra en felles norsk kultur, å bygge en mental mur mellom «dem» og «oss», mellom de ikke-norske og de norske.

Det pussige med debatter om hva som er norsk kultur – og hva som ikke er det, er at de som ønsker å utdefinere noen fra delaktighet i den norske kulturen, selv har problemer med å definere hva som kan regnes som norske kulturelle uttrykk.

Kulturuttrykk

For å drøfte hva som ligger i begrepet «norsk kultur», er det rimelig først å se på de to ordene hver for seg. Kultur er enkelt sagt det som ikke er natur, det som er menneskeskapt. Deler av naturen kan delvis innlemmes i den kulturelle sfære, som for eksempel kulturlandskap, opprinnelige naturlige landskap som er bearbeidet, eller kultivert, av mennesker. Alt mennesker har skapt, skaper og vil komme til å skape, er alt sammen kulturuttrykk. En menneskelig kultur utgjør alle aktiviteter mennesker gjør, og resultatene av disse, i et samfunn. Kulturuttrykkene kan være både abstrakte og konkrete. De kommer til uttrykk i våre holdninger, skikk og bruk, ferdighetene våre, vår viten og ting vi skaper ved å bearbeide naturen.

Norsk kultur

Ordet norsk er, foruten å betegne det norske språket, en betegnelse på slikt som er tilknyttet Norge og dem som bor i landet, nordmenn og –kvinner. Følgelig blir uttrykket «norsk kultur» en betegnelse på de kulturytringer som forekommer i Norge. Disse er fortrinnsvis slikt som kommer til uttrykk gjennom tid og som en større eller mindre andel av befolkningen har et forhold til. Eksempelvis er bunaden en klesdrakt som regnes som en del av norsk kultur. Man regner gjerne med at den er inspirert fra tyske og franske moter fra 1700- og 1800-tallet. Bunaden fikk sitt gjennomslag i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.  Denne klesdrakten var ikke en del av norsk kultur, men den har blitt det. En del norske kvinner, og langt færre menn, synes det er stas å bruke bunad ved festlige anledninger.

Norske kulturuttrykk

Fotball har sin bakgrunn i engelsk kultur. Dette ballspillet slo igjennom i Norge på begynnelsen av 1900-tallet og har i dag blitt en del av norsk kultur. Ostehøvelen ble oppfunnet i Norge i 1925 og satt i produksjon i 1927. Den ble særdeles populær i landet og er i dag en del av norsk kultur – og har gitt folk fra andre land et bilde av nordmenn som et folkeslag som er uvanlig gjerrige på osten. Bindersen er også en del av norsk kultur, selv om den varianten av bindersen som ble oppfunnet i Norge var helt ubrukelig.

På 1950-tallet ble rullebrettet tatt i bruk i California og ble snart en del av amerikansk kultur. Bruken av rullebrett spredte seg raskt til de fleste hjørner av verden – og ble etter hvert en del av mange ulike nasjonale kulturer. Rullebrettet kom også til Norge. Her var kjøp, salg og bruk av brettet forbudt fra 1978 til 1989. Det er så sin sak om dette forbudet er noe å være stolt av, men forbudet var et høyst særnorsk fenomen. I dag har rullefjøla blitt en del av den norske ungdomskulturen, en del av den norske kulturen. Den irriterende ungen som står utenfor huset ditt og hopper og bråker med rullebrettet sitt, utøver norsk kultur. Det bør man tenke over før en eventuelt gir utløp for sin irritasjon.

Kristendommen og andre norske religioner

Kristendommen er kjent i Norge helt fra 800-tallet og blir regnet som den dominerende religionen i landet siden 1000-tallet. På 1600-tallet ble den dansk-norske kongen opptatt av at hele befolkningen skulle kristnes, de skulle få opplæring i grunnleggende trekk av de kristne trosforestillinger, før den tid visste nok de færreste i landet hva de som kristne egentlig trodde på. Siden den gang kan Norge regnes som et kristent land. Kristendommen ble en del av norsk kultur. I 1814 fikk vi en luthersk reformert protestantisk statskirke i landet, lutheranismen var etter grunnloven den eneste aksepterte religiøse retningen i landet. Siden ble religionsfriheten gradvis utvidet, helt til jesuitter også fikk adgang til riket i 1956. I dag er religiøst mangfold en del av den norske kulturen. Rett nok er rundt 77 % av befolkningen medlem av Den norske kirke. Det er en stor andel av befolkningen. Likevel er de resterende 23 % av befolkningen, troende som ikke-troende, og deres eventuelle religiøse aktiviteter, også en del av vår tids norske kultur. Og ja, dette inkluderer norske muslimske kulturuttrykk.

