Når avisbudet bommer på hvilke aviser som skal havne hvor, kan den enkelte abonnent få nye og interessante perspektiver på dette og hint. Men ikke alltid.

I strøket der jeg bor er vi velsignet med et svært dyktig avisbud. Avisene ankommer til rett tid, rett antall og alle får de avisene de abonnerer på, dag etter dag, uke etter uke. Av og til har avisbudet vikar, og da får man seg gjerne noen overraskelser. Sist fredag var bunken med aviser og blader atskillig tykkere enn det jeg forventer en fredag morgen. Normalt skal jeg da finne Dagsavisen, Varingen og Ny tid på dørmatta. Det jeg fant var Aftenposten, Romerikes blad, Varingen og Din hørsel. En rask sjekk på naboenes dørmatter viste at ingen hadde fått min bunke; det var ingen å bytte med for å få de trykksakene jeg betaler for.

Reklame med vedlegg

Da jeg samme kveld fikk tid til å gå grundigere gjennom avisene, viste Aftenposten seg å være en utfordring. Den utrolig tykke avisen inneholdt diverse deler som stort sett viste seg å være intetsigende reklame. De fleste artiklene, som var spredd litt her og der mellom all reklamen, viste seg i hovedsak å ikke være særlig mer interessante enn all reklamen. Et av vedleggene til avisen var A-magasinet, et magasin som jeg husker fra min barndom som en spennende trykksak med mye lesverdig innhold. Den moderne utgaven om trykksaken var stort sett fylt av meningsløst pjatt, innimellom alle reklamene.

Dø ung

Av artiklene i selve avisen som inneholdt nyheter, fant jeg et oppslag om at innvandrere, inkludert ikke-vestlige, lønner seg. Det er med dem som med oss andre, om vi passer på å dø ganske snart etter at vi pensjonerer oss, kan vi i sum gå i pluss for det norske samfunnet; vi vil skape større verdier enn vi forbruker i løpet av livet. Av hensyn til samfunnets økonomi bør vi leve sunt, være lite syke og dø forholdsvis unge.

Det underlige ved artikkelen er at man blant folk som har greie på materien, og som klarer å uttale seg balansert og meningsfullt om den, har man også ukritisk innhentet kommentarer fra lederen for aktivistgruppen Human Rights Service. Dette er en liten gruppe høyreekstremister som lever av offentlige penger for å produsere ubalansert propaganda, eller hets, mot ikke-vestlige innvandrere generelt, og mot muslimer spesielt. Gruppen holder en høy profil mot kvinnediskriminering, hets mot homofile og mot kriminalitet, når de i den forbindelse kan sette fokus på islam. Om kristne står bak elendigheten, føler ikke gruppen grunn til å engasjere seg. Det at avisen ønsker å høyne statusen til denne gruppen, forteller sitt om forfallet i kvaliteten til Aftenposten.

Magasinet uten A

Aftenposten gir også til beste en anmeldelse av en bok om Hugo Chávez. At det er mye å kritisere Chávez for, er på det rene. Som vanlig klarer den konservative pressen å hoppe bukk over det som egentlig irriterer dem, at Chávez ikke bare stakk penger i egen lomme, i likhet med hva korrupte høyreorienterte ledere på det amerikanske kontinentet har for vane, han lot også Venezuelas fattige få del i landets rikdommer. Dermed «snøt» han mange multinasjonale selskap for eventyrlige profitter. Slike mennesker er farlige i et konservativt ideunivers. Avisbudets fravær sist fredag førte til at det ble mye papirsøppel å hive denne uka.

Lørdag var jeg tilfeldig innom bokhandelen Norli i Oslo. Da fikk jeg et gratis eksemplar av Dagbladet. En avis som jeg sjelden eller aldri kjøper. Inne i den avisen lå det et eksemplar av et magasin med det oppsiktsvekkende navnet Magasinet. I det magasinet var det lite reklame og flere gode artikler. Det kunne nok Aftenposten ha noe å lære av. Det å utgi trykksaker handler vel om litt mer enn å tjene mest mulig penger på intetsigende reklamer? Selvfølgelig abonnerer jeg på Dagsavisen og ikke Aftenposten av en grunn.

Ellers ga Din hørsel en god oversikt over et bredt utvalg høreapparater og de fem minuttene jeg brukte på Romerikes blad, var vel anvendt tid.

Tegning 28 - red

Advertisements