Stadig flere blir fattige i dagens Europa. Norge er et rikt land; Norge har store ressurser som kan og bør brukes til å hjelpe de fattige. Hvor mange fattige bør Norge hjelpe? En million? Ti millioner? 100 millioner? La oss ikke sette smålige begrensninger for vår solidariske hjelp til selvhjelp; la oss hjelpe så mange vi kan.

Det sosialistiske Øst-Europa var ingen økonomisk suksess. Den såkalte sosialismen var heller ingen sosial suksess. De sosialistiske statene var like klart klassesamfunn som de kapitalistiske statene var og er. En overklasse hadde privilegert tilgang til samfunnets rikdommer i øst som i vest. Imidlertid var fattigdommen i de sosialistiske statene bare unntaksvis bunnløs. Folk flest hadde i det minste tak over hodet og noe mat. Etter «sosialismens fall» har fattigdommen blitt bunnløs også i Øst-Europa. De som tidligere var privilegerte under det sosialistiske systemet, klarte å svindle til seg samfunnets rikdommer, slik at de ikke lenger bare hadde tilgang til å nyte av rikdommene, de ble også formelt eiere av dem.

Enkelte av dem som tilhører den vesteuropeiske overklassen var bekymret for mulig sosialisering av rikdommene også i vest, den gangen Øst-Europa ble regnet som sosialistisk. Etter Østblokkens fall, var det mange av dem som sluttet å bekymre seg over sosialismen som en konkurrent til kapitalismen, som sluttet å moderere sin tilraning av samfunnets rikdommer. Deres grådighet førte til den økonomiske krisen vi i dag har i den vestlige verden. Resultatet er økonomisk stagnasjon og en rask økning av sosial elendighet i Europa. Stadig flere ender opp uten inntekter, formue og bolig. De blir bostedsløse. Deres eneste mulighet for å overleve blir tigging, for sosiale tiltak for de fattige har også langt på vei forvitret i mange land i Europa.

Tiltaksløse eller syke fattige blir der de er. Fattige med brukbar helse og initiativ og fremdrift, drar dit pengene er, en del av dem drar til Norge. Problemet er at ikke mange nok av Europas fattige ser den muligheten som ligger i en tilværelse som tiggere i Norge. Derfor bør Norge bidra med informasjon og tilrettelegging, slik at vi kan få flere tiggere til landet.

Ekstremismen øker i Europa. Ekstreme hatgrupper vokser frem og retter sitt hat mot Europas fattige, særlig mot dem som tilhører grupper som historisk har blitt forfulgt her. Som romfolk. I stedet for å gå mot slike folkegrupper, burde folk rette sin oppmerksomhet mot dem som har forårsaket den økonomiske krisen; en del av de rike og privilegerte.

Mer moderate politiske strømninger bygger opp rundt fordommene mot tiggerne. Forholdene blir bare unntaksvis lagt til rette for tiggere. De nektes adgang til toalett. Resultatet er at den enkelte tigger jevnlig må gå bak nærmeste busk for å gjøre sitt fornødne. Dette fører til forsøpling av uteområder. Dermed får hataktivistene en kjærkommen mulighet til å finne ammunisjon til sin rasistiske hets mot særlig tiggere fra sydøsteuropeiske land. Tiggerne nektes adgang til muligheter for dusj og klesvask. Dermed blir de møkkete. Dette gir nye muligheter til hets. Tiggerne blir nektet muligheter til å sove. Dermed blir de trøtte, slitne og lett irritable. Da står ekstremistene klare til å bebreide dem deres oppførsel.

Ved å avsette en fast andel av renteinntektene på Oljefondet til hjelp for tiggere, skattlegge landets rikeste på en mer enn symbolsk måte, legge en skatt på den delen av inntektene til vanlige lønnsmottakere som går ut over 500 000,- kroner, legge en ekstraskatt på luksusforbruk og så videre, vil norske myndigheter kunne skaffe store midler til veie, midler som kan brukes i kampen mot fattigdom.

Midlene bør brukes på flere fronter. Selvfølgelig bør tilstrekkelig med midler brukes til å bedre forholdene for dem som er her i landet for å tigge, til toaletter, dusj- og vaskerom og innendørs overnattingsmuligheter, barnehagetilbud til deres barn, skoletilbud til barn i skolealder – med mer, men også til å investere systematisk i tiggernes opprinnelige nærområder, slik at de kan få verdige boforhold og jobbmuligheter der. Det er jo det som er deres mål, det er det som er deres drivkraft; de strever etter å skaffe seg et verdig og trygt liv. Slike liv som vi tar som en selvfølge for eget vedkommende.

Ved å hjelpe de fattige på en slik generøs måte, vil Norge vise at landet bygger på kristne og humanistiske verdier, slik det er definert i Grunnloven.