Ikke hva, men hvem, blir det springende punktet

Det springende, og provoserende, punktet for mange blir nettopp spørsmålet om kulturelle aktiviteter som folk bosatt i Norge, som har opprinnelse i andre land, står for, kan regnes som en del av den norske kulturen.  I likhet med fotball er cricket et ballspill med engelsk opphav. I Norge spilles cricket for det meste av mennesker med pakistanske røtter. Det er flere i Norge som spiller cricket enn som spiller amerikansk fotball. Likevel er det mulig amerikansk fotball lettere vil bli akseptert som en del av norsk kultur, enn cricket.

De som spiller amerikansk fotball er en noe blandet forsamling, noen med amerikansk bakgrunn, andre med norsk. Både cricket og amerikansk fotball er kulturelle aktiviteter som finner sted i Norge. Begge spillene blir dermed en del av dagens norske kultur. Dette i likhet med basketball, volleyball og andre ballspill som finner sine utøvere i landet.

Smalahove eller pizza

Svaret på spørsmålet om hva som er norsk kultur, er ikke svevende forslag om at i alle fall bunad, smalahove, rosemaling, hardingfele, melkesjokolade og lignende, er norske kulturuttrykk. Svaret er heller at kulturelle aktiviteter som bedrives av folk i Norge, er uttrykk for norsk kultur. Noen kulturelle fenomen er mer utbredt i landet enn andre, og definerer norsk kultur i større grad enn andre kulturuttrykk. Eksempelvis synes konsumet av kebab og pizza å være langt større i Norge, enn forbruket av smalahove og kumle. Pizza definerer oss i større grad som dem vi er, enn det smalahove gjør.

Norsk kultur

-oOo-

Denne artikkelen ligger også ute på Nye meninger.no. Her følger en replikk til et tilsvar på artikkelen.

Pølsevevmaker

Garder etterlyser mer fokus på våre holdninger og mindre på våre handlinger, når det gjelder det å definere hva det vil si å være norsk. Det blir da underlig at han i sin replikk stort sett beskriver handlinger som uttrykk for vår norskhet. Han skriver:

Et særtrekk ved våre norske holdninger er blant annet redelighet og fair play, man skal vinne fordi man er best, og ikke fordi man er best til å jukse, og dette er noe vi ser og kjenner igjen fra alle idrettene våre, hvor vi tar sterkt og klart avstand fra uting som tyvstarter, doping, filming på fotballbanen, eller det å forsøke å rane til seg mål med viljehands.

Å tyvstarte, å bruke doping, filming på fotballbanen og viljehands er ikke bare alt sammen kritikkverdige handlinger, det er kritikkverdige handlinger som er kjent også fra norsk idrett. Det er ingen av disse handlingene som ikke er forenlig med norsk væremåte, alt sammen forekommer i vår idrettskultur, som i andre lands idrettskultur, og er dermed en del av vår norske kultur. Det forhindrer ikke at det å være tvers gjennom hederlig, slik som Garder synes å mene at han selv er, også er en del av norsk kultur, slik det er en del av alle andre kulturer.

Det er i det hele tatt en del av norsk kultur at vi er temmelig forskjellige i det meste. Det er så å si typisk norsk å være forskjellige – i både holdninger og handlinger. Dermed kommer norskhet til uttrykk ikke bare gjennom undertegnedes eskapader, men også gjennom Garders sine.

De fleste av oss er tolerante og rause og tar vel i mot fremmede som kommer til vårt land, for øvrig helt i tråd med kristen moral. Andre er intolerante og smålige og møter fremmede med mistenksomhet og hat. Hvilket går på tvers av kristen moral. Ja ikke bare det, skal vi tro Bibelen og Jesus, havner de sist nevnte like lukt i Helvete.

Når det gjelder norskhet, så er det nå en gang slik at både de som er tolerante og rause og de som er intolerante og smålige, gir uttrykk for ulike måter ved det å være norsk på. Det er typisk norsk å være god, det er typisk norsk å være ond. Det er typisk norsk å være selvgod, det er typisk norsk å være selvkritisk. Og så videre.

Garder synes å mene at «redelighet og fair play» er noe som skiller oss i Norge radikalt fra mennesker fra alle andre land i verden, at det så og si er i nettopp denne hederligheten vår norskhet ligger. Det er dermed typisk norsk å være hederlig – og helt unorsk å være uhederlig. Mon det! Gadd vite om han har belegg for å hevde dette? Hvor mye vet han om mennesker i verden utenfor Norges grenser? Jeg må innrømme at jeg selv bare har vært i et lite antall av verdens mange land, men mitt inntrykk er at folk på denne kloden for det meste setter pris på ærlighet og redelighet, i likhet med folk flest i Norge.

Min kritiker setter et skarpt skille mellom holdninger og handlinger. Selv mener jeg at våre holdninger kommer til uttrykk i våre handlinger – og at våre handlinger påvirker våre holdninger. Det er bare de holdningene som kommer til uttrykk, som viser seg i handlinger, som er interessante for andre mennesker. Hva den enkelte måtte mene og tro i sitt stille sinn, har vi ikke tilgang til. Og vi kan dermed ikke bedømme våre medmennesker ut fra deres uuttalte tankeforestillinger.

Det at et menneske velger å bruke mye av sin tid på spesielle aktiviteter vil prege vedkommende og dets holdninger. Valg av aktiviteter og måten man oppfører seg under sin deltakelse i dem, hvordan man gir uttrykk for sine holdninger, som i fotballspill og ved spisevaner, vil bidra til å forme oss – og vil dermed kunne brukes til å definere hvem vi er.

En av grunnene til at blant annet jøder og sikher har klart å opprettholde sin religion og sin kultur, er blant annet nettopp det å ha særlige spiseskikker, skikker som har bidratt til å definere dem som dem de er, som annerledes enn folk fra andre kulturer, fra folk med andre religioner. Spiser du mat med opprinnelse fra alle verdens hjørner, med alle mulige ingredienser, definerer du også ved det hvem og hva du er. Spiser du gris, viser du at du ikke er (praktiserende eller rettroende) jøde eller muslim.

Garder er selvfølgelig oppmerksom på at fremmedengstelige (her ville jeg helst bruke uttrykk som «fremmedfiendtlige» eller «xenorasistiske», men det er det ikke politisk korrekt å gjøre – og man vil da være korrekt) mennesker, som visse profilerte politikere fra et parti som (takk og lov!) har gått voldsomt tilbake på meningsmålingene i det siste, nettopp har forsøkt å definere norskhet ut fra vårt forhold til gjenstander, seremonier (handlinger), klær og mat – i tillegg til en ullen fornemmelse av norskhet. Derfor burde Garder klart å sette min rundtur innom de samme typer fenomener inn i sin rette sammenheng.

Det ser ut til at han føler seg truffet av min påpekning av at interessen for å definere norskhet ofte har sammenheng med å ville opprette et mentalt skille mellom «dem» og «oss», «de andre» og «vi norske». Så lenge et slikt skille bare eksisterer som en intern mental forstyrrelse hos enkelte, er det intet problem, men når slike holdninger omsettes i handlinger…

Ta deg en tur på Peppes, Garder. De lager og selger utmerkede norske pizzaer.

-oOo-

Ny replikk:

Enige meningsmotstandere?

Jeg ser at Garder fortsatt ikke ser sammenhengen mellom holdninger og handlinger, at vi primært og mest redelig viser våre holdninger gjennom våre handlinger. Spesielt blir det når han mener at han definerer norskhet uten å sammenligne med det som måtte karakterisere folk i andre land. Kan det bety at han rent faktisk er enig med meg i at vi alt vesentlig er like i våre holdninger, vi som lever i Norge og de som lever i alle andre verdens land? I så fall faller hele grunnlaget for hans utfall bort.

Spesielt blir det når min kritiker gir uttrykk for at juks i idrett er like vanlig i Norge som i andre land, men at juksemakerne, og vi andre, har sunne holdninger til at juks ikke er greit. Nå er det en gang slik at den som jukser og bedrar må besitte uærlige holdninger. Han ser fortsatt ikke at våre handlinger er den viktigste måten vi gir til beste våre holdninger. Ham om det.

Virkelig underholdende blir det når den godeste Garder tillegger meg at jeg vil monopolisere en rett til å definere hva som er norsk kultur. Tvert i mot var og er mitt anliggende å arrestere de selvutnevnte vokterne av norskheten i deres forsøk på å tilrane seg definisjonsmakten over hvem som er norske og over hva som er norskt.

Til slutt er det på sin plass med en smule selvkritikk. Jeg gikk ut i fra at Garder tok utgangspunkt i det jeg faktisk skrev i mitt opprinnelige innlegg, i det som var tema for innlegget. Det var tydeligvis ikke tilfelle. Som man roper i skogen får man svar. Dette er sikkert ikke siste gang han og jeg snakker forbi hverandre i et ordskifte på denne nettsiden.

Ellers vil jeg håpe besøket på den tradisjonsrike norske pizzarestauranten Peppes var en suksess for vår landsmann, pølsevevmaker Garder. Den rotnorske pizzaen smakte godt